Internasjonal politikk

Kapitalisme på russisk

Kapitalisme på russisk

Fra ineffektiv kommandoøkonomi til oligarkstyrt kapitalisme. Hva slags kapitalisme utvikler seg i Russland?

Dag Seierstad skriver: "Som sosialt system har den russiske kapitalismen store svakheter. De radikale markedsreformene har mislyktes hvis målet var å etablere et mer effektivt økonomisk system enn det sovjetiske. Den russiske kapitalismen preges av teknologisk stagnasjon og fattiggjorte arbeidere.

Mens kapitalismen i vest blir stadig mer institusjonell, selskapene eier i stigende grad hverandre, blir kapitalismen i øst sterkt privat: Produksjonsmidlene, enten det dreier seg om storkonsern, banker eller media, havner i lomma på enkeltpersoner. Disse personene slutter seg sammen i allianser for å øke sin innflytelse og for å verge seg mot andre allianser. Den russiske kapitalismen har skilt ut en nyrik overklasse som sprenger alle grenser for å vise med hvilken rett de kan boltre seg i overfloden sin.

Skillet mellom offentlig og privat sektor er langt mer uklart enn lenger vest. Private banker forvalter store deler av de offentlige budsjettene på måter som ville vekke skandaleoppslag i enhver vestlig løssalgsavis – og utløse mistillitsforslag mot enhver statsråd med ansvar for skandalene.

Gammel parti- og statsmafia glir over i nye, framstormende mafiastrukturer. Ingen aner hvor de uoversiktlige overvåkingsorganene fra sovjettida slutter og hvor tilløpene til en moderne rettsstat begynner.

Dette har ført Russland fram til en samfunnsøkonomi som i sin struktur likner mer på det som var der før 1990, enn på kapitalismen i Vest-Europa og Nord-Amerika. Det som fantes av samfunnsmessig begrunna planøkonomi er borte, mens forholdet mellom arbeid og kapital er som det var i vest før arbeidsfolk begynte å organisere seg, " skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor.

 

Kapitalisme på russisk

Av Dag Seierstad

Hva slags kapitalisme utvikler seg i Russland? Det har den russiske økonomen Ruslan Dzarasov fra Plekhanov-universitetet i Moskva gitt et svar på i boka «The Conundrum of Russian Capitalism» gitt ut av Pluto Press i 2014.

Avsnittene som følger, er del av en lengre artikkel om Russlands kapitalisme i siste nummer av Vardøger, et temanummer om «Russlands makt og avmakt».

Overgangen fra sovjetsystemet til de ettersovjetiske systemene i løpet av noen måneder i 1990–91 savner sidestykke. Den sovjetiske kommandoøkonomien sank sammen som om den var en dinosaur på leirføtter. Og det hele skjedde så fredelig at en skulle tro det ikke sto noen herskende interesser på spill inne i det sovjetiske samfunnet.

Kommandoøkonomien falt sammen uten at det fantes noe juridisk grunnlag for privat næringsvirksomhet. Dermed måtte andre midler tas i bruk: maktposisjoner i parti og forvaltning, personlige nettverk, korrupsjon og kriminelle maktmidler.

Overdreven sentral planlegging ga byråkratiet all makt over inntektsfordelingen. Etter hvert festna det seg en uformell, men reell, kontroll over de økonomiske ressursene. Ledende sjikt innen kommunistpartiet og det offentlige byråkratiet lærte seg å utnytte offentlig eiendom til privat fordel.

Demokratireformene til partisjef Mikhail Gorbatsjov etter 1985 førte til at en pro-kapitalistisk blokk innen parti og offentlig forvaltning sto fram. Det var denne blokken som i sovjettida – i den daglige praksis – hadde styrt bransjer, bedrifter og offentlige tjenester. I løpet av 1980-tallet økte bedrifts- og partiledere skrittvis den reelle kontrollen over de fleste store produksjonsbedriftene. Det var de som hadde personlige nettverk og tilgang på virkemidlene og som alt i 1990 hadde et sterkt ideologisk overtak med kravet om en rask «overgang til marked».

De utenlandske pådriverne bak markedsreformene så det som viktig at en ny økonomisk elite kom på plass raskest mulig. Det ville både USA, EU og IMF, og det passa som hånd i hanske for den prokapitalistiske koalisjonen innen russisk næringsliv.

Folk flest godkjente – eller fant seg i – reformene, men opplevde utover på 1990-tallet en nedgang i produksjon og levestandard uten sidestykke. Russland nådde ikke 1990- nivået for BNP per innbygger før i 2003. Inntektsforskjellene i Russland er nå vesentlig større enn i alle europeiske OECD-land – og også større enn i USA.

Den russiske kapitalismen som oppsto, var – ifølge Dzarasov – både ineffektiv og perspektivløs. En større undersøkelse av nærmere 200 større bedrifter viste at fra 1998 til sommeren 2008 var det år etter år slik at rundt 30 prosent av bedriftene ikke foretok noen investeringer. Fra høsten 2008 til våren 2012 var andelen som ikke investerte, økt til rundt 50 prosent.

Snittalderen på maskiner i industrien er over tjue år, mens den i sovjettida på 1980-tallet var ti år. Hovedtyngden av investeringene rettes mot utvinning og ikke mot bearbeiding eller høyteknologiske produkter. Sjøl tradisjonell vareproduksjon er uinteressant for de fleste oligarkene. Produksjonen ble dreid i retning av naturressurser som kull, olje, gass og tømmer.

Undersøkelser fra bransje etter bransje dokumenterer at det russiske næringslivet preges av en grunnleggende mangel på stabile eierforhold og stabile kontrollmønstre. Det bidrar til at langsiktige strategier ikke utvikles. Kortsiktig profitt blir det eneste styrende målet.

Utover på 2000-tallet ble det mer vanlig at rivaliserende miljøer søkte støtte fra politiske maktmiljøer, såkalte Kreml-miljøer. Det innebar at privatiserte selskap gikk over i en form for «kvasi-nasjonalisering» der kostnader ble nasjonalisert og inntekter privatisert.

Dette er sluttbildet til Dzarasov: Toppledere innen næringslivet tar kontroll over styringen og finansstrømmene innen konsern og slåss om å vinne dominerende kontroll over hele bransjer ved å bestikke statsansatte og flytte store pengemengder til utenlandske skatteparadis.

Dzarasov understreker at den russiske kapitalismen ikke må forstås som en kaotisk haug av tilfeldige fenomener og prosesser, men som et sosialt system kjennetegna av innbitt rivalisering mellom maktgrupper internt i selskapene og bransjene.

Som sosialt system har den russiske kapitalismen store svakheter. De radikale markedsreformene har mislyktes hvis målet var å etablere et mer effektivt økonomisk system enn det sovjetiske. Den russiske kapitalismen preges av teknologisk stagnasjon og fattiggjorte arbeidere.

Mens kapitalismen i vest blir stadig mer institusjonell, selskapene eier i stigende grad hverandre, blir kapitalismen i øst sterkt privat: Produksjonsmidlene, enten det dreier seg om storkonsern, banker eller media, havner i lomma på enkeltpersoner. Disse personene slutter seg sammen i allianser for å øke sin innflytelse og for å verge seg mot andre allianser. Den russiske kapitalismen har skilt ut en nyrik overklasse som sprenger alle grenser for å vise med hvilken rett de kan boltre seg i overfloden sin.

Skillet mellom offentlig og privat sektor er langt mer uklart enn lenger vest. Private banker forvalter store deler av de offentlige budsjettene på måter som ville vekke skandaleoppslag i enhver vestlig løssalgsavis – og utløse mistillitsforslag mot enhver statsråd med ansvar for skandalene.

Gammel parti- og statsmafia glir over i nye, framstormende mafiastrukturer. Ingen aner hvor de uoversiktlige overvåkingsorganene fra sovjettida slutter og hvor tilløpene til en moderne rettsstat begynner.

Dette har ført Russland fram til en samfunnsøkonomi som i sin struktur likner mer på det som var der før 1990, enn på kapitalismen i Vest-Europa og Nord-Amerika. Det som fantes av samfunnsmessig begrunna planøkonomi er borte, mens forholdet mellom arbeid og kapital er som det var i vest før arbeidsfolk begynte å organisere seg.

(publisert i Klassekampen)


Kommentarer   

0 #1 Ola Bog 08-06-2018 09:23
Dette er det verste vrøvlet vi har lest på en stund. Og Klassekampen trykker det, skjønner vi. Dag Seierstad (SV) må ha støtt på en annen Dzarasov enn vi andre:

"A large part of Dzarasov's paper discussed the work of another well-known scholar of Russian politics, Professor Richard Sakwa from the University of Kent, who contrary to other Western scholars didn't follow the traditional way of understanding Russian politics as a revisionist.

The revisionist theory of politics holds that the state attempts to change the existing world order by interfering into the affairs of other nations and even taking over neighbors using military means.

Dzarasov and his colleague Sakwa reject the notion that Russia is seeking a revisionist foreign policy.

With the work of Dzarasov and Sakwa, the existing scholarly narrative about the role of Russia in international relations is beginning to shift. Russia is no longer seen as a threat to the international community and the current world order. All Russia wants is for the West to recognize its national interests within the existing international system." (mai 2016)

sputniknews.com/.../...
0 #2 Tom Just 09-06-2018 22:17
At det kommunistiske systemet var 'ineffektiv kommandoøkonomi ' er direkte feil. Det var, for det meste, veldig effektivt. For effektivt i mange eksempler. Men beslutningene som ble tatt var ofte feil (pga mangel på demokrati og mangfold) og fikk store miljømessige konsekvenser. Var en beslutning tatt satte arbeidet i gang dagen etterpå. De kommunistiske 5-års-planene er noe vi kan lære av.

Putin har videreført noe av dette. Krim-broen er et godt eksempel. Beslutningen ble tatt i 2014 om å bygge en 18 km lang bro over Kerch-stredet. Den lengste broen i Europa. Broen ble åpnet for biltrafikk i mai 2018 mens jernbaneforbind elsen vil blir ferdig til neste år.

Det er de sterkeste av disse kriminelle strukturer som har tatt makten i Russland. Men ikke alene. Både de militære, politi/sikkherh etstjenester og de hemmelige tjenester er maktfaktorer å regne med. Putin er en kompromisskandi dat blant alle disse mektige kreftene.

At 'staten' og KGB osv var helt enerådende i kommunisttiden er også feil. Minst 10 år før kommunismens fall fikk 'kriminelle strukturer' stadig økende makt. Vi har visst glemt at det var en reell bekymring for at atomvåpen skulle havne i hendene på kriminelle.

All innovasjon og forskning konsentreres rundt 'våpen' der Russland er påfallende langt fremme - begrensede ressurser til tross. Mens det Russiske forsvaret er påfallende svakt med tanke på at Russland er verdens største land.

Jeg er enig med Dag Seierstad at forholdet mellom statlige og private interesser fremstår rotete. Især mellom banker og staten. Dette åpner for dobbeltroller, inhabilitet og - trolig - korrupsjon. Det er 'derfor' folket har valgt Putin. De ser på ham som en sterk mann, liksom. I håp om at han kan 'rydde opp'. Det har vist seg at så stor makt har han ikke.
0 #3 Thomas Bech 09-06-2018 22:18
Nå har da Norge lært mye om Sovjetisk planøkonomi .... Ole Jørgensen fra Arbeiderpartiet var jo i lære i Sovjet på 20 tallet og jobbet med 5 års planer der. Tilbake kom han og ble den første norske planøkonomen, og lanserte blant annet en norsk 3 års plan riktignok bare på papiret. Han jobbet jo tett opp mot Ragnar Frisch frem til krigen. Det var riktignok Frisch som ble arkitekten for den norske planøkonomien, da Norge rett etter krigen lanserte sitt første nasjonbudsjett og første 4 årsplan. Nå het det i programmet til AP "«Sosialisering og planøkonomi er nødvendige forutsetninger for å nå frem til det nye samfunnet,». Nå , med Stalins planøkonomi som grunnfundament bakt inn i nasjonalbudsjet tet. Frisch hevdet jo til sin død at Sovjet kom til å utkonkurrere Amerika økonomisk. Han er forøvrig også kjent for mikro og makroøkonomi.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode