Offentlig styring

Rune Slagstad: Den nye samfunnsstriden

Detaljer
Overordnet kategori: Temaer
Kategori: Offentlig styring
Publisert onsdag 17. april 2013 18:43
Rune Slagstad: Den nye samfunnsstridenPolitikere skal føre, ikke la seg føre, skriver Rune Slagstad om den politiske kulturens bedrøvelige forvitring og veien videre.

"Den nye profesjon av bunnlinjebyråkrater har i senere år trengt seg inn i det norske systems bærende samfunnsinstitusjoner: sykehus, barnehager, skoler, høyskoler og universitet, med institusjonsforvitrende følger. Denne profesjonens ganske motstandsløse fremrykning skyldes også at kritikerne for lenge ikke har tatt på alvor at disse samfunnsinstitusjonene ikke bare skal styres - de må også ledes. Men de må ledes med en anerkjennende respekt for den faglige kompetanse som er deres basis - deres «sjel».

Utfordringen er å gi en tidsmessig utforming av det som i det norske system gjennom de siste generasjoner har vist seg som en bærekraftig, men spenningsfylt konstellasjon av markedsøkonomisk regulering, byråkratisk effektivitet, vitenskapelig faglighet og politisk planvilje. Med «tidsmessig» menes ordninger som er på høyde med vårt samfunns faktiske vitenskapelige og demokratiske nivå. Det er bare slik den skandinaviske samfunnsmodell, som i et sammenlignende perspektiv har vært en utvilsom suksess, kan bli noe mer enn en sak for historikere," skriver han blant annet.

Les hele teksten nedenfor



Den nye samfunnsstriden

Av Rune Slagstad, professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus

1.
Vi befinner oss midt i et dyptgripende regimeskifte i det norske system. Det har tidligere vært tre store regimeskifter: i 1814, 1884 og 1945. Jeg forutskikker et par bemerkninger om disse regimeskiftene som opptakt til diskusjonen av dagens regimeskifte. Den politiske makten ble i alle disse tre tilfellene søkt fordi en hadde en innsikt, en kunnskap, om det samfunn som var, forent med en visjon om et samfunn som kunne bli. Regimeskiftene var akkompagnert av spenningsfylte, konstitusjonelle debatter.

Gjennom 1814-revolusjonen med dens bærende verdier om frihet og likhet fikk Norge sin tids mest radikale forfatning i demokratisk forstand. Norge er et land nesten uten adel, formante grev Wedel, en av de få adelige, og det lille vi har, «maa enten finde sig i at blive Mennesker ligesom deres Medborgere eller flytte til andre Steder som mere passe for deres opphøiede Natur».

Parlamentarismens gjennombrudd innledet venstrestaten (1884-1940) med dens utvi-dede institusjonalisering av 1814-revolusjonens verdier. Umiddelbart etter at Venstres leder Johan Sverdrup var kommet til makten, tok han tre tunge reforminitiativ. Det ene var å sikre folkestyrets demokratiske basis gjennom utbygging av folkeskolen. Det andre var strafferettsreformene: en modernisert og demokratisert strafferett, med blant annet juryordningen i 1887 og straffeloven av 1902, et felt hvor Norge kom til å ligge i den europeiske front takket være to fremragende representanter for den detroniserte professorstand: Høyre-professorene Bernhard Getz og Francis Hagerup.

Sverdrups tredje initiativ var nedsettelsen av en arbeiderkommisjon: de «ubemidlede klasser» skulle gis rettslig beskyttelse i en ekspanderende markedsøkonomi. Det var en sammenheng mellom disse tre initiativ, idet de samme personer som var de «ubemidlede» i den nye markedsøkonomi, også var folkestyrets velgere og jury-systemets dommere.

2.

Arbeiderpartiets makterobring i 1945 var akkompagnert av et omfattende moderni-seringsprogram der effektivitet og solidaritet, i tillegg til frihet og likhet, ble retningsgivende verdier. Einar Gerhardsen skjønte at effektiv rasjonalisering var den nye tidsløsen, og bare få dager etter at han hadde dannet sin første rene Arbeiderparti-regjering i november 1945, nedsatte han Rasjonaliseringskomiteen med Jens Chr. Hauge som leder og med Karl Evang som sentralt medlem. Konklusjonen ble Statens rasjonaliseringsdirektorat som fikk effektivisering av det statlige reformbyråkrati som «et varig, stadig løpende arbeid».

I 1986 skiftet R-direktoratet navn til Statskonsult. Effektivitet ble den styrende verdi i den sosialdemokratiske modernisering av statsforvaltningen, og effektivisering av industri og næringsdrift under statlig regulering ble det foretrukne alternativ til sosialistisk sosialisering. Den andre, styrende verdi - solidaritet - ga retning ved etableringen av en samfunnsetisk motmakt til den ekspanderende markedsøkonomi: den sosialde-mokratiske velferdsstat, skjermet mot markedet og med helse og utdanning i offentlig regi som de to institusjonelle søyler.

Det norske system har siden embetsmannsstatens juridiske professorpolitikere blitt utviklet i et samspill mellom politisk makt og vitenskapelig kunnskap - de skiftende kunnskapsregimers bærende reformideologi har vært en vitenskapelig reformisme. Fagfolkene plasserte seg gjerne midt i samfunnsstriden med sine ulike reformideer. Deres ideer ble grepet av tidens bevegelser, og de fikk et grep om dem. I arbeiderpartistaten som kunnskapsregime ble jussens hegemoni utfordret av sosialøkonomien, ingeniørvitenskapen, medisinen og pedagogikken, symbolisert gjennom handlings-ideologer som Erik Brofoss, Finn Lied, Karl Evang og Helge Sivertsen. Et trekk ved disse nasjonale strategene var at de med viten og vilje bedrev politikk fra ulike posisjoner: Brofoss forble i en årrekke etter at han i 1954 ble sjef for Norges Bank, Arbeiderpartiets sentrale planideolog; Lied hadde Forsvarets Forskningsinstitutt som sin basis fra 1946 til 1983; Evang var helsedirektør fra 1938 til 1972; Helge Sivertsen var Gerhardsenepokens sentrale utdanningsstrateg, men først fra 1960 som statsråd. De var alle offentlige entreprenører som for det første bedrev samfunnsbygging med basis i sin fag-kunnskap, og som for det andre gjerne opptrådte i det offentlige rom i åpen duell omkring sine eksplisitte program. Systemet hadde imidlertid et ubetinget politisk sentrum: Arbeiderpartiet med Einar Gerhardsen som den politiske dirigent, som omga seg med forvalterne av tidens fremste fagkunnskap. Skulle arbeiderpartistatens institusjonelle styrke samles i en formel, måtte det bli denne: integrasjonen av markedsøkonomisk regulering og byråkratisk effektivitet med vitenskapelig faglighet og politisk vilje til plan.

3.

Det gamle regimes fruktbare institusjonelle spenning mellom disse fire dimensjonene er i det nye regime avkortet til to: markedsøkonomi og styringsbyråkrati med organisasjonsvitenskap og en økonomi som er mindre og mindre sosial, som dominerende vitenskapelige orienteringer. Jeg arbeider for tiden med to oppfølgere til «De nasjonale strateger» (1998). Den ene er en større, historisk-sosiologisk studie om «Skiftende kunnskaps-regimer» med vekt på det nye kunnskapsregime. Den andre er mer en pamflett med tittelen «De skjulte strateger», og den kommer til neste år som et samarbeid med Linn Herning. Det er noen tema fra denne siste studien jeg her vil anslå.

Ett tema er de politikkutformende doldisbyråkratene. Jeg henter et eksempel fra kulturfeltet. Siden slutten av 1970-tallet har vi vært vitne til noe nærmest paradoksalt i det norske system: på det økonomiske felt en gradvis deregulering; på det kulturelle felt en motgående bevegelse - en gradvis deregulering. Kulturfeltet er i økende grad blitt underlagt politisk styring, en byråkratisk styring med et visst politisk akkompagnement. Ikke slik å forstå at byråkratene har handlet mot politikernes vilje, for politikerne har ofte på dette felt ikke hatt noen betydningsfull egenvilje. De er snarere blitt en slags saksbehandlere for politikkutformende byråkrater, som i tilfellet nytt nasjonalmuseum, den viktigste kunstpolitiske reform på lang tid. Perspektivet er stordriftsfordelen ved en fusjon av Kunstindustrimuseet, Nasjonalgalleriet, Arkitekturmuseet og Samtidsmuseet i ett anlegg. Med bakgrunn i ABM-meldingen om arkiv, bibliotek, museum (St.meld. nr. 22 (1999-2000)) ble prosjektet initiert av en avdelingsdirektør i Kulturdepartementet som en rent administrativ fusjon - for øvrig samme avdelingsdirektør som hadde utformet ABM-meldingen.

Byråkraten bak prosjektet, Stein Sægrov, skyr offentlighetens lys; han opplater aldri sin munn om det han i departementale påtegninger kaller sin «masterplan». De fagan-satte ble aldri rådspurt om museumsfusjonen og har vært overveiende imot. De tunge museumskuratorene har - på bakrommene - stilt seg hoderystende til prosjektet. Det er et byråkratisk påfunn med minimal forankring i fagmiljøene, mens stortingspolitikerne har spilt statistrollen. Da museumsfusjonen nådde offentligheten, var den i realiteten allerede avgjort. Er det slik i dagens kulturnorge at den mest betydningsfulle kulturpolitikk drives med basis i anonym bvråkratmakt som er uten faglig og vitenskapelig forankring, og som skyr den offentlige samtale?

Da Regjeringen i 2009 gikk inn for nybygg på Vestbanen, var kostnadene anslått til 3,5 milliarder kroner. I den nylig fremlagte stortingsproposisjon er beløpet økt med nesten to milliarder - til 5,375 milliarder kroner. Og ennå er selv ikke grunnsteinen lagt. Selv med en slik drastisk økning i (de foreløpige) kostnadene unnlater departementet å vurdere det langt mindre kostnadskrevende alternativet som ville være i samsvar med anbefalinger fra museumsfaglig ekspertise med tyngde: nemlig å bygge et rent Samtidskunstmuseum på Vestbanen i kombinasjon med rehabilitering av Kunstindustrimuseet og Nasjonalgalleriet, begge spesialtegnede bygninger av høy arkitektonisk stan-dard med åpenbar kulturhistorisk symbolverdi. I regi av Kulturdepartementet - med lojal bistand fra Nasjonalmuseets direktør - er vi vitne til en offentlig iscenesettelse av en makeløs historieløshet, samtidig som det inviteres til et gedigent sløseri med offentlige midler - stikk i strid med Regjeringens egen, besvergende retorikk om kostnadseffektivisering.

4.

Et kapittel for seg er den store sykehusfusjonen i Oslo - Oslo Universitetssykehus (OUS): en fusjon av fire store sykehus (Radiumhospitalet, Rikshospitalet, Ullevål Sykehus og Aker Sykehus). Parallelt med overføringen av en del av pasientgrunnlaget til Akershus universitetssykehus (Ahus) skulle Oslo-sykehusene smelte sammen til ett stort nytt sykehus, og alle lands- og regionsfunksjonene i løpet av noen få år samles på Gaustad. Med forventninger om snarlig samlokalisering ble det innført en helt ny organisasjonsstruktur i sykehusene. Klinikker, avdelinger og seksjoner ble organisert på tvers av geografiske lokalisasjoner. Denne nye styringsmodellen skulle gi mulighet for bedre samordning av tjenestene, avvikling av dublerte funksjoner og derved bedret tilbud og betydelige innsparinger. Slik er det ikke gått. Bortsett fra fusjonen av noen mindre fagmiljøer og nedleggelsen av lokalsykehuset for Groruddalen, drives sykehusene som tidligere, men med en ny, helt uhensiktsmessig organisering. Intet tyder på bedre pasientbehandling - en grunnleggende forutsetning for fusjonsbeslutningen. Tidligere velfungerende avdelinger kan fremdeles redde liv, men har stadig mindre tid til pasientbehandling og ivaretakelse av pårørende. Ansatte fortviler.

Ifølge helseminister Jonas Gahr Støre har imidlertid fusjonen gitt «sterke fagmiljøer og gode resultater». I bakvendtland kan alt gå an: Et hovedproblem ved Oslofusjonen er at den underminerer noen av landets ypperste fagmiljøer. Hvis helsebyråkratene hadde fått det som de ville, hadde vi ikke hatt traumeteamet på Ullevål sykehus, som ifølge Gjørvrapporten leverte «behandling i verdensklasse» i forbindelse med 22. juli.

Oslo-prosessen med dens diffuse vitenskapelige forankring virker som et ganske ideologistyrt reformprosjekt, der man ukritisk har sluttet fra det industrielle produksjonsfelt til det medisinske helsefelt. Det er et prosjekt som er drevet frem av et styringsbyråkratisk miljø med liten sans for det åpne, faglig begrunnede ordskiftet.

Det kanskje mest sentrale grunnlagsdokumentet for Oslo-prosessen var «Prosjekt sykehus i hovedstadsområdet - Arbeidsdokument», avlevert i oktober 2004 og utarbeidet av en prosjektgruppe «bestående av medlemmer fra Helsedepartementet, Helse Sør og Helse øst, med støtte fra McKinsey & Company: Prosjektgruppen var ledet av departementsråd Anne Kari Lande Hasle, med blant annet Bente Mikkelsen, som ble fjernet som direktør for Helse Sør-øst sist høst etter Riksrevisjonens skarpe kritikk av fusjonsprosessen, Siri Halten, som i protest mot manglende bevilgninger i 2011 sa opp stillingen som direktør for OUS, og Bjørn Erikstein, en av Hatlens etterfølgere i direktørstolen.
McKinsey hadde anslått det årlige gevinstrealiseringsbeløp ved fusjonen til 800-900 millioner kroner, støttet også av en departemental arbeidsgruppe. I dag har gevinstrealiseringsmaskinen OUS et akkumulert underskudd på over tre milliarder kroner.

Da fusjonsplanen passerte Stortinget vinteren 2008, var politikerne, slik Jan Bøhler, Arbeiderpartiets fremste helsepolitiske talsmann på tidspunkt, har bekreftet i ettertid, ingenlunde klar over rekkevidden av sin tilslutning. Helse Sør-Øst fattet i november 2008 det endelige fusjonsvedtaket til tross for betydelig skepsis unntatt i toppsjiktet mot vedtaket, dels fordi en mente stordriftsgevinstene var urealistiske, dels fordi det faglige og organisatoriske underlaget var altfor dårlig utredet. Det sentrale underlagsdokumentet hadde McKinsey som sentral premissleverandør. Påløpte konsulenthonorar for hovedstadsprosessen har siden 2005 vært cirka tre milliarder kroner, hvorav atskillige hundretalls millioner til McKinsey. - Det kan i denne forbindelse være greit å minne om Francis Sejersteds observasjon om at konsulenter «kan bidra til å legitimere lederskapet ved å knytte det til vitenskapen og gi det et skinn av å være mer kunnskapsbasert enn det faktisk er».

5.

Det har vært vanlig å anse forvaltningen som premissleverandør for politikerne. OUS illustrerer en tendens som ingenlunde er ny, men åpenbart er i sterk ekspansjon: den private konsulentbransjen som premissleverandør for den offentlige forvaltningen. Det er ganske tankevekkende - og dypt foruroligende - når disse utvilsomt overbetalte og fag-lig sett urimelig selvbevisste McKinsey-konsulenter og andre agenter beveger seg et skritt videre fra posisjonen som premissleverandører til også å bli iverksettere av den politikk de selv har foreslått. Denne vendingen svekker ikke bare ytterligere det som tidligere var en faglig fundert byråkratmakt til fordel for en konsulentmakt, hvis faglige innsikt er særdeles uklar - den utnevner samtidig den samme nye maktfaktor både til bukk og havresekk: I mars 2011 ble Odd Chr. Hansen via Bente Mikkelsen plassert som nestleder i styret for OUS.

Hansen var gjennom mange år sjef for McKinsey Norge og omtales gjerne som «Gudfaren» i McKinsey-miljøet. Vel et halvt år senere gikk Hansen ut av OUS-styret, da Hansens navn og rolle dagen før var blitt offentlig kjent via en kronikk i Dagbladet. Det er ikke mitt inntrykk at det ideologiproduserende McKinsey-folket hører til det åpne samfunns fremste agenter. Heller ikke er det lett å forstå hvorfor en så sterkt utbygget og høyt kvalifisert forvaltning som den norske, skal måtte lene seg så sterkt mot konsulentbransjens halvkompetanse.

Felles for disse to eksemplene - museumsfusjonen og oslofusjonen - er for det første fagfolkenes marginalisering, for det andre politikernes abdisering og for det tredje en gjennomgående ansvarspulverisering. Det siste - ansvarspulveriseringen- ble instruktivt illustrert på et debattmøte om OUS-fusjonen i Litteraturhuset i Oslo forrige måned. Etter kritiske innlegg av panelets to politikere, Jan Bøhler og Michael Tetzschner, som bekreftet at politikerne i denne prosessen var satt på sidelinjen av helsebyråkratene, innledet OUS-direktør Bjørn Erikstein sitt innlegg med å si at han ikke kunne kommentere politikernes kritikk av prosessen, siden han var blitt direktør i 2011 og ikke kjente prosessens historie. Da Erikstein i debatten ble minnet om at han som direktør i Helse Sør hadde vært med på utformingen av de sentrale strategidokumentene, og at han fra 2007-2011 hadde vært ekspedisjonssjef i Helsedepartementet med ansvar for spesialisthelsetjenesten, ville han ikke høre mer snakk om den saken. At en person med en slik evne til erindringsforskyvning, for ikke å snakke om selektiv hukommelse, har ansvar for landets største sykehusfusjon, er knapt egnet til å berolige.

6.

Det brede gjennomslaget for den nye målstyringsideologien i det norske system ville neppe vært mulig uten ved sosialdemokratisk mellomkomst. Et viktig ideologisk forarbeid ble gjort gjennom utredningen »En bedre organisert stat» (1989), ledet av Tormod Hermansen, på det tidspunkt departementsråd i Finansdepartementet. I Hermansen-utvalget deltok også blant andre Christian Hambro, den gang direktør for Statskonsult, som ble en transformatorsentral for introduksjonen av «New Public Management» - av Maktutredningen i 2001 omtalt som «et virus som har satt seg fast i forvaltningsapparatet».

Tormod Hermansen er ingenlunde en «doldisbyråkrat». Fra sin posisjon som departementsråd i Finansdepartementet og senere gjennom 1990-tallet som ansvarlig for Televerkets transformasjon til Telenor har Hermansen handlet som en sosialdemokratisk moderniseringsagent ut fra et program om å gi markedsideologien et sterkere innslag i det offentlige.

Linn Herning har i «Fra etat til konsern» (masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo 2009) sammenlignet endringene i norsk telekommunikasjon, med elektrisitetsforsyning og jernbane for perioden 1970-2006. En aktørgruppe som trer klart frem ved Hernings sammenligning av de tre sektorene, er konsulentbransjen, ikke minst i tilknytning til innføring av den nye styringsideologi. En gjennomgående hovedrolle spilte konsulentfirmaet Hartmark-IRAS, men også McKinsey og etter hvert «Econ - senter for økonomisk analyse», opprettet i 1986 av en sosialøkonomisk kvartett med Kjell Roland i spissen.

Den nye styringselite på sosialdemokratisk hold samlet seg gjennom 1990-tallet i Econ med Jens Stoltenberg, Rune Bjerke og Jonas Gahr Støre som styreledere. Forskjellen fra det ideologiske «tenkeloft» Arbeiderpartiet holdt seg med noen år tidligere under ledelse av planøkonomen Per Kleppe, er tankevekkende. Econs politikkutformende rolle i 90-tallets transformasjonsperiode er åpenbart underbelyst. «ECON representerer et nytt fenomen i skjæringspunktet mellom politikk og ekspertkunnskap - ikke i den forstand at man har utviklet nye faglige innsikter,» skriver Yngve Nilsen i sin analyse av Econs klimapolitiske rolle, «men ved at man i en helt annen grad enn tradisjonelle forskningsinstitusjoner har spesialisert seg på å fungere i fellesskap med oppdragsgivere og politiske aktører». Econs rolle i og utenfor Arbeiderpartiet ved delprivatiseringen av Statoil ligger i halvmørke. Det samme gjelder senterets betydning som ideologiprodusent frem mot Stoltenberg-regjeringens lansering i 2000 av programmet for modernisering av offentlig sektor med sykehusene som et nøkkelelement - et program som ifølge Arbeiderpartiets ledelse innvarslet en «revolusjon av offentlig forvaltning».

7.

Kommunikasjons- eller PR-rådgiverne kan knapt i noen rimelig forstand kalles «strateger» - de har ingen klar forestilling om hvor det norske samfunn skal. Snarere dreier det seg om høyt betalte agenter for ressurssterke samfunnsgrupper. De utgjør ikke en stor gruppe, men de øker i antall. I 1990 hadde den nystartede foreningen «Norske informasjonsrådgivere» 12 medlemsfirmaer - nå 31. I 1996 ble byråenes inntekter anslått til 100-150 millioner kroner - i 2011 til 500-600 millioner kroner. (Trygve Gulbrandsen/ Ingunn Eriksen, «Kommunikasjonsrådgivere - en yrkesgruppe med økende innflytelse i arbeidslivet?», rapport fra Institutt for samfunnsforskning/Proba Samfunnsanalyse 2013).
Et av disse firmaene er «First House», opprettet i 2009 av en tidligere Høyrepolitiker som var kommunikasjonsrådgiver i SpareBank1, Bjørn Richard Johansen, samt tre Arbeiderparti-politikere med fremtredende posisjoner i regjeringsapparatet: Jan-Erik Larsen, statssekretær ved Statsministerens kontor, helseminister Bjarne Håkon Hansen og hans statssekretær Ketil Lindseth. Blant dem som i det siste har sluttet seg til «First House», er Morten Vetland, også han tidligere statssekretær ved Statsministerens kontor, nå hjemkommet fra embetsstillingen som FN-ambassadør.

Bjarne Håkon Hansen har uttalt at det etter topp-politikken for ham var uaktuelt å vende tilbake til sitt opprinnelige yrke som lærer for ungdommen. Hansen fant det langt mer innbringende å lære opp næringslivets aktører i hvordan de kan få politisk innflytelse, så som det private barnehageselskapet Espira, i hovedsak eid av det finske investeringsselskapet CapMan med sete i skatteparadiset Guernsey. En av Hansens første oppgaver i «First House» var å bistå Espira i selskapets bekjempelse av barnehagepolitikken til den regjeringen han selv var utgått fra. Sommeren 2010 la Regjeringen frem et lovforslag som ville motvirke urimelig uttak av avkastning på investert kapital, samt innføre «hjemfall» på offentlig finansierte barnehagebygg, det vil si rett for kommunene til å kreve at barnehager der driften opphører, skulle tilbakebetale verdier akkumulert ved offentlige tilskudd eller foreldrebetaling. Hjemfallsordningen ville innskrenke mulighetene til å bygge opp kapital gjennom eiendom, noe som er en sentral strategi for barnehagekonsernene. De kommersielle barnehagene anført av Private Barnehagers Landsforbund og Espira, sekundert av Bjarne Håkon Hanssen laget betydelig oppstyr. I en høringsuttalelse truet Espira med å nedlegge 6500 barnehageplasser om forslaget ble gjennomført. I oktober 2011 la Regjeringen frem et nytt lovforslag der utbyttereguleringen var svekket og hjemfallsordningen tatt ut.

- Om sin «oppdragspolicy» skriver «First House»: «First House arbeider i utgangspunktet ikke for politiske partier.» Bjarne Håkon Hansen må sies å opptre helt i samsvar med dette programmet.
Når Hansen uttaler til Dagbladet (21. februar 2011), at han ikke ser noen problemer ved det at politikerne går over til PR-bransjen, har han selvfølgelig helt rett: det er intet ulovlig ved det. En bør kanskje ikke overvurdere PR-agentenes gjennomslag i det politiske system - særlig ikke om pressen gjør sin jobb. Men i noen tilfeller vinner de, som nevnt, faktisk frem med sin mer eller mindre skjulte lobbying. Ikke minst sier det beskrevne atskillig om en av landets fremste politikere - om hans dømmekraft og integritet. Det hele vitner om en bedrøvelig forvitring av den politiske kultur, også i det parti som en gang ble kalt «ørnen» blant partiene.

8.

Den trøstesløse Hansen-erfaringen bør kontrasteres med en annen politisk erfaring fra senere tid. I ukene etter 22. juli opplevde vi utøvelsen av et suverent politisk lederskap som visste å mobilisere en reelt eksisterende demokratisk samfunnsånd mot terrorismens stumme vold. Atskillige håpet i dette å se et varsel om politikere som ville ta politikken tilbake, også utover unntakssituasjonen, og ikke la seg redusere til iverksettere av sektorbyråkratenes mange (omorganiserings)prosjekter. Gjørvkommisjonens rapport kan leses som en konstatering av at det nå har vært nok byråkratisk «outsourcing» av politikken.

Politikere skal føre - ikke la seg føre. Vi har altfor mange skappolitikere - det trengs skapende politikere som evner å tenke langsiktig og prinsipielt, og tar på alvor den erfaringsbaserte kunnskap fagfolk og andre folk bringer i det offentlige ordskifte. For demokratisk politikk skal være noe mer enn en registrering av den offentlige mening hvert fjerde år.

Lege-oppropet «Ta faget tilbake!» har en tilsvarende retning: for et helsevesen som oppebæres av «engasjerte fagpersoner» og ikke «lydige funksjonærer» for å bruke Reidun Førdes ord. Det har ikke vært for mange leger, eller annet helsepersonell for den saks skyld, som i det offentlige rom har artikulert motstand mot det medisinprofessor Olav Hilmar Iversen allerede på 1970-tallet diagnostiserte som «byråkratitis». Denne «slow-virus»-sykdommen arter seg ifølge professor Iversen slik: «Når en byråkrat gjør en feil og fortsetter å gjøre den, blir feilen regjeringens nye politikk.» Professor Iversen slapp selv å oppleve den byråkratitis-epidemi som siden har rammet norsk helsevesen. Lege-oppropet viser til en ny konfliktlinje i samfunnsstriden, der helsevesenets tradisjonelt stridende faggrupper - leger, sykepleiere, hjelpepleiere, ingeniører og teknisk personale - nå er samlet på den ene side og et ekspanderende sjikt av markedsstyrte ledelsesbyråkrater med bunnlinjen som høyeste verdi på den annen. Det er til dels to forståelsesmåter som her støter sammen: en festet til den kliniske livsverden med dens hippokratiske treklang helbrede, lindre, trøste, og en festet til ulike byråkratiske styringsmodeller basert på det kvantitativt målbare. OUS-fusjonen kan stå som et negativt lærestykke i hvordan endringsprosesser ikke skal foregå i kunnskapsbaserte samfunnsinstitusjoner.

Medisinprofessor Knut Gjesdal har ut fra sin deltakende observasjon karakterisert fusjonen som en blanding av Moskva-prosessene og Kafka-prosessen: I begynnelsen ble faggruppene, som i utgangspunktet var samstemte om de langsiktige mål, tatt med på råd, men etter hvert ble de som hadde kritiske spørsmål, uttrykte tvil eller uenighet, eventuelt fremholdt at man burde gi seg noe mer tid, utrensket. Moskva-prosessene er siden ifølge Gjesdal blitt avløst av en kafkask prosess med administrative direktiver fra oven. - Den nye profesjon av bunnlinjebyråkrater har i senere år trengt seg inn i det norske systems bærende samfunnsinstitusjoner: sykehus, barnehager, skoler, høyskoler og universitet, med institusjonsforvitrende følger. Denne profesjonens ganske motstandsløse fremrykning skyldes også at kritikerne for lenge ikke har tatt på alvor at disse samfunnsinstitusjonene ikke bare skal styres - de må også ledes. Men de må ledes med en anerkjennende respekt for den faglige kompetanse som er deres basis - deres «sjel».

Utfordringen er å gi en tidsmessig utforming av det som i det norske system gjennom de siste generasjoner har vist seg som en bærekraftig, men spenningsfylt konstellasjon av markedsøkonomisk regulering, byråkratisk effektivitet, vitenskapelig faglighet og politisk planvilje. Med «tidsmessig» menes ordninger som er på høyde med vårt samfunns faktiske vitenskapelige og demokratiske nivå. Det er bare slik den skandinaviske samfunnsmodell, som i et sammenlignende perspektiv har vært en utvilsom suksess, kan bli noe mer enn en sak for historikere.

(etter tillatelse fra forfatteren)

Følg Ivar Johansen på Twitter
Følg Ivar Johansen på Facebook
Få tilsendt temavise nyhetsbrev

You have no rights to post comments