Offentlig styring

Inga Marte for Dummies

Inga Marte for Dummies

Den som har begge beina på jorda står stille, heter ei bok av Tor Åge Bringsværd. Jeg ønsker meg folkevalgte som tør å hoppe etter Wirkola. Som tør å feile, og innrømme det. Og den som utfordrer gamle strukturer og holdninger møter fort motstand.

Inga Marte utfordrer, og gjør at jeg selv av og til må tenke igjennom gamle standpunkter både to og tre ganger.

Jeg ønsker meg et politisk landskap og en samfunnsdebatt der meningsbrytningene kan skje i åpent lende, og ikke minst: hvor vi kan diskutere sak og ikke person. Tørre og ta utfordringene og drøfte dem.

Det er særlig følgende fra de siste dagers hendelser jeg vil vektlegge:

1. Helt sentralt i diskusjonen om Osloskolen er ønsket om å skape en skole som gir større frihet til skolens ansatte – sammen med elevene – å utforme skolehverdagen. Det er særs ønsket at alle ansatte, også på ledelsesnivå, deltar i samfunnsdebatten både før og etter at vedtak er fattet. Jeg ser det som en del av lojaliteten til byen at kommunens ansatte er aktive samfunnsborgere som bidrar med sin fagkunnskap. Det skal utvikles en ytrings- og deltakelseskultur, som en del av å bevege seg fra New Public Management til en tillitsreform.

2. Det er alltid nyttig å bli minnet om at SV ikke har blitt «kommunalisert» og at vi har en aktiv partiorganisasjon som er engasjert i kommunalpolitiske spørsmål. En organisasjon som ikke styres av offentlighetslov eller kommunelov, og hvor alle er velkomne med innspill og engasjement. Men byråder er selvsagt byråder hele døgnet, og all korrespondanse til byråden skal journalføres, uansett om det er sendt hjem til vedkommende, sendt via partiet, venner, sms, epost eller sosiale medier. Som Inga Marte sa om sms-en hun sendte før hun ble skolebyråd: «Det er en klønete og idiotiskformulering av meg i sms-en, og det har aldri vært hensikt å omgå offentlighetsloven.»

3. Embetsmannsstaten tilhører historien, og folkevalgte må være trygg på at kommunens administrative ledelse lojalt gjennomfører de vedtak og styringssignaler som gis av overordnet politisk ledelse. Vi har en politisk ledelse av denne byen som er valgt av innbyggerne gjennom demokratiske valg. Folket - ved valg - ønsket en annen politikk.

4. Anonyme ansatte i Utdanningsetatens sentraladministrasjon har benyttet varslingsinstituttet for å "klage" på sin politiske overordnede. Høyres gruppeleder i Oslo bystyre, Eirik Lae Solberg, mener at byråd Inga Marte skal suspenderes fra sitt verv som utdanningsbyråd mens varslet behandles. Dette er en særs antidemokratisk tanke. Det innebærer at interessegrupper innenfor og utenfor kommunen kan forpurre gjennomføring av lovlige folkevalgte beslutninger ved å benytte seg av varslingsinstituttet. Og hvor er det da blitt av den helt grunnleggende rettsikkerhetstenkning: Enhver skal anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist?

Inga Marte har begge beina på jorda, men står slett ikke stille.

Politikere skal ha det som folk flest, og uten særfordeler

Politikere skal ha det som folk flest, og uten særfordeler

Jeg har mange ganger skrevet om politikerprivilegier og politikerlønninger her på bloggen. Sist var nå i november hvor jeg bl.a. skrev:

"Politikere bør ha det som folk flest. Reise med de samme transportmidler, stå i de samme helsekøene, og ha lønns- og pensjonsvilkår som sammenlignbare yrker.

De første årene jeg var medlem av Oslo bystyre hadde bystyremedlemmer frikort for reiser  med Oslo Sporveier, og frikort til Oslo-kinoen. I mange år ble medlemmene av bystyrets finanskomite invitert til VIP-losjen på fotballkamper på Ullevål.

Sånn kan det selvsagt ikke være, og heldigvis er det i hovedsak ryddet opp i disse eksemplene."

Siste uka har igjen politikerlønninger stått i fokus.

I Oslo har ordfører/byrådsleder samme lønn som statsråder (dvs. 1,3 mill), byråder har 90 % av statsrådslønn (dvs. 1,2 mill) og ledere/nestledere av bystyrekomiteer har 91 % av stortingsrepresentantenes lønn (dvs. 845.000). Gjennomsnittslønn i Norge er i overkant av kr. 500.000, så her er det stor avstand i forhold til befolkningen de skal representere.

Jeg undres over hvordan Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre i Oslo bystyre kan forsvare slike politikerprivilegier. Det er sånt som dette som skaper politikerforakt. Bra at SV-ordfører Marianne Borgen er tydelig på at dette må endres!

Med store bokstaver vil jeg si: Politikere skal ha det som folk flest, og uten særfordeler.

 

Vaktbikkja gir seg etter 32 år i bystyret

Vaktbikkja gir seg etter 32 år i bystyret

Ja, dette var overskriften på et 3 siders avisoppslag i Dagsavisen for noen uker siden. Og de fortsatte: "Etter snart 32 år i kommunens tjeneste har bystyrets vaktbikkje Ivar Johansen (67) (SV) varslet sin avgang. Men han lover å fortsatt bjeffe."

Dagsavisen skriver blant annet dette: "I sine 32 år i bystyret i Oslo har Ivar Johansen stått i stormen. Han har mottatt grove trusler og blitt hetset. Men først og fremst har han talt enkeltmenneskets sak for bystyret. Mens andre bystyrepolitikere så langt det har latt seg gjøre, har skydd å engasjere seg i enkeltsaker, og enkeltmenneskers skjebner, har dette vært Ivar Johansens varemerke.

– Her tror jeg at jeg er unik i måten jeg jobber på. Jeg vet ikke om andre i bystyret eller i Norge for den del, som jobber slik jeg gjør, sier Johansen. Johansen har alltid vært opptatt av den svakes part. Enten det har vært eldre, syke, fattige, eller andre som er på kanten av A4-samfunnet.

– Jeg har jobbet bevisst mye med enkeltsaker. Hvordan vil det vedtaket vi går for påvirke den enkelte? Det har vært min form for lakmustest, sier han. – Gjennom årene har jeg engasjert meg i saker som ikke bare har fått betydning for det enkeltmennesket jeg har engasjert meg i, men i hele gruppen det gjelder, sier Johansen.

– Det nytter ikke bare å forholde seg til saksdokumenter og Excel-ark. De viser ikke virkeligheten av byen. Det viktigste er å se menneskene bak vedtakene, og hvilken betydning det får, slår han fast."

Dagsavisen la oppslaget bak betalingsmur, men nå er den åpnet opp. Les hele intervjuet på linken nedenfor.

Makt må flyttes nærmere innbyggerne

Makt må flyttes nærmere innbyggerne

Det snakkes så ofte om at makt skal flyttes nedover i samfunnet, og nærmere innbyggerne. Makt skal delegeres, og som det ofte i Oslo har vært sagt om bydelsordningen: «øke lokaldemokratisk innflytelse og aktivitet.»  Men realiteten har nok gjennom veldig mange år vært det motsatte, både i forvaltningen og de folkevalgte organer. Beslutninger flyttes fra kommune og oppover til Staten.

Det er liten vilje hos bystyreflertallet i Rådhuset til å ta de tunge grep for å flytte makt fra dem selv og ut til de folkevalgte organer i bydelene: Bydelsutvalgene.  Lista over saker som kunne vært delegert er lang, men la meg i dag ta et trivielt eksempel: Klagesaker på avslag på dispensasjon etter gjeldende reguleringsplan. I siste byrådsmøte behandlet byrådet 4 slike saker:

- Holmenkollveien 6a: Klage på avslag på søknad om påbygg

- Kjelsåsveien 49 G-K: Klage på avslag på søknad om fjerning av pipe

- Haugerudsenteret 1-7: Klage på avslag om bruksendring til bilverksted

- Grimelundsveien 33: Klage på avslag på søknad om oppføring av veranda

Og nå skal bystyrets byutviklingskomite fatte de endelige vedtakene. Det vil si; der bystyrekomiteen avslår klagen går saken videre. Da er det forvaltningen på statlig nivå som skal overprøve en folkevalgt beslutning i Oslo og fatte den endelige beslutning på klagen: Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

Bystyret vedtar reguleringsplaner, og da må det helt greit være det lokale folkevalgte organ – bydelsutvalget – som har de beste forutsetninger for å behandle søknader om dispensasjoner til denne. Dette burde vært avgjort av bydelsutvalget, og med endelig virkning. Vettet er noenlunde jevnt fordelt i denne byen.

Folkevalgte må ta ansvar

Folkevalgte må ta ansvar

Det er et ansvarsfullt verv å være folkevalgt, og gjennom dette ivareta fellesskapets og innbyggernes interesser. Det enten man sitter i bystyret eller i bydelsutvalg. Ingen er folkevalgt mot sin vilje. De fleste folkevalgte har jo kjempet for å bli nominert og valgt.

Jeg misliker når folkevalgte, som også er ombud, vegrer seg for å forholde seg til de konkrete problemer innbyggerne har, og peker på noen andre: Dette er ikke mitt bord. Eksemplerpå saker jeg har fokusert på i det siste:

Bydel Grunerløkka: William er seks år og lider av en sjelden muskelsykdom som gjør at han ikke kan bevege seg. Han er helt pleietrengende og kan dø når som helst. Likevel vil NAV tvinge mor ut i arbeid, og redusere pleiepengene. Stat og kommune må sammen ta ansvaret for tilstrekkelig helsetilbud, og jeg oppgir på blogg kontaktinformasjon for NAV-direktør, bydelsutvalgsleder og helseminister.

Bydel Nordstrand: Lita jente har mistet alt av ferdigheter. Hun kan ikke lenger holde hodet, svelge og har mistet synet. Det eneste som fungerer er organene, men også de vil svikte og hun vil til slutt kveles. Dette handler om alenemor til et barn som i løpet av kort tid kommer til å dø. Hun har søkt om fortsatt å motta full pleiepengeutbetaling, men har bare fått innvilget 50%. NAV vil presse moren ut i jobb! Jeg oppgir kontaktinformasjon til NAV-direktør og bydelsutvalgsleder.

Bydel Gamle Oslo: Straks 70-årige Johanne Engen får vedtak som gjør at bydelen med tvang vil kaste henne ut av sitt hjem, en bolig og et område hun har sterk tilhørighet til. Konflikten rundt hennes bosituasjon har pådratt henne to hjerneslag. Jeg oppgir kontaktinformasjon til bydelsutvalgsleder og helsebyråd.

Pleiepenger tildeles av NAV Stat, men konsekvensene av NAVs beslutning har betydning for hva den det gjelder trenger av kommunale tjenester. Vi må forvente at stat og kommune snakker sammen.

Dette bare som noen eksempler på bloggoppslag jeg har hatt i det siste. Bydelsutvalgsleder Arve Edvardsen i bydel Nordstrand er indignert: «Du må slutte med å peke på bydelsutvalgsledere,» skriver han til meg. Sagt på en annen måte: Dette er ikke mitt bord. Eller det politikeraktige; «vi behandler ikke enkeltsaker.»

Dette er ansvarsfraskrivelse. Selvsagt er det slik at det er fagfolk og ikke politikere som tildeler offentlige tjenester, etter overordnede føringer gitt at politiske organer. Bydelsutvalget kan ikke omgjøre forvaltningens vedtak. Men det er bydelsutvalg og byrådet som har tilsynsansvaret for at lover, forskrifter og overordnede føringer blir fulgt. Dersom noen mener bydelens innbyggere ikke får tilstrekkelig helsehjelp har bydelsutvalget en plikt til å lytte, og undersøke dette på egnet måte. De kan ikke bare forholde seg til Excel-ark og overordnede dokumenter. Helheten er sammensatt av alle enkeltsakene.

Og enten Høyrepolitiker Arne Edvardsen, bydelsutvalgsleder i Nordstrand, liker det eller ikke: Jeg kommer fortsatt til å be innbyggerne ta kontakt med ham (og andre folkevalgte) for å fortelle om de problemer de måtte ha. Folkevalgte ombud skal være i folkets tjeneste.

Ikke kødd med de gode ordningene

Ikke kødd med de gode ordningene

Kristin Berg, rådgiver i Handikapforbundet er fortvilet:

"Det er dette jeg blir så sliten av, kan dere begripe det! Det er alle disse ekstra sakene som tar tid, alt som i bunn og grunn handler om surr og dårlig koordinering, det er dette jeg blir så møkka lei, du får overse ordbruken!

Jeg er så heldig at jeg tilfeldigvis bor i et fantastisk land som gir meg gode muligheter til å bruke mine ressurser, det er jeg utrolig takknemlig for. Vi har en sosial forsikringsordning som alle nyter godt av i ulike livsfaser og situasjoner. Folketrygden må dere ikke «kødde med» det er verdens beste system som bidrar til å utjevne forskjeller i samfunnet. Den hjelper oss når livet tar oss til steder hvor vi trenger hjelp og støtte. Derfor er jeg en rotfestet motstander av at folketrygden skal bygges ned. Eksempelvis vil overflytting av såkalte enkle hjelpemidler til kommunene være en krise for mange mennesker. Dette vil bare gi økte forskjeller og enda mer ubegripelig byråkrati som konsekvens.

Men ordningene må håndteres av kompetente personer, de må organiseres i et smidig og velfungerende system. Her oppstår ofte problemet. Svaret på mye bortkastet pengebruk og unødvendig energiforbruk finnes dessverre her, praksis og tafatthet som kun skaper frustrasjon, motløshet og fortvilelse. Dette handler eksempelvis om alle disse telefonsamtalene jeg ikke skjønner poenget med, det er de som river! Alle søknadsskjemaer som bare er systempålagt tøysepraksis. Da snakker jeg ikke om begripelig dokumentasjon som dreier seg om saklig utredning og kvalitetssikring.

I 15,5 år har jeg jobbet i Norges Handikapforbund, nå har jeg startet egen virksomhet. Da må jeg melde ifra til Nav om at jeg har avviklet mitt arbeidsforhold hos Handikapforbundet. Så må jeg gi beskjed om hva foretaket mitt heter og hvilket navn ny lesehjelp er utstyrt med. Dette burde jo være en superbanal oppgave.

Denne gangen var minst syv personer innblandet i et spørsmål om hvordan Nav-giganten ønsker endring av to små opplysninger, dette må da koste penger!

Det er disse mekanismene som må brytes ned, ikke de gode ordningene!

Nav snakker om nærhet til brukeren, det er kanskje en besnærende formulering. For meg er det viktigere med god tilgang til kompetente fagpersoner, da kjenner jeg den nærheten som for meg er nødvendig. Det spiller ingen rolle for meg om vedkommende sitter i Alta eller på Grorud, det jeg trenger er et kortfattet og informativt svar."

Les om hennes erfaring nedenfor.

Oslo: Det rødgrønne prosjektet

Oslo: Det rødgrønne prosjektet

Av og til blir jeg spurt om hvorfor SV, eller jeg selv, ikke stemte for et bestemt forslag i bystyret, forslag som jeg helt naturlig er enig i.

Det politiske prosjektet med en rødgrønt byråd handler om mer enn enkeltavstemninger i bystyret. Det er et spørsmål om å dreie politikken mot venstre. Ap, MDG og SV har framforhandlet en felles politisk plattform som er proppfulle av «SV-seire», og som vi bare får flertall for i bystyret ved at alle de 3 byrådspartiene forplikter seg på dem, - og forhåpentligvis med støtte fra Rødt. En slik felles opptreden sikrer flertall i bystyret for mange viktige SV-saker, og ikke minst: Det binder Ap til ikke å skape andre politiske flertall sammen med Høyre eller Fr.P.

Men det er en rekke typiske SV-standpunkter hvor den politiske debatten og bevisstheten ikke har kommet langt nok til å få flertall i bystyret, og hvor det må gjøres et viktig opinionsarbeid ikke minst utenfor Rådhuset. Det er da å flytte bystyreflertallet som er viktig, og ikke politiske egenmarkeringer. Norge kommer f.eks. ikke nærmere republikk i Norge, selv om dette forslaget fremmes i Stortinget hvert  4. år.

Som jeg ikke kan si ofte nok: De gode politiske flertall og vedtak skapes gjennom kombinasjonen av  bred folkelig mobilisering (og først og fremst det) på den ene siden og på den andre siden: på riktig tidspunkt når saken er moden komme med kløktige politiske initiativ i Rådhuset. Det er ikke i de lukkede rom i Rådhuset den viktigste jobben gjøres, men ute på skoler, arbeidsplasser, fagforeninger og interessegrupper av forskjellige slag.

Slik jobber i alle fall, og jeg har f.eks. de siste dagene satt fokus på politikerlønninger og andre begunstigelser «vanlige» folk må se langt etter. Rødt fremmet forslag i bystyresalen om det samme, som fikk 3 stemmer. Begge deler er initiativ som kanskje på sikt kan gi resultater.

La oss avvikle politikerprivilegier

Avvikl politikerprivilegier

Politikere bør ha det som folk flest. Reise med de samme transportmidler, stå i de samme helsekøene, og ha lønns- og pensjonsvilkår som sammenlignbare yrker.

De første årene jeg var medlem av Oslo bystyre hadde bystyremedlemmer frikort for reiser  med Oslo Sporveier, og frikort til Oslo-kinoen.

I mange år ble medlemmene av bystyrets finanskomite invitert til VIP-losjen på fotballkamper på Ullevål.

Heltidspolitikerne i Oslo kommune (og på Stortinget) hadde en meget raus pensjonsordning; det mange omtalte som gullpensjon: De kunne gå av når de var 65, men vel så viktig: Mens kommunens ansatte måtte jobbe i 30 år for å ha rett til full pensjon så holdt det med 16 år for politikerne.

Sånn kan det selvsagt ikke være, og heldigvis er det i hovedsak ryddet opp i disse eksemplene.

Men fortsatt er det en jobb å gjøre, og jeg tenker særlig på to forhold:

Rause lønninger: I Oslo har ordfører/byrådsleder samme lønn som statsråder (dvs. 1,3 mill), byråder har 90 % av statsrådslønn (dvs. 1,2 mill) og ledere/nestledere av bystyrekomiteer har 91 % av stortingsrepresentantenes lønn (dvs. 845.000). Gjennomsnittslønn i Norge er i overkant av kr. 500.000, så her er det stor avstand i forhold til befolkningen de skal representere.

Bilparkering: Både stortingspolitikere og heltidspolitikerne i Rådhuset disponerer gratis parkeringsplass midt i sentrum av Oslo. Det bør her være samsvar mellom liv og lære. Oppfordringen til byens innbyggere ellers er: Bruk kollektive transportmidler. Her bør politikere på Stortinget og i Rådhuset gå foran: Derfor bør Rådhusets parkeringsgarasje avvikles.

Selvsagt skal det tas hensyn til dem som er i en spesiell situasjon: som funksjonshemming og for noen: særskilte sikkerhetshensyn i en tid med Behring Breivik-er og hatkriminalitet.

Men med store bokstaver vil jeg si: Politikere skal ha det som folk flest, og uten særfordeler.

All makt samles i denne sal.....

All makt samles i denne sal.....

«All makt skal samles i denne sal» er et kjent uttrykk som ofte siteres i forbindelse med prinsippet om at Stortinget skal være det øverste maktorgan i Norge. Dette ble sagt av Johan Sverdrup i 1884 - det året parlamentarismen ble innført i Norge.

Det betyr at den øverste makt ligger i Stortinget, og ikke i regjeringen. Ikke uventet vil regjeringspartiene i regjering som oftest stå for samme standpunkt i Stortinget. Først og fremst fordi partifeller i de to organer selvsagt har prosesser seg imellom. Men ikke unaturlig også fordi at de har samme verdigrunnsyn og er valgt på samme program. Men Stortinget skal ha reelle prosesser, og ikke bare strø sand på regjeringens forslag.

Oslo styres også etter et parlamentarisk system: Byrådet tilsvarer regjeringen, og bystyret tilsvarer Stortinget. Makta ligger i bystyret, som øverste organ i kommunen. Byrådet er bystyrets gjennomføringsorgan og arbeider på delegert fullmakt fra bystyret. Byrådet forbereder saker for bystyret, hvor det selvsagt skal foregå reelle demokratiske prosesser. Fagmiljøer skal lyttes til, interesserte innbyggere skal ytre seg og berørte personer og miljøer høres. Ny kunnskap kan gjøre at bystyremedlemmer og bystyrepartier inntar annet standpunkt enn byrådet.

En slik sak er OBOS sine høyhusplaner i  Middelthunsgate 15-17 på Majorstua. Byrådet har fremmet en sak til bystyret som innebærer et bygg på 14 etasjer og 360 leiligheter, bygget tett innpå Majorstua skole og som i betydelig grad reduserer de fra før av alt for knappe utearealer for skoleelevene.

Byrådspartiene SV og MDGs bystyregruppe har inntatt et annet standpunkt enn byrådet (på samme måte som Høyre og Venstre), og forslaget har ikke flertall i bystyret. OBOS må nedekskalere planene noe.

Venstres gruppeleder Guri Melby skrev på min Facebook-profil: «Dette er vel først og fremst et tegn på at byrådet har gjort en alt for dårlig jobb da de lagde saken - og det bør definitivt være hovedregelen at partiene gjør det samme i byråd/regjering som i bystyre/stortinget. Mener du ikke det?» Og mitt svar var: «Hovedregelen, ja. Men ikke uten unntak. Av og til kan saken få en utvikling etter at saken er avgitt, eller at man faktisk legger til grunn når byrådet/regjeringen avgir saken at uenighet avklares gjennom den videre prosess. Jeg vil heller ikke utelukke at det komme kloke innspill verdt å lytte på i den offentlige debatt eller fra opposisjonspartier i bystyret.»

Venstres gruppeleder mener dette er tegn på svakhet og at byrådet har utført en dårlig jobb. Jeg mener snarere det er et sunnhetstegn når bystyret lytter til tydelige faglige råd og de som særlig blir berørt av beslutningen. Da er det bra at bystyrepartiene ikke har låst standpunktet sitt på forhånd gjennom drøftinger og avtaler i de lukkede rom, men har åpne prosesser og et åpent sinn.

Oslo: Prosjekt ser på etatenes roller, frigjøring av ressurser, kompetanser og organisering av tjenester innen sektor for eldre, helse og sosiale tjenester

Oslo: Prosjekt ser på etatenes roller, frigjøring av ressurser, kompetanser  og organisering av tjenester innen sektor for eldre, helse og sosiale tjenester

Det ligger et betydelig potensiale for forbedre og fornye Oslo kommunes drift og organisering, i en kommune som i stor grad er organisert etter gammeldags New Public Management-tenkning og en topp-tung forvaltning.

Byrådet har derfor nå tatt initiativ til et arbeid for å se på etatenes roller, frigjøring av ressurser, kompetanser og organisering av tjenester innenfor sektor for eldre, helse og sosiale tjenester. Hensikten er å utvikle tjenestene ut i fra innbyggenes behov og samfunnsøkonomisk nytte, og arbeide systematisk med innovasjon for å nå nye radikale løsninger.

Målsettingen med et slikt prosjekt er:

- Politiske målsettinger om økt gjennomføringsevne på satsingsområder skal ivaretas, herunder å styrke analyse og utredningskompetansen i sektoren.

- Tillitsbasert styring og ledelse samt tjenestekvalitet for innbyggerne skal vektlegges.

- Se på organisering av etatene i lys av den digitale utvikling.

- Etatsorganiseringen skal ivareta en klar funksjons- og rolledeling innenfor styringssystemet.

- Redusere dobbeltarbeid og overlappende funksjoner.

- Gjennomgå ansvar og roller knyttet til systemeierskapet innenfor IKT.

- Frigjøre ressurser.

- Vurdere samorganisering av drifts- og stabsfunksjoner der det er hensiktsmessig.

Bydeler og etater deltar i arbeidet som vil pågå i 2017 og 2018 med sikte på realisering i 2019.

Dette heier jeg på!

Rusavhengige, fattige og syke har også stemmerett

Fattige og syke har også stemmerett

I sist nummer av gatemagasinet =Oslo slår jeg et slag for at bostedsløse og rusavhengige også må få stemme, selv om det formelle regelverk om legitimasjon, folkeregister og sånt er en utfordring. Har du levd i 10 eller 20 år med rusavhengighet eller psykiske lidelser har du nok ikke først og fremst hatt fokus på til enhver tid å melde bosted til folkeregisteret, når du de facto er bostedsløs. Sertifikat og førerkort er det tvilsomt om du har. Og det er stor sjans for at banken har nektet  å opprette en bankkonto til en bostedsløs rusavhengig, og da har du heller ikke bankkort som legitimasjon.

Valgloven krever at en velger som er ukjent for stemmemottaker skal legitimere seg, og det er et absolutt krav. Legitimasjon kan for eksempel være pass, førerkort eller bankkort med bilde, men du kan også bruke annen type legitimasjon. Legitimasjonen må inneholde velgerens navn, fødselsdato og bilde, heter det i instruksen fra departementet.

Og det er her de rusavhengige får problemer. Men kommunen, valgstyret og valgapparatet kan bidra til at de av byens innbyggere som kanskje aller mest er avhengig av at vi har en fungerende velferdsstat skal kunne velge sine folkevalgte. Det kan skje ved å være noe mer fleksible og rause på legitimasjonskravet.

Kan være at den som skal stemme ikke har et plastkort som oppfyller valglovens legitimasjonskrav, men at summen av det vedkommende legger på bordet oppfyller kravet (TT-kort, legitimasjonskort for å selge =Oslo, korrespondanse med NAV eller offentlige myndigheter osv.) Stemmemottaker skal være smidig. Valgsekretariatet i Oslo kommune har forsikret meg at de f.eks. vil godkjenne legitimasjonskortet til =Oslos selgere om vedkommende i tillegg kan oppgi sitt personnummer.

Det holder ikke å ha med seg en venn eller annen person som kjenner deg. Men som det sies: Har du med deg papirer eller kort som gjør at det kan sannsynliggjøres hvem du er, og viktigst: kan oppgi ditt personnummer, så skal dette gå bra.

Og det opplagte: Ingen blir avvist fordi man er rusa, dement eller noen skulle mene du ikke helt er på høyden. Kommer du deg til valglokalet blir du ikke avvist.

Rusavhengige og fattigfolk er avhengig av at vi har folkevalgte som forstår seg på deres problemer. Derfor er min oppfordring til fagfolk, pårørende og hjelpetrengende: Bidra til at bl.a. rusavhengige får benyttet sin stemmerett.