Miljø og kollektivtrafikk
Utmarksforvaltningen til kommunene?
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Miljø og kollektivtrafikk
- Publisert mandag 16. februar 2015 04:07
Et statlig utvalg foreslår å overføre flest mulig oppgaver med forvaltning av utmark til kommunene. Hva bør KS mene? Det skal vi drøfte i hovedstyret senere denne uka.
KS sine fagfolk anbefaler hovedstyret å slå fast at "KS støtter intensjonen om en forenkling av utmarksforvaltning. og at "KS er enig i å overføre flest mulig oppgaver til kommunene for å sikre en helhetlig forvaltning."
Diskusjonen om snøscooter-kjøring i utmark, og som regjeringen nå vil overlate til kommunene å bestemme, er et lite varsko på hva som kan komme. Alle friluftsorganisasjonene frykter et formidabelt frislipp av snøscootere og at det vil få alvorlige konsekvenser for blant annet naturmangfold og friluftsliv. Nasjonal kompetansetjeneste for traumatologi har gitt regjeringen klar beskjed om at snøscooterslipp vil gi flere skader.
Generelt sloss jeg for flest mulig beslutninger nedover i systemet, særlig fra stat til kommune, og i Oslo: fra bynivå ned til bydel. Men noen saksfelt krever mer overordnet og helhetlig styring. Jeg er usikker på om kommunal forvaltning er ønskelig på dette området. Politiske skiller mellom nabokommuner kan skape miljømessig nedbrytende politikk og uopprettelige konsekvenser.
Hva mener du? Jeg trenger innspill.
Kommentarer
På den andre siden, staten bygget ut høyspent linjer i Hardanger i stedet for sjøkabel som hadde kostet mer men tatt hensyn til naturen.
Argumenter om lokal kunnskap er greit nok. Men, det finnes minst like mye lokal uforstand!
Kommunen er et serviceorgan for sine innbyggere og når de får myndighet som innebærer at de må sette krav til folk eller sette beskrankninger går det dårligere. Kommuner er egnet til å opptre på vegne av innbyggere, ikke på vegne av miljø. I kommunene er ofte avstanden mellom politikere og folk tett. Det gjør det lett å legge press på personer som skal (gjen)velges. Da blir det veldig tungt å gjøre noe som virker negativt på noen.
Når det gjelder hvordan folk skal "betjenes" er nærhetsprinsipp et godt. Når det gjelder hvordan folk skal "reguleres" fungerer dette dårligere. Selv om kommuner av og til må regulere/bestem me, så er det likevel ofte et nokså tydelig skille her.
Kommunene er også så små med så få fagfolk at de i varierende grad vil være faglig rustet til å forvalte regulering av utmark.
Ringkolen er et grelt eksempel hvor galt det blir med statelig overstyring.
Ringkollen ble gjenoppbygd i 1990 etter en tidligere brann. Stedet hadde ligget brakk i mange år.
I 1990 var arbeidsmarkedet i byggfag svært dårlig, og det ble hentet i krefter fra dengangen Arbeidskontoret.
Finansieringen var et spleiselag der LO var aktivt med, samt kommunen.
Dette skulle bli friluftsenteret igjen for vanlige folk.
Etter noen års drift viste det seg at skulle stedet overleve var det helt nødvendig med å bygge noen overnattingshytter.
Det ble aldri godkjent av SVs Erik Solheim som var dengangen miljøvernminist er i Stoltenberg regjeringa.
Ringkollen vaklet økonomisk, og flere aktive drivere prøvde seg.
Til slutt måtte de lukke dørene for vanlig folks rekrasjonssted.
Erik Solheim sørget for det.
Slike feilvalg huskes ute på bygda blant vanlige folk.
I det aller minste må det legges sterke føringer og koordinering fra mer overordnet plan. Slik koordinering bør løftes opp på så høyt nivå som skalaen på de fenomenene som skal forvaltes og de områdene som påvirkes. F.eks. er klimaeffekter og enkelte fiskebestander globale. Fragmentering av leveområder er en dødsdom for naturen og de artene som holder til der. Fragmentering av jurisdiksjoner og forvaltning vil bare forverre dette.
Jeg får nesten inntrykk av at desentraliserin gen av politisk myndighet er blitt en fanesak for politikere som ikke aner hva de bør gjøre, og derfor går inn for å desentralisere myndigheten til lavere nivåer.
Erfaring fra Nittedal viser at det er ulike interesser i kommunene i markaspørsmål. Da er det viktig å ha et overordnet organ som har et syn i sakene. Det samme erfarte jeg som lokalpolitiker i Os. Da handlet det om utbygging i strandsonen.
Nærhetsprinsippet? Tja
I en kommune som Tromsø som er like stor som Vestfold fylke (da er sjøområdene ikke medregna) kan man vel stille spørsmål ved det.
Det vi kan slå fast er med mye ansvar på kommunalt nivå vedr arealer og natur, har spekulantene fått veldig lett spill overfor maktglade politikere. Offentlig forvaltning skal vel egentlig ivareta allmennhetens langsiktige interesser, ikke være ombud for særinteresser!
Hvordan innbiller man seg at man skal kunne klare dette på kommuneplan?
Du gjør en flott jobb, Ivar
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.