Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert tirsdag 20. juni 2017 03:38

 Den forrangen LO vil ha, vil kreve en grunnleggende endring av EØS-avtalen, understreker Dag Seierstad.

"I 2013 vedtok LO-kongressen at ILO-konvensjoner skulle ha forrang framfor EU-regler. Det står det ikke noe om i handlingsprogrammet for den neste fireårsperioden. Derimot står det: «LO vil kreve at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Menneskerettsloven og ved konflikt går foran annen lovgivning, også lover med tilsvarende forrangsbestemmelser.» Og videre: «Det må startes et arbeid for å sikre at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Grunnloven.»

Nå er det ikke de åtte kjernekonvensjonene som har vært problemet mellom Norge og EU. Så langt har striden stått om konvensjon 94 om hvilket lønnsnivå som kan kreves ved offentlige byggeprosjekt og konvensjon 137 om registrerte havnearbeideres fortrinnsrett ved lossing og lasting. I den ferske Holshipdommen fastslo Høyesterett dette: «Uansett hvordan ILO-konvensjon nr. 137 artikkel 3 skal forstås, må den etter EØS-loven § 2 stå tilbake for etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31.» Høyesterett var riktig nok i tvil. Sju av søtten dommere var uenig med flertallet.

Det som derfor kan bekymre, er at artikkel 120 i EØS-avtalen slår fast følgende:

«Med mindre annet er bestemt i denne avtale og særlig i protokoll 41 og 43, skal bestemmelsene i denne avtale gå foran bestemmelsene i bestående bilaterale eller multilaterale avtaler som forplikter Det europeiske økonomiske fellesskap på den ene side og en eller flere EFTA-stater på den annen side, i den utstrekning det samme saksområde er regulert av denne avtale.»

For å si det på enklere norsk: Bestemmelsene i EØS-avtalen går foran andre internasjonale avtaler Norge har inngått. Det kan leses som at EØS-avtalen går foran ILO-konvensjoner hvis det skulle være motstrid," skriver Dag Seierstad.

Les hele hans artikkel under "les mer."

LOs «alternativ til EØS»

Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

Forrige LO-kongress i 2013 vedtok enstemmig at «ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom EØS-avtalens parter.»

Fire år er gått. Avtalens parter er regjeringen i Norge og EU-kommisjonen, men fra LO-ledelsens side er det ikke tatt noe initiativ til å få partene til å avklare den forrangen som en enstemmig LO-kongress ba om i 2013.

Årsaken er enkel: Alle med sjøl den minste innsikt i EU- og EØS-retten visste at den forrangen LO ville ha, ville kreve en grunnleggende endring av EØS-avtalen.

Da Stortinget godkjente EØS-avtalen i oktober 1992, ble det samtidig vedtatt en egen EØS-lov. Der står det i § 1 at EØS-avtalens hoveddel «skal gjelde som norsk lov». Underforstått: Norske lover som er i strid med avtalens hoveddel, gjelder ikke lenger.

Dette følges opp i EØS-lovens § 2: «Bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold. Tilsvarende gjelder dersom en forskrift som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, er i konflikt med en annen forskrift, eller kommer i konflikt med en senere lov.»

For at ingen skal være i tvil, står det samme i protokoll 35 til EØS-loven: Partene forplikter seg til å gi EØS-lovverket forrang hvis en norsk lov er i strid med en EØS-lov.

Den forrangen LO har bedt om, går helt på tvers av det EU ønsker av oss med EØS-avtalen. EØS-avtalen er bygd på at Norge skal ha samme regelverk som EU for alt som angår det EU kaller sitt «indre marked». Det omfatter EUs regelverk for den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, EUs konkurranseregler og etableringsretten.

«Samme regelverk» betyr at når EU vedtar nye regler – eller endrer tidligere regler – må vi endre våre regler likedan. EØS-avtalen gir oss rett til å reservere oss mot det EU vedtar, men det har vi aldri gjort på de 23 åra avtalen har vart.

Det er dette som har provosert store deler av norsk fagbevegelse. Årets LO-kongress var like enstemmig som i 2013: «Norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler.»

Den forrangen som enstemmige LO-kongresser vil gi nasjonale lover og tariffavtaler, er det ingen EU-land som har.

Da Romatraktaten ble inngått i 1957, vågde riktig nok ikke regjeringssjefene å traktatfeste at enhver EU-lov skyver til side alle nasjonale lover som den er i strid med.

Det var EU-domstolen som fastslo at slik måtte det være for at EU-traktatens mål om «en stadig tettere union» skulle kunne virkeliggjøres. Det skjedde ved at EU-domstolen i 1964 la til grunn at medlemsstatene ved å melde seg inn i EU hadde akseptert «en permanent begrensning i sine suverene rettigheter». (Saken Costa v. ENEL, 6/64)

Det LO krever, er derfor i virkeligheten å gå ut av det rettssystemet som EU og EØS er bygd opp på. LO-kongressens krav til en ny regjering er at norske lover for arbeidslivet har forrang framfor EU-regler. Da må EØS-loven endres, både paragraf 1 og 2 og protokoll 35 må ut av EØS-loven. Da er vi nok i nærheten av den «handels- og samarbeidsavtalen» som EØS-kritiske miljøer har sett for seg som alternativ til EØS-avtalen.

I forkant av årets LO-kongress ble daværende LO-leder Gerd Kristiansen spurt dette av ABC nyheter:

Kan en organisasjon som LO forutsette at Norge skal bryte en avtale landets myndigheter har forpliktet seg til å overholde?

Svaret var: «Vi sier ikke at alt med EØS er bra. Men det er mest fordeler. Så får vi sørge for å gjøre noe med ulempene når vi til høsten får en ny regjering.»

Til tross for «ulempene» vedtok LO-kongressen som i 2013 at «EØS-avtalen er (derfor) grunnlaget for LOs faglige europapolitikk».

Denne setningen er ikke helt enkel å forlike med kravet om at norske tariffavtaler og lover for arbeidslivet skal ha forrang framfor EU-regler. Men inntil videre får LO leve med de innebygde spenningene.

I 2013 vedtok LO-kongressen at ILO-konvensjoner skulle ha forrang framfor EU-regler. Det står det ikke noe om i handlingsprogrammet for den neste fireårsperioden.

Derimot står det: «LO vil kreve at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Menneskerettsloven og ved konflikt går foran annen lovgivning, også lover med tilsvarende forrangsbestemmelser.» Og videre: «Det må startes et arbeid for å sikre at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Grunnloven.»

Nå er det ikke de åtte kjernekonvensjonene som har vært problemet mellom Norge og EU. Så langt har striden stått om konvensjon 94 om hvilket lønnsnivå som kan kreves ved offentlige byggeprosjekt og konvensjon 137 om registrerte havnearbeideres fortrinnsrett ved lossing og lasting.

I den ferske Holshipdommen fastslo Høyesterett dette:

«Uansett hvordan ILO-konvensjon nr. 137 artikkel 3 skal forstås, må den etter EØS-loven § 2 stå tilbake for etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31.»

Høyesterett var riktig nok i tvil. Sju av søtten dommere var uenig med flertallet.

Det som derfor kan bekymre, er at artikkel 120 i EØS-avtalen slår fast følgende:

«Med mindre annet er bestemt i denne avtale og særlig i protokoll 41 og 43, skal bestemmelsene i denne avtale gå foran bestemmelsene i bestående bilaterale eller multilaterale avtaler som forplikter Det europeiske økonomiske fellesskap på den ene side og en eller flere EFTA-stater på den annen side, i den utstrekning det samme saksområde er regulert av denne avtale.»

For å si det på enklere norsk: Bestemmelsene i EØS-avtalen går foran andre internasjonale avtaler Norge har inngått. Det kan leses som at EØS-avtalen går foran ILO-konvensjoner hvis det skulle være motstrid.

(publisert i Klassekampen)