Internasjonal politikk

Europas ansvar for Libya

Europas ansvar for Libya

Etter bombekrigen i 2011 er Libya er på alle måter blitt en «failed state», en sammenbruddsstat, skriver Dag Seirstad.

"Seks norske F16-fly bidro til det med å slippe 588 bomber – vi har ikke fått vite hva de traff og hvem de traff, bare at hensiktene våre var de edleste.

I dag styrer tre ulike regjeringer med nød og neppe hver sin del av landet – i stadig konflikt med et utall lokale krigsherrer som har mannskap og våpen nok til å herje som de vil uten klare grenser seg imellom. Området rundt hovedstaden Tripolis styres av GNA-regjeringen (Government of National Accord). Det er den FN samarbeider med. I øst – med Benghazi som sentrum – leder Khalifa Haftar en rivaliserende regjering som sies å ha russisk støtte. Det er i øst størstedelen av oljeproduksjonen foregår. Den tyske utenriksministeren Sigmar Gabriel har vist til andre forhold som gjør det umulig å inngå en tilsvarende avtale med Libya.

I fjor var flyktningstrømmen over Middelhavet fra Libya til Italia på 180.000. Over 4500 døde. Fram til midt i mai i år har 45.000 tatt sjansen i de overfylte farkostene. Det er litt færre enn i fjor. Mer enn 1200 døde er registrert hittil i år. Det er nesten like mange som i fjor. Nylig ble på én dag 1600 mennesker redda av båter som kom til. Samtidig kritiseres hjelpeinnsatsen for at den oppmuntrer mennesker til å begi seg utpå Middelhavet på elendige gummiflåter.

I et fortrolig dokument fra militære ledere i EU advares det mot å stoppe smuglertrafikken over Middelhavet. Det kan etter hvert forutsette operasjoner på land og ende med sammenstøt med IS-miljøer i Libya. Den såkalte Middelhavsunionen med sine 28 medlemsstater møttes tidlig i mai og fastslo at de grunnleggende årsakene til flyktningestrømmen er «konflikter, forfølgelser, fattigdom og tørke». Hva så?" skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel nedenfor.

 

Europas ansvar for Libya

Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

I fjor var flyktningstrømmen over Middelhavet fra Libya til Italia på 180.000. Over 4500 døde. Fram til midt i mai i år har 45.000 tatt sjansen i de overfylte farkostene. Det er litt færre enn i fjor. Mer enn 1200 døde er registrert hittil i år. Det er nesten like mange som i fjor. Nylig ble på én dag 1600 mennesker redda av båter som kom til. Samtidig kritiseres hjelpeinnsatsen for at den oppmuntrer mennesker til å begi seg utpå Middelhavet på elendige gummiflåter.

EU setter mye inn på å begrense denne flyktningstrømmen fra Libya til Italia. De andre fluktveiene fra Afrika er langt på vei stengt. Det gjelder overfarten fra Vest-Afrika til Kanariøyene. Noen flere klarte i fjor å komme seg til Spania fra de spanske enklavene Ceuta og Melilla sør for Gibraltar. Ruta gjennom Sinai og Israel har derimot i praksis blitt stengt. Beduingrupper på Sinai ble for brutale, samtidig som Israel bygde ugjennomtrengelige grensesperringer. Grensa mellom Egypt og Libya frister også mindre enn før. Det er derfor Libya det meste dreier seg om. Har migranter på vei til Europa kommet seg til Libya, får de fleste det så ille der at turen over Middelhavet ikke skremmer.

Hundrevis av migranter fanges og selges på slavemarkedene langs flyktningerutene gjennom Sahara. Og kommer de fram til kysten, havner de i interneringsleirer der forholda er «katastrofale», ifølge den tyske utenriksministeren Sigmar Gabriel. Pave Frans brukte ordet «konsentrasjonsleirer». Samtidig er arbeidsløsheten så stor at mange ungdommer tar jobber for menneskesmuglerne, ifølge Libyas visepresident.

Den store planen er nå å hindre afrikanske flyktninger å komme inn i Libya. Det er sørgrensa de fleste flyktningene krysser. Derfor er det største nye prosjektet å stenge grensa mot Niger og Tsjad så godt som det lar seg gjøre. Denne sørgrensa har ei lengde på 500 mil, tre ganger så lang som grensa mellom Norge og Sverige. Det er regjeringene i Tyskland og Italia som er de mest aktive i det de kaller «å stabilisere» sørgrensa til Libya. Den italienske utenriksministeren, Marc Minniti, undertegna i april en avtale med lederne for to folkegrupper sør i Libya, tuaregene og Toubou-folket. De bor på begge sider av grensa mellom Libya og Niger, og dominerer rekrutteringa til smuglermiljøene.

Store ord ble tatt i bruk overfor media: «Å forsegle den libyske sørgrensa er å forsegle Europas sørgrense.» Hvordan forsegle, ble det sagt lite om i pressemeldingen. EU har bevilga 200 millioner euro til tiltak som kan begrense flyktningstrømmen over Middelhavet. Pengene skal blant annet gå til mobile patruljer og grenseposter langs grensa til Niger. Men de skal også settes inn i mer langsiktige tiltak som kan bedre økonomiske forhold nord i Niger. Men da rekker de foreløpige bevilgningene ikke langt.

Noen er inne på tanken om at EU bør inngå en avtale med Libya av samme slag som avtalen med Tyrkia. Avtalen innebærer at alle flyktninger som kommer seg fra Tyrkia til Hellas, skal sendes tilbake til Tyrkia. EU betaler Tyrkia seks milliarder euro over en treårsperiode for å dekke utgifter som Tyrkia får ved å ta seg av så mange flere flyktninger. Avtalen med Tyrkia er nokså enstemmig fordømt av alle frivillige organisasjoner som har engasjert seg i hjelpearbeidet for flyktningene. De oppfatter ikke Tyrkia som et «trygt land» å returnere flyktninger til. Fra den britiske avdelingen av Amnesty International sies det at «dette er en mørk dag for FNs flyktningkonvensjon, for Europa og for menneskeheten.»

Men Libya er ikke Tyrkia. Etter bombekrigen i 2011 er Libya er på alle måter blitt en «failed state», en sammenbruddsstat. Seks norske F16-fly bidro til det med å slippe 588 bomber – vi har ikke fått vite hva de traff og hvem de traff, bare at hensiktene våre var de edleste. Ifølge FN-statistikker hadde Libya den høyeste levealderen og den laveste barnedødeligheten i Afrika. Landet hadde færre under FNs fattigdomsgrense enn Nederland. Skolegang og helsevesen var gratis og hadde vært det lenge. I følge FNs utviklingsprogram UNDP var Libya på god vei til å oppfylle alle FNs utviklingsmål innen 2015. Men det var før krigen.

Samtidig var Libya et land uten ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Det banka Amnesty International fast i årsrapportene sine. De som kritiserte brudd på menneskerettigheter, risikerte lange fengselsstraffer. I dag styrer tre ulike regjeringer med nød og neppe hver sin del av landet – i stadig konflikt med et utall lokale krigsherrer som har mannskap og våpen nok til å herje som de vil uten klare grenser seg imellom. Området rundt hovedstaden Tripolis styres av GNA-regjeringen (Government of National Accord). Det er den FN samarbeider med. I øst – med Benghazi som sentrum – leder Khalifa Haftar en rivaliserende regjering som sies å ha russisk støtte. Det er i øst størstedelen av oljeproduksjonen foregår. Den tyske utenriksministeren Sigmar Gabriel har vist til andre forhold som gjør det umulig å inngå en tilsvarende avtale med Libya.

Tyrkia slipper menneskerettighetseksperter fra FN inn for å kontrollere flyktningleirene. Det er det ingen myndighet i Libya som gjør. Dessuten holder FN folka sine mest mulig unna Libya, rett og slett fordi det er for farlig der. Først må situasjonen «stabiliseres» både politisk og økonomisk, fastslår Gabriel: «Men det er vanskelig.»

I et fortrolig dokument fra militære ledere i EU advares det mot å stoppe smuglertrafikken over Middelhavet. Det kan etter hvert forutsette operasjoner på land og ende med sammenstøt med IS-miljøer i Libya. Den såkalte Middelhavsunionen med sine 28 medlemsstater møttes tidlig i mai og fastslo at de grunnleggende årsakene til flyktningestrømmen er «konflikter, forfølgelser, fattigdom og tørke». Hva så?

(publisert i Klassekampen)


Kommentarer   

+2 #1 Trond Rasmussen 08-06-2017 08:52
Vi deltar med sanksjoner mot Russland, angivelig fordi de brøt folkeretten. Vi bombet i stykker all struktur i Libya og la landet åpent for islamister og menneskesmugler er. Og nå deltar vi folkeretsstridi g i borgerkrigen i Syria. Hvorfor ingen sanksjoner mot oss?
+2 #2 Jan Atle Bergstrøm 08-06-2017 08:56
"God trening for pilotene" - var det ikke det, da? Godt å lære hvordan man bomber uskydige folk som aldri har utgjort noen trussel.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode