Internasjonal politikk

EUs energiunion: Avklare, men hvordan?

EUs energiunion: Avklare, men hvordan?

Dag Seierstad er klar: "Stortingsgruppa til Arbeiderpartiet har satt opp ei liste med «forutsetninger som må innfris før Arbeiderpartiet tar endelig stilling til EUs tredje energimarkedspakke."

Men stortingsgruppa ser ikke en gang utover egen skigard: «Stortingsgruppa vil trekke sin endelige konklusjon når disse viktige spørsmålene er avklart, blant annet gjennom forhandlinger med andre partier."

Det hjelper ingen ting å avklare noe i Norge. Vil vi ha klarhet, må reservasjonsretten i EØS-avtalen brukes mot det vi vil unngå å bli utsatt for. Godtar vi en rettsakt, er det EU-kommisjonen og EU-domstolen som avgjør hvordan den rettsakten er å forstå.

Det gir håp at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne for to år sia la fram en felles fraksjonsinnstilling om at en energiunion «vil innebære overføring av makt og myndighet fra nasjonale organer» og advarte mot en løsning som «kan åpne for at norske interesser blir svekket dersom det skulle oppstå tvist knyttet til infrastrukturen på norsk sokkel eller overføringskabler til utlandet» (Innst. S (2015–2016).

Sammen med Rødt har disse fire partiene 80 stemmer på dagens storting. Hvis Arbeiderpartiet holder stand og hvis fem fra Kristelig Folkeparti, Venstre eller Fremskrittspartiet også skulle stemme nei til energiunionen, har vi fortsatt trygg nasjonal kontroll over vår viktigste varige naturressurs." Les hele Dag Seierstads artikkel under "les mer."

 

Avklare, men hvordan?

Av Dag Seierstad

Regjeringa vil ha oss inn i EUs energiunion. Det vil EU også.

Da må vi godta den «tredje energimarkedspakka» som handler om energieffektivisering, fornybar energi, grensekryssende krafthandel og om hvordan EU skal få til en effektiv overnasjonal styring av energiunionen. Regelverket på godt over tusen sider er fastlagt av en mengde forordninger og direktiv.

Stortingsgruppa til Arbeiderpartiet har satt opp ei liste med «forutsetninger som må innfris før Arbeiderpartiet tar endelig stilling til EUs tredje energimarkedspakke» – som det står i pressemeldinga som ble sendt ut.

Lista fanger opp mange av de bekymringene som har utløst heftig motstand mot energiunionen mange steder i landet. Det er bra. Fra Ap-lag og lokalledd i fagbevegelsen har det strømma inn med advarsler mot at Norge skal gå inn i EUs energiunion.

Her er fire av de viktigste «forutsetningene» – eller skal vi kalle det avklaringene – som stortingsgruppa til Arbeiderpartiet vil ha innfridd:

1. «Norske myndigheter skal ha selvstendig kontroll over alle avgjørelser av betydning for energitryggheten i Norge, herunder avgjørelser knyttet til «industri og utkobling av kraft»

2. «Beslutninger om nye utenlandskabler skal fortsatt være en suveren beslutning fattet av norske myndigheter. Eventuelle nye kabler skal være samfunnsøkonomisk lønnsomme.

3, «Statnett skal eie og drifte alle framtidige mellomlandsforbindelser. Vi ønsker dette inn i energiloven.

4. «Flaskehalsinntektene skal fortsatt kunne benyttes til å redusere nettariffene så vel som til vedlikehold og utbygging av det norske strømnettet.

Til Klassekampen sier Espen Barth Eide: «Vi tror ikke dette vil bli utfordret av EU, men vi vil forsikre oss om det. Om det ikke går å avklare, er det ikke sikkert vi er for.» Eide er energipolitisk talsmann i Arbeiderpartiet og saksordfører om energiunionen i Stortinget.

Men hvordan finne ut om «forutsetningene» til Arbeiderpartiet «kan innfris»? Hvem skal i så fall avklare om de kan innfris?

Stortingsgruppa ser ikke en gang utover egen skigard: «Stortingsgruppa vil trekke sin endelige konklusjon når disse viktige spørsmålene er avklart, blant annet gjennom forhandlinger med andre partier.

Men kan forhandlinger med andre partier i det norske Stortinget avklare hvordan villniset av rettsakter i energimarkedspakke kommer til å gripe inn i den norske energipolitikken?

Endrer det for eksempel energiunionen en tøddel om alle norske partigrupper slutter opp om «forutsetningene» som stortingsgruppa til Arbeiderpartiet vil ha innfridd? Forutsetningene 1, 2 og 3 kan vi bare verge oss mot ved å reservere oss mot elmarkedsdirektivet 72/2009. Så si det, da!

Og det hjelper ikke å ta inn i Energiloven at Statnett skal eie og drifte alle framtidige mellomlandsforbindelser – slik det foreslås i forutsetning 3. Både EU-traktaten og EØS-avtalen slår fast at enhver nasjonal lov må vike hvis den er i strid med en EU-rettsakt – eller for oss en EØS-rettsakt.

Energiunionen til EU har som oppgave å opprette et felles nett for strøm og gass i EUs Europa. Styringssentret i denne unionen er energibyrået Acer som skal overvåke de nasjonale energimyndighetene, i Norge Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Statkraft.

Acer har rett til å fatte vedtak om oppbyggingen av infrastruktur som krysser grenser, «om adgang til nettverk og forsyningssikkerhet» og om «prosjekter av felles interesse». Vil vi hindre det, må vi reservere oss mot EU-forordning 713/2009.

Hvis deltakerne i slike fellesprosjekt ikke blir enige om hvordan utgiftene skal fordeles, kan Acer bestemme hvem som skal betale hvor mye. Det kan for eksempel bety at Acer kan pålegge oss å betale for kraftkabler og rørledninger fra Norge til andre land.

Acer skal ha kompetanse til å godkjenne vilkår som binder medlemsstatene for eksempel ved tildeling av kapasitet og ved håndtering av flaskehalser ved grensekryssende virksomhet. Hvis nasjonale myndigheter ikke kan bli enige på tvers av grenser, kan Acer fatte vedtak både om adgang til nettverk og om operasjonell sikkerhet.

EU krever at reguleringen i Norge skal overtas av en ny reguleringsmyndighet (RME) som skilles ut fra NVE og skal være «helt uavhengig av nasjonale myndigheter». Til gjengjeld skal RME være helt avhengig av alt Acer bestemmer.

Det skal skje ved at Acer fatter vedtak som sendes til EØS-avtalens overvåkingsorgan Esa som – ord for ord – fatter samme vedtak og sender det videre til RME. Så fatter RME «helt uavhengig av nasjonale myndigheter» også det samme vedtaket. Slik skal Acer få reell håndhevings- og vedtaksmyndighet over energisektoren vår.

Det hjelper ingen ting å avklare noe i Norge. Vil vi ha klarhet, må reservasjonsretten i EØS-avtalen brukes mot det vi vil unngå å bli utsatt for. Godtar vi en rettsakt, er det EU-kommisjonen og EU-domstolen som avgjør hvordan den rettsakten er å forstå.

De fire avklaringene Arbeiderpartiet etterlyser, kan bare sikres ved at flertallet på Stortinget reserverer seg mot de rettsaktene som åpner for en rettstilstand som rammer det vi vil trygge.

Slik reservasjon må i det minste gjelde elmarkedsdirektivet (72/2009), Acer-forordningen (713/2009) og forordningen om grensekryssende el-handel (714/2009)

Det gir håp at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne for to år sia la fram en felles fraksjonsinnstilling om at en energiunion «vil innebære overføring av makt og myndighet fra nasjonale organer» og advarte mot en løsning som «kan åpne for at norske interesser blir svekket dersom det skulle oppstå tvist knyttet til infrastrukturen på norsk sokkel eller overføringskabler til utlandet» (Innst. S (2015–2016)

Sammen med Rødt har disse fire partiene 80 stemmer på dagens storting. Hvis Arbeiderpartiet holder stand og hvis fem fra Kristelig Folkeparti, Venstre eller Fremskrittspartiet også skulle stemme nei til energiunionen, har vi fortsatt trygg nasjonal kontroll over vår viktigste varige naturressurs.

(artikkelen er publisert i Klassekampen)


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode