Miljø og kollektivtrafikk

Den fornybare dugnaden

Den fornybare dugnaden

G20-møtet besto prøven. Trump ble stående helt aleine. Det ble feststemning da det ble klart at de 19 andre delegasjonene slo ring om den såkalte Paris-avtalen, avtalen som etter et tjuetall globale toppmøter endelig ble inngått i Paris i fjor sommer. Dag Seierstad minner oss om:

"Klimatoppmøtet i Paris i fjor sommer endte med at 196 land, med Barack Obamas USA blant dem, var enige om noen hovedmål: Den globale oppvarmingen skal ikke overstige to grader, og helst komme lengst mulig ned mot en oppvarming på 1,5 grader. Det krever at verden samla sett må være klimanøytral innen 2050. Dette var et løfte, og ikke noen handlingsplan. Hvordan sikre at det ikke ender som skrift i sand?

Foreløpig ser hovedgrepet slik ut: Til Paris-møtet stilte alle delegasjonene med en oversikt over hva de kunne tilby som forpliktende utslippskutt. Det viste seg at kutta – som forventa – summerte seg til en oppvarming som ville bli langt over 2 prosent – og som like gjerne kunne ende på fire grader som på tre. Derfor skal regjeringene hvert femte år avlegge regnskap over hvor store utslippskutt de har fått til, og deretter sette seg strammere mål for neste femårsperiode. Inntil kloden vår er klimanøytral.

Dette betyr at det er opp til oss alle her i verden – som borgere, velgere og medlemmer av partier og organisasjoner – å kreve at våre nasjonale klimakutt må bidra til at den globale oppvarmingen holdes godt under to grader, og helst ned mot halvannen grad. I denne globale dugnaden bør vi lytte med skepsis til dagens bedrifter, bransjer og næringsorganisasjoner. De uttrykker naturlig nok interessene til det næringslivet vi har i dag, det næringslivet vi må bort fra for å mestre klimautfordringene.

Dette åpner for en kjempedugnad både høyt og lavt i samfunnet. Nettet vrimler allerede av analyser, ideer og initiativ. Det uferdige ved hele klimaprosjektet er i seg sjøl den beste innbydelsen til oss alle. Det mest spennende er at vi står overfor en global dugnad der alle som vil, kan finne sin plass. Det er plass både til profittstyrt masseproduksjon, og til de lokale løsningene.

Den første marsjordren er både opplagt og enkel: Gjør solenergi billigere enn den fossile energien basert på kull, olje og gass! Da vil både store og små investorer strømme til. Teknologisk produktutvikling vil trengs både i stor og liten skala. Marsjordren bør kunne begeistre de nevenyttige på alle nivåer," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel nedenfor.

 

Den fornybare dugnaden

Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

 

Nervepresset var stort foran G20-møtet i Hamburg 7.–8. juli. Hvordan ville regjeringer i andre land reagere på at USAs president Donald Trump trekker USA ut av det klimapolitiske samarbeidet? Ville det friste andre statssjefer å følge etter?

G20-møtet besto prøven. Trump ble stående helt aleine. Det ble feststemning da det ble klart at de 19 andre delegasjonene slo ring om den såkalte Paris-avtalen, avtalen som etter et tjuetall globale toppmøter endelig ble inngått i Paris i fjor sommer.

Både politikere og media kunne gratulere hverandre med at et viktig slag i klimakampen var vunnet. Men hva ble vunnet?

G20-møtet konkretiserte og skjerpa noen av løftene i fjorårets Paris-avtale. En del forslag måtte gis opp fordi de møtte motstand fra mindretall. I prinsippet skal G20-vedtak være enstemmige. Press og pakkeløsninger er derfor det vanlige.

Ved å samle støtte fra noen få land klarte Saudi-Arabia for eksempel å hindre vedtak om å få slutt på subsidiering av fossil energi innen noen tidsfrister. Forslag om en felles karbonskatt kunne ikke vedtas på grunn av motstand fra Russland, India og Saudi-Arabia – i tillegg til USA. Da hjalp det ikke at krav om karbonskatt hadde brei støtte utafor toppmøtets vegger, både fra sivilsamfunnet, fagbevegelser, fra forbausende mye næringsliv og mange tenketanker.

G20-møtet sendte et kraftig søkelys mot de enorme investeringene som endrer alle samfunn på måter som binder også klimapolitisk handlefrihet i generasjoner framover. For å hindre slike bindinger, kan det være avgjørende å sørge for at alle større investeringer lar seg forene med måla i Paris-avtalen. Som det står i vedtaket fra G20-møtet, må «trillionene trilles fra det konvensjonelt brune til det bærekraftig grønne».

Men hva er G20 – utover å være stedet der et snes velkledde statssjefer møtes for å fotograferes?

G20 har 19 medlemsland i tillegg til EU. Rangeres de 19 etter brutto nasjonalprodukt, ser lista slik ut: USA, Kina, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, India, Italia, Brasil, Canada, Sør-Korea, Australia, Russland, Mexico, Indonesia, Tyrkia, Saudi-Arabia, Argentina. Til sammen står de – sammen med EU – for nærmere 85 prosent av verdensproduksjonen av varer og tjenester, og rundt 75 prosent av verdens utslipp av klimagasser.

Kunne G20-landa ta Paris-avtalen på alvor og bli enige om effektive tiltak mot utslipp av klimagasser, kunne det virkelig monne.

Derfor lovte det ikke godt da det noen få dager før G20-toppmøtet ble lagt fram to rapporter med et sterkt kritisk blikk på klimahverdagen til G20-landa.

Verdensbankens klimainstitutt, Climate Transparency, konkluderte sin rapport med at «G20-landa omstiller seg for sakte til at det kan bli noen meningsfulle framskritt i forhold til Paris-avtalen».

Oil Change International, et annet ledende miljø på energianalyser, konkluderte enda krassere: «G20-regjeringene finansierer klimakatastrofe aktivt.»

Ellers kryr det av forskningsrapporter og nettsteder som i stor detalj skildrer og vurderer både den klimapolitikken som føres og den som ikke føres. Det er stor enighet om at ingen G20-land gjør det som trengs for å følge opp måla i Paris-avtalen.

Noen små-eksempler: I G20-landa brukes det fortsatt fire ganger så mye fossil energi som fornybar energi. I 2016 økte tilgangen på ny fossil energi mer enn tilgangen på ny fornybar energi.

Klimatoppmøtet i Paris i fjor sommer endte med at 196 land, med Barack Obamas USA blant dem, var enige om noen hovedmål: Den globale oppvarmingen skal ikke overstige to grader, og helst komme lengst mulig ned mot en oppvarming på 1,5 grader. Det krever at verden samla sett må være klimanøytral innen 2050.

Dette var et løfte, og ikke noen handlingsplan. Hvordan sikre at det ikke ender som skrift i sand?

Foreløpig ser hovedgrepet slik ut: Til Paris-møtet stilte alle delegasjonene med en oversikt over hva de kunne tilby som forpliktende utslippskutt. Det viste seg at kutta – som forventa – summerte seg til en oppvarming som ville bli langt over 2 prosent – og som like gjerne kunne ende på fire grader som på tre.

Derfor skal regjeringene hvert femte år avlegge regnskap over hvor store utslippskutt de har fått til, og deretter sette seg strammere mål for neste femårsperiode. Inntil kloden vår er klimanøytral.

Dette betyr at det er opp til oss alle her i verden – som borgere, velgere og medlemmer av partier og organisasjoner – å kreve at våre nasjonale klimakutt må bidra til at den globale oppvarmingen holdes godt under to grader, og helst ned mot halvannen grad.

I denne globale dugnaden bør vi lytte med skepsis til dagens bedrifter, bransjer og næringsorganisasjoner. De uttrykker naturlig nok interessene til det næringslivet vi har i dag, det næringslivet vi må bort fra for å mestre klimautfordringene.

Dette åpner for en kjempedugnad både høyt og lavt i samfunnet. Nettet vrimler allerede av analyser, ideer og initiativ. Det uferdige ved hele klimaprosjektet er i seg sjøl den beste innbydelsen til oss alle. Det mest spennende er at vi står overfor en global dugnad der alle som vil, kan finne sin plass. Det er plass både til profittstyrt masseproduksjon, og til de lokale løsningene.

Den første marsjordren er både opplagt og enkel: Gjør solenergi billigere enn den fossile energien basert på kull, olje og gass! Da vil både store og små investorer strømme til. Teknologisk produktutvikling vil trengs både i stor og liten skala. Marsjordren bør kunne begeistre de nevenyttige på alle nivåer.

Kilder:

«The Hamburg G20 Summit. Outcome on Climate and Energy», Germanwatch, juli 2017

«Climate Change Performance Index 2017», CCPI, juli 2017

«Brown to Green. The G20 Transition to a low-carbon Economy», Climate Transparency 2017

(publisert i Klassekampen 15. juli 2017)


Kommentarer   

0 #1 Trygve Refsdal 22-07-2017 13:32
Den globale dugnaden til G20-møtet er ikkje truverdig. Sjå link. Å produsera meir fornybart løyser ingenting. Det einaste som hjelper er å bruka mindre energi?

nationalobserver.com/.../...

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode