Miljø og kollektivtrafikk

Energiunionen - hvorfor?

Energiunionen - hvorfor?

Hvis Norge skal inn i EUs energiunionen, må Stortinget sikre seg myndigheten over norsk energipolitikk, skriver Dag Seierstad.

"Norge skal inn som storprodusent av energi - både av vannkraft, olje og gass. Fra 2021 skal medlemsstatene sende inn årlige energiplaner som EU-kommisjonen skal godkjenne – eller kreve endringer i. Det kreves også av Norge.

Denne energiunionen til EU har som oppgave å opprette felles nett for strøm og gass i EUs Europa. Kjernen i unionen er energibyrået ACER som skal overvåke nasjonale reguleringsmyndigheter og systemoperatører, i Norge NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) og Statskraft.

Dette energibyrået faller inn i et større mønster. EU har etter hvert fått behov for at bindende vedtak kan fattes enklere og raskere enn ved den omstendelige saksgangen gjennom EU-kommisjonen, EU-rådet og EU-parlamentet. Derfor har EU oppretta stadig flere byråer med beslutningsmakt på avgrensa saksfelt.

Regjeringen legger opp til at Norge skal godta det opplegget som EU-kommisjonen dikterer. Regjeringen tviholder også på at underordningen under ACER ikke betyr å overføre myndighet fra Norge til EU. Det minste som må kreves, er derfor at alt som innebærer overføring av myndighet, må behandles av Stortinget i henhold til Grunnlovens §115, altså med krav om ¾ flertall," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel nedenfor.

 

Energiunionen - hvorfor?

Av Dag Seierstad

Hvis Arbeiderpartiet holder stand - og fem fra KrF, Venstre eller FrP også skulle stemme nei…

EU har i mange år brukt store ord om hvilken energiunion som nå skal utvikles. Det siste store prosjektet, den «tredje energimarkedspakka», ble vedtatt i 2009. Pakka omfatter en serie med forordninger og direktiv som handler om energieffektivisering, fornybar energi, grensekryssende krafthandel og om hvordan EU skal få til en effektiv overnasjonal styring av energiunionen.

Til sammen dreier det seg om over ett tusen sider med nytt regelverk, og det aller meste er såkalt «EØS-relevant». Det betyr: EU vil ha det inn i EØS-avtalen.

Norge skal inn som storprodusent av energi - både av vannkraft, olje og gass. Fra 2021 skal medlemsstatene sende inn årlige energiplaner som EU-kommisjonen skal godkjenne – eller kreve endringer i. Det kreves også av Norge.Denne energiunionen til EU har som oppgave å opprette felles nett for strøm og gass i EUs Europa. Kjernen i unionen er energibyrået ACER som skal overvåke nasjonale reguleringsmyndigheter og systemoperatører, i Norge NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) og Statskraft.

Dette energibyrået faller inn i et større mønster. EU har etter hvert fått behov for at bindende vedtak kan fattes enklere og raskere enn ved den omstendelige saksgangen gjennom EU-kommisjonen, EU-rådet og EU-parlamentet. Derfor har EU oppretta stadig flere byråer med beslutningsmakt på avgrensa saksfelt.

Skiftende norske regjeringer har vært i årelange forhandlinger med EU om hvordan denne pakka av energiregler skal tas inn i EØS-avtalen. Vanskeligst har det vært å bli enige om hvordan Norge skal forholde seg til ACER. EU vil gi oss plass ved bordet i ACER, men uten stemmerett. Attpå til forutsetter EU at vi skal finne oss i alt ACER vedtar.

EU krever at reguleringen i Norge skal overtas av en ny reguleringsmyndighet (RME) som skilles ut fra NVE og skal være «helt uavhengig av nasjonale myndigheter». Til gjengjeld skal RME være helt avhengig av alt ACER bestemmer.Det skal skje ved at ACER fatter vedtak som sendes til EØS-avtalens overvåkingsorgan ESA som – ord for ord - fatter samme vedtak og sender det videre til RME. Så fatter RME «helt uavhengig av nasjonale myndigheter» også det samme vedtaket. Slik skal ACER få reell håndhevings- og vedtaksmyndighet over energisektoren vår.

ACER har rett til å fatte vedtak om oppbyggingen av infrastruktur som krysser grenser, «om adgang til nettverk og forsyningssikkerhet» og om det som så vakkert kalles «prosjekter av felles interesse». (Artikkel 7) Hvis deltakerne i slike fellesprosjekt ikke blir enige om hvordan utgiftene skal fordeles, kan ACER bestemme hvem som skal betale hvor mye. Det kan f.eks. bety at ACER kan pålegge oss å betale for kraftkabler og rørledninger fra Norge til andre land.

ACER skal ha kompetanse til å godkjenne vilkår som binder medlemsstatene f.eks. ved tildeling av kapasitet og ved håndtering av flaskehalser ved grensekryssende virksomhet. Hvis nasjonale myndigheter ikke kan bli enige på tvers av grenser, kan ACER fatte vedtak både om adgang til nettverk og om operasjonell sikkerhet.. (Artikkel 8 og 9) Dette innebærer at energibyrået ACER om noen år vil kunne fatte vedtak som går langt utover det som en i dag kan se for seg. Hvis Norge da er blitt medlem av ACER, er det lite sannsynlig at vi uten videre kan bryte ut av dette medlemskapet. Men det står det ikke noe om i dagens regelverk.

Regjeringen legger opp til at Norge skal godta det opplegget som EU-kommisjonen dikterer. Regjeringen tviholder også på at underordningen under ACER ikke betyr å overføre myndighet fra Norge til EU. Det minste som må kreves, er derfor at alt som innebærer overføring av myndighet, må behandles av Stortinget i henhold til Grunnlovens §115, altså med krav om ¾ flertall.

Stortinget praktiserte dessverre i mange år å overføre suverenitet til EU med vanlig flertall i henhold til Grunnlovens § 26.2 når den aktuelle suverenitetsavståelsen angivelig var «lite inngripende». Dette er en lite prinsipiell framgangsmåte som det bør det bli slutt på. En suverenitetsavståelse på et så sentralt område som energi kan i alle fall knapt anses som «lite inngripende». EU-kommisjonens vyer om hva ACER etter hvert kan komme til å stelle med, blir i hvert fall kraftig inngripende.

Ut fra et slikt perspektiv bør en helt annen framgangsmåte velges fra norsk side. Det bør forhandles fram unntak i EØS for de overnasjonale elementene i den energipakka som EU-statene bindes av. Det ville være å ta på alvor den grunnleggende forskjellen det bør være mellom et overstatlig samarbeid i EU og et mellomfolkelig samarbeid i EØS.

Overfor EU argumenterte regjeringen i utgangspunktet mot at ACER skulle få myndighet over norsk energipolitikk, og på Stortinget var flere partier skeptiske til at Norge skulle underordne seg ACER. Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG var i en felles fraksjonsinnstilling enige om at en energiunion «vil innebære overføring av makt og myndighet fra nasjonale organer» og advarte mot en løsning som «kan åpne for at norske interesser blir svekket dersom det skulle oppstå tvist knyttet til infrastrukturen på norsk sokkel eller overføringskabler til utlandet». Innst. 401 S (2015-2016)

Sammen med Rødt har disse fire partiene 80 stemmer på dagens Storting. Hvis Arbeiderpartiet holder stand og fem fra Kristelig Folkeparti, Venstre eller Fremskrittspartiet også skulle stemme nei til de overnasjonale delene av energiunionen, har vi fortsatt trygg nasjonal kontroll over vår viktigste varige naturressurs.

For behandlingen på Stortinget er tidsplanen at høringsuttalelsene gjennomgås 2. februar. Den avsluttende stortingsdebatten er satt til 16. mars.

Blant kildene:

«Kampen om kraften. EUs energiunion og hva den betyr for Norge», Vett-hefte nr. 2/2017, Nei til EU

«Endringer i energiloven (tredje energimarkedspakke)».Prop. 5 L (2017-2018)

Artikkelen ble først trykt i Klassekampen 2. desember 2017.


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode