Miljø og kollektivtrafikk

Fra klimarisiko til finanskrise

Fra klimarisiko til finanskrise

Vi har allerede funnet mer fossile energiressurser enn jorda tåler. Hvorfor leiter vi etter mer? spør Dag Seierstad.

"Svaret er nok at de energiselskapene som tenker fossilt, samtidig tenker så kortsiktig at de ser en effektiv klimaavtale som den mest akutte trusselen innafor den tidshorisonten de legger til grunn. Slik må det vel være når svingninger i aksjekursen bestemmer strategiene til selskapene.

Jo lenger de (fossile) energiselskapene holder fast på dette perspektivet, jo mer brutalt vil de møte veggen i form av miljøutfordringer av alle slag og av folkevandringer som langt overstiger alt krig, sult og etnisk rensing tidligere har klart å utløse. Det vil ramme oss alle," skriver han.

Les hele hans artikkel nedenfor.

 

Fra klimarisiko til finanskrise

Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

Ingen veit i dag hvordan klimafarene vil bli håndtert av politikere og næringsliv.

Ingen veit heller om kloden i 2050 er halvannen til to grader varmere enn før utslippene av klimagasser gikk i været – eller om den er blitt fire til fem grader varmere.

Men uansett om vi ender med en klode mennesker kan leve på, eller tvert imot, vil levemåter og næringsliv de neste tiåra endres i et tempo mennesker aldri har opplevd.

Over 100 regjeringer undertegna i november 2010 den såkalte Cancun-erklæringen om at utslippene av klimagasser må begrenses så kraftig at den globale oppvarminga kan holdes under to grader i forhold til nivået før industrialiseringa skjøt fart.

I april 2016 signerte 175 land Paris-avtalen som satte et enda mer krevende mål: å holde oppvarminga lengst mulig ned mot halvannen grad. Begrunnelsen var enkel: Det er det varmeste som miljøet og livsvilkår rundt om på kloden vår kan tåle.

Med slike krav må de samlede utslippene av klimagasser fram til 2050 ikke overstige det som svarer til 800 gigatonn CO2 – eller 800 milliarder tonn CO2. Dette tallet må ses i forhold til at de kjente reservene av fossile energiressurser (kull, olje og gass) vil slippe ut nærmere 3000 gigatonn klimagasser hvis de tas i bruk. Det ville føre til en oppvarming på mellom 3,6 og 6,3 grader og gi oss en klode vi ikke kan forestille oss. (World Energy Outlook 2012).

Tas Paris-avtalen på alvor, blir all leiting etter nye fossile energiressurser meningsløst. En effektiv klimaavtale vil gjøre investering i nye olje- og gassfelt ulønnsomt, samtidig som produksjon fra eksisterende felt må begrenses kraftig, kanskje alt om få år. Det får aksjekursene i olje- og gass-selskapene til å falle, og de største aksjeeierne vil være blant dem som raskest kaster aksjene sine ut på billigsalg.

En ser derfor at fossile energiselskap deltar med tydelig profil i klimadebatten: De toner ned alvoret i situasjonen, de argumenterer med at fornybare energikilder og ny, klimavennlig teknologi vil tas imot i stort nok omfang og raskt nok til at klimatrusselen avverges. Slik arbeider de så iherdig som de kan – med all sin kompetanse og med alle sine påvirkningsressurser – for å unngå enhver effektiv klimaavtale.

Skal utslippene av klimagasser trappes ned til null på litt over tretti år, må alle som utvinner eller benytter seg av fossile energiressurser, finne ut – raskest mulig – hva dette betyr for ens egen virksomhet – enten det dreier seg om utvinning av olje eller produksjon og salg av biler.

Lar de være, vil de oppleve at grunnlaget for virksomheten forsvinner. Fossil energi blir uaktuelt når fornybar energi er blitt billigere enn den fossile – om nødvendig ved at den fossile energien må tåle avgifter som priser den ut av bruk.

Det er derfor blitt stadig større oppmerksomhet om det som kalles klimarisiko. Alt næringsliv som bidrar til å utvinne fossile energikilder eller som tar i bruk fossil energi i virksomheten sin, oppfordres fra mange hold til å vurdere og redegjøre for hvilken klimarisiko virksomheten er utsatt for.

Hetebølger, langvarig tørke, flom og andre former for ekstremvær er eksempler på klimaendringer som innebærer klimarisiko. Samtidig kan det bli nødvendig for offentlige myndigheter å fastslå hvordan næringsvirksomhet påvirker klimaet på kort og lang sikt – og hva som kan gjøres for å motvirke uheldig utvikling. Kraftige miljøtiltak som høyere avgifter og kvotepriser er derfor også eksempler på former for klimarisiko som næringslivet må være forberedt på.

Hvis mange lar være å trappe ned bruken av fossil energi i tide, slik at kloden må reddes fra overoppvarming ved stadig mer dramatiske tiltak, kan det utløse rystelser i hele den globale økonomien så kraftige at de kan bli vanskelige å mestre.

Da kan aksjekursene til (fossile) energiselskap falle så kraftig at dagens kursnivå vil framstå som den største finansbobla verden noen gang har opplevd. For at bobla ikke skal sprekke og utløse ei farligere finanskrise enn den vi opplevde i 2007–2008, må utslippene av klimagasser gå – mest mulig skrittvis – ned til null innen 2050.

For øyeblikket er det likevel mest sannsynlig at utslippene av klimagasser ikke går ned raskt nok til at de er nær null i 2050. Det er fare for «business as usual», både i leiting etter flere fossile energiressurser og i energiproduksjon basert på fossilt brensel.

Selskapene fortsetter å leite, langs stadig flere kyster, på stadig større havdjup, med metoder (for eksempel fracking) som kan få fram olje og gass som før var utilgjengelig – og jo mer i retning av Arktis jo raskere stadig økende CO2-utslipp gjør arktiske farvann isfrie.

Det enkleste spørsmålet er ufattelig nok: Hvorfor leites det over hele verden etter mer fossile energiressurser når det allerede er funnet mye mer enn denne kloden kan tåle?

Svaret er nok at de energiselskapene som tenker fossilt, samtidig tenker så kortsiktig at de ser en effektiv klimaavtale som den mest akutte trusselen innafor den tidshorisonten de legger til grunn. Slik må det vel være når svingninger i aksjekursen bestemmer strategiene til selskapene.

Jo lenger de (fossile) energiselskapene holder fast på dette perspektivet, jo mer brutalt vil de møte veggen i form av miljøutfordringer av alle slag og av folkevandringer som langt overstiger alt krig, sult og etnisk rensing tidligere har klart å utløse. Det vil ramme oss alle.

Kilder:

– «Unburned Carbon 2013: Wasted capital and stranded assets», Carbon Tracker og Grantham Research Institute, LSE)

– «Klima som finansiell risiko», Norsk klimastiftelse, 2017

«Energiselskapene som tenker fossilt, tenker så kortsiktig at de ser en effektiv klimaavtale som den mest akutte trusselen»

(publisert i Klassekampen)

You have no rights to post comments