Offentlig styring

Europa: Best styrt av menn?

Europa: Best styrt av menn?

Sosiologen Jill Rubery har uttalt: «Det var da krisa slo inn, at en kunne bli slått av tanken om at verden kanskje ikke blir best styrt av menn.»

Dag Seierstad skriver: "Få kvinner var med på å utløse krisa i 2008. Men kvinner kan komme til å bære de største byrdene ved den eviglange etterkrisetida som preger størstedelen av Europa.

Etter finanssjokket i 2008 gikk andelen menn i jobb kraftig tilbake i de fleste europeiske land, mens kvinneandelen ei stund holdt seg bra oppe. Dette blir ofte forklart med at flere menn ble ramma av arbeidsløshet siden de jobba i bransjer og yrker der jobbene forsvant – i bygg og anlegg og i sårbare industribransjer. Men det er bare en del av forklaringa.

Etter hvert som den «politiske kriseløsningen» fra 2009-10 ble kuttpolitikk, kutt i lønninger og trygder og kutt i offentlige ytelser og velferdsordninger, økte arbeidsløsheten blant kvinner også i de offentlige statistikkene. I 2015 var 70,8 prosent av mennene fra 20 til 64 år i EU i jobb – mot bare 60.4 prosent av kvinnene.

Kutt i offentlig sektor rammer kvinner mer enn menn. Det er flest kvinner både i helse- og omsorgsyrkene og i skoleverket, og det er kvinner som rammes hardest når velferdsytelser kuttes. Da vil en del kvinner tvinges ut av arbeidslivet eller over i deltidsarbeid for å ta over mer av omsorgen i familien for barn og eldre slektninger.

I tillegg retter den offentlige krisepolitikken seg mye mer mot arbeidsløse menn enn mot kvinner. De skal få fart på bygg- og anleggsvirksomheten og få hjula i gang i industrien. Antakelig er det en feilprioritering – og i hvert fall en alt for ensidig innretta krisepolitikk. Mange økonomer og arbeidslivsforskere argumenterer for at en krisepolitikk bygd på at jobbene må holdes oppe innen helse, omsorg og utdanning, ville gitt mer arbeid per krone enn en politikk som ensidig satser på anlegg og industri," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel nedenfor.

 

Best styrt av menn?

Av Dag Seierstad Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

 

Få kvinner var med på å utløse krisa i 2008. Men kvinner kan komme til å bære de største byrdene ved den eviglange etterkrisetida som preger størstedelen av Europa.

Etter finanssjokket i 2008 gikk andelen menn i jobb kraftig tilbake i de fleste europeiske land, mens kvinneandelen ei stund holdt seg bra oppe. Dette blir ofte forklart med at flere menn ble ramma av arbeidsløshet siden de jobba i bransjer og yrker der jobbene forsvant – i bygg og anlegg og i sårbare industribransjer. Men det er bare en del av forklaringa. Fram til 2007 hadde – år for år – stadig flere kvinner fått seg lønnsarbeid. Hadde ikke finanskrisa slått til, ville kvinneandelen i arbeidslivet antakelig fortsatt å øke – i hvert fall noen år. Når det ikke skjedde, kan det bety at krisa økte den «skjulte arbeidsløsheten» blant kvinner.

Det er blant annet sånn at kvinner som mister jobben sin, ikke melder seg som arbeidsløse i like stor grad som menn. Kvinner jobber oftere deltid, i jobber med lav lønn, på arbeidsplasser med færre ansatte og er sjeldnere fagorganisert. I krisetider har arbeidsløse kvinner dessuten større problem enn menn med å finne seg nytt arbeid. Det fører til at kvinneandelen blant langtids arbeidsløse i de fleste land er høyere enn for menn.

Etter hvert som den «politiske kriseløsningen» fra 2009-10 ble kuttpolitikk, kutt i lønninger og trygder og kutt i offentlige ytelser og velferdsordninger, økte arbeidsløsheten blant kvinner også i de offentlige statistikkene. I 2015 var 70,8 prosent av mennene fra 20 til 64 år i EU i jobb – mot bare 60.4 prosent av kvinnene. Kutt i offentlig sektor rammer kvinner mer enn menn. Det er flest kvinner både i helse- og omsorgsyrkene og i skoleverket, og det er kvinner som rammes hardest når velferdsytelser kuttes. Da vil en del kvinner tvinges ut av arbeidslivet eller over i deltidsarbeid for å ta over mer av omsorgen i familien for barn og eldre slektninger.

Mange former for avregulering i arbeidslivet rammer også kvinner oftere eller hardere enn menn siden det er kvinner som har den løseste tilkoblingen til arbeidslivet. I tillegg retter den offentlige krisepolitikken seg mye mer mot arbeidsløse menn enn mot kvinner. De skal få fart på bygg- og anleggsvirksomheten og få hjula i gang i industrien. Antakelig er det en feilprioritering – og i hvert fall en alt for ensidig innretta krisepolitikk. Mange økonomer og arbeidslivsforskere argumenterer for at en krisepolitikk bygd på at jobbene må holdes oppe innen helse, omsorg og utdanning, ville gitt mer arbeid per krone enn en politikk som ensidig satser på anlegg og industri.

Kvinnelobbyen i EU (EWL), en paraplyorganisasjon for over 2000 kvinneorganisasjoner, kritiserte allerede i 2009 både IMF, EU og regjeringene for at de verken «erkjenner, forstår, analyserer eller gjør noe med de særlige krisekonsekvensene for kvinner».

Enslige forsørgere er særlig utsatt. Oppimot 90 prosent av dem er kvinner. Krisa slår derfor ulikt ut for kvinner og menn. Det burde krisepolitikken ta hensyn til, er et krav fra EUs kvinnelobby. («From words to action», EWL 2015)

Vold mot kvinner har økt betydelig under krisa – også vold innen familier. Arbeidsløshet og pengemangel øker mange slags konflikter i en familie, samtidig som mange kvinner opplever at de ikke har samme mulighet for å bryte ut av et voldelig samliv når jobbmulighetene forsvinner. Det gjør det ikke bedre at bevilgningene kuttes til krisesentra og andre tiltak for å forebygge denne hverdagsvolden eller for å ta seg av ofrene for slik vold.

Fram til krisa i 2008 var EU-kommisjonen på mange områder en pådriver for å sikre kvinner bedre rettigheter i arbeidslivet. Likestillingsreglene til EU måtte ofte kjempes fram på tvers av motstand fra mange regjeringer.Regelverket på EUs indre marked drar i motsatt retning. Etter 1985 er konkurransen sluppet løs i bransje etter bransje, i yrke etter yrke. Dette frislippet av markedsadgang på tvers av grenser, bransjer og yrker rammer de med svakest fotfeste i arbeidslivet. I krisetider kan virkningene ramme så mange at de blir dramatiske både for det enkelte mennesket og for lokalsamfunnet omkring de arbeidsløse.

Rundt 2005 kom det dessuten et tydelig klimaskifte i store deler av EU-politikken. Hensyn til sosial utjamning, miljøvern og forbrukervern skulle grundigere enn før underordnes kravet om konkurranseevne. Det skulle bli ny fart i arbeidslivet ved å satse på konkurranse og «fleksible» arbeidsforhold. Sosiale hensyn og miljøhensyn måtte vike hvis de hindra utviklingen av et mer konkurransedyktig næringsliv.

Som så mye annet ble likestillingspolitikk ikke bare en luksus en ikke kunne tillate seg i samme grad som før, men oppfatta som så mye annet som en belastning på evnen til rask omstilling i arbeidslivet. De som jobber med likestilling i Brussel, har opplevd at det er blitt verre å få gjennomslag for nye initiativ (Cavaghan 2014). Den finske statsviteren Johanna Kantona har i flere sammenhenger konkludert likedan: «Likestillingspolitikken i EU preges av nedskalering, nedskjæring og marginalisering. Det fremmes færre likestillingsdirektiver, bevilges mindre penger og tas ikke hensyn til likestillingsperspektivet i utviklingen av unionens politikk», sa hun på et seminar i Oslo i november 2015.

Som sosiologen Jill Rubery har sagt det: «Det var da krisa slo inn, at en kunne bli slått av tanken om at verden kanskje ikke blir best styrt av menn.»

Kilder:

* «The gender employment gap: Challenges and solutions», Eurofound 2016

* Beatrix Campbell: “After neoliberalism: The need for a gender revolution”, 2014

* Rosalind Cavaghan: “The Rise and Fall of Women’s Economic Empowerment? How the crisis has affected EU gender equality policy.” Heinrich Böll Stiftung 2014

Artikkelen er publisert i Klassekampen.


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode