Internasjonal politikk

I can

I can

En tydelig ICAN-leder i sitt Nobelforedrag:"På mange steder rundt omkring i verden – i nedgravde rakettsiloer, om bord i ubåter som seiler på verdenshavene og fly som befinner seg høyt oppe i lufta – finnes det 15000 gjenstander som er i stand til å ødelegge menneskeheten.

Kanskje er denne tanken så uhyrlig og omfanget av konsekvensene så ubegripelig at mange bare aksepterer denne dystre realiteten. At vi bare lever våre liv uten å tenke over alle de galskapens instrumenter som omgir oss. For det er galskap å la disse våpnene bestemme over oss. Mange av våre kritikere hevder at vi er irrasjonelle, at vi er idealister uten noen form for bakkekontakt. At atomvåpenstatene aldri kommer til å gi avkall på sine våpen.

Men vi representerer det eneste rasjonelle valget. Vi representerer alle dem som nekter å akseptere at atomvåpnene skal være et fast inventar på kloden, som avviser at vår skjebne skal bestemmes av et par linjer i en utskytingskode.

Vår realitet er den eneste tenkelige. Alternativet er utenkelig. Atomvåpnenes historie vil ta slutt, og det er opp til oss å bestemme hvordan denne slutten skal bli. Blir det slutten for atomvåpnene eller for oss? Det blir ett av to.

Den eneste rasjonelle løsningen er å få slutt på en situasjon hvor det ikke skal mer til enn et uberegnelig raseriutbrudd for å skape gjensidig ødeleggelse," sa Beatrice Fihn blant annet.

Les Beatrice Fihn og Setsuko Thurlows Nobelforedrag under "les mer."

 

Nobelforedrag av Nobelpristakeren for 2017, International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN), representert av Beatrice Fihn and Setsuko Thurlow, Oslo, 10 December 2017.

[Beatrice Fihn:]

Deres Majesteter,

Medlemmer av den norske Nobelkomiteen,

Ærede gjester,

Det er i dag en stor ære å motta Nobels fredspris for 2017 på vegne av de mange tusen inspirerende menneskene som til sammen utgjør The Internasjonal Campaign to Abolish Nuclear Weapons.

Sammen har vi innført demokrati i nedrustingsarbeidet og endringer i folkeretten.

__

Vi takker ærbødigst den norske Nobelkomiteen for anerkjennelsen av vårt arbeid og for å ha skapt en ny giv i dette livsviktige arbeidet.

Vi takker alle som raust har gitt av sin tid og sin energi til denne kampanjen.

Vi takker alle modige utenriksministre, diplomater, ansatte i Røde Kors og Røde Halvmåne, FN-representanter, akademikere og eksperter vi har samarbeidet med for å fremme et felles mål.

Og vi takker alle som har engasjert seg i å fjerne denne forferdelige trusselen fra kloden vår.

På mange steder rundt omkring i verden – i nedgravde rakettsiloer, om bord i ubåter som seiler på verdenshavene og fly som befinner seg høyt oppe i lufta – finnes det 15000 gjenstander som er i stand til å ødelegge menneskeheten.

Kanskje er denne tanken så uhyrlig og omfanget av konsekvensene så ubegripelig at mange bare aksepterer denne dystre realiteten. At vi bare lever våre liv uten å tenke over alle de galskapens instrumenter som omgir oss.

For det er galskap å la disse våpnene bestemme over oss. Mange av våre kritikere hevder at vi er irrasjonelle, at vi er idealister uten noen form for bakkekontakt. At atomvåpenstatene aldri kommer til å gi avkall på sine våpen.

Men vi representerer det eneste rasjonelle valget. Vi representerer alle dem som nekter å akseptere at atomvåpnene skal være et fast inventar på kloden, som avviser at vår skjebne skal bestemmes av et par linjer i en utskytingskode.

Vår realitet er den eneste tenkelige. Alternativet er utenkelig.

Atomvåpnenes historie vil ta slutt, og det er opp til oss å bestemme hvordan denne slutten skal bli.

Blir det slutten for atomvåpnene eller for oss?

Det blir ett av to.

Den eneste rasjonelle løsningen er å få slutt på en situasjon hvor det ikke skal mer til enn et uberegnelig raseriutbrudd for å skape gjensidig ødeleggelse.

__

I dag ønsker jeg å snakke om tre ting: frykt, frihet og fremtid.

Selv de som i dag har atomvåpen innrømmer at deres nytteverdi ligger i evnen til å fremkalle frykt. Når atomvåpentilhengerne viser til atomvåpnenes «avskrekkende» virkning, hyller de frykten som et krigsvåpen.

De slår seg på brystet og erklærer at de er klare til å utradere mange tusen menneskeliv på et blunk.

Da William Faulkner mottok Nobelprisen i 1950, sa han: «Det er bare et spørsmål om 'når jeg kommer til å bli 'blåst i lufta'. Siden den tid har imidlertid denne universelle frykten blitt avløst av noe enda farligere, nemlig fornektelse.

Borte er frykten for øyeblikkelig utslettelse, borte er likevekten mellom de to blokkene som lå til grunn for avskrekkingen, borte er de atomsikre bomberommene.

Men én ting er ikke borte, og det er de mange tusen atomstridshodene som har fylt oss med denne frykten.

Risikoen for at atomvåpen skal bli brukt i dag er større enn på slutten av den kalde krigen. I motsetning til den kalde krigen, har vi i dag mange flere atomvåpenstater, terrorister og cyberkrigføring. Alt dette gjør oss mindre trygge.

Frykten er rasjonell. Trusselen er reell. Det er ikke klokt og forsiktig lederskap, men ren flaks som gjør at vi har unngått en atomkrig. Hvis vi ikke gjør noe, vil flaksen før eller siden ta slutt.

Et øyeblikks panikk eller ubetenksomhet, en misforstått kommentar eller et knust ego kan lett kan gjøre det umulig å unngå at hele byer legges i grus. En kalkulert militær opptrapping kan føre til et vilkårlig massedrap på sivile.

Hvis bare en ørliten andel av dagens atomvåpen blir brukt, vil det sende sot og røyk fra store branner høyt opp i atmosfæren – noe som vil føre til at jordens overflate i over ti år vil være et kaldere, mørkere og tørrere sted enn det er i dag.

Dette vil ødelegge avlingene og føre til at milliarder av mennesker risikerer å dø av sult.

Allikevel fortsetter vi å fornekte denne eksistensielle trusselen.

Men Faulkner utfordret også de kommende generasjoner i sin Nobeltale. Det er bare ved å være menneskelighetens stemme, sa han, at vi kan overvinne frykten og hjelpe menneskeheten til å bestå.

Det er ICANs plikt å være denne stemmen. Å være menneskelighetens og humanitærrettens stemme; å si fra på vegne av sivilbefolkningen. Ved å gi det humanitære perspektivet en stemme vil vi avskaffe frykten og få slutt på fornektelsen. Og endelig, få slutt på atomvåpen.

__

Dette bringer meg til mitt andre punkt, nemlig frihet.

Som International Physicians for the Prevention of Nuclear War, den første antiatomvåpen-organisasjonen som vant denne prisen, sa fra dette podiet i 1985:

«Som leger protesterer vi mot denne uholdbare situasjonen, hvor hele kloden blir holdt som gissel. Vi protesterer mot den forkvaklede moralen som går ut på at hver og én av oss konstant skal være blinket ut som et mål for utslettelse.»

Disse ordene holder fortsatt stikk i 2017.

Vi må kreve å få tilbake friheten til å leve våre liv uten å være gisler som er truet av en overhengende fare for tilintetgjørelse.

Menn – ikke kvinner! – skapte atomvåpen for å kontrollere andre, men det i stedet slik at vi blir kontrollert av dem.

De ga oss falske løfter. Ved å gjøre konsekvensene av å bruke disse våpnene så hinsides vår fatteevne, ville enhver konflikt bli uakseptabel, noe som ville fri oss fra krig.

Men i stedet for å fri oss fra krig, førte disse våpnene oss til randen av krig mange ganger under den kalde krigen. Og i dette århundret har disse våpnene ført oss stadig nærmere krig og konflikt.

I Irak, i Kasjmir, i Nord-Korea. Det at disse våpnene eksisterer fører til at andre slutter seg til atomvåpenkappløpet. De gjør oss ikke trygge, de skaper konflikter.

Som en annen vinner av Nobels fredspris, Martin Luther King Jr., sa det fra dette podiet i 1964, er disse våpnene et middel til både «folkemord og selvmord».

De er en gal manns våpen som konstant er rettet mot vår tinning. Disse våpnene skulle gjøre oss frie, men de fratar oss vår frihet.

Det at disse våpnene bestemmer over oss er et angrep på demokratiet. Men de er bare våpen. De er bare redskaper. På samme måte som de ble skapt i en geopolitisk sammenheng, kan de lett avskaffes hvis de ses i en humanitær sammenheng.

__

Det er nettopp dette ICAN har satt seg fore å gjøre – og det tredje punktet jeg ønsker å snakke om her, er fremtiden.

Jeg har i dag æren av å dele dette podiet med Setsuko Thurlow, som har satt seg som mål her i livet å bære vitnesbyrd om atomkrigens grusomheter.

Hun og hibakushaene var med på starten av denne historien og det vårt felles ansvar å sørge for at de får oppleve slutten av den.

De gjenopplever sin smertefulle fortid om og om igjen, slik at vi kan skape en bedre fremtid.

Det finnes hundrevis av organisasjoner som sammen med ICAN har bidratt til stor fremgang i arbeidet for en slik fremtid.

Det finnes tusenvis av utrettelige kampanjemedlemmer rundt om i verden som hver eneste dag arbeider med denne utfordringen.

Det finnes millioner av mennesker rundt om i verden som har stått skulder ved skulder med  kampanjemedlemmene for å vise flere hundre millioner andre at en annen fremtid virkelig er mulig.

De som sier at fremtiden ikke er mulig må vike plassen for dem som er i ferd med å gjøre fremtiden til en realitet.

Denne grasrotbevegelsens arbeid, basert på vanlige menneskers innsats, kulminerte i år med at det hypotetiske rykket ett skritt nærmere det virkelige da 122 nasjoner forhandlet frem og inngikk en FN-traktat om å forby disse masseødeleggelsesvåpnene.

Traktaten som forbyr atomvåpen viser vei for fremtiden på et tidspunkt hvor vi er inne i en dyp global krise. Den er et lys i en dyster tid.

Og den er mer enn det, den gir oss et valg.

Et valg mellom to ulike avslutninger: Slutten for atomvåpen eller for oss.

Det er ikke naivt å tro på det første valget. Det er ikke irrasjonelt å tro at atommakter kan ruste ned. Det er ikke idealistisk å tro på liv fremfor frykt og ødeleggelse; det er en nødvendighet.

__

Alle av oss står overfor et slikt valg. Og jeg vil innstendig anmode alle nasjoner om å slutte seg til Traktaten om forbud mot atomvåpen.

USA, velg frihet fremfor frykt.

Russland, velg nedrusting fremfor ødeleggelse.

Storbritannia, velg rettsstaten fremfor undertrykkelse.

Frankrike, velg menneskerettigheter fremfor terror.

Kina, velg fornuft fremfor irrasjonalitet.

India, velg mening fremfor meningsløshet.

Pakistan, velg logikk fremfor undergang.

Israel, velg sunn fornuft fremfor utslettelse.

Nord-Korea, velg visdom fremfor ødeleggelse.

Til de nasjoner som tror de er beskyttet av atomvåpenparaplyen: Vil dere virkelig være med på å ødelegge dere selv og andre på egne vegne?

Til alle nasjoner: Velg å gjøre slutt på atomvåpen fremfor å gjøre slutt på oss!

Det er dette valget Traktaten om forbud mot atomvåpen tilbyr. Slutt dere til denne traktaten.

Vi borgere lever under falskhetens paraply. Disse våpnene gjør oss ikke trygge, de forurenser vår jord og vårt vann, de forgifter våre kropper og de har tatt vår rett til livet som gissel.

Til alle verdens borgere: Stå sammen med oss og krev at deres regjeringer skal velge menneskelighetens side og signere denne traktaten. Vi kommer ikke til å slappe av før samtlige stater har sluttet seg til fornuftens side.

__

I dag er det ingen nasjoner som skryter av at de har kjemiske våpen.

Det er ingen nasjoner som hevder at det under ekstreme omstendigheter er akseptabelt å bruke nervegassen sarin.

Det er ingen nasjoner som påberoper seg retten til å påføre sine fiender pest eller polio.

Det er fordi det er fastsatt internasjonale standarder og fordi oppfatningene har endret seg.

Og nå har vi endelig fått en klar og tydelig standard mot atomvåpen.

Radikale fremskritt starter aldri med en universell enighet.

Med hver eneste ny signatarstat og for hvert år som går vil denne nye realiteten få stadig mer fotfeste.

Dette er veien fremover. Det finnes bare én vei for å forhindre bruk av atomvåpen, nemlig å forby og eliminere dem.

__

Atomvåpen er nå, som kjemiske våpen, biologiske våpen, klasevåpen og landminer før dem, blitt forbudt. Deres eksistens er umoralsk. Deres avskaffelse er i våre hender.

Slutten er uunngåelig. Men blir det slutten for atomvåpnene eller for oss? Vi må velge ett av to.

Vi er en bevegelse som går inn for rasjonalitet. For demokrati. For frihet fra frykt.

Vi er kampanjemedlemmer i 468 organisasjoner som jobber for å sikre fremtiden, og vi representerer den moralske majoritet, de milliarder av mennesker som velger livet fremfor døden og som sammen vil oppleve slutten på atomvåpen.

Takk.

 

[Setsuko Thurlow :]

Deres Majesteter,

Ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen,

Kjære kampanjemedlemmer, her og ellers i verden,

Mine damer og herrer,

Det er et stort privilegium å få lov til å ta imot denne prisen sammen med Beatrice på vegne av alle de fantastiske menneskene som ICAN-bevegelsen består av. Hver og én av dere gir meg et enormt håp om at vi kan – og vil – bringe atomvåpenepoken til opphør.

Jeg taler til dere som ett av medlemmene i hibakusha-familien – det vil si de av oss som ved et mirakel overlevde atombombene i Hiroshima og Nagasaki. I over mer enn sytti år har vi arbeidet for en total avskaffelse av atomvåpen.

Vi har stått sammen i solidaritet med dem som er blitt skadet i forbindelse med produksjon og testing av disse forferdelige våpnene rundt om i verden. Mennesker fra steder som vi forlengst har glemt navnene på, som Moruroa, Ekker, Semipalatinsk, Maralinga, Bikini. Mennesker som opplevde at deres jord- og havområder ble bestrålet,  at deres kropper ble utsatt for eksperimenter og at deres kulturer ble ødelagt for alltid.

Vi slo oss ikke til ro med å være ofre. Vi nektet å vente på en øyeblikkelig infernalsk slutt eller en langsom forgiftning av vår klode. Vi nektet å sitte stille og skrekkslagne mens de såkalte stormaktene ledet oss gjennom den kjernefysiske skumringen og ubekymret brakte oss nærmere den kjernefysiske midnattstimen. Vi reiste oss. Vi delte våre historier om overlevelse. Vi sa: Det er umulig for humanitet og atomvåpen å eksistere side om side.

I dag, i denne salen, ønsker jeg at dere skal føle nærværet av alle de som døde i Hiroshima og Nagasaki. Jeg vil at dere skal føle at det over og rundt oss er en stor sky med 250.000 sjeler. Hver person hadde et navn. Hver person var elsket av noen. La oss sørge for at de ikke døde forgjeves.

Jeg var bare 13 år da USA slapp den første atombomben over min hjemby Hiroshima. Jeg husker fortsatt den morgenen klart og tydelig. Kl. 8:15 så vi et blendende blå-hvitt lysglimt fra vinduet. Jeg husker følelsen av å sveve i lufta.

Da jeg kom til meg selv igjen, var det stille og mørkt, og jeg oppdaget at jeg satt fast under den sammenraste bygningen. Jeg begynte å høre svake rop fra mine klassekamerater: «Mamma, hjelp meg. Gud, hjelp meg.»

Så plutselig, kjente jeg et par hender som berørte min venstre skulder og jeg hørte en mann si: «Ikke gi opp! Fortsett å dytte! Jeg skal forsøke å få deg løs. Ser du det lyset som kommer gjennom den åpningen? Kryp mot det så raskt du kan.» Da jeg krøp ut, stod ruinene i brann. De fleste av mine klassekamerater som var i den bygningen ble brent levende. Rundt meg så jeg en total og ubegripelig ødeleggelse.

Et opptog av spøkelsesaktige skikkelser slepte seg forbi. Mennesker med groteske skader, med blødende, forbrente, svidde og oppsvulmede kropper. De manglet kroppsdeler og kjøtt og hud hang i laser fra beina deres. Noen hadde øyeeplene hengende i hendene. Hos noen hadde buken sprukket og tarmene hang ut. Den ekle stanken av brent menneskekjøtt fylte lufta.

Slik ble min elskede hjemby utradert med en bombe. De fleste av innbyggerne var sivile som ble forbrent, fordampet, forkullet – blant dem medlemmer av min egen familie og 351 av mine skolekamerater.

I ukene, månedene og årene som fulgte skulle ytterligere flere tusen dø, ofte på tilfeldig og mystisk vis, som følge av senvirkningene av strålingen. Selv den dag i dag er det overlevende som dør av stråleskader.

Hver gang jeg minnes Hiroshima, er det første som dukker opp i mitt hode bildet av min fire år gamle nevø Eiji – og den lille kroppen hans som var blitt til en ugjenkjennelig klump av smeltet kjøtt. Med svak stemme tryglet han om vann helt til døden kom og befridde han fra sine lidelser.

For meg står han som en representant for alle uskyldige barn i verden som i dag trues av atomvåpen. Hvert eneste sekund, hver eneste dag utgjør atomvåpnene en fare for alle vi er glade i og alt det vi har kjært. Vi kan ikke tolerere denne galskapen lenger.

På grunn av våre lidelser og vår kamp for å overleve – og bygge opp et nytt liv fra asken – ble vi  hibakushaer overbevist om at vi er nødt til å advare verden om disse apokalyptiske våpnene. Om og om igjen har vi fortalt om det vi opplevde.

Allikevel har det vært noen som har nektet å se på Hiroshima og Nagasaki som grusomheter – som krigsforbrytelser. De aksepterte propagandaen om at dette var «gode bomber» som hadde fått slutt på en «rettferdig krig». Det var denne myten som førte til det katastrofale atomvåpenkappløpet – et kappløp som pågår den dag i dag.

Ni nasjoner truer fortsatt med å brenne ned hele byer, å ødelegge livet på jorden, å gjøre det umulig for kommende generasjoner å leve i vår vakre verden. Å utvikle atomvåpen betyr ikke at et land løftes opp til storhet, men at det synker ned i den dypeste fordervelse. Disse våpnene er ikke et nødvendig onde, de er det ytterste onde.

7. juli i år ble jeg overveldet av en enorm glede da et stort flertall av verdens nasjoner vedtok Traktaten om forbud mot atomvåpen. Jeg som hadde opplevd menneskeheten på sitt verste, fikk denne dagen oppleve menneskeheten på sitt beste. Vi hibakushaer hadde ventet på dette forbudet i syttito år. La dette være starten på slutten for alle atomvåpen.

Alle ansvarlige ledere kommer til å signere denne traktaten. Og historien vil ikke være nådig med dem som avviser den. Nå er det slutt på at deres abstrakte teorier skal kunne dekke over noe som i praksis betyr folkemord. Nå er det slutt på at «avskrekking» skal oppfattes som noe annet enn avskrekking for nedrusting. Nå er det slutt på å leve under en atomsky av frykt.

Til lederne i land som har atomvåpen – og deres medsammensvorne under den såkalte «atomparaplyen», vil jeg si dette: Lytt til våre vitnesbyrd. Ta hensyn til vår advarsel. Og vær klar over at deres handlinger har konsekvenser. Dere inngår alle i et voldssystem som setter menneskeheten i fare. La oss alle være på vakt mot ondskapens banalitet.

Jeg bønnfaller hver eneste president og utenriksminister i alle verdens nasjoner om å slutte seg til denne traktaten og én gang for alle fjerne trusselen om kjernefysisk tillintetgjørelse.

Da jeg var denne jenta på 13 år som lå fastklemt i ruinene fortsatte jeg å dytte. Jeg fortsatte å bevege meg mot lyset. Og jeg overlevde. Vårt lys i dag er forbudstraktaten. Til alle dere som sitter i denne salen og til alle dere som hører på rundt om verden vil jeg gjenta de ordene som ble ropt til meg i ruinene av Hiroshima: «Ikke gi opp! Fortsett å dytte! Ser dere lyset? Kryp mot lyset.»

Når vi i kveld går i fakkeltog gjennom Oslos gater, la oss følge hverandre ut av atomterrorens mørke natt. Uansett hvilke hindringer vi måtte støte på, skal vi fortsette å bevege oss, dytte på og dele dette lyset med andre. Vi er lidenskapelig opptatt av og engasjert i at vår egen verdifulle klode skal overleve. 


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode