Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Miljø og kollektivtrafikk

Publisert søndag 25. august 2013 23:45

"Et minstekrav å starte med når jeg skal avlegge stemme, er at jeg er 100 prosent sikker på at den går til et parti som har et klart standpunkt i spørsmålet om norsk EU-medlemskap. Her slår MDG lag med Fremskrittspartiet med sitt standpunkt: som parti velger de å være meningsløse.

Trass i alle de kameler SV har måttet svelge, og trass i den ideologiske forvitring partiet har vært gjennom, vil det være et stort tilbakesteg for en radikal miljøopposisjon om partiet havner under sperregrensa. Hvis det skal bli en slags grønn allianse på Stortinget, som MDG i blant taler varmt om, vil et alvorlig svekket SV rive grunnlaget vekk under slike forhåpninger. Hvis en slik grønn allianse ikke har innslag av rødt (med både stor og liten R), vil det være et dramatisk problem. For velgere på vippen mellom SV og andre partier, inkludert MDG, er dette et alvorlig tankekors.

Å overlate miljøopposisjonen til dem som grønnvasker kapitalismen, og som ikke en gang kan ta standpunkt i EU-spørsmålet, vil være et stort tilbakeslag," skriver Tore Linnè Eriksen i denne artikkelen.

Rødgrønt, grønt eller rødt?

Av Tore Linnè Eriksen

Alle valgkamper får etter hvert innslag som kan endre et forventet bilde. Noe av det mest påfallende i de siste ukene, er hvordan Høyre nå blir drevet fra skanse til skanse. Det andre, som jeg her skal tenke litt høyt om, er Miljøpartiet De Grønnes åpenbare gjennombrudd på meningsmålinger og i den offentlige debatten.

Et gledelig resultat av MDGs frammarsj er at sentrale klima- og miljøspørsmål klatrer høyere opp på dagsorden. En sammenlikning med valgkampen i 2009 etterlater liten tvil om dette. I en viss utstrekning ville det nok ha skjedd som følge av kampen om Lofoten og Vesterålen, men det ville nok ikke ha ført til like mye oppmerksomhet i TV-studioer og i avisredaksjoner. I optimistiske stunder, som det ikke er så mange av i disse tider, velger jeg å tro at dette gir SV og Rødt flere sjanser til å snakke om viktige miljøsaker de er opptatt av. I beste fall kan det føre til at enkelte miljøbevisste arbeiderpartivelgere lar seg bevege i retning av disse to partiene. Jeg synes også det er positivt at søkelyset rettes mot mer enn Lofoten og Vesterålen. MDG minner oss med rette på hvor mye utenom de aller mest sårbare områdene som allerede er åpnet opp under dagens regjering, samtidig som oljeselskapene har vært i en skattesubsidiert investeringsrus. Det stilles også fundamentale spørsmål om økologisk fotavtrykk og rovdrift på naturressurser.

Noen av oss har også sympati for MDGs ønske om å løfte forbruk og total ressursbruk fram i debatten. Dette er en motvekt til den utbredte forestillingen hos Arbeiderpartiet og Høyre om at ny teknologi fikser det meste. Å snakke om forbruk og vekstideologi kan – i beste fall og med den rette systemforståelse – levere argumenter for både grunnleggende samfunnsendringer, mer fritid og global solidaritet. Det handler ikke bare om moralske pekefingre, som om moral alltid er så ille, men om etisk grunnlag for kollektive løsninger. Ikke noe av dette burde være venstresida fremmed.

Her tillater jeg meg en personlig fotnote. Da jeg for drøyt to år sida meldte meg ut av SV etter femti (!) år som medlem, begrunnet jeg dette både med SV-landsmøtets åpenbare begeistring for Libya-krigen, det totale fraværet av antikapitalistisk systemkritikk under finansminister Kristin Halvorsens krisehåndtering og regjeringas knefall for oljelobbyen. Utmeldinga fant sted på samme dag som statlige eiere velsignet tjæresandprosjekt på Statoils generalforsamling. Blant reaksjonene jeg fikk, var flere henvendelser fra bekjente med tilhørighet i MDG. De mente rett og slett at det fantes et parti som sto for det jeg etterlyste, ønsket meg velkommen og sto klar med penn og medlemsblokk.

Selv om det den gang var en vanlig oppfatning at MDG hørte hjemme på en slags venstreside, i alle fall gjelder det mange aktive medlemmer, var det ikke vanskelig takke nei til den hyggelige invitasjonen. Etter å ha fulgt årets valgdebatt, og ikke minst lest og hørt mange av de synspunktene som kommer fra forgrunnsfigurene, er det ikke til å unngå at beslutningen blir daglig styrket.

Som nevnt ovenfor, er jeg åpen for at deres frammarsj kan ha flere gode sider. Jeg deler heller ikke den oppfatning at oppsmuldring i småpartier i seg selv er en slags demokratisk forvitring. De eneste stemmer som er bortkastete, går til dem man er uenig med. Jeg foretrekker selvsagt at miljøbevisste velgerne, som av forskjellige grunner verken ser på Stoltenbergregjeringa som et gode eller det minste av to onder, velger å gi sin stemme til MDG istedenfor for eksempel Venstre. Venstre har det samme standpunktet når det gjelder Lofoten og Vesterålen, men har hatt en vulgærliberalistiske dreining som plasserer partiet til høyre for Høyre i flere saker som angår arbeidsliv og økonomi.

Et minstekrav å starte med når jeg skal avlegge stemme, er at jeg er 100 prosent sikker på at den går til et parti som har et klart standpunkt i spørsmålet om norsk EU-medlemskap. Her slår MDG lag med Fremskrittspartiet med sitt standpunkt: som parti velger de å være meningsløse. Unnskyldningen for en slik programpost, er at temaet ikke er aktuelt i dag. Men partier velges for fire år, og det er ingen angrefrist eller allmøter. Vi veit allerede mer enn nok om EU som trussel mot demokrati og velferd. Unionens viktigste oppgave er å være en spydspiss for frihandel, markedsliberalisme og en sentralbank i finanskapitalens tjeneste. Det er i dag klart at fri flyt av kapital, varer og tjenester er den dårligst tenkelige oppskrift for mindre transport, mindre forbruk og mindre ressursbruk.

Når EU-spørsmålet virker så uaktuelt nå, er det selvsagt fordi hele EU-prosjektet er i krise, og at et eventuelt norsk medlemskap må bygge på euro som valuta. Men selvsagt er det også en følge av at EU-motstanden holdes levende, at organisasjonen Nei til EU er en formidabel kunnskaps- og beredskapsbase, og – ikke minst – at det føres en kamp i store deler av fagbevegelsen. Det siste bunner naturlig nok i de kraftige angrep som både EUs grunnlov, direktiver og rettskjennelser betyr for vanlige arbeidsfolk. MDG sier altså er dette arbeidet er dem uvedkommende, og vi får ta dem på ordet. Men det gjør valget enklere: Jeg kan ikke kaste bort stemmen på et parti som ikke helhjertet deltar i denne kampen. Det er merkverdig at ingen snakker noe særlig om dette i valgkampen. Det tjener bare dem som gir seg opportunismen i vold og vil sanke stemmer i alle leirer.

I mitt politiske univers henger miljøbevegelsen, motstandsbevegelsen mot EU og fredsbevegelsen nøye sammen. MDG har formuleringer som både legger ikkevoldsprinsipper til grunn og går inn for Nato-medlemskap. Det siste skal riktignok ha som forutsetning av MDG får gjennom reformer som omdanner Nato fra å være en angrepsallianse for USAs globale interesser til å bli en del av fredsbevegelsen. Det er bare å ønske lykke til, men å kritisere Nato for å være Nato er – for å bruke et språk mange i MDG vil forstå – som å bebreide leoparden for ikke å kvitte seg med sine flekker.

Men er det ikke miljø som tross alt er aller viktigst? Jo, men det handler både om analyser og om løsningsforslag. Vi er mange på venstresida som er bekymret når miljøspørsmål i blant framstilles som en serie saker det gjelder å finne ”gode løsninger på”, og at disse like gjerne kan finnes til høyre i det politiske landskapet. Akkumulasjonstvang (også i delprivatiserte statsselskaper) er ikke bare en liten utvekst som kan reguleres bort, men en forutsetning for et kapitalistisk system. Det handler ikke bare om enkeltkapitalisters grådighet, men om at de følger påbudet om å øke utbyttet eller dø.

Jeg mener at dagens form for ressurssløsende forbruk er et problem. For å finne den viktigste drivkraften må vi imidlertid enda dypere. Eller kanskje er det i stedet teknologien selv som er problemet, og ikke det økonomiske systemet, slik to sentrale MDG-ledere nylig skreiv i Klassekampen? Å ta med seg ”det beste fra kapitalismen”, som er blitt MDGs nye standardformulering, er bare interessant hvis de kan fortelle oss hvor store mulighetene er for å få med seg Høyre på å avskaffe ”det verste fra kapitalismen”. I Klassekampen 22.7. gir Rasmus Hansson inntrykk av at noen reguleringer skal til for å få til en kapitalisme uten veksttvang, intet mindre. (”I en grønn økonomi kan vi bygge på det beste ved dagens markedsøkonomi, men veksttvangen er borte”).

En slik holdning er fortsettelse av den «grønnvaskingen” av kapitalismen som enkelte miljøorganisasjoner med stor iver har deltatt i. Dette er selvsagt en stor og komplisert debatt som sprenger rammene for en kort artikkel, så jeg nøyer meg til å vise til John Bellamy Foster/Fred Magdoff: What every environmentalist should know about capitalism (New York: Monthly Review Press, 2011), samt til SV-medlem Knut Kjeldstadlis oppklarende kronikk i Klassekampen 30. juli om samme tema. Begge steder vises det hvordan sosialistiske løsninger er mer relevante enn noen gang, dersom de kombineres med økologisk innsikt og global rettferdighet. Det samme finner jeg i programmer og utredninger fra dem som staker ut Rødts miljø- og energipolitikk.

De som mener at den tradisjonelle høyre/venstre-aksen ikke er det eneste av interesse i norsk politikk, har selvsagt rett. I nyere norsk historie, ikke minst i den EU-kampen som MDG velger å stille seg utenfor, er det også sentrum/periferi-akser, og det er i flere sammenhenger grønn/svarte-poler. Til dels finner vi flere av disse aksene innenfor de tradisjonelle partiene. Motstand mot oljeboring i Lofoten og EU-medlemskap finner vi som kjent også innenfor Arbeiderpartiet. I det siste tilfellet var det en forutsetning for seieren ved folkeavstemninga i 1994.

Det som er problemet er at mange innenfor MDG i den aktuelle debatten nærmest avfeier høyre/venstre-aksen som irrelevant, og derfor går langt i å overse økonomiske maktforhold eller motstridende interesser. Jeg skjønner godt at de må gjøre det når de vil ha stemmer fra både SV-ere og høyrefolk, og når de skal rettferdiggjøre at de skal vente etter valget med å fortelle oss hvilket regjeringsalternativ de vil velge. Den spenningen ønsker jeg ikke å utsette meg for. Det kan heller ikke være noen fordel for den langsiktige miljøkampen at det blir spredt illusjoner om ”grønn kapitalisme”, som MDG ser ut til å sette sin lit til. Det forhindrer selvsagt ikke at Høyre kan bruke noe av det som trekkes inn i redusert sjukelønn og økte egenandel til å bygge flere sykkelstier, selv om dette må konkurrere med skattelette for rikfolk.

Som noen vil ha forstått av denne artikkelen, er Arbeiderpartiet ikke mitt parti, og man må ha utbredt humoristisk sans for å tro at jeg lovpriser et prosjekt som – trass i sitt navn – verken er særlig rødt eller særlig grønt. Og jeg deler den oppfatning at i mange grunnleggende miljøspørsmål (og langt fra bare her) er Jens Stoltenberg Høyres nærmeste allierte. Men jeg er heller ikke i tvil om at en annen regjering, med eller uten MDG som støttespiller, vil by på drastiske endringer i markedsliberalistisk og fagforeningsfiendtlig retning. (Her vil jo Høyre/Frp få god drahjelp av Venstre).

Hvis MDG skulle ha rett i at Arbeiderpartiet og Høyre er ”like ille” i miljøspørsmål, er det jo logisk å trekke inn andre spørsmål som har betydning for store folkegrupper. Særlig ser jeg voksende sosiale ulikheter, som utvilsomt vil fortsette å øke dramatisk ved et regjeringsskifte, som en usedvanlig dårlig oppskrift for å få folk i fellesskap til å dele byrdene når den nødvendig omstilling til ”environmental justice” må foretas. Kanskje vil det da vise seg at en høyre/venstre-akse ikke er helt utdatert likevel?

MDG har rett i at vi bare står ved starten på en lang, vanskelig og konfliktfylt omstilling. Da er det nødvendig å ha en forestilling om hvilke arenaer som er viktige underveis. I fagbevegelsen foregår det en kamp om for eksempel Lofoten og Vesterålen, der mitt eget forbund allerede er på rett side. Kan MDG overbevise meg om at en slik kamp foregår innad i NHO? På Arbeiderpartiets landsmøte var det betydelig støtte til kravet om varig vern av Lofoten og Vesterålen. Mange mente med rette at partiledelsen taktiske konsekvensutredning ikke var noe reelt kompromiss. Kan MDG fortelle om tilsvarende kamper på Høyres eller Fremskrittspartiets landsmøte, og er deres ungdomspartier noen radikal miljøpådrivere?

I fagbevegelsen er det mange som diskuterer åpent spørsmålet om å ta ut produktivitetsøkning i form av kortere arbeidsdag. Dette bør være i tråd med MDG sitt standpunkt. Høyre vil derimot ta ut produktivitetsøkning i form av høyere utbytte med lavere skatt, svekke arbeidsmiljøbestemmelsene og skru forbruket ytterligere opp med søndag som enda en shoppingdag. (Det er slik de definerer frihet). Spørsmålet må derfor stilles: Hvor er utsiktene til å skape allianser for langsiktige endringer tross alt størst? Og er det ikke et slikt spørsmål som har gjort at grønne partier i Sverige og Tyskland ikke stiller seg like likegyldige til en høyre/venstreakse som det deres norske søsterparti gjør?

I blant støter jeg på argumentet om at Venstre og KrF kan legge like stort (eller lite) press på Høyre som det Rødt, SV (og i alle fall toneangivende deler av Sp) legger på Arbeiderpartiet. Altså er det ikke nødvendig å si fra på forhånd hvilken statsministerkandidat det pekes på. Riktignok la Rasmus Hansson i NRKs miljødebatt nylig til at Fremskrittpartiet (FrP) er verst av alle og er utelukket, men kan han fortelle hvor stor sjansen er for et borgerlig flertall uten FrP? Og selv om Siv Jensen & co velger å stå utenfor regjeringskontorene for å reindyrke sin høyrepopulistiske profil, hvordan i all verden kan MDG tro at FrP ikke kommer til å øve innflytelse som en del av det parlamentariske grunnlaget?  Uansett hva slags regjeringsgrunnlag Høyre inngår i, vil de ha et dyktig og betydelig parti til å presse fra motsatt kant av det Venstre og KrF står for.

Til venstre for seg vil Arbeiderpartiet ha SV og – forhåpentlig – Rødt. Er den forskjellen virkelig ubetydelig?  I en slik tankegang ligger selvsagt ingen naiv forestilling om Arbeiderpartiet, men alliansen mellom SV på stortinget, opposisjon i Arbeiderpartiet og en sterk miljøbevegelse, har i alle fall hittil avverget oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Det er ikke nok, men det er da noe. Og det kan bli verre.

Rasmus Hansson gjentar stadig at det er opp til velgerne om de ønsker MDG, selv om partiet ikke vil si noe om hvilket regjeringsalternativ de foretrekker. Selvsagt har han rett i det. Noe annet er bare tøv. På samme måte er det helt legitimt å bruke sin stemmeseddel til å uttrykke misnøye med de store partiene og mene at de parlamentariske konsekvensene ikke bør spille inn. Som nevnt er det også fint om de som for enhver pris vil slippe en fortsatt Stoltenbergregjering, lar sin stemme gå til MDG framfor noe annet ”ikke-sosialistisk” parti. Men vi andre må også stå fritt til å si at en stemme til MDG kan føre til at grunnlaget for en SV/Arbeiderparti/SP-regjering, med Rødt som pådriver fra venstre, blir borte. Det vil ikke skje om de tar stemmer til høyre for seg, men det kan skje om de tar stemmer til venstre for seg. Og det er det siste som Rasmus Hanssons stadig medieutspill tar sikte på.

Trass i alle de kameler SV har måttet svelge, og trass i den ideologiske forvitring partiet har vært gjennom, vil det være et stort tilbakesteg for en radikal miljøopposisjon om partiet havner under sperregrensa. Hvis det skal bli en slags grønn allianse på Stortinget, som MDG i blant taler varmt om, vil et alvorlig svekket SV rive grunnlaget vekk under slike forhåpninger. Hvis en slik grønn allianse ikke har innslag av rødt (med både stor og liten R), vil det være et dramatisk problem. For velgere på vippen mellom SV og andre partier, inkludert MDG, er dette et alvorlig tankekors. Alle bidrag til et regjeringsskifte vil redusere mulighetene til bedre miljøløsninger gjennom press nedenfra, ettersom grasrota i samtlige av dagens regjeringspartier er langt mer åpne for MDGs budskap enn det grasrota i Frp og Høyre er. Dette må også fram i de neste ukene. Velgere må gjøre hva de vil, men valgkamp handler også om å vurdere konsekvenser av de beslutninger som treffes.

Hittil har MDG stort sett vært forskånet fra kritiske spørsmål om andre sider ved sitt program enn de som direkte handler om miljø. De har dermed fått temaer der de er på hjemmebane og har gjennomtenkte standpunkter. Det har også vært en fordel at det er deres dyktigste enkeltpersoner som mest har fått opptre i massemediene, med enorm interesse for Oslokandidaten. Det er greit nok så lenge det mest var tale om et enslig mandat fra hovedstaden, men situasjonen blir annerledes når enkelte målinger kan peke mot 4 %. Med en større gruppe for MDG bør også andre standpunkter gås etter i sømmene, ikke minst av radikale velgere som vurderer å flytte sin stemme. Velgere i Akershus får ikke bare et grønt alternativ, men også tidligere leder av Alternativt Nettverk, som snakker ned offentlig helsevesen på vegne av healingbevegelsen og som ikke bare lar partiprogrammet – men også engler – tale til seg. Det er altså ikke bare et spørsmål om miljøbevissthet, men om kosmisk bevissthet. Heller ikke handler det bare om MDGs sjel, men om de sjeler som førstekandidaten i Akershus har sett svevende over døde kropper. Følg med på sosiale medier, her dukker det stadig opp opplysninger om lokale kandidater som ser på abort som mord eller ønsker mer støtte til anti-medisinsk humbug.

La det til slutt føyes til at programmet til MDG har en lang rekke intetsigende, selvmotsigende og merkverdige ideer uten noen realisme. Venstresida ser også ut til å få en ny motstander i kampen mot kontantstøtte. Erfaringer fra folkevalgte i Trondheim viser videre en langt fra patent holdning til fagforeninger og arbeidsmiljø. Det er selvfølgelig for mye forlangt at alle skal lese MDGs program, og det er selvsagt et godt svar at uenighet i mange saker finnes i alle partier, og at det er det viktigste som skal telle mest. Men det personlig synes jeg det er – i beste fall – et sjansespill når standpunkter i andre spørsmål enn miljø skal utformes av representanter med både SV, KrF og Høyre, og når man kan våkne opp til en Solbergregjering med FrP enten i regjeringskontorer eller som pressparti. Det er forskjell på politikk og lotto. De som fortsatt ikke er bekymret over dette, kan trygt gi sin stemme til MDG. Men for velgere med en klar forankring på venstresida, og som ønsker radikalt press på Arbeiderpartiet både når det gjelder miljø, EU, økonomisk politikk og velferd, kan MDG ikke være noe alternativ.

Debatten om langsiktige strategier i miljøkampen, om tvangsøkonomi, om sosiale klasser og om rettferdighet må vi gå grundig løs på, og her er jeg overbevist om at MDG er en viktig samtalepartner og et korrektiv. Men nå handler det om 9. september, og da bør velgere som ikke har avskrevet høyre/venstreaksen i norsk politikk, gå for alternativer som ønsker å forene grønt og rødt. Hvis MDG allerede har bidratt til at SV og Rødt står enda klarere fram med sin grønne forankring, kan vi bare bukke og takke. Men om det samtidig har bidratt til hindre dem i å føre sin miljøkamp også fra Stortingets talerstol, synes jeg det er en høy pris å betale.

Å overlate miljøopposisjonen til dem som grønnvasker kapitalismen, og som ikke en gang kan ta standpunkt i EU-spørsmålet, vil være et stort tilbakeslag.

(også publisert i Radikalportal.no)

Tore Linné Eriksen er faglitterær forfatter, historiker og professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus.