Miljø og kollektivtrafikk

Den fossile blindveien

Den fossile blindveien

Analyser viser at det er en overgang fra fossile til fornybare energiformer som raskest kan få de arbeidsløse i arbeid, skriver Dag Seierstad.

"Over 100 regjeringer undertegna så tidlig som i november 2010 den såkalte Cancun-erklæringen om at utslippene av klimagasser må begrenses så kraftig at den globale oppvarminga kan holdes under to grader i forhold til nivået før industrialiseringa skjøt fart. Da må størstedelen av de kjente fossile energiressursene bli liggende der de er – uten å brennes opp.

Men en stor del av de fossile energireservene er i hendene på profittstyrte, børsnoterte selskaper. Selskapene fortsetter å leite, langs stadig flere kyster, på stadig større havdjup, med metoder (som såkalt fracking) som kan få fram olje og gass som før var utilgjengelige – og jo mer i retning av Arktis, jo raskere stadig økende CO2-utslipp som gjør arktiske farvann isfrie.

De energiselskapene som tenker så fossilt, tenker samtidig så kortsiktig – og slik må det være når aksjekursen bestemmer strategiene til selskapene – at de ser en effektiv klimaavtale som den mest akutte trusselen mot profitten innafor den tidshorisonten de legger til grunn," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel nedenfor.

Den fossile blindveien

Av Dag Seierstad,EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

Klimakrisa kan utløse ei finanskrise som overstiger alt den profittstyrte verdensøkonomien har opplevd til nå. To ytterscenarier kan tegnes:

1. En global klimainnsats begrenser klimagassutslipp så sterkt at den globale oppvarmingen begrenses til de to gradene som er det meste som miljø og livsvilkår rundt om på kloden vår kan tåle. Da blir all leiting etter nye fossile energiressurser meningsløst, og aksjekursene til fossile energiselskap vil falle så kraftig at dagens kursnivå vil framstå som den største finansbobla verden noen gang har opplevd – hvis de ikke trapper ned i tide.

2. Det blir ingen effektiv klimaavtale. Det gjør blant annet USAs president Donald Trump og mange andre alt de kan for å oppnå. Dermed blir det «business as usual» både i leiting etter flere fossile energiressurser og i energiproduksjon basert på fossilt brensel. Da vil de fossile energiselskapene møte veggen i form av miljøsjokk av alle slag, og av folkevandringer som langt overstiger alt krig, sult og etnisk rensing tidligere har klart å utløse.

Over 100 regjeringer undertegna så tidlig som i november 2010 den såkalte Cancun-erklæringen om at utslippene av klimagasser må begrenses så kraftig at den globale oppvarminga kan holdes under to grader i forhold til nivået før industrialiseringa skjøt fart. Da må størstedelen av de kjente fossile energiressursene bli liggende der de er – uten å brennes opp.

Men en stor del av de fossile energireservene er i hendene på profittstyrte, børsnoterte selskaper. Selskapene fortsetter å leite, langs stadig flere kyster, på stadig større havdjup, med metoder (som såkalt fracking) som kan få fram olje og gass som før var utilgjengelige – og jo mer i retning av Arktis, jo raskere stadig økende CO2-utslipp som gjør arktiske farvann isfrie.

De energiselskapene som tenker så fossilt, tenker samtidig så kortsiktig – og slik må det være når aksjekursen bestemmer strategiene til selskapene – at de ser en effektiv klimaavtale som den mest akutte trusselen mot profitten innafor den tidshorisonten de legger til grunn.

En ser derfor at fossile energiselskap arbeider så iherdig som de kan – med all sin kompetanse og med alle sine påvirkningsressurser – for å unngå enhver effektiv klimaavtale. Det var bakgrunnen for at 45 av verdens ledende selskap innen fossil energi høsten 2013 fikk en utfordring fra 70 av verdens største investorer. Blant disse investorene var flere store pensjonsfond som naturlig nok var bekymra for de milliardene de har plassert i fossil energi.

Disse investorene ba energiselskapene (Statoil er ett av dem) legge fram risikovurderinger – ikke klimapolitiske risikovurderinger, men finansielle risikovurderinger. De ville vite hvordan selskapene vurderte sin egen finansielle framtid når en stor del av de fossile energiressursene de hadde herredømme over – og hadde tenkt å utnytte - må ligge ubrukt der de er. Selskapene ble bedt om å legge fram risikovurderingene på de generalforsamlingene som skulle holdes i løpet av 2014.

Energiselskapene svarte både unnvikende og bedrøvelige. (www.ceres.org) Men presset på dem kan komme til å øke etter hvert som investorer med store aksjeposter bokstavelig opplever at jorda brenner under de investeringene de har foretatt.

De fleste land er ute av den akutte krisa, men inne i noe som kan bli en langvarig stagnasjonsperiode med lav økonomisk vekst og langvarig høy arbeidsløshet. Likevel sprenger klimautslippene alle forsvarlige grenser. Men stagnasjonen holder i hvert fall utslippene av klimagass lavere enn de ellers ville vært.

Stagnasjon betyr at etterspørselen i samfunnet er lav, lavere enn den måtte ha vært for å få fart på investeringene i produktiv virksomhet – og dermed også langt lavere enn det som trengs for å skape arbeidsplasser til alle som går ledige.

Stagnasjonen skaper derfor muligheter både på kort og lang sikt. På kort sikt er stagnasjonen bra for klimaet. Utslippene av klimagasser holdes lavere enn om alle økonomiske hjul gikk rundt i toppfart. På lengre sikt kan stagnasjonen åpne for de helt store mulighetene. For det er overgang til en økologisk bærekraftig økonomi som virkelig kan ta ubrukt kapital og ledige arbeidshender i bruk. Et mangfold av analyser viser at det er en overgang fra fossile til fornybare energiformer som raskest kan få de arbeidsløse i arbeid.

Klimautfordringene er paradoksalt nok den beste begrunnelsen for en næringspolitikk som kan føre ut av stagnasjonen. En satsing på fornybar energi gir flere arbeidsplasser enn en tilsvarende mengde fossil energi, og krever teknologiske løsninger som etter hvert vil bli etterspurt over store deler av verden. Det er dokumentert i rapport etter rapport fra eksperttunge miljøer som OECD, FNs utviklingsorganisasjon UNDP, Verdensbanken og EU-kommisjonen. Les dem, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen! (Schjøtt-Pedersen er administrerende direktør i interesse- og arbeidsgiverorganisasjonen Norsk olje og gass, red. anm.)

Rapportene viser igjen og igjen at samfunnsøkonomisk er det ikke dyrt å ta opp kampen mot klimautfordringene. Det som blir dyrt, er å holde fast på den fossile økonomien. For da må det brukes enorme ressurser på å mestre folkevandringer og andre dramatiske virkninger av brå klimaendring.

Dette er trist nok ikke nye konklusjoner. Det var for eksempel konklusjonen i en 16 år gammel OECD-rapport (OECD Environmental Outlook 2001). Den rapporten påviste at med en målretta blanding av strengt regelverk, effektive miljøavgifter, frivillige avtaler og øko-merking kunne viktige miljøproblem mestres uten at det ville koste samfunnet særlig mye.

(publisert i Klassekampen)


Kommentarer   

0 #1 Ottar Lystad 30-03-2017 15:10
Troen på vekst som universal løsning for å få ledige hender i aktiv virksomhet spirer og gror i miljøer man skulle ha forventet visste bedre. Med en galopperende befolkningsveks t burde det være relativt innlysende at fremtidsrettede løsninger for økt sysselsetting ikke ligger innenfor sedvanlig veksttenkning. Den tradisjonelle venstresiden viser seg stadig mindre relevant på stadig flere områder.
0 #2 Frode Lemme 30-03-2017 20:54
Forskjellen er bare at arbeidsplassene i olja er Norges mest lønnsomme, mens i fornybar må de subsidieres..

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode