Miljø og kollektivtrafikk

Økologisk økonomi – et nytt tankesett i miljøpolitikken?

Økologisk økonomi – et nytt tankesett i miljøpolitikken?"Omfanget av miljøproblemene krever et nytt tankesett i miljøpolitikken og i økonomifagets forståelse av naturen. Økologisk økonomi er en tverrfaglig fagretning, som tar utgangspunkt i økologisk forståelse av naturen som vårt livsgrunnlag og etisk forståelse av bærekraftig utvikling og grunnleggende respekt for menneske og natur. Utvikling av økologisk økonomi kan være et viktig bidrag til å bringe økonomifaget i bedre samsvar med en moralfilosofi for miljøproblemenes tid og bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for politisk handling i lys av føre-var prinsippet. En radikal og nytenkende økologisk økonomi er nødvendig for å utfordre økonomisk og politisk makt og vanetenkning," skriver Iulie Aslaksen i en artikkel i siste nummer av Røst, tidsskriftet til Radikalt økonominettverk. 

Hun reiser en viktig debatt, og artikkelen hennes følger derfor nedenfor.



Økologisk økonomi – et nytt tankesett i miljøpolitikken?
 
Av Iulie Aslaksen, seniorforsker ved Statistisk Sentralbyrå på feltet energi- og miljøøkonomi

 

Omfanget av miljøproblemene krever et nytt tankesett i miljøpolitikken og i økonomifagets forståelse av naturen. Økologisk økonomi er en tverrfaglig fagretning, som tar utgangspunkt i økologisk forståelse av naturen som vårt livsgrunnlag og etisk forståelse av bærekraftig utvikling og grunnleggende respekt for menneske og natur. Utvikling av økologisk økonomi kan være et viktig bidrag til å bringe økonomifaget i bedre samsvar med en moralfilosofi for miljøproblemenes tid og bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for politisk handling i lys av føre-var prinsippet. En radikal og nytenkende økologisk økonomi er nødvendig for å utfordre økonomisk og politisk makt og vanetenkning. 

 

Innledning

Omfanget av miljøproblemene krever et nytt tankesett i miljøpolitikken og i økonomifagets forståelse av naturen. Stadig økende materiell velstand har en høy pris i form av ødelagt natur. Menneskets påvirkning av vår sårbare jordklode har blitt stadig sterkere, gjennom økende befolkning, forbruksvekst og teknologisk utvikling. Mennesket tilegner seg stadig mer av primærproduksjonen fra fotosyntesen.

Klimautslippene øker. Isen smelter i nord. Miljøgifter spres i naturen. Havet forurenses. Vann kan bli knapphetsgode. Naturområder fragmenters og forsvinner. Tap av biologisk mangfold er faretruende. Biene kan være truet. Stillhet er mangelvare for stadig flere. Ikke bare blir verden et fattigere sted å være når uerstattelige naturkvaliteter forsvinner, men det kan vise seg problematisk å opprettholde funksjonene til livsviktige økosystemer.

Økonomifaget er sterkt preget av tro på at teknologi kan overvinne begrensningene som naturen setter for menneskelig utfoldelse – nå og i fremtiden. De økologiske grensene for økonomisk vekst blir ikke diskutert i samfunnsøkonomien. Naturen får økonomisk verdi ut fra den "preferanse" som forbrukerne tillegger naturen – i en avveining mellom alle andre goder.

 Da miljøproblemene begynte å bli erkjent på 1960- og 1970-tallet, ble miljøøkonomi (environmental economics) utviklet som fagretning. Miljøøkonomi har i stor grad bidratt til å gi en faglig begrunnelse for viktige deler av miljøpolitikken, som bekjempelse av forurensning, ved hjelp av reguleringer, miljøavgifter og utslippsbegrensninger. Læreboka Miljø og ressursøkonomi av Finn Førsund og Steinar Strøm (1980) har introdusert en generasjon av samfunnsøkonomer til miljøproblemene. Etter hvert som omfanget av miljøproblemene ble større, har stadig flere erkjent at miljøøkonomiens foreslåtte tiltak ikke var tilstrekkelige. Miljøøkonomi har sitt grunnlag i anvendt offentlig økonomi (public economics) og følger den dominerende økonomiske tenkemåten i synet på natur og menneskets forhold til naturen.

Radikale og tverrfaglig orienterte økonomer, økologer og filosofer tok initiativ til å utvikle økologisk økonomi (ecological economics) som fagretning, for å synliggjøre betydningen av natur og økologiske sammenhenger for vårt livsgrunnlag, for å revitalisere en moralfilosofisk refleksjon om forholdet mellom mennesket og naturen, og for å bringe inn betydningen av institusjoner og maktforhold. Utvikling av økologisk økonomi som fagretning kan være et viktig bidrag til å bringe økonomifaget i bedre samsvar med en moralfilosofi for miljøproblemenes tid og styrke grunnlaget for politisk handling i lys av føre-var prinsippet (UNESCO 2005).

Som økonomistudent opplevde jeg at naturen var merkverdig fraværende i økonomifaget. Naturen ble bare beskrevet i et økonomisk språk: Hva koster det å ta vare på naturen, sett i forhold til andre gode formål? Naturen som vårt livsgrunnlag var ikke til å få øye på.


Hva er økologisk økonomi?


Tidsskriftet Ecological Economics ble grunnlagt i 1989. Fagområdet økologisk økonomi har imidlertid historiske røtter langt tilbake, ikke minst i institusjonell økonomi (Kapp 1950). Økologisk økonomi er utviklet i en faglig pluralisme, der noen oppfatter økologisk økonomi som en videreføring av miljøøkonomi, ressursøkonomi og utviklingsøkonomi, mens andre ser denne fagretningen som samlebegrep for en mer radikal eller systemkritisk ”naturbasert” kritikk av standard økonomiske forutsetninger (Røpke 2005). Denne artikkelen argumenterer for betydningen av den kritiske retningen av økologisk økonomi.

 Økologisk økonomi bygger på en erkjennelse av at naturen og de økologiske sammenhengene er vårt livsgrunnlag. Vi har bare en jordklode. Mange naturverdier er uerstattelige og kan ikke uten videre avveies mot økonomiske verdier (Norgaard 1994; O’Neill 1993, 2007; Martinez-Alier, Munda and O'Neill 1998).

Begrepet knapphet har forskjellig betydning i økonomi og økologi (Baumgärtner, Becker, Faber and Manstetten 2006). Økonomifaget fokuserer på arbeidskraft og realkapital som de knappe produksjonsfaktorene. Knapphetsbegrepet i økonomisk teori er relativ knapphet, til forskjell fra økologiens påminnelse om faren for absolutt knapphet hvis økosystemer overbelastes.

Økosystemenes funksjoner omfatter blant annet primærproduksjon av biomasse, nitrogenfiksering, sirkulering av næringsstoffer, jordsmonnets opptak av flomvann, rensing av vann og luft, regenerering av jord, pollinering av naturlig vegetasjon og avlinger, og klimastabilisering. Mange økologiske funksjoner er uerstattelige i absolutt forstand og kan ikke substitueres. Det samme gjelder de livgivende naturkvaliteter som er vesentlige for menneskelig velbefinnende.

Den økonomiske modellen bygger på forutsetningen om Homo oeconomicus, det økonomiske menneske, som ser på naturen som et gode på lik linje med andre goder, uten bevissthet om det grunnleggende fellesskap mellom mennesket og naturen. For Homo oeconomicus er naturen et objekt for menneskelig tilfredsstillelse (Soma 2006). En vanlig økonomisk tilnærming, der naturen betraktes på lik linje med andre goder, er ikke tilstrekkelig hvis livsgrunnlaget er truet, og heller ikke ved tap av essensielle meningsbærende verdier:

"If the valued goods that give richness to our lives are reduced to commodities, then what makes those lives meaningful is itself betrayed" (Funtowicz and Ravetz 1994, s. 197).


B
ærekraftig utvikling og økologisk økonomi som ”post-normal science”


Et hovedtema i økologisk økonomi er å utvikle en økologisk forståelse av bærekraftig utvikling, med et økologisk fundert kunnskapsgrunnlag som gir grunnlag for politisk handling i lys av alvorlige faresignaler (Baumgärtner, Becker, Frank, Müller and Quaas 2008). Kjernen i føre-var prinsippet er å handle når konsekvensene kan bli svært alvorlige, selv om risikoen er liten (Funtowicz and Ravetz 1990, 1994; Spash 2002).

Omfanget av miljøproblemene, grunnleggende usikkerhet, alvorlige og irreversible konsekvenser, og sammensmeltningen av vitenskap og politikk når vitenskapen blir kunnskapsleverandør til politiske beslutninger, innebærer at vitenskapens tradisjonelle kvalitetskriterier fordrer nytolkning – dette er kjernen i ”post-normal science” (Funtowicz and Ravetz 1990).

Økologisk økonomi er en ”post-normal science” i den forstand at faget tar inn over seg kompleksitet, i form av stor usikkerhet, uavklarte og omstridte etiske verdier, maktforhold, og betydningen av vitenskapes politiske rolle (science for policy) (Funtowicz and Ravetz 1990). Uenighet mellom fagretninger om tolkning av usikkerhet og relevante krav til sikker kunnskap, kan forsterke usikkerheten (Sarewitz 2004).

Økologisk økonomi legger stor vekt på institusjonelle forhold og samspill mellom økonomi og politikk (Vatn 2005, 2010). Vitenskapens nye politiske rolle i miljøproblemenes tid, som kunnskapsleverandør til politikken, utfordrer økonomifagets tradisjonelle skille mellom ”sak og vurdering”. Andre fag kan ha sterkere og mer direkte samsvar mellom selve fagområdet og det implisitte normative verdigrunnlaget. For eksempel vil mange biologer og økologer kunne si at deres fag er ”på naturens parti”. I samfunnsøkonomien kan naturgrunnlaget bli oversett fordi implisitte normative forutsetninger om naturens verdi ikke blir diskutert.


Det økonomiske menneske Homo oeconomicus – deskriptiv og normativ modell


Hvorfor står modellen av Homo oeconomicus så sterkt i økonomifaget – selv om mange økonomer sikkert kan kjenne seg igjen i fornemmelsen av at Homo oeconomicus i praksis har fått en mye sterkere normativ rolle enn det er faglig belegg for? Dette kan trolig forstås på bakgrunn av at samfunnsøkonomi har et normativt grunnsyn som kan kalles "moralsk ansvar på et overordnet nivå", til forskjell fra "moralsk ansvar på individuell basis" (Aslaksen 2008). Denne forskjellen er vesentlig for økonomifagets syn på miljøproblemene, først og fremst som kollektive problemer, noe som peker frem mot kollektive og tvungne løsninger: reguleringer, skatt og avgifter. Det verdifulle med denne måten å forstå moralsk ansvar på, er at økonomer kan foreslå løsninger på de kollektive problemene uten å vente på individuelle holdningsendringer, som kanskje vil komme for sent.

I miljøøkonomi beskrives miljøproblemene som eksternaliteter: Når den som forårsaker miljøproblemet ikke konfronteres med regningen, er problemet utenfor - eksternt – i forhold til aktørens ansvar. Økonomiske virkemidler, som miljøavgifter eller CO2 kvoter, har som formål å internalisere eksternalitetene. Å bidra til riktige priser som tar hensyn til miljøkostnaden er et svært viktig bidrag fra økonomifaget til miljøpolitikken. I praksis er det ikke fullt så enkelt: Det kan være stor uenighet om omfanget av miljøproblemene, politikerne følger ikke nødvendigvis økonomenes råd, og de miljøproblemene som lettest lar seg beskrive i en økonomisk modell vil få mest politisk oppmerksomhet. Selve begrepet eksternalitet uttrykker dessuten en manglende indre motivasjon til å ta miljøansvar.

Mange ser det som naivt å tro på menneskets iboende muligheter til å bli mer ansvarsbevisst. Men er det nok å basere seg på at "moralsk ansvar på et overordnet nivå" vil være tilstrekkelig til å løse miljøproblemene? Også innen økonomifaget er det motforestillinger til at dette moralsynet skal være enerådende (Frey 1997, Nyborg 2000, Nyborg, Howarth og Brekke 2006): Kan bruk av økonomiske virkemidler fortrenge en genuin miljømotivasjon? Kan Homo oeconomicus romme moral og samfunnsansvar?

Samfunnsøkonomien prøver å beskrive de vanskelige valgene når gode formål skal veies opp mot hverandre. Tanken om materiell velstand som grunnlag for trygghet og livskvalitet, som står sterkt i samfunnsøkonomiens normative grunnsyn, må også forstås som uttrykk for et humanistisk syn – et ønske om å løfte mennesker ut av fattigdom.


Grådighet og egeninteresse


Det økonomiske liv har ikke nok beskyttelsesmekanismer for å unngå rovdrift på natur og mennesker. Vårt naturlige ønske om fremgang i livet, samtidig som det blir stadig flere av oss, skaper et press mot naturen og den økologiske balansen. Økonomisk teori tar det for gitt at "greed is good" og problematiserer ikke grådighet som drivkraft for overforbruk av naturen, enten det gjelder enkeltmenneskets ønske om stadig mer forbruk, eller den økende konsentrasjonen av økonomisk makt og rikdom.

Hva er grådighet? Dette spørsmålet får overraskende lite oppmerksomhet blant økonomer. ”Mer er bedre” oppfattes som en norm for naturlig økonomisk atferd. Homo oeconomicus, i sin økonomiske rolle en snever variant av Homo sapiens, kan ikke skille mellom sunn egeninteresse og grådighet. Jo mer han karer til seg, jo bedre. Egeninteresse er hans kompass. Grådighet er et fremmedord.

Egeninteressen er ikke alltid sunn. Høyere forbruk vil ikke nødvendigvis avhjelpe misnøye, for ønskene løper alltid foran oss. Jakten på materielle goder kan derfor føre med seg utbrenthet, utarming og mangel på mening med tilværelsen. Når teorien ikke skiller mellom sunn egeninteresse og grådighet, blir det vanskelig for økonomifaget å utvikle begreper om det overdrevne – enten det er i form av grådighet, selvdestruksjon, eller maktmisbruk.

I psykologi ble grådighet satt på dagsorden av Melanie Klein (1956), som var opptatt av at utviklingstrekk i barndommen leder det voksne mennesket i retning av grådighet eller evne til generøsitet og solidaritet. Grådighet kommer til uttrykk som en vedvarende mangel på tilfredshet, på tross av det som er oppnådd. Den humanistiske økonomen George Brockway (2001) har beskrevet den ufriheten som ligger i grådighet.­ Homo oeconomicus er ikke fri og ansvarlig i psykologisk forstand – men styrt av tanken på egen materiell vinning.

Hjerneforskeren Peter Whybrow (2005) peker på at biologisk sett er mennesket dårlig tilpasset overforbruk. Fra naturens side har vi ikke fått noen automatisk motvekt til grådighet. Gjennom historien er det sult som har vært menneskehetens problem. Når teknologien har gitt oss muligheten for en materiell overflod – som i neste omgang kan true vår eksistens på jordkloden – må vi lære å mobilisere vår bevissthet og evne til ansvarlighet for å finne den økologiske balansen.

Mennesket har mulighet for å ta ansvar og handle etisk ut fra solidaritet og samvittighet. Et kjent eksperiment i atferdsøkonomi viser at om lag 30 prosent av personene i eksperimentet oppførte seg som Homo oeconomicus, om lag 30 prosent var solidariske, og de om lag 40 prosent på midten valgte side ut fra omgivelsene – de var grådige når de møtte grådighet, og generøse når de møtte generøsitet (Loewenstein 1989).


Homo ecologicus
– det økologiske menneske


Den økologiske økonomen Christian Becker (2006) har lansert Homo ecologicus, det økologiske menneske, som en skikkelse som i større grad uttrykker det normative utgangspunktet "moralsk ansvar på individuell basis": Hvis folk tar inn over seg de fulle konsekvensene av sine handlinger, ville de trolig oppføre seg annerledes. Homo ecologicus er et bilde på vårt potensial for menneskelig utvikling i mer ansvarlig retning. Det kan ha stor betydning å bli mer bevisst sitt potensial – ikke minst hvis det uttrykkes som en nytenkning som kan gi grunnlag for kollektiv handling.

Bevissthet om menneskets forhold til naturen innebærer også å verdsette det livgivende velvære som vi får i kontakt med naturen som kilde til et rikt liv (Becker, Faber, Hertel and Manstetten 2005). Det økologiske menneske har evne til empati med og respekt for andre levende vesener, lever i samsvar med en humanistisk økologi, og tar ansvar både for natur og menneskelig fellesskap. Dette perspektivet kan bidra til å bringe økonomifaget i bedre samsvar med en moralfilosofi for miljøproblemenes tid.

Det økonomiske menneske Homo oeconomicus trenger å komme på talefot med det økologiske menneske Homo ecologicus, både på individplan, i faglig nytenkning og i politikken (Ingebrigtsen and Jakobsen 2009). I kjølvannet av finanskrisen gir Handelshøyskolen BI økonomistudentene filosofisk trening for å kunne håndtere komplekse sammenhenger og motstridende hensyn (Aftenposten 8.5.2011).


Menneskets forhold til naturen


Miljøproblemene vi står overfor i dag stiller oss overfor helt nye utfordringer som krever andre begreper enn de som ble utviklet i økonomifagets barndom. Biologen Dag O. Hessen uttrykker endringen i vårt forhold til naturen slik:

"Gjennom mesteparten av vår forhistorie har det vært mennesket som måtte beskyttes mot naturen. Dette bærer vi fortsatt mentalt preg av, selv om det nå er naturen som må beskyttes mot oss. En gang for ikke lenge siden foregikk den menneskelige aktivitet innenfor øyer i en uendelig villmark – nå er forholdet det motsatte. Natur går tapt i et omfang som er vanskelig å fatte, og det er derfor viktig å vise at vi er grunnleggende avhengige av denne” (Hessen 2008, s. 11).

Biologen Edward O. Wilson har introdusert begrepet biophilia for å beskrive menneskets grunnleggende emosjonelle tilknytning til naturen: Vi er ikke bare avhengig av naturen for å få dekket våre fysiske behov, men også i en dypere forstand, for våre emosjonelle, mentale og åndelige behov (Wilson 1984). Wilson ser tilhørigheten til naturen som en del av menneskets utvikling og peker på at dette har en moralsk dimensjon:

"The affiliation has a moral consequence: the more we come to understand other life forms, the more our learning expands to include their vast diversity, and the greater the value we will place on them, and inevitably, on ourselves" (Wilson 2006, s. 63).


Hvorfor er drivkreftene til overforbruk av naturen så sterke samtidig som så mange mennesker er glad i naturen? Dette kan ha sammenheng med det sosialpsykologer kaller tilskuereffekten: Jo flere vitner det er til at noen trenger hjelp, jo mindre sjanse er det for at noen tar initiativ til å hjelpe et medmenneske i nød – eller til å hjelpe naturen som ødelegges rett foran øynene våre. Psykologen Shierry Weber Nicholson (2002) peker på at nettopp fordi vi er så glad i naturen, rammes vi sterkt følelsesmessig hvis vi tar innover oss hvor mye av naturen som går tapt. En umiddelbar forsvarsmekanisme er da å distansere seg. Økonomiens og politikkens språk skaper en beskyttende avstand til det smertefulle i tilværelsen.

Kunnskap om naturen og kjærlighet til naturen er viktige inspirasjonskilder for økologisk økonomi. Den tausen våren av Rachel Carson (1962) vekket en ny miljøbevissthet. Konsekvensene av menneskenes påvirkning av naturen ble så tydelige at de ikke kunne overses.

Bærekraftig utvikling handler om å opprettholde en livskvalitet i samsvar med grunnleggende økologiske og menneskelige verdier. Målet må være å kunne opprettholde et liv der mennesket kan leve i balanse med naturen – ikke et liv på en utarmet planet der vi må søke tilflukt ”under glassklokken” av teknologisk beskyttelse.


Uheldig samspill mellom makt og begreper

Naturligvis kan vi ikke klandre Homo oeconomicus for at verden står overfor betydelige miljøproblemer og samfunnsproblemer. Men økonomifagets begreper er sterke kulturelle signaler i samfunnet og påvirker vår tankegang. Samfunnsøkonomiens begreper legger klare premisser for samfunnsdebatten, som i stadig større grad er preget av økonomiske argumenter som påvirker oppfatningen av hva som er mulig og ønskelig, og hvilke verdier som vektlegges eller blir usynlige. Samtidig er det mangel på diskusjon av fagets implisitte normative verdier, begrepsmakt og definisjonsmakt (Tranøy 2008). Grunnleggende maktforhold blir ikke problematisert. I praksis kan det være et uheldig samspill mellom makt og økonomiske begreper. De som har makt, har begrepsapparatet på sin side.

Et aspekt av begrepsmakt kan være at viktige sider ved naturverdier, miljøproblemer og økologiske sammenhenger kan forsvinne når de skal oversettes til økonomiske begreper. Selv om klimadebatten har kommet til topps på den politiske dagsorden, trenger økonomifaget større innsikt om økosystemer, biologisk mangfold, naturforvaltning og menneskets forhold til naturen. Økologen Ben ten Brink har påpekt at politikkens språk er økonomiens språk, der det er vanskelig for økologer å nå fram: ”While economists and policymakers speak the same language, ecological scientists appear to be in a different world, governed by different rules” (ten Brink 2006, p. 4).

Økologisk økonomi ser på naturens betydning som et grunnleggende etisk spørsmål, ikke som en subjektiv eller politisk preferanse. Økonomifaget trenger nye begreper når miljøproblemene er blitt den største trussel menneskeheten noen gang har stått overfor, når den humanistiske debatten om individets etiske ansvar kommer i skyggen av debatten om teknologiske løsninger, og når den globaliserte verden står overfor en stadig økende økonomisk maktkonsentrasjon.

Mange teknologier kan medføre nye miljøproblemer. Et stadig mer høyteknologisk jordbruk har uheldige økologiske og sosiale konsekvenser, som reiser spørsmål om betydningen av multinasjonale selskapers økende kontroll over biologiske ressurser og matforsyning (IIASTD 2008). Elektromagnetisk stråling kan medføre helseproblemer (BioInitiative 2007). Rapporten Late lessons from early warnings dokumenterte hvor vanskelig det var å iverksette tiltak mot en rekke miljø- og helseproblemer selv om det var kunnskap om faresignaler (EEA 2001).


Feministisk og økologisk økonomi


Kritikken mot den økonomiske tenkemåten kommer fra ulike innfallsvinkler: økologisk perspektiv, kvinneperspektiv og globalt utviklingsperspektiv. Vandana Shiva (1989) har synliggjort hvordan utviklingen av høyteknologisk jordbruk reduserer muligheten for kvinner i fattige land til å livnære familien gjennom småskala-jordbruk. Boka Hvis kvinner fikk telle av økonomen og politikeren Marilyn Waring fra New Zealand var et viktig bidrag til å vise sammenhengen mellom det økologiske perspektivet og kvinneperspektivet (Waring 1991). Denne boka gjorde meg oppmerksom på hvordan både kvinners omsorgsarbeid og naturens verdi er usynlige i samfunnets mål for verdiskapning (Aslaksen 2011).

Feministisk filosofi har påpekt den idéhistoriske bakgrunnen for det normative skillet mellom natur og kultur og mellom maskuline og feminine verdier (Merchant 1980). Val Plumwood (1993) tar opp spørsmålet om hvordan naturen er kommet i bakgrunnen: What is involved in the backgrounding of nature is the denial of dependence on biospheric processes, and a view of humans as apart, outside of nature, which is treated as a limitless provider without needs of its own” (Plumwood 1993, p.21).

Innen feministisk økonomi har Julie Nelson (1997, 2006) beskrevet hvordan utviklingen av begrepet Homo oeconomicus har medført en usynliggjøring av omsorgsverdier og naturverdier.

 
Tradisjonell økologisk kunnskap

Antropologiske studier av urfolks natursyn og tradisjonelle økologiske kunnskap har bidratt til å synliggjøre et perspektiv på naturen som minner oss om lite påaktede sammenhenger mellom mennesket og naturen, og om det hellige i naturen og i mennesket. Vi inngår i større sammenhenger enn vi vanligvis erkjenner, og på veien mot velstand og gode liv har vi mistet en vesentlig kunnskap om vårt forhold til naturen og oss selv. Denne kunnskapen er lite verdsatt – samfunnet mangler et språk for å snakke om det hellige på en udogmatisk måte, som uttrykker den opprinnelige betydning av helhet i tilværelsen. Antropologen Fikret Berkes bruker begrepet Sacred Ecology om den tradisjonelle økologiske kunnskapen som er nedarvet i urfolkskulturer (2008). Urfolks tradisjonelle økologiske kunnskap er synliggjort i Arctic Climate Impact Assessment (ACIA 2005) som en kunnskapskilde som supplerer den moderne vitenskapelige kunnskapen om klimaendringer (Berkes, Colding Folke 2000).

 Et nytt tankesett i miljøpolitikken

Begrepene økosystemtjenester og økosystemforvaltning kan gi ulike tilnærminger til politikk for å bevare biologisk mangfold. Det internasjonale initiativet The Economics of Ecosystem Services and Biodiversity (TEEB 2010) foreslår verdsetting av økosystemtjenester og argumenterer for at det er nødvendig å uttrykke økologiske sammenhenger i et økonomisk språk for å få gjennomslag i politikken. Kritikken mot verdsetting av økosystemtjeneste peker på at verdsetting av økosystemtjenester i for stor grad kan gjøre naturen til finansielt spekulasjonsobjekt, på bekostning av god miljøpolitikk (Spash 2008, Sharman 2010). Fra en økologisk tilnærming vektlegges økosystemenes funksjoner og økosystemforvaltning som et mer helhetlig kunnskapsgrunnlag for politikk (Christensen et al. 1996). På den annen side kan det hevdes at det ikke er en nødvendig sammenheng mellom økonomiske begreper som økosystemtjenester og markedsbaserte virkemidler.

En økologisk tilnærming til politikk for biomangfold krever en verdipluralisme – der naturverdier blir synliggjort i politikernes beslutningsgrunnlag uten at økologiske sammenhenger nødvendigvis skal oversettes til pengeverdier eller at miljøpolitikk i stor grad skal uttrykkes i markedsbaserte virkemidler. Som et viktig skritt på veien for å kvantifisere og synliggjøre biologiske mangfold, er det nå utviklet en Naturindeks for Norge, som ikke bare er et tall, men et omfattende rammeverk, etablert i samarbeid mellom et stort antall økologisk eksperter, for å styrke det faglige og politiske kunnskapsgrunnlaget for debatt og prioriteringer om vern og bruk av naturen (Nybø (red.) 2010).

For å synliggjøre biologisk mangfold i politikken, kreves det en problembeskrivelse (framing) som skaper gjenkjennelse og mening og som involverer ulike interesser for å sikre deltakelse og åpenhet i beslutningsprosesser (Funtowicz og Strand 2007). Donella Meadows, medforfatter av Limits to Growth (Meadows, Meadows, Randers and Behrens 1972), skriver om hvordan ulike syn på naturen er uttrykk for ulike virkelighetsoppfatninger: Worldviews are mental models about the very nature of reality. They tell us what the environment is (limited and fragile or infinite and robust, outside ourselves or continuous with ourselves, a luxury or the most basic of necessities),…, and how people and nature should interact (through dominion, stewardship, harmony, partnership, competition, exploitation, love)” (Meadows 1998, p.8)

Utfordringen for økologisk økonomi er å finne et språk som kommuniserer alvoret i miljøproblemene. Derfor er det nødvendig å videreutvikle ulike tilnærminger, som bedrifters samfunnsansvar, økosystemtjenester og økonomiske markedsbaserte tiltak – men uten å glemme markedets begrensninger. Mange miljøproblemer krever andre tiltak enn markedsbaserte løsninger, så som forbud, påbud og andre reguleringer.

Kapitaltilnærming (capital approach) er et begrep som kommuniserer godt i forhold til økonomer. Tanken om at samfunnets kapital også omfatter naturverdier kan tolkes som et uttrykk for felles mål og visjoner, men utfordringen er å ivareta et økologisk helhetssyn for å unngå misbruk av begrepet.

Økologisk økonomi må også innebære en økologisk makroøkonomi. I makroøkonomien er naturen stort sett usynlig selv om Keynes erkjente at økonomisk vekst ikke kunne fortsette i det uendelige og var bekymret for at menneskelig svakhet og grådighet ville ødelegge livsgrunnnlaget:”Den samme selvødeleggende, finansielle kalkuleringen styrer alle sider av livet. Vi ødelegger landsbygdens skjønnhet fordi naturens urørte prakt ikke har noen økonomisk verdi. Vi er troende til å skru av solen og stjernene fordi de ikke betaler avkastning” (Keynes 1933).

Et nytt tankesett i miljøpolitikken må utvikles i samspill mellom politiske målsettinger basert på en økologisk helhetsforståelse og virkemidler basert på økonomi.

Konklusjon

Tradisjonell samfunnsøkonomi spør hva det koster å ta vare på naturen og hvor store disse kostnadene er sammenliknet med nytten naturen gir oss – og hvordan samfunnet best kan avveie nytte og kostnader. Økologisk økonomi tar utgangspunkt i at naturen er vårt livsgrunnlag og spør hvordan det økonomiske liv bør organiseres når vi tar inn over oss de økologiske rammebetingelsene. Økonomi og økologi har felles språklig opphav i det greske ordet oikos som betyr hus, og fagene handler på hver sin måte om forvaltning av husholdningen – naturens og menneskenes husholdning.

Å skape reell forbindelse mellom økonomi og økologi er en utfordring på mange plan: Enkeltindividet trenger større bevissthet om de fulle miljøkonsekvensene av sine handlinger. Økonomifaget trenger mer kunnskap om naturen og et språk for refleksjon om menneskets forhold til naturen og og menneskets mulighet til større bevissthet om andre livsverdier enn de materielle.

Sterke økonomiske drivkrefter gir seg utslag i rovdrift på mennesker og natur. Samtidig er det nå en større bevissthet om kvaliteter som går tapt. Mange setter spørsmålstegn ved verdisynet i det økonomiske tankesettet. Menneskelivet er kort i forhold til jordens liv. Utfordringen for økonomifaget er å hente inn perspektiver som klarere kan uttrykke naturens betydning for mennesket.

Økologiens språk beskriver naturens mangfold, viser oss det verdifulle i landskapstypenes særpreg, og minner oss om at de naturkvalitetene vi mister, får vi aldri igjen. Poesiens og psykologiens språk kan bevisstgjøre menneskets forhold til naturen og hjelpe oss til å huske at naturens stillhet, skjønnhet og kraft er livsnødvendig medisin for travle mennesker. Homo ecologicus finner inspirasjon og mening i Thoreaus vandring til Walden Pond i 1854: "Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live" (Thoreau 2007 [1854], s. 91).

Politiske tiltak og økologisk bevissthet må sees som komplementære, ikke alternative, innfallsvinkler til miljøproblemene. I urbefolkningenes tradisjonskunnskap er mennesket og naturen en helhet. Helbredelse av det enkelte menneske og helbredelse av jorden henger uløselig sammen. Dette helhetssynet uttrykket et fremtidshåp til det moderne mennesket, til miljøpolitikken og til vitenskapens tankesett. Det er fåfengt å lete etter alle tings prislapp. Vi må lære å lytte til stemmen som synger naturens pris. Vi har et kosmisk ansvar for å ta vare på vår sårbare eksistens her på jorden.

 Takk til Norges forskningsråd for støtte til prosjekt 190054 Sustainable development indicators in the context of the precautionary principle. Takk til tidsskriftets anonyme konsulent for gode kommentarer.

 

Referanser:

 

ACIA (2005) Arctic Climate Impact Assessment, Cambridge: Cambridge University Press.

Aslaksen, I. (2008): Hva kan økologisk økonomi tilføre Homo economicus? Samfunnsøkonomen, 62 (8), 25-31.

Aslaksen, I. (2011): Feminine verdier i en grådig økonomi. I V.-R. Synnevåg og R.E. Solheim: Framtidsfrø spirer til en bedre verden, Abrakadabra forlag, s. 184-189.

Baumgärtner, S., C. Becker, M. Faber and R. Manstetten (2006): Relative and absolute scarcity of nature. Assessing the roles of economics and ecology for biodiversity conservation. Ecological Economics 59, 487-498.

Baumgärtner, S., C. Becker, K. Frank, B. Müller and M. Quaas (2008): Relating the philosophy and practice of ecological economics: The role of concepts, models, and case studies in inter- and transdisciplinary sustainability research. Ecological Economics 67, 384-393.

Becker C., M. Faber, K. Hertel and R. Manstetten (2005): Malthus vs. Wordsworth: Perspectives on humankind, nature and economy. A contribution to the history and the foundations of ecological economics Ecological Economics 53, 299-310.

Becker, C. (2006): The human actor in ecological economics: Philosophical approach and research perspectives. Ecological Economics,60, 17-23.

Berkes, F. (2008) Sacred Ecology: Traditional Ecological Knowledge and Management Systems, New York: Taylor & Francis.

Berkes, F., Colding, J. and Folke, C. (2000) ‘Rediscovery of traditional ecological knowledge as adaptive management’, Ecological Applications, Vol. 10, pp.1251-1262.

BioInitiative Report. (2007) www.bioinitiative.org

Brockway, G. (2001): The End of Economic Man. An Introduction to Humanistic Economics. Norton.

Carson, R. (1962): Den tause våren. Tiden, Oslo.

Christensen, N. L., A. M. Bartuska, J. H. Brown, S. Carpenter, C. D'Antonio, R. Francis, J. F. Franklin, J. A. MacMahon, R. F. Noss, D. J. Parsons, C. H. Peterson, M. G. Turner, and R. G. Woodmansee. 1996. The report of the Ecological Society of America committee on the scientific basis for ecosystem management. Ecological Applications 6:665-691.

EEA (2001) Late lessons from early warnings: the precautionary principle 1896-2000, Copenhagen: European Environment Agency EEA, Environmental issue report no. 22.

Frey, B.S. (1997): "How Intrinsic Motivation is Crowded Out and In". In M. Casson (ed.): Culture, social norms and economics. Elgar.

Funtowicz, S.O., Ravetz, J.R., 1994. The worth of a songbird: ecological economics as a post-normal science. Ecological Economics 10, 197-207.

Funtowicz, S. and Ravetz, J.R. (1990) Uncertainty and Quality in Knowledge for Policy, Dordrecht: Kluwer Academic Publisher.

Funtowicz, S. and Strand, R. (2007) Models of science and policy, in T. Traavik and Lim, L.C. (Eds.) Biosafety First: Holistic Approaches to Risk and Uncertainty in Genetic Engineering and Genetically Modified Organisms. Trondheim: Tapir Academic Press, pp. 263-278.

Førsund, F. og S.Strøm (1980): Miljø og ressursøkonomi: forurensninger og utnyttelse av naturressurser. Universitetsforlaget, Oslo.

Hessen, D.O. (2008): Natur. Hva skal vi med den? Gyldendal.

IAASTD (2008), International assessment of agricultural knowledge, science and technology for development, Executive summary of the synthesis report.

Ingebrigtsen, S. and O. Jakobsen (2009): Moral development of the economic actor. Ecological Economics 68, 2777-2784.

Kapp, K.W. (1950): The Social Costs of Private Enterprise. Shocken.

Keynes, J.M. (1933): National Self-Sufficiency. (Fra norsk oversettelse av General Theory 2011).

Klein, M. (1956): “A study in envy and gratitude”. In Juliet Mitchell (ed.): The selected Melanie Klein. Penguin Books.

Loewenstein, G.F., L. Thompson and M.H. Bazerman (1989): Social Utility and Decision Making in Interpersonal Contexts. Journal of Personality and Social Psychology 57, 426-441.

Martinez-Alier, J., G. Munda and J. O'Neill (1998): Weak comparability of values as a foundation for ecological economics. Ecological Economics 26, 277-286.

Meadows, D. 1998. Indicators and Information Systems for Sustainable Development. Report to the Balaton Group.

Meadows, D.H. , D.L. Meadows, J. Randers and W.W Behrens (1972): The Limits to Growth. Universe Books, New York.

Merchant, C. 1980. The Death of Nature. Harper & Row.

Nelson, J.A. (1997): Feminism, ecology and the philosophy of economics. Ecological Economics 20, 155-162.

Nelson, J.A. (2006): Economics for Humans. The University of Chicago Press.

Nicholson, S.W. (2002): The Love of Nature and the End of the World. MIT Press.

Norgaard, R.B. (1994): Development Betrayed. The end of progress and a coevolutionary revisioning of the future. Routledge.

Nyborg, K. (2000): Homo oeconomicus and Homo politicus: interpretation and aggregation of environmental values. Journal of Economic Behaviour and Organization 42, 305-322.

Nyborg,K., R.B. Howarth and K.A. Brekke (2006): Green Consumers and Public Policy: On Socially Contingent Moral Motivation. Resource and Energy Economics 28, 351-66.

Nybø, S. (red). (2010): Naturindeks for Norge. Direktoratet for naturforvaltning.

O’Neill, J. (1993): Ecology, policy and politics. Human well-being and the natural world. Routledge.

O’Neill, J. (2007): Environment, Markets and Deliberation. Routledge.

Plumwood, V. 1993. Feminism and the Mastery of Nature.

Røpke I (2005) Trends in the development of ecological economics from the late 1980s to the early 2000s. Ecological Economics55, 262-290.

Sarewitz, D. (2004): How science makes environmental controversies worse. Environmental Science & Policy 7, 385-403.

Sharman, M. (2010), Ecosystem services. Paradigm, prism, pablum or placebo?, www.scribd.com

Shiva, V. (1989): Til livets opphold. Kvinner, økologi og utvikling. Forlaget Oktober.

Soma, K. (2006) :Natura economica in environmental valuation. Environmental Values 15, 31-50.

Spash, C.L. (2008) ‘How Much is that Ecosystem in the Window? The One with the Bio-diverse Trail.’ Environmental Values, Vol. 17, pp. 259-284.  

Spash, C.L. (2002): Greenhouse Economics. Value and Ethics. Routledge.

TEEB (2009) The Economics of Ecosystems and Biodiversity for National and International Policy Makers – Summary: Responding to the Value of Nature 2009.

ten Brink, B. (2006), A Long-Term Biodiversity, Ecosystem and Awareness Research Network. Indicators as communication tools: an evolution towards composite indicators, www.alter-net.info

Thoreau, H.D. (2007 [1854]):Walden. Livet i skogene. Pax forlag.

Tranøy, B.S. (2008): Monopolet vårt får du aldri. Om økonomiprosaens hegemoni. Prosa 14, 6-15.

UNESCO. (2005) Report of the Expert Group on the Precautionary Principle of the World Commission on the Ethics of Scientific Knowledge and Technology (COMEST), Paris: UNESCO.

Vatn, A. (2010) ‘An institutional analysis of payments for environmental services’. Ecological Economics, Vol. 69, pp. 1245-1252.

Vatn, A. (2005): Institutions and the Environment. Edward Elgar.

Waring, M. (1991): Hvis kvinner fikk telle. Cappelen.

Whybrow, P.C. (2005): American Mania. When More is Not Enough. Norton.

Wilson, E.O. (1984): Biophilia. Harvard University Press.

Wilson, E.O. (2006): The Creation. An Appeal to Save Life on Earth. Norton.

Følg Ivar Johansen på Twitter
Abonner på Ivar Johansens Facebook-meldinger
tilsendt temavise nyheter

You have no rights to post comments