Internasjonal politikk

EØS: Bastet og bundet

EØS: Bastet og bundet

Gjennom EØS har Norge, med store samfunnsmessige konsekvenser, bundet seg til EUs markedsliberale system, skriver Dag Seierstad:

"Vi er bundet til en markedsliberalisme som tar vekk folkevalgt styring på nasjonalt og lokalt nivå,

- som fremmer privatisering

- som i de fleste EU-land svekker fagbevegelsen

- som utvikler nye former for fattigdom

- som øker sosiale forskjeller

Vi er bundet til et EU der nasjonale lover må vike for EU-lover,

- der EU-domstolen svekker faglige retter

- der EU-domstolen er gitt makt til å utvikle EU i stadig mer markedsliberal retning

Også EØS-landet Norge er bundet av en EU-traktat som bare kan endres hvis alle medlemsregjeringene er enige om det.

Hvordan bekjempe den økende ulikheten?

Utfordringen for europeisk politikk er derfor formidabel: De regjeringene som vil gjøre noe med drivkreftene bak sosial ulikhet i Europa, må arbeide for å kvitte seg med den traktatpålagte konkurransen på det indre markedet. Her i Norge må vi ut av EØS. Det er mye enklere, " skriver Dag Seirstad blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

 

Bastet og bundet

Av Dag Seierstad

En fellesuttalelse i mars 2006 fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner, sa det slik i 2006:

«EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.»

Denne uttalelsen («Move up a gear for sustainable development», 6. mars 2006) ble vedtatt to år før finanskrisa gjorda alt enda verre.

Vi er bundet til en markedsliberalisme som tar vekk folkevalgt styring på nasjonalt og lokalt nivå.

Fra tidlig på 1980-tallet har EU satsa på å slippe løs konkurranse på stadig flere markeder. Den dramatiske endringen kom da EU vedtok opplegget for «det indre markedet» i 1985. Dette liberaliseringsprosjektet på bortimot 300 lovendringer tok vekk det meste av den nasjonale styringa over nærings- og arbeidslivet i Vest-Europa og ble i det vesentlige gjennomført i løpet av seks til sju år.

… som fremmer privatisering

Det er ingen ting ved EUs regelverk som direkte påbyr at offentlig virksomhet skal privatiseres. Men friest mulig konkurranse på åpne markeder er et så grunnleggende EU-prinsipp at det skritt for skritt fremmer privatisering.

I de fleste land har jobbtryggheten vært vesentlig større i offentlig sektor enn i privat sektor. Mange steder har dette også vært et viktig politisk motiv for dem som drev fram privatiseringene.

… som i de fleste EU-land svekker fagbevegelsen

Økt konkurranse betyr flere utrygge jobber, større lønnsforskjeller og fare for at fagbevegelsen splittes og svekkes. Pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger svekkes i mange tilfelle. Det er dokumentert i en serie forskningsrapporter om hvordan konkurransen i arbeidslivet påvirker arbeidslivet i Vest-Europa. (www.etui.org og www.eurofound,europa.eu)

… som utvikler nye former for fattigdom

Ett av EUs grunnproblem er at den stadig mer prinsippfaste markedsliberalismen produserer sosiale påkjenninger som overbelaster velferdspolitikken i alle medlemsland. («Working poor in Europe», Eurofound 2010)

EAPN, (European anti-poverty network), paraplyorganisasjonen for dem som arbeider med fattigdomsspørsmål i Europa, fastslår at EU driver fram «en særlig modell for konkurranseevne som på mange måter øker fattigdommen og gjør livet hardere for de fattige».

… som øker sosiale forskjeller.

I de fleste europeiske land avtok de sosiale forskjellene til inn på 1980-tallet. Etter at EU fra 1985 slapp konkurransen løs på det indre markedet, begynte de sosiale forskjellene å øke. («Growing Unequal? Income Distribution and Poverty in OECD Countries», OECD mai 2011)

I de fleste bransjene fører liberaliseringen til at lønningene går ned blant dem som har dårligst lønn fra før. Virkningene er størst i de sektorene der konkurransen er skarp og der lønnskostnadene veier tungt. (www.pique.at)

Vi er bundet til et EU der nasjonale lover må vike for EU-lover.

EU-domstolen fastslo i 1964 at medlemsstatene ved å melde seg inn i EU har akseptert «en permanent begrensning i sine suverene rettigheter». (Saken Costa v ENEL, 6/64)

Da Roma-traktaten ble inngått i 1957, vågde ikke regjeringssjefene å traktatfeste at enhver EU-lov skyver til side alle nasjonale lover som den er i strid med. Det var EU-domstolen som fastslo at slik måtte det være for at EU-traktatens mål om «en stadig tettere union» skulle kunne virkeliggjøres. Det var først i Lisboa-traktaten, inngått i 2007, at EU-politikerne vågde å sette på trykk at alle nasjonale lover må vike for EU-lover.

… der EU-domstolen svekker faglige retter

Fire dommer fra EF-domstolen forrykker hver på sin måte maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

De fire dommene endrer hele debatten om grensekryssende tjenester. De begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap hvis de utenlandske tar på seg oppdrag innenlands (Luxemburg).

… der EU-domstolen er gitt makt til å utvikle EU i stadig mer markedsliberal retning.

Gjennom EØS har Norge samtidig bundet seg til et EU der en domstol har en politisk makt langt utover det som domstoler har i vanlige stater, og der EU-domstolen ser det som sin oppgave å utvikle EU stadig lenger i markedsliberal retning.

Også EØS-landet Norge er bundet av en EU-traktat som bare kan endres hvis alle medlemsregjeringene er enige om det.

Liberaliseringskrava til EU har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle 28 medlemsland er enige om det. Det er dette som gjør EU-liberaliseringen så særegen. Det ligger innbygd i EU-logikken at verken regjeringer eller velgere skal kunne ombestemme seg - ut fra de erfaringene en gjør med så utstrakt liberalisering.

Hvordan bekjempe den økende ulikheten?

Utfordringen for europeisk politikk er derfor formidabel: De regjeringene som vil gjøre noe med drivkreftene bak sosial ulikhet i Europa, må arbeide for å kvitte seg med den traktatpålagte konkurransen på det indre markedet. Her i Norge må vi ut av EØS. Det er mye enklere.

På nettsida til Nei til EU finner du i dokumentet «EØS-meldingen. 25 år med EØS» en gjennomgang av hvordan EØS binder oss så stramt.

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

(publisert i Klassekampen)

 


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode