Miljø og kollektivtrafikk

Indre markagrense!

Detaljer
Overordnet kategori: Temaer
Kategori: Miljø og kollektivtrafikk
Publisert mandag 10. januar 2011 09:50
Indre markagrenseLinn Stalsberg hadde et friskt innspill i lørdagens Klassekampen om det at Osloborgere får stadig mindre grøntareael i indre by:

"Vi som bor i nærheten av Oslo sentrum har det med å utvikle en overdreven interesse for boligbygging og arkitektur, tross en betydelig ignoranse for slikt opprinnelig.

Ofte har dette en direkte sammenheng med at vi får denne boligbyggingen og arkitekturen rett opp i nesen, der vi før hadde en grønn ubehandlet plett, utsikt mot en topp, eller en fotballbane. Her vi bor nå for eksempel, oppdaget vi helt tilfeldig at to ballbinger vi har brukt som erstatning for allerede utbygget fotballøkke, er i ferd med å bli forvandlet til fellesområde mellom nye svære boliger. Det er som om enhver grønne plett bare skriker til politikerne at den egentlig er en ubrukt pengebinge som må tettes igjen umiddelbart av privat investor med tanker om «små, men arealeffektive leiligheter», til blodpris for kjøperne.

Byplanlegging er blitt noe vi vanlige folk snakker uvanlig mye om, tenker på, diskuterer og ikke minst: savner, sånn helt i motsetning til egne folkevalgte politikere. Dagens bygging i Oslo har kun en kommersiell logikk: Mest mulig bygd på minst mulig plass, der så lite innskudd som mulig gir størst mulig markedsverdi."

Les hele hennes artikkel under. Den inviterer til debatt. Hva mener du?


Indre markagrense!

Av Linn Stalsberg

Vi som bor i nærheten av Oslo sentrum har det med å utvikle en overdreven interesse for boligbygging og arkitektur, tross en betydelig ignoranse for slikt opprinnelig.

Ofte har dette en direkte sammenheng med at vi får denne boligbyggingen og arkitekturen rett opp i nesen, der vi før hadde en grønn ubehandlet plett, utsikt mot en topp, eller en fotballbane. Her vi bor nå for eksempel, oppdaget vi helt tilfeldig at to ballbinger vi har brukt som erstatning for allerede utbygget fotballøkke, er i ferd med å bli forvandlet til fellesområde mellom nye svære boliger. Det er som om enhver grønne plett bare skriker til politikerne at den egentlig er en ubrukt pengebinge som må tettes igjen umiddelbart av privat investor med tanker om «små, men arealeffektive leiligheter», til blodpris for kjøperne.

Ifølge utkast til kommuneplan 2008 - 2025 er det beregnet at grøntareal pr. person i indre by vil bli redusert med 23 prosent. Oslo bystyre har riktignok vedtatt at ethvert sikret grøntareal i byggsonen skal erstattes av et minst like stort og likeverdig nytt grøntareal. Det var for øvrig akkurat dette som skjedde da våre balløkker ble ballbinger, men det er rart med det, de er utrydningstruet likevel. Studier viser at Oslo har mistet grøntareal tilsvarende 600 fotballbaner de siste 12 årene. Dermed ble jeg oppmerksom på et forslag fra et parti jeg helt glemmer eksistensen av, nemlig Oslo Sp, et slags lokalparti i evig opposisjon til seg selv, men som denne klokt gangen foreslår: et moratorium mot nedbygging av grøntarealer i Oslo de neste ti årene.

Hva med å gjøre forslaget mer langsiktig, og innføre en indre markagrense? For hva slags by vil vi ha? Tett og høy? Bred og lav? Begge deler? Finnes det er overordnet plan og visjon? Leser man høringsuttalelser fra fagfolk til noen av de nye byggeprosjektene i Oslo, blir man helt rørt av kunnskapen som finnes om menneskers behov for grønne plasser. Dette kan nemlig bety forebyggende folkehelse, rom for barns lek og fysisk fostring, møteplasser og lys og luft for trivsel og så videre. Men kommunen avviser i de aller fleste tilfeller slike innvendinger. Dermed er vi i gang igjen. Nok en aksjonsgruppe nedsettes, med mye iver men liten makt. Nupi-professor Iver Neumann, som via NRK utviste stor bekymring for politiske knefall overfor folkelige lokalaksjoner kan forresten ta det helt med ro. Disse aksjonister har ikke engang sett så mye som en knekk i knærne hos en eneste politiker. Sjansen for å vinne frem med menneskelige myke behov for plass og natur fremfor private utbyggeres interesser og kommunens iver etter boliger er særs liten.

Byplanlegging er uansett blitt noe vi vanlige folk snakker uvanlig mye om, tenker på, diskuterer og ikke minst: savner, sånn helt i motsetning til egne folkevalgte politikere. Dagens bygging i Oslo har kun en kommersiell logikk: Mest mulig bygd på minst mulig plass, der så lite innskudd som mulig gir størst mulig markedsverdi. Man bygger boliger på et kjøpesenter som er over et p-hus på et knutepunkt, som en T-bane. Alt ser mer eller mindre likt ut. Det finnes ikke romslige bakgårder, men grønne flekker hist og her, hvis man er heldig. Resultatet av denne logikken må vi se på og forholde oss til hver dag i mange nabolag, og jeg lurer på hvor mange av politikerne som selv ønsker å bo over et kjøpesenter i en arealeffektiv leilighet med lite lys og null uteplass.

For første gang i historien bor flere folk i byer enn på landet i verden. FN-rapporter melder om de samme utfordringer, for eksempel finnes store ulikheter i folks helse mellom fattige og rike, i byer både i sør og nord i verden. Byer er fantastiske muligheter og enorme problemer. Men begge deler krever en plan. Om Oslos politikere i det hele tatt har en, skjules den godt for borgere og folk flest.

(Klassekampen 8. januar 2011)

Send gjerne en mail direkte til medlemmene i bystyrets byutviklingskomite om dine synspunkter

Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook.