Offentlig styring

Et forsvar for statsråd Monica Mæland

Forsvar for statsråd Monica Mæland

Statlige og kommunale selskaper må gjennomføre eiernes mål med selskapet.

I sommer har det vært mye styr med at statsråd Monica Mæland skiftet ut daværende styreleder  Olav Fjell i Statkraft, med partifelle Thorhild Widvey.  Og det ble tidlig avklart at Widvey først og fremst var partifelle, og ingen nær venn.

Olav Fjell, som ble skiftet ut sa til NRK «– Jeg fikk beskjed en uke før om at jeg kom til å bli byttet ut. For nysgjerrighetens del spurte jeg hva som lå bak. Svaret var at Mæland ønsket en styreleder med en annen profil.»

Jeg mener dette er helt legitimt, og riktig.

Svært mye av statens, kommunenes og fylkeskommunenes virksomhet forvaltes gjennom foretak, bedrifter og aksjeselskaper, som alle har sitt styre.  Noen av virksomhetene har rene kommersielle/forretningsmessige formål med ønske om høyest mulig avkastning, mens mange har sektorpolitiske formål, som f.eks. helseforetakene eller kollektivselskaper.

Ved regjeringsskifte på nasjonalt nivå og byrådsskifte i Oslo er dette normalt en konsekvens av at velgerne gjennom valg ønsker en annen politikk.  Det er statsrådens/byrådens ansvar, gjennom eierstyring, å sikre at selskapene driftes i samsvar med eiernes syn.  Om så ikke skjer vil de måtte stå parlamentarisk til ansvar for dette.

En rødgrønn ledet stat eller kommune driftes selvsagt etter et annet verdisyn enn de borgerlige, og motsatt. Og dette må selvsagt forplante seg ned i foretak, bedrifter og aksjeselskaper, ved sammensetning av virksomhetenes styrer. For meg ville det virke svært underlig om systemskifte ikke også førte til skifte i styresammensetningen i offentlig eide selskaper, for eksempel i Oslo kommune.

Sånn er demokratiet, både i stat og kommune.