Internasjonal politikk

Hva skjer når den politiske eliten mister en hel landsdel i Russlandspørsmålet?

Hva skjer når den politiske eliten mister en hel landsdel i Russlandspørsmålet?

En tydelig beskjed fra Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr:

"Det er et godt stykke mellom stemningen i nord og retorikken til en forsvarsminister, en leder i utenriks- og forsvarskomiteen eller en lederskribent i VG.

Vi i sør har mye å lære av Nord-Norge. Folk som skjønner at de bor der de bor, at Russland ikke kommer til å dra noe sted - og at retorikken som blant annet kommer fra regjeringen, om at vi har nådd et eller annet irreversibelt punkt i vårt forhold til landet, simpelthen mangler bakkekontakt.

Det er rett og slett skjødesløst av Norge å gi opp å ha en egen Russlandspolitikk - og det er i stor grad det som har skjedd i dag. Norge har en unik posisjon, og vi har et spesielt forhold til landet. Vi bør bruke det til for eksempel å diskutere måloppnåelsen innen sanksjonspolitikken, hvor fasiten er at Russland ikke har endret sin Ukraina-politikk, hvor vi ser at de nasjonalistiske kreftene er blitt styrket og hvor Russland har isolert seg ytterligere fra vesten og styrker kontakten med autoritære regimer. Vi bør ikke trekke oss umiddelbart, men vi må jobbe for en demping av sanksjonene. Det er et rom vi har, nettopp fordi vi har andre interesser å ivareta. Det å både importere sikkerheten og retorikken fra våre allierte i dette spørsmålet er ikke bærekraftig. Vi trenger en egen Russlandspolitikk. Det er det mange i Norge som har skjønt - det bare virker ikke sånn når man lytter til de som styrer landet, " skriver Langemyr.

Les hele hennes artikkel nedenfor, under "les mer".

 

Hva skjer når den politiske eliten mister en hel landsdel i Russlandspørsmålet?

Av Hedda Bryn Langemyr, daglig leder i Norges Fredsråd

I et år som åpenbart er preget av diskusjoner om avstanden mellom den politiske eliten og grasroten, skiller undersøkelsen Sentio gjorde for Klassekampen om forholdet mellom Russland og Norge seg likevel ut. Blant 1500 innbyggere i Nord-Norge svarte 75 prosent at Norge burde gjøre mer for å forbedre forholdet til Russland. Kun 9 prosent svarte nei, og 15 prosent svarte “vet ikke”.

Det er et godt stykke - kanskje til og med noen tusen kilometer - mellom den stemningen og den som preger retorikken til en forsvarsminister, en leder i utenriks- og forsvarskomiteen eller en lederskribent i VG. Vi har de siste årene blant annet hørt en forsvarsminister si at vårt forhold til naboen i øst “aldri kan bli det samme igjen”. Kritikken av Russland er høylytt - og den kommer fra øverste politiske hold.

Språkføringen, sanksjonspolitikken, villigheten til å delta i NATOs rakettskjoldplaner, den “rullerende basen” med amerikanske styrker i Trøndelag og PSTs trusselvurdering, som slo fast at russisk spionasje hadde størst skadepotensial for Norge og norske interesser bidro til at ambassaden nylig sendte ut en pressemelding der det ble brukt oppsiktsvekkende kraftige ord og vendinger. Norske politikere og medier ble beskyldt for å ha sørget for at det norsk-russiske forholdet er på frysepunktet. Formaningen må tas med noen klyper salt. Den ble avfeid av statsminister Erna Solberg som propaganda. Men så henvendte den seg heller ikke utelukkende til det offisielle Norge, dette var også en pressemelding som rettet seg over skulderen deres og rett til andre nordmenn, som de blant annet mener blir ført bak lyset av et “russofobisk” pressekorps. Og det som bør være et tankekors, både for norske politikere og norske medier, er at alt tyder på at den russiske ambassaden snakker til et voksende publikum i Norge.

For oss som følger med på mer eller mindre alternative norske diskusjoner om forsvars- og sikkerhetspolitikk, er det umulig å ikke legge merke til det. Sentioundersøkelsen Klassekampen fikk gjennomført viser at det altså råder en helt annen stemning i landsdelen der vi faktisk deler grense og ikke minst interesser med Russland. 

La oss for et øyeblikk se bort fra heiagjengen - de som er villige til å sluke Putinregimets uttalelser og handlinger rått, blant annet fordi han i deres øyne representerer et velfortjent korrektiv til vestlig arroganse. De eksisterer, og de nyter et godt rekrutteringsgrunnlag for øyeblikket, men de er på langt nær like interessante som alle de andre innbyggerne som har svart på denne undersøkelsen - helt vanlige nordmenn som innser at det står om arbeidsplasser, og som har fått med seg at den norsk-russiske handelen har stupt siden sanksjonspolitikken begynte. Som videre har skjønt at det finnes utfordringer knyttet til Svalbard, til havrett, til miljø og nye transportårer som kun kan løses i samarbeid med Russland.

Vi i sør har mye å lære av Nord-Norge. Folk som skjønner at de bor der de bor, at Russland ikke kommer til å dra noe sted - og at retorikken som blant annet kommer fra regjeringen, om at vi har nådd et eller annet irreversibelt punkt i vårt forhold til landet, simpelthen mangler bakkekontakt.

Det som videre har skjedd når den offisielle norske linjen blir såpass stram og ensrettet som den er for øyeblikket, er at det “alternative” rommet blir stort. Gjennom den manglende viljen til å inkludere andre syn på russiske handlinger, og på hvordan vi bør gå fram, skapes det en romslig bakgård i den norske debatten om Russland. Det bør ikke overraske at alternative, og i mange tilfeller direkte feilaktige, fremstillinger av historien får et større fotfeste her enn hva som hadde vært tilfellet om norske politikere og norske medier hadde forsøkt å utfordre dette. Både riksmedier og politikere hadde tjent på å henvende seg mer til de som i dag er henvist til denne bakgården på en mer aktiv og mindre arrogant måte. Tanken om at det offentlige rom beskyttes ved å utvides, har vært styrende for måten vi demmer opp for andre parallelle samfunnsdebatter. Uten å gå inn på hvorvidt det har vært vellykket, er det naivt å tro at det ikke finnes lignende brennstoff i den norske Russland-diskusjonen. Særlig i de nærmeste fylkene.

Det er ikke bare risikoen for å bomme totalt på strømninger i folket som gjør at norske politikere bør vurdere å endre linje opp mot Russland. Oppfordringene kommer heller ikke utelukkende fra Nord-Norge eller fra putinister. Det finnes forskere som Julie Wilhelmsen, fagmilitære autoriteter som Tormod Heier, og tidligere topppolitikere og diplomater som Høyres Mette Kongshem og Thorvald Stoltenberg, som alle tar til orde for en annen linje. De er ikke Putin-apologeter, de maner simpelthen til sindighet. Vi bør ha en viss forståelse for at Russland, trass i at de opererer med en drøy og forfeilet versjon av det som for eksempel skjedde på Krim-halvøya, kan ha sitt på det rene når de mener at deltagelsen i NATOs rakettskjold er skadelig for forholdet mellom våre to land. Det er ikke gitt at det bare er propaganda når de understreker at Norge ikke på den ene siden kan rasle med sablene i uttalelser og handlinger rettet mot Russland samtidig som de forventer et samarbeid på andre områder som handel, miljø og forflytningen av mennesker og tjenester. Vi kan ikke forvente at det skal være mulig å velge og vrake - og da holder det ikke å legge seg på linjen vi ligger på i dag.

Det er rett og slett skjødesløst av Norge å gi opp å ha en egen Russlandspolitikk - og det er i stor grad det som har skjedd i dag. Norge har en unik posisjon, og vi har et spesielt forhold til landet. Vi bør bruke det til for eksempel å diskutere måloppnåelsen innen sanksjonspolitikken, hvor fasiten er at Russland ikke har endret sin Ukraina-politikk, hvor vi ser at de nasjonalistiske kreftene er blitt styrket og hvor Russland har isolert seg ytterligere fra vesten og styrker kontakten med autoritære regimer. Vi bør ikke trekke oss umiddelbart, men vi må jobbe for en demping av sanksjonene. Det er et rom vi har, nettopp fordi vi har andre interesser å ivareta. Det å både importere sikkerheten og retorikken fra våre allierte i dette spørsmålet er ikke bærekraftig. Vi trenger en egen Russlandspolitikk. Det er det mange i Norge som har skjønt - det bare virker ikke sånn når man lytter til de som styrer landet.

(publisert i avisa Nordlys)


Kommentarer   

+1 #1 Gro Finne 04-03-2017 16:42
Jeg mener vi må avslutte sanksjonspoliti kken, ikke dempe den, som Langemyr hevder. Hva mener hun, skal vi ha litt sanksjonspoliti kk? Og hvorfor? Kan hun begrunne det?

Om Ukraina skriver mette Kongshem i Klassekampen i en polemikk med Geir Flikke:"Det var den håpløse økonomiske situasjonen, vanstyret og korrupsjonen som var den utløsende faktor for protestbevegels ene høsten 2013. det var ikke et opprør for noe, men et opprør mot det korrupte oligark-dominer te systemet.
Men så ble protestbevegels en raskt radikalisert av høyreekstreme krefter. Og faktum er, Flikke, at vestlige krefter samarbeidet med opposisjonen og de høyreekstreme og la til rette for en maktovertakelse ."
Jeg er helt enig med Kongshem analyse av hva som skjedde i Ukraina.
Nato rasler med våpnene, det er farlig for oss. Nato og politikken som føres overfor Russland er farlig for Norge. Og opprustningen. kall en spade for en spade. "rakettskjold" , det kan også brukes aggressivt, raketter som kan bære med seg konvensjonelle våpen og atomvåpen.
Vi må si Nei til atomvåpen, nei til opprustningen, og Norge ut av Nato.
0 #2 Ingar Knudtsen 04-03-2017 18:12
En fornuftens stemme i en tid der gammelt nag blir reformulert og tekstlig omarbeidet men likevel grunnleggende går på den samme gamle melodien.

Interessant nok ble jo kommunismens fall i Russland slett ikke den triumfen det så ut til for vesten - for man hadde jo egentlig slett ikke bruk for en mer eller mindre vennskapelig nabo i øst. Behovet for en fiende er og forblir like sterkt som før, man må altså nå finne ny tekst til en gammel melodi og det enkleste var tydeligvis ganske enkelt å erstatte et farlig Sovjet med et farlig Russland. Problemet med å ganske enkelt skrive Kina i stedet for Russland har jo rett og slett vist seg umulig. En kan ikke både gå i butikken og kjøpe varer Made in PRC og i neste øyeblikk anklage Kina for alt det man tidligere anklaget Sovjetunionen for.

Jeg har sjøl tilhørt de Sovjetkritiske . men slett ikke av de grunnene høyresida hadde, tvert imot. Et virkelig sosialistisk Sovjetunionen ville vært helt fint i mine øyne, uansett om jeg også har mnge kritiske merknader til kommunismen både som ideologi og praksis.

Uansett sovjetsystemets svakheter med byråkratisering , ideologisk forfall, etc. er det nå likevel lett å se at det som har skjedd med Sovjet har har gitt kapitalismen en triumf som har styrket den både i tro og vilje. Men om Sovjet er borte så eksisterer jo Russland og det ser ut som at til og med det blir for mye og for vanskelig for mange i Vesten. På sett og vis tror jeg da at ingen kanskje savner Sovjetunionen mer enn høyresida?
0 #3 Jens Hoxmark 04-03-2017 18:22
Særlig dette med "joystick-forsv aret" var meget treffende kommentar fra Matlary, og minner om at en evt åpen konflikt handler fortsatt primært om blod, svette og ikke minst tårer, masse masse tårer og tapt framtid, og langt fra noe "konkurranse med fjernstyrte roboter". Et ekte og fungerende Forsvar krever ekte og fungerende oppegående mennesker som tilhører ekte og identifiserbare etiske og moralske fagmiljøer innen de ulike tradisjonelle forsvarsdisipli nene for at vi skal UNNGÅ å komme i konflikt med noen, hele vitsen med et troverdig norsk Forsvar er at man oppviser så mye klokskap og potensiell handlekraft at vi gjør oss 'uspiselige' for eventuelle eventyrlystne opponenter. Det har vi stort sett greid siden etter 1945, men er på full fart i feil retning når det gjelder både Regjeringens klokskap og handlekraft i å balansere et tradisjonelt forutsigbart naboskap gjennom å slutte oss til hodeløs 'stormaktspolit ikk' uten tanke for Norges spesielle geografiske plassering og nære geopolitiske historie og rammebetingelse r. Et klokt og forutsigbart diplomati i kombinasjon med humanitær innsats bør spille en langt større rolle enn det som har vært tilfelle de seneste årene når det gjelder pleie av naboskapene våre slik det blir gitt uttrykk for i store deler av Finnmark og NordNorge forøvrig. Folkelig klokt og redelig vennskap er en langt viktigere faktor i å forsvare Freden enn mange i Brussel og Oslo-jettegryta synes å anta.
0 #4 Trine Eklund 05-03-2017 10:40
Det er et meget viktig tema Fredsrådets leder tar opp i Nordlys - et tema som fortjener debatt i et av NRKs populære diskusjons programmer. Regjeringens og medias fiendebilde retorikk og demonisering av Russland er ikke bare uklok, men direkte farlig. Arrogansen, ydmykelsene og provokasjonene Norge og NATO gjennomfører, kan plutselig eksplodere i uanet frustrasjon og sinne hos den russiske befolkning og føre til voldelig aggresjon. La oss bygge bro, ikke mur.
0 #5 Eyvind E. Spangen 05-03-2017 12:43
Russland blir den trusselen man gjør Russland til. Legger man an en aggressiv linje og nikker med USA i hver eneste bevegelse blir forholdet til Russland - som tross alt er et naboland og noen vi deler mye mer kultur med enn vi gjør med USA - dårlig. Har vi en egen Russland-politi kk som ivaretar egne interesser først og fremst og ikke USA og NATO, blir forholdet betydelig bedre.
-1 #6 Rolf Midthassel 05-03-2017 12:44
Objektivt sett tror jeg ikke Russland har noen intensjon om å "okkupere" Norge. At de har vilje til å anektere Krim har sine årsaker. De er ikke ondere enn oss av den grunn. For isåfall "kaster vi stein i glass hus" mtp Irak, Afganistan, Libya. Og at Russland ønsker innflytelse i øst-europa er helt legitimt. Men at Norge som medlem av den vestlige alliansen og handelssamarbei d er "Vestens" grense mot øst, bygger ned sitt forsvar da utviklingen går mot en sterkere polarisering er galskap. Uansett hvordan utviklingen måtte gå eller hva man tror er sant, må Norge ha et funksjonelt forsvar for å kunne være en faktor i et storpolitisk spill eller evt. konflikt. Slik Norge ser ut i dag i en eventuell væpnet konflikt mellom Russland og Vesten eller USA er vår eneste rolle "gissel". Med det mener jeg fra Russlands perspektiv; okkuper Finnland, Sverige og Norge. Da har de kontroll over hele kysten mot atlanterhavet. Eneste mulighet for invasjon er sjøveien. Mobilisering må foregå i UK eller vest europa. Slik som under 2. verdenskrig. Nettopp derfor sett fra Vestens perspektiv er Norge med kystlinjen en viktig strategisk område for evt. mobilisering og kontroll av Russlands adgang til Atlanterhavet. Atlanterhavspak ten artikkel 5, ja kanskje, men vi bør i det minste innfri kravene før vi forventer tjenester.
0 #7 Hilmar Madsen 05-03-2017 14:22
Vi som bor her i nord og forstår hvor viktid det er å ha et godt forhold til Russland, føler oss hjelpeløs på grunn av både den retorikken regjeringen fører overfor landet og det knefall som regjeringen gjør overfor både NATO og US. Dette ødelegger muligheten til å kunne ha et fornuftig samarbeide med Russland. Jeg vet ikke hvordan dette skal løses, for sentralt og av spesielle sentrale personer så rekker ikke vår mening fram. De bryr seg ikke. Det ser ut som det viktigste er å være klar til å si ja til et hvert påfunn av forsvarsmessig grad som måtte komme fra US, som denne ambulerende stasjoneringen i Trøndelag.Som er forløperen til noe mye mer, en bare denne avdelingen.
+1 #8 Bård Thorheim 08-03-2017 22:38
Hedda Bryn Langemyr fra Norges Fredsråd retter en bredside mot regjeringens Russlandspoliti kk. Jeg ønsker en åpen debatt om norsk sikkerhetspolit ikk velkommen, men da må vi debattere fakta og ikke en feilaktig fremstilling.

Det finnes for det første ingen «rullerende base» av amerikanske styrker i Trøndelag, slik Langemyr hevder. De om lag 300 soldatene fra US Marines er her på rotasjonsbasis for å øve og trene, slik tusenvis av allierte soldater fra ulike land gjør hvert år. Det er i tråd med norsk basepolitikk, som innebærer at det ikke vil bli åpnet baser for fremmede lands stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Vårt forsvarskonsept er basert på forsterkning av Norge ved behov. Sammen med forhåndslagring av materiell er alliert øving og trening i Norge derfor en forutsetning for dette konseptet.

NATOs missilforsvar er et defensivt system, og det er ikke rettet mot Russland. Regjeringen har heller ikke besluttet noe norsk bidrag til missilforsvaret , slik Langemyr antyder. Norsk holdning har for øvrig ligget fast siden NATO besluttet å opprette missilforsvarss ystemet i 2010.

Norges sikkerhetspolit ikk har helt siden 1949 bygget på både avskrekking og beroligelse. Det vil den fortsette å gjøre. Både basepolitikken og atompolitikken - at vi ikke skal ha atomvåpen på norsk jord i fredstid - ligger fast. Det er ingen grunn til å skape tvil om disse sikkerhetspolit iske grunntesene.

Norge fører en fast og forutsigbar sikkerhetspolit isk linje overfor Russland, samtidig som vi søker samarbeid basert på felles interesse. Det vil vi fortsette med. Et velfungerende nabosamarbeid med Russland er viktig for oss. Dagens sikkerhetspolit iske bilde i Europa preges imidlertid fortsatt av Russlands brudd på grunnleggende folkerett i Ukraina. Ingen norsk regjering kunne latt være å reagere. Og vi reagerte sammen med våre allierte og andre likesinnede. Men også i en krevende periode har vi lyktes med å opprettholde dialog og konstruktivt samarbeid, spesielt i nord.

Jeg reagerer når Langemyr gjengir påstander om at folket blir ført bak lyset av et russofobisk pressekorps, uten på noen måte å problematisere. La det være helt klart: Norge har en fri og uavhengig presse. Noen medier kritiserer Russland. Andre kritiserer norsk russlandspoliti kk. Mange medier kritiserer i alle retninger. En slik presse tjener oss vel.

Jeg stusser for øvrig over Langemyrs beskrivelse av Nord-Norge som landsdelen som deler grense og interesser med Russland. Grensen mot Russland i nord er Norges grense. Og de helt reelle felles interessene med Russland i nord er norske interesser. Noen ganger møter vi dilemmaer og vanskelige avveininger. Da er det viktig at vi forvalter de nasjonale interesser i tråd med lange linjer i vår russlandspoliti kk.

Jeg mener regjeringen forvalter forholdet til Russland på en god måte. Våre sikkerhetspolit iske interesser må alltid ligge til grunn. Vi er tydelige overfor Russland når det er nødvendig, men samtidig åpne for samarbeid og dialog der det er mulig. Dette er de lange linjer, som har tjent oss vel. Russland vil forbli vår nabo, og vi ønsker et pragmatisk og godt naboskap. Det er Regjeringens politikk.

Bård Thorheim, politisk rådgiver i Utenriksdeparte mentet
-1 #9 Hedda Bryn Langemyr 08-03-2017 22:41
Politisk rådgiver i Utenriksdeparte mentet, Bård Thorheim, svarer på vårt innlegg om regjeringens russlandpolitik k. Der kommer det fram at vi ikke er enige om virkelighetsbes krivelsen. Akkurat dét er ikke noe nytt, men det er et par utspill fra Thorsheims side som fortjener svar.

«Det finnes for det første ingen «rullerende base» av amerikanske styrker i Trøndelag, slik Langemyr hevder. De om lag 300 soldatene fra US Marines er her på rotasjonsbasis for å øve og trene, slik tusenvis av allierte soldater fra ulike land gjør hvert år.»

Her er vi uenige, vi mener at forskjellen på «rotasjonsbasis » og «rullerende base» er bortimot ikke-eksisteren de - og vi registrerer at det er en oppfatning som andre også har. Utplasseringen representerer en opptrapping som kan tolkes som et brudd med tidligere norsk basepolitikk.

«NATOs missilforsvar er et defensivt system, og det er ikke rettet mot Russland.»

Det er egentlig irrelevant hvem missilforsvaret er rettet mot. Det relevante for oss er hvordan det blir oppfattet av andre, i kraft av sine kapasiteter. Intensjon og persepsjon er to vidt forskjellige ting i forholdet mellom stater. Kapabilitet er viktigere. Hvis det er slik at rakettskjoldet virker rustningsdriven de og bidrar til økt våpenkappløp mellom stormaktene bør Norge som småstat mellom USA og Russland tenke grundig gjennom om dette er noe vi ser oss tjent med.

«Jeg reagerer når Langemyr gjengir påstander om at folket blir ført bak lyset av et russofobisk pressekorps, uten på noen måte å problematisere.»

Det er sant at vi ikke vier stor plass til halv- og usannhetene den russiske ambassaden kommer med i originalinnlegg et. Men vi mener ikke å gi dem rett, poenget var å peke på det bekymringsfulle i at ambassaden, med all sannsynlighet, snakker til et voksende publikum - og helt spesifikt at det er et gap mellom regjeringens retorikk og oppfatningen på bakkenivå i Nord-Norge. Dét vier Thorheim igjen ganske liten plass i sitt svarinnlegg - men om vi legger godvilja til (og det bør man saktens) betyr ikke det at Thorheim og Regjeringen ikke har fått med seg at det gapet eksisterer. De snakker bare ikke så høyt om det.

Vi mener at Thorheim underkjenner hvor mye verre forholdet til Russland er blitt de siste årene. Det er på et bunnpunkt, og det preger hele samarbeidet med landet. Regjeringen kan godt hevde at dette er nødvendig og prinsipielt riktig - men å mene, som de i stor grad gjør, at det kan finnes to helt separate forhold til Russland hvor det ene er preget av konstruktivt samarbeid der vi har felles interesser og det andre preges av stadig mer anspent retorikk fra høytstående politikere om Russlands folkerettsbrudd , står ikke til troendes. Det vi først og fremst savner er at Regjeringen faktisk adresserer dette: Noe går tapt her.

Vi mener også at det går an å reagere på folkerettsbrudd på andre måter enn det Norge har gjort. Vi ville aldri vurdert noe lignende da USA invaderte Irak utenom FN eller NATO, uansett norsk regjering. Norge har et spesielt forhold til Russland, og vi burde benytte oss av armslaget det gir for å søke mer konstruktive løsninger enn det som er tilfellet nå. Per i dag har vi gitt opp en selvstendig Russland-politi kk, og det er synd, både for Norge og samarbeidspartn erne våre.

«Jeg stusser for øvrig over Langemyrs beskrivelse av Nord-Norge som landsdelen som deler grense og interesser med Russland. Grensen mot Russland i nord er Norges grense. Og de helt reelle felles interessene med Russland i nord er norske interesser.»

Vi er fullstendig klar over at grensen mot Russland i nord er Norges grense. Men beskrivelsen av «Nord-Norge som landsdelen som deler grense og interesser med Russland» er også helt adekvat. Og vi har altså en situasjon hvor 75% av befolkningen der oppe ifølge Klassekampen etterlyser en annen linje enn den Norge fører i dag. Det forholder dagens regjering seg ganske nonchalant til, og det er bekymringsverdi g.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode