Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert søndag 04. desember 2016 04:26

"Det er problematisk at Forsvaret gjennom institusjoner som IFS, Norges Hjemmefrontmuseum, Forsvarets forskingsinstitutt og Forsvarets høyskole i en årrekke etablerer et tolkningsmonopol på forsvarshistorien, sikkerhetspolitikken siden Andre verdenskrig, moderne sivil-militære relasjoner i sin alminnelighet og Forsvarets rolle i forbindelse med Andre verdenskrig i særdeleshet. Er det greit? At Forsvaret ikke bare er aktør i historien, men også aktør i historieskrivingen om sin egen virksomhet? Går det an å unngå å se at dette er "bukken som passer havresekken"?

Resultatet har blitt at Forsvarets forskere er blitt premissleverende, krigshistoriske aktører i media og samfunnsliv, som opptrer som konsulenter på alt fra filmer som senere blir skolepensum (som Max Manus og Kongens Nei), som fagfellekonsulenter til artikler i tidskrifter (som finner nåde for publisering), TV-programmer m. m. Det er virkelig grunn til å spørre om det finnes noe annet land i Vesten hvor militære forskere har oppnådd en slik stilling?

Hvis vi skal ta ønske om forskerfrihet og -integritet på alvor, bør vi omgjøre de militære forskingsinstitusjonene til vanlige, sivile institusjoner, som måtte forholde seg til de vanlige spillereglene i forskingsmiljøet."

Dette er det tydlige budskapet fra historiker Lars Borgersrud. Les hele hans ytring nedenfor.

Forsvarets forskere

Av Lars Borgersrud

Sven G. Holtsmark og Torunn Haaland ved Institutt for forsvarsstudier IFS tar i en kommentar til oberstløytnant Tormod Heier til ordet for at Forsvarets forskere bør ha større uavhengighet fra Forsvaret enn de har idag. Det er lett å støtte dem i det.

Men fra et sivilt historikerståsted er det et annet problem som er mer slående. Nemlig at Forsvaret gjennom institusjoner som IFS, Norges Hjemmefrontmuseum, Forsvarets forskingsinstitutt og Forsvarets høyskole i en årrekke etablerer et tolkningsmonopol på forsvarshistorien, sikkerhetspolitikken siden Andre verdenskrig, moderne sivil-militære relasjoner i sin alminnelighet og Forsvarets rolle i forbindelse med Andre verdenskrig i særdeleshet. Er det greit? At Forsvaret ikke bare er aktør i historien, men også aktør i historieskrivingen om sin egen virksomhet? Går det an å unngå å se at dette er "bukken som passer havresekken"?

Resultatet har blitt at Forsvarets forskere er blitt premissleverende, krigshistoriske aktører i media og samfunnsliv, som opptrer som konsulenter på alt fra filmer som senere blir skolepensum (som Max Manus og Kongens Nei), som fagfellekonsulenter til artikler i tidskrifter (som finner nåde for publisering), TV-programmer m. m. Det er virkelig grunn til å spørre om det finnes noe annet land i Vesten hvor militære forskere har oppnådd en slik stilling?

I et slikt lys spiller det mindre rolle om militærforskerne har uniform eller ikke. Det var faktisk sivile historikere som Nils Ørvik og Magne Skodvin som var arkitektene for denne utviklingen, først med Forsvarets Krigshistoriske Avdeling etter krigen, senere med Olav Riste, etter at avdelingen byttet navn til IFS. Millioner av kroner har i løpet av årene blitt pøst inn i produksjon av litteratur som har forklart og forsvart den til enhver tid rådende oppfatningen i forsvarsledelsen av hvordan norske militære relasjoner bør utlegges. Disse midlene har stort sett enten kommet direkte fra Forsvaret og Forsvarsdepartementet, eller indirekte via Forskningsrådet. Sjelden eller aldri har noen av disse arbeidene presentert et kritisk syn som har endret vår historiske oppfatning. Tvert i mot, slike endringer har nesten uten unntak kommet fra sivile forskere og historikere, i konfrontasjon med det militære forskingsmiljøet.

Denne enestående stillingen har også sammenheng med at Forsvaret gjennom ovennevnte institusjoner i en årrekke har beholdt arkiver som etter arkivloven skulle vært avlevert til Arkivverket. Slik har de militære forskerne tilstrebet kildemonopol, beskyttet av sikkerhetsgraderinger som ekskuderer for bruk fra sivile forskere eller i praksis gjør slik bruk svært vanskelig. Ennå i dag finnes det store mengder arkiver fra Andre verdenskrig og påfølgende år som ikke er avlevert, i strid med arkivloven.

Mange pensjonerte og historieinteresserte offiserer glir inn i stillingene i de militære historikerinstitusjonene, mens andre ser ut til å kunne forflytte seg lett over til NUPI, UD, FD eller andre deler av statsforvaltningen, og i noen tilfeller tilbake igjen. Skillene ser ut til å være nokså sømløse. Ett er imidlertid sikkert: Det finnes ikke et eneste eksempel på at kritisk markerte, sivile forskere har blitt ansatt i dette store kombinatet, som ser ut til å ese ut mer enn noen annen del av et stadig skrupende forsvar (med unntak av den militære etterretningstjenesten).

Dette ser ut til å fortsette. Det nyeste eksempelet er at IFS har fått millionbeløp fra Forskningsrådet for å skrive Nord-Norges krigshistorie, sammen med UiT, NTNU og Narvik-senteret. Det er dessverre ingen grunn til å vente at forskerne fra IFS kommer til å interessere seg for de problemstillingene som befolkningen i Finnmark og Troms har vært opptatt av og som er den egentlige grunnen til at denne millionsatsingen ble tvunget fram.

Hvis vi skulle ta Holtsmark og Haalands ønske om forskerfrihet og -integritet på alvor, så bør de gå inn for å omgjøre de militære forskingsinstitusjonene de arbeider i til vanlige, sivile institusjoner, som måtte forholde seg til de vanlige spillereglene i forskingsmiljøet.