Internasjonal politikk

Valgt av oligarker

Valgt av oligarker

Dag Seierstad skriver om den gang det ikke var noe betenkelig for amerikanere å påvirke valg i andre land.

"Donald Trump ser ut til å tro at Vladimir Putin aldri har prøvd å påvirke valgresultatet i USA. Men i 1996 var det begeistring i en del amerikanske medier over at amerikanere hadde vunnet presidentvalget for Boris Jeltsin. Men det er sjølsagt noe helt annet – sjøl om det viste seg at det ikke var sant.

Så seint som i februar ga opinionsmålinger Jeltsin seks prosent – med fem andre presidentkandidater foran i sporet.  Zjuganov lå øverst med 20 prosent. Panikken bredte seg både i Kreml og lengre vest: hvordan unngå at kommunisten Zjuganov ble Russlands neste president?

Aller viktigst ble støtten fra IMF – visstnok etter et amerikansk initiativ. I februar 1996 ble Russland gitt et lån på 10,2 milliarder dollar. De siste ukene før valget fikk millioner av lønnstakere og pensjonister utbetalt det de hadde krav på etter måneder uten lønn og pensjon.

Fra flere hold ble det kritisert at lånet fra IMF ble brukt på denne måten. Fra IMF ble det svart at å bruke penger på sosiale formål ikke bare var akseptabelt, men ønskelig. Det viktigste målet for kampanjen til oligarkene var å knuse Zjuganov. Det skjedde ved å fortelle velgerne at Zjuganov ville ha Gulag-samfunnet tilbake. Det skryter da også rådgiverne fra USA om at de anbefalte.  Men det hadde vært hovedbudskapet i alle valgkampene til Jeltsin fra så langt tilbake som i 1989.

3. juli 1996 stemte 40 millioner på Jeltsin og 30 millioner på Zjuganov. I prosent var forskjellen 54 mot 41. Seks prosent stemte blankt. De velgerne ville ikke ha noen av dem," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

 

Valgt av oligarker

Av Dag Seierstad

Donald Trump ser ut til å tro at Vladimir Putin aldri har prøvd å påvirke valgresultatet i USA. Men i 1996 var det begeistring i en del amerikanske medier over at amerikanere hadde vunnet presidentvalget for Boris Jeltsin. Men det er sjølsagt noe helt annet – sjøl om det viste seg at det ikke var sant.

15. juli 1996, snaue ni dager etter at Jeltsin var gjenvalgt som president, brukte ukemagasinet «Time» hele forsida på Jeltsin med overskriften «Yanks to the Rescue». Undertittelen var: «Den hemmelige fortellingen om hvordan amerikanske rådgivere hjalp Jeltsin til seier». Da hadde ABC-news vært ute fem dager etter valget med et tilsvarende budskap i TV-programmet Nightline 8. juli 1996. Sendingen ligger fortsatt på nettet. I Time fortalte sjefskorrespondenten Michael Kramer over ni sider om innsatsen til de amerikanske rådgiverne. I detalj får vi vite hvor hemmelig innsatsen måtte være, også fordi president Clinton angivelig hadde gitt grønt lys for opplegget.

Sju år etter lagde Hollywood en film, spillefilmen «Spinning Hillary», om den gang den russiske presidenten ble valgt «the American way». Men da var oppslagene til Time og ABC-news avslørt som ei rein røverhistorie bl.a. i den konservative ukeavisa Weekly Standard. Det skjedde alt 21. juli 1996. Det er nok riktig at tre personer med kampanjeerfaring fra USA, reiste til Moskva rikelig utstyrt med penger og enorme porsjoner med sjøltillit. De hadde utallige innspill og utspill til hvordan valgkampen for Jeltsin burde legges opp. Resten er bløff.

Valgkampen til Jeltsin ble naturligvis lagt opp slik det enorme apparatet rundt Jeltsin ville ha det. Men det var mye som sto på spill. Ved parlamentsvalget i desember 1995 ble kommunistpartiet største parti med 22 prosent av velgerne. Sammen med en del støttepartier hadde de for første gang et knapt flertall i parlamentet. Det største partiet som støtta regjeringen og presidenten («Vårt hjem – Russland»), fikk bare fem prosent av stemmene.

Bakgrunnen for dette valgresultatet var ei samfunnskrise som savner sidestykke i fredstid noe sted i verden. Da markedene ble sluppet fri i 1991, økte prisene til det 25-dobbelte i løpet av måneder. Alt som var av sparepenger ble blåst vekk.  I følge OECD sank reallønna til folk flest med 60 prosent. Samtidig var det mange som ikke fikk utbetalt lønn eller pensjon når de skulle ha fått den. I 1998 klagde 2/3 av arbeiderne over et etterslep på nærmere fem måneder. Mange opplevde en fattigdom som en i fredstid måtte mange tiår tilbake for å finne maken til.

Naturlig nok fikk Jeltsin skylda. Panikken bredte seg både i Kreml og lengre vest: Det skulle være presidentvalg i juni 1996: hvordan unngå at kommunisten Zjuganov ble Russlands neste president?  Så seint som i februar ga opinionsmålinger Jeltsin seks prosent – med fem andre presidentkandidater foran i sporet.  Zjuganov lå øverst med 20 prosent.

Samme måned møtte Zjuganov plutselig opp på Davos-møtet der den økonomiske og politiske verdenseliten hadde sitt årlige treff. Få kunne være sikker på at det ikke var en kommende president som viste seg fram. Slikt skremte nok til at de største oligarkene samla seg. Boris Beresovskij tok sammen med Vladimir Gusinskij kontakt med Mikhail Khodorkovskij og Valdimir Vinogradov om det som fikk navnet «Davos-pakten». Etter hvert la også andre oligarker rikelig med penger på bordet.

I henhold til valgloven kunne ikke de som stilte som kandidat til et presidentvalg, bruke mer enn tre millioner dollar på valgkampen sin. Det var et uproblematisk tak for Zjuganov som ikke hadde noen store givere i ryggen. Det er derimot anslått at valgkampen til fordel for Jeltsin kosta et sted mellom 700 millioner dollar og 2 milliarder dollar. Den valgkampen var det verken Jeltsin eller noe parti som betalte.  Aller viktigst ble støtten fra IMF – visstnok etter et amerikansk initiativ. I februar 1996 ble Russland gitt et lån på 10,2 milliarder dollar. De siste ukene før valget fikk millioner av lønnstakere og pensjonister utbetalt det de hadde krav på etter måneder uten lønn og pensjon. 

Fra flere hold ble det kritisert at lånet fra IMF ble brukt på denne måten. Fra IMF ble det svart at å bruke penger på sosiale formål ikke bare var akseptabelt, men ønskelig. Det viktigste målet for kampanjen til oligarkene var å knuse Zjuganov. Det skjedde ved å fortelle velgerne at Zjuganov ville ha Gulag-samfunnet tilbake. Det skryter da også rådgiverne fra USA om at de anbefalte.  Men det hadde vært hovedbudskapet i alle valgkampene til Jeltsin fra så langt tilbake som i 1989.

Zjuganov slapp ikke til i noen TV-sending. Alle TV-kanalene var eid enten av staten eller av oligarker som støtta Jeltsin. Noen debatt mellom Jeltsin og Zjuganov i andre sammenhenger kom heller ikke på tale. De siste ukene viste TV-kanalene serie på serie med dokumentarprogram om undertrykkelsen fra Stalin-tida.

Den første valgomgangen 16. juni 1996 ga nesten dødt løp mellom de to toppkandidatene. Jeltsin fikk 33 prosent av stemmene og Zjuganov 30 prosent. Den tidligere generalen Gennadij Lebed kom som nummer tre med 15 prosent.  18. juni ble Lebed utnevnt til nasjonal sikkerhetsrådgiver av Jeltsin – og Lebed anbefalte velgerne sine å stemme på Jeltsin i andre valgomgang. 3. juli 1996 stemte 40 millioner på Jeltsin og 30 millioner på Zjuganov. I prosent var forskjellen 54 mot 41. Seks prosent stemte blankt. De velgerne ville ikke ha noen av dem.  Det ble meldt om flere «uregelmessigheter» ved opptellingen. Det gjaldt særlig Tsjetsjenia der Jeltsin fikk flere stemmer enn det var velgere – i et land der sentrum i hovedstaden Grosnyj var bomba flatt under den krigen Jeltsin hadde satt i gang i 1994.

Blant kildene:

- «Yanks to the Rescue», Time 15.7.1996

- «Yanks brag, Press bites», Weekly Standard, 21. 7. 1996

- «Did Yeltsin get a sweethart deal on IMF loans? New York Times 11.3.1996

- «Why do Russians love Putin? One word: 1990s”, World Affairs

(publisert i Klassekampen)