Privatisering, marked og konkurranse
NHO: Fantasifulle effektiviseringskalkyler ved privatisering og anbud i Bergen og Oslo
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Privatisering, marked og konkurranse
- Publisert fredag 15. oktober 2010 02:17
Gjennom særs fantasifulle beregninger forer NHO Service lokale Høyre- og Fr.P-politikere med beregninger som skal vise "hvilke konkrete gevinster deres kommune kan oppnå ved å følge det NHO Service betegner som "beste praksis."""Beste praksis" er naturligvis synonymt med anbud og konkurranseutsetting slik at NHOs medlemsbedrifter kan få større sugerør ned i kommunekassa ved NHO-bedriftene overtar driftsoppgaver for kommunen.
Siste framstøt er i Bergen, og hvor NHO bl.a. baserer seg på en svært tendensiøs og haltende framstilling av erfaringer fra Oslos eldreomsorg. Rødts Torstein Dahle har gjennomgått saken.
Bystyrerepresentant (Rødt) TORSTEIN DAHLE
30.09.2010
Om notat av 17.09.2010 fra NHO Service om effektiviseringspotensialet i Bergen kommune
NHO Service gjennomfører for tiden en landsomfattende offensiv for å fremme konkurranse-utsetting og privat drift av kommunale oppgaver. De henvendte seg 17. september til Bergen kommune med det de kalte ”Ressurs- og effektivitetsanalyse av kommunale helse- og omsorgstjenester, renhold og FDV – Bergen kommune”. Analysen konkluderte med at Bergen kommune har et effektiviseringspotensial på 679,3 millioner kroner ved å konkurranseutsette hovedtyngden av sine helse- og omsorgstjenester, samt renhold og forvaltning, drift og vedlikehold av den kommunale bygningsmassen.
Beregningene til NHO Service ble omtalt i Bergens Tidende 24. september under overskriften ”Lokker med stor gevinst”. I artikkelen ble det referert til en beregnet besparelse på rundt 700 millioner kroner, og direktør Dag Ekelberg i NHO Service understreket at tallene i analysen ”er nøytrale tall, hentet fra kommunene selv og Statistisk Sentralbyrå”. Han understreket at konkurranseutsetting ikke ville gå på bekostning av kvaliteten, og han henviste til erfaringer fra Oslo for å underbygge det.
Finansbyråd Liv Røssland uttalte til BT at ”Dette viser at de som har tvilt på at det er penger å hente på konkurranseutsetting, tar feil”. Hun mente at det var mye å tjene på å få inn konkurranse, men hun sa samtidig at det også var viktig at kommunen opprettholdt egen kompetanse på mange felt.
Det viser seg at ”ressurs- og effektiviseringsanalysen” til NHO Service er et lite notat på fem sider. I notatet oppgis tall for Bergen kommunes utgifter til de aktuelle oppgavene – tall som visstnok er hentet fra KOSTRA supplert med informasjon fra byrådet i Bergen. Disse tallene sammenlignes så med det som NHO Service kaller ”beste praksis”, som oppgis å være ”et gjennomsnitt av de kjente priser/produktivitet som er oppnådd gjennom anbudskonkurranser det siste året, eller hvor kommuner har offentliggjort egne tall i denne forbindelse”. Det opplyses at ”beste praksis” ikke nødvendigvis er hentet fra konkurranseutsetting men ”er uttrykk for dagens kostnadsnivå målt mot de mest kostnadseffektive alternativer”.
Jeg har gjennomgått notatet fra NHO Service. Jeg konstaterer følgende: ·
- De utgiftstallene som er brukt for Bergen kommune, er delvis feil, og at det ser ut til at feilene kan dreie seg om en størrelsesorden på mer enn 800 millioner kroner.
- I de få regnestykkene som notatet inneholder, er det regnefeil på titalls millioner.
- Framstillingen av erfaringene fra Oslo kommune er tendensiøs og bygger på sviktende grunnlag
- Tallene for ”beste praksis” er uten oppgitt kilde eller dokumentasjon. De forutsetter at man har tillit til at NHO Service har framskaffet og presentert dem på en korrekt måte. Den øvrige tallbehandling i notatet og den grovt misvisende måte som NHO Service i denne kampanjen bruker en undersøkelse fra 2008 fra Rambøll Management, tilsier at det sannsynligvis ikke finnes saklig dekning for de tallene som er brukt for ”beste praksis”.
Jeg utfordrer NHO Service til å gjøre sitt underlagsmateriale tilgjengelig for meg, slik at det kan vurderes og etterprøves helt konkret. Så langt framstår notatet som et makkverk av helt enestående slett kvalitet.
Som nevnt er framstøtet overfor Bergen kommune et ledd i en landsomfattende offensiv fra NHO Service. Jeg har sett at dette har ført til en rekke lokale politiske initiativ for konkurranseutsetting, begrunnet med tilsvarende presentasjoner fra det som omtales som ”tallknuserne” i NHO Service.
Det er svært foruroligende at slike misvisende og faglig helt uakseptable ”analyser” skal bli brukt som begrunnelse for politiske beslutninger som både rammer dem som er avhengige av disse kommunale tjenestene, og de kommunalt ansatte som gjør en viktig og seriøs jobb med å utføre tjenestene.
Nærmere om tallmaterialet i ”analysen”
Notatet skal bygge på data fra 2009. De tallene som er oppgitt for Bergen kommune, er det stort sett umulig å gjenfinne i KOSTRA (Den sentrale databasen for kommunale regnskapsdata). Noen av tallene er så merkelige at de neppe kan være riktige.
Spesielt vil jeg peke på tallene for utgiftene til forvaltning, drift og vedlikehold (FDV) av Bergen kommunes bygningsmasse. I notatet er disse utgiftene oppgitt til kr 1 287 875 400. En påstand om at Bergen kommune bruker nesten 1,3 milliarder kroner på forvaltning, drift og vedlikehold av sine eiendommer, virker helt vanvittig.
FDV-oppgavene til kommunen ivaretas så vidt jeg vet av Bergen Bolig og Byfornyelse KF (BBB) for kommunens boligmasse som ved utgangen av 2009 var på 5110 boliger til ulike formål. BBB har i flere år viet FDV-utgiftene spesiell oppmerksomhet for å effektivisere og systematisere dette arbeidet som betyr så mye for beboerne og for kommunens ivaretakelse av sine verdier. Siden 2001 har BBB vært sentral i utviklingen av it-basert FDV-system bygd på åpen kildekode. Systemet, som har fått navnet Portico Estate, er utviklet i samarbeid med Statens Bygningstekniske Etat, Innovasjon Norge og Husbanken. Jeg nevner dette for å peke på at dette området er det faktisk blitt arbeidet særlig systematisk med i Bergen kommunes regi, for å få en effektiv ivaretakelse av FDV-oppgavene. Ifølge BBBs regnskap for 2009 utgjorde BBBs totale driftsutgifter ekskl. avskrivninger da 296,2 millioner kroner. Det inkluderer også overføringer som i 2009 var spesielt store med 73,8 millioner kroner. Av disse overføringene gjaldt 11,4 millioner den kapitalavkastning som kommunen krevde, 55,5 millioner gjaldt forskjellige merverdiavgiftsrefusjoner som ble ført ut av BBB, og som dermed ikke gjaldt driftsutgifter i vanlig forstand, og 6,6 millioner gjaldt omdisponering av de spesielle tiltaksmidlene som regjeringen vedtok vinteren 2009 pga den økonomiske krisen. Korrigerer vi for posten ”Overføringer” hadde BBB samlede driftsutgifter på 222,4 millioner kroner.
For den øvrige kommunale eiendomsmasse er det så vidt jeg vet Bergen kommunale bygg (BKB) som ivaretar FDV-oppgavene. I 2009 implementerte BKB det it-baserte FDV-systemet Portico Estate, som BBB hadde utviklet. Ifølge regnskapsdata i byrådets nettopp framlagte budsjettforslag for 2011 var BKBs samlede driftsutgifter i 2009 på 249,6 millioner kroner (ekskl. avskrivninger og kalkulatoriske renter).
BBB og BKB skulle da til sammen ha driftsutgifter på ca 470 millioner kroner i 2009. Hvordan NHO Service kan operere med kommunale FDV-utgifter på 1,29 milliarder kroner i 2009 framstår som gåtefullt. Formodentlig har NHO Service basert seg på tall fra byrådet. Det gjør ikke gåten mindre. Jeg ber i en interpellasjon til bystyrets møte 25. oktober om svar på hvordan det kan ha seg at Bergen kommune tilsynelatende har mer enn 800 millioner kroner i FDV-utgifter utenom de utgiftene som går gjennom BBB og BKB.
Like oppsiktsvekkende som at kommunens FDV-utgifter oppgis å være 1,29 milliarder kroner, er det at det som NHO Service anser som ”beste praksis”, skulle medføre FDV-utgifter på 1,11 milliarder kroner. Sammenholdt med BBBs og BKBs samlede driftsutgifter på 470 millioner kroner virker denne ”beste praksis” særdeles lite attraktiv.
En forklaring – som virker temmelig utrolig – kunne muligens være at man har inkludert avskrivninger og kalkulatoriske renter i tallene. Men i så fall vil jo det bety at det som NHO Service kaller ”beste praksis” innebærer at hele kommunens eiendomsmasse selges til private, slik at det dermed er de private som skal dekke renter og avskrivninger på bygningene. En slik bruk av begrepet ”konkurranseutsetting” er i så fall svært uvanlig. Det er heller ikke så lett å begripe at det skulle være økonomisk fordelaktig å gjøre det, siden kommunen betaler lavere rente på sin lånefinansiering enn det private selskaper gjør. Det virker litt for fantastisk at tallene fra NHO Service skulle innebære at Bergen kommune selger Rådhuset og Hovedbrannstasjonen og alle skolene og sykehjemmene og boligene og alle andre bygninger til private. Jeg antar at det ikke kan være riktig, men uansett framstår tallene på 1,11 milliarder for ”beste praksis” og 1,29 milliarder for kommunens FDV-utgifter som helt ubegripelige.
Også de tallene som brukes for pleie- og omsorgstjenestene og for renhold er det grunn til å sette store spørsmålstegn ved, selv om man på disse områdene ikke når opp i uforklarlige tall i milliard-klassen. I notatet hevdes det at man i stor grad bygger på KOSTRA-tall. Men KOSTRA-tallene for Bergen kommune er til dels av en art som gjør dem lite egnet for sammenligningsformål. Dels vil rene kalkulerte poster som ikke har noen direkte parallell i utgifter kunne påvirke noen tall. Dels kan tall være påvirket av en høyst diskutabel behandling av pensjonskostnader, slik at de ulike tjenesteområdene belastes med andre og ofte større pensjonskostnader enn det som Bergen kommunes helhetlige driftsregnskap belastes med. Dels er det i Bergen kommunes KOSTRA-data enkelte helt urimelige tall som viser at noe er galt. De som arbeider med aktivisering av eldre og funksjonshemmede, lønnes for eksempel helt eksepsjonelt godt, ved at lønnsutgiftene til aktivisering er på ca 2, 4 millioner kroner per årsverk. Jeg tillater meg å anta at det ikke er riktig. Men slike data har formodentlig NHO Service slukt rått.
Tallene i figur 4 på side 3 ender opp i beregnede effektiviseringsgevinster på de ulike tjeneste-områdene. Å lage anbudsinnbydelser, vurdere anbudene, administrere kontraktsforholdene og følge opp at kontraktsvilkår og kvalitetskrav blir overholdt, krever betydelige ressurser av kommunen. I notatet har NHO Service forutsatt at det er tilstrekkelig å anta at det medgår ressurser av en verdi som tilsvarer 1,5% av de årlige kontraktsverdier til slik administrasjon av tjenestekjøp fra eksterne. Dette blir tydeligvis litt for komplisert for ”tallknuserne” i NHO Service, for man klarer i hvert fall å regne feil. For sykehjemsplassene er det 23,4 millioner kroner som uten forklaring fordufter fra regnestykket.
Notatet inneholder også flere andre figurer, som dels er ren spekulasjon og dels rommer åpenbare feil. Figur 3 skal for eksempel vise samlet ressursfrigjøring ved å innføre ”beste praksis”, men da med et fratrekk for beregnet 1,5% av kontraktssummen til administrasjon. Imidlertid forutsettes det i figuren at også når kommunen driver i egen regi, vil man ha tilsvarende kostnader til å administrere oppgavene. Det er vanskelig å forstå at en slik påstand skulle væreriktig, men i alle fall vil det å belaste både kommunal utførelse og ”beste praksis” med samme beløp til administrasjon, bety at ”besparelsen” i kroner (dvs. differansen mellom de to alternativene) skulle bli den samme enten man sammenligner tallene før det er belastet for administrasjon eller etter at det er belastet for administrasjon. I figur 3 endres imidlertid differansen mellom alternativene med det antatte administrasjonsbeløpet på 60 millioner kroner.
Det er enda flere pussigheter rundt omkring i notatet, for eksempel at det forutsettes at dekningsbidraget beskattes med 28%. Dekningsbidraget er jo bidrag til å dekke enkelte kostnadskategorier som ikke fordeles ut på de varene/tjenestene som selges. Disse kostnadene vil normalt være skattemessig fradragsberettiget. Det er ikke dekningsbidraget som beskattes, men nettoinntekten etter at alle skattemessige kostnader er trukket fra.
Om erfaringene fra Oslo
På side 2 i notatet hevder man at den økonomiske effektiviseringen som notatet påstår at man kan oppnå ved konkurranseutsetting, ikke går på bekostning av kvaliteten. Som belegg for dette viser man til ”uavhengige bruker- og pårørende undersøkelser fra 2009, gjennomført av Helse- og Velferdsetaten i Oslo kommune”. Det oppgis en lenke, som fører til en såkalt sammenstillingsrapport fra mai 2009, der man sammenstiller tre kilder: Resultater fra kvalitetsrevisjoner, fra registrering av det som kalles ”objektive indikatorer” (som for eksempel kan være andel sykehjemsbeboere med trykksår i høyrisikogruppen), og brukerundersøkelser.
Den brukerundersøkelsen som det refereres til i rapporten, var en beboerundersøkelse i sykehjem. Det store flertall av sykehjemsbeboere er demente. Undersøkelsen omfattet derfor bare ”de som fysisk og mentalt er i stand til å besvare spørsmål fra intervjuerne”. Det var dermed bare 14 prosent av beboerne som lot seg intervjue. Det var avdelingsledelsen ved det enkelte sykehjem som avgjorde hvem som ikke kunne gjennomføre et intervju av fysiske og psykiske årsaker.
Beboerundersøkelsen ble supplert av en pårørendeundersøkelse. Der svarte 44% på spørsmålene.
For hjemmetjenesten ble det gjennomført en brukerundersøkelse med svarprosent på 32%.
Kvalitetsrevisjonene dreide seg primært om å undersøke hva som var av rutiner og prosedyrer i virksomhetene. En sammenstilling av resultatene fra kvalitetsrevisjonene, de objektive indikatorene og bruker- og pårørendeundersøkelsene ga for sykehjemmenes vedkommende ga et svært forvirrende og sprikende bilde. Det var ikke de samme sykehjemmene som skåret bra på de objektive indikatorene og bruker/pårørendeundersøkelsene. Det var ingen av de utvalgte 15 sykehjemmene på revisjonene som var blant de 15 beste på alle tre målinger. Sammenhengen mellom de ulike målingene ble betegnet som ”svak”.
Det ble gjort medarbeiderundersøkelser, men bare for de kommunale sykehjemmene.
For hjemmetjenestene er det til dels enda større spredning i resultatene enn for sykehjemmene, og det er svært vanskelig å trekke konklusjoner. Om bestillerkontorene sies det at ”Det er imidlertid i likhet med utfører av hjemmetjenesten også for bestillerkontorene vanskelig å se noen klare sammenhenger mellom de tre målingene”
Kort sagt: Når NHO Service hevder at disse undersøkelsene tilbakeviser at økonomisk effektivisering går på bekostning av kvaliteten på tjenestene, så er det rett og slett ikke sant. Disse undersøkelsene har så svak oppslutning og gir så sprikende resultater at de ikke forteller noe som helst. Det er en grov tilsnikelse av NHO Service å bruke disse undersøkelsene som garantister for opprettholdt kvalitet ved konkurranseutsetting.
På side 2 i notatet refereres det også til kostnadsundersøkelser fra Oslo. Konkret dreier det seg om en rapport fra 2009 med tittelen ”Kostnadstall for eldreomsorgsinstitusjoner”. NHO Service refererer disse gjennomsnittstallene fra rapporten:
Pris per kommunalt drevet sykehjemsplass kr 629 000
Pris per plass drevet av ideell institusjon kr 645 000
Pris per plass drevet av en kommersiell aktør kr 567 000
Her presenterer NHO Service tall som er trukket helt ut av sin sammenheng.
Ser vi konkret på de enkelte kommunalt drevne sykehjemmene, forstår vi mye mer av forholdene bak tallene. De to kommunale sykehjemmene som har høyest kostnader per plass (vektet ut fra den enkelte beboers tilstand), er Kingosgate bo- og rehabiliteringssenter og Økern alders- og sykehjem.
Det viser seg at Kingosgate bo- og rehabiliteringssenter gjør en betydelig innsats mht fag- og kompetanseutvikling. Det er et omfattende samarbeid med Høgskolen i Oslo, spesielt mht sykepleierutdanningen, men også ergo- og fysioterapiutdanningene. Studenter har sin praksisperiode her, Høgskolen i Oslo har gjennomført ulike prosjekter her, man har samarbeidet med medisinsk observasjonspost ved Ullevål universitetssykehus om veiledning og undervisning i praktiske sykepleiefaglige prosedyrer og rutiner.
Dette er et eksempel på en viktig forskjell mellom de kommunale og de kommersielle institusjonene: De kommersielle institusjonene er i svært liten grad involvert i kompetanseutvikling, faglig utviklingsarbeid, undervisningsoppgaver. Dette er det de kommunale institusjonene – og i noen grad de som drives av ideelle organisasjoner - som driver med. Det er en avgjørende viktig aktivitet i en sektor som krever stor økning i faglig kvalifisert arbeidskraft de kommende årene, og som ville bli sterkt skadelidende dersom konkurranseutsetting får dominere sykehjemmene.
Økern alders- og sykehjem viser seg å holde til i en verneverdig bygning – noe som slett ikke fremmer kostnadsminimering i driften. Hjemmet har i 2009 også vært preget av omfattende oppussing og dessuten oppføring av enda et bygg. Igjen ser vi en typisk forskjell mellom mange kommersielle sykehjem og mange kommunale sykehjem: Ofte vil kommunen konkurranseutsette noen av de mest lettdrevne og moderne sykehjemmene, mens de som har bygninger som er mindre hensiktsmessige for moderne drift, vanligvis ikke vil bli konkurranseutsatt.
Ser vi på de konkurranseutsatte sykehjemmene i Oslo, oppdager vi raskt en alvorlig og iøynefallende svakhet ved konkurranseutsetting: Det skjer ofte skifte av drivere, noe som fungerer skadelig for beboerne og for de ansatte.
Et av de mer velkjente eksemplene er Paulus Sykehjem. I 2003 overtok Kirkens Bymisjon driften, etter en kommersiell driver som hadde fått mye kritikk. Ved den neste anbudsrunden i 2008 kom det som et sjokk på mange at Kirkens Bymisjon mistet anbudet, og at driften ble overtatt av Attendo Care. Kirkens Bymisjon hadde fått mye skryt for en betydelig forbedring av kvaliteten ved sykehjemmet. Kirkens Bymisjon og Attendo Care sto opp mot hverandre da driften for neste periode skulle avgjøres, og Kirkens Bymisjon hadde da skåret høyest på kvalitet i anbudsdokumentene, mens Attendo Care lå lavere i pris. Det er ikke rart, fordi Kirkens Bymisjon i hht sitt avtaleverk var bundet til å følge den kommunale pensjonsordningen, som antas å medføre omkring 80 000 kroner per årsverk i merkostnader i forhold til de kommersielle drivernes pensjonsvilkår. Oslo kommune valgte pris framfor kvalitet – altså akkurat det omvendte av hva NHO Service påstår. Anbudsrunden gikk ut over kvaliteten. Skifte av driver skaper alltid uro. I dette spesielle tilfellet er det grunn til å tro at det rammet enkelte av beboerne i særlig grad, fordi de av livssynsgrunner følte det som særlig attraktivt at sykehjemmet var drevet av Kirkens Bymisjon. Plutselig ble premissene for deres sykehjemsvalg revet bort, og de var bundet til et sykehjem drevet av det helkommersielle Attendo Care.
30. januar i år hadde Dagbladet et stort oppslag om lønnsforholdene for ansatte ved Paulus Sykehjem. Sykepleier Ronalie Catalon hadde en årslønn som var ca 50 000 kroner lavere enn Oslo kommunes minstelønn for en med hennes stilling og ansiennitet. Hun kunne foretelle at hun flere helger var eneste sykepleier, som sammen med tre assistenter hadde ansvar for 92 pleietrengende. Fagforbundet sier generelt at lønnsnivået på konkurranseutsatte sykehjem i Oslo er 30-35 000 kroner lavere per år enn det er på de kommunale sykehjemmene. I tillegg kommer den store forskjellen i pensjonsvilkår.
Eksemplet Paulus Sykehjem illustrerer at den fremste konkurransefaktoren er de ansattes lønns- og arbeidsforhold – og kanskje spesielt pensjonsavtaler. Driften ved kommersielle institusjoner bygger også ofte på større bruk av ansatte med lavere faglig kompetanse – også det økonomisk fordelaktig for driverselskapet.
Det finnes dokumentasjon fra en rekke av de konkurranseutsatte sykehjemmene i Oslo på at de ansatte får den tvilsomme æren av å være hovedårsaken til at kommersielle drivere kan vise til lavere pris per sykehjemsplass enn for de sykehjemmene som er kommunalt eid eller er eid av ideelle organisasjoner. Med 5-årige driftsavtaler skjer det stadige skifter av drivere ved de konkurranse-utsatte sykehjemmene. Foruten at det skjer et fornyet press på de ansatte lønns- og arbeidsvilkår ved disse skiftene, fungerer de også ofte dårlig for mange av de pleietrengende.
Jeg må konkludere med at den måten NHO Service bruker referansen til Oslo på, er sterkt misvisende og framtrer som svært problematisk når man undersøker fakta nærmere.
Konklusjon
Denne gjennomgåelsen av ”analysen” som NHO Service har presentert for Bergen kommune, er høyst alarmerende. Siden henvendelsene til ulike kommuner ser ut til å være skåret over samme lest, er det sannsynligvis nå en rekke kommuner som blir brukt i et spill for å fremme konkurranseutsetting på falske premisser.
Jeg understreker derfor igjen min utfordring til NHO Service: Gi meg fullt innsyn i det datamateriale og de beregninger som dere bygger deres ”analyse” på, slik at det kan vurderes og etterprøves konkret. Slik notatet til NHO Service framstår så langt, blir konklusjonen at dette er et makkverk av en oppsiktsvekkende slett kvalitet.
Bergen, 30. september 2010 Torstein Dahle
Vedlegg: Interpellasjon til bystyremøtet 25. oktober 2010
VEDLEGG
Interpellasjon til bystyrets møte 25. oktober 2010:
Om kommunens utgifter til forvaltning, drift og vedlikehold (FDV) av eiendomsmassen
NHO Service sendte 17. september et notat til Bergen kommunes byrådsavdeling for finans, konkurranse og omstilling med tittelen ”Ressurs- og effektivitetsanalyse av kommunale helse- og omsorgstjenester, renhold og FDV – Bergen Kommune”. Analysen går ut på å sammenligne Bergen kommunes utgifter til ulike oppgaver med det som NHO Service kaller ”Beste praksis”. På det grunnlaget mener NHO Service å kunne påvise et betydelig potensial for innsparing ved å konkurranseutsette en rekke oppgaver.
Som det framgår av notatets tittel, analyserer NHO Service bl.a. FDV-kostnadene. Når de i kapittel 3 i sin analyse skal beregne effektiviseringspotensialet for Bergen kommune for FDV-kostnadene, har NHO Service kommet til at ”Beste praksis” tilsier at Bergen kommune skulle kunne få FDV-kostnader på 1,11 milliarder kroner, mot nåværende nivå som oppgis til 1,29 milliarder kroner. Etter å ha trukket fra et beløp på 16,7 millioner kroner i antatte kostnader for å administrere eksterne kontrakter, mener NHO Service da å ha identifisert en mulig effektiviseringsgevinst på 157,4 millioner kroner ved å konkurranseutsette FDV-oppgavene for Bergen kommunes eiendomsmasse.
NHO Service opplyser at de bygger på KOSTRA-tallene for Bergen kommune for 2009, med supplerende informasjon fra byrådet i Bergen. Tallene for ”beste praksis” bygger på egne beregninger fra NHO Service.
I budsjettet for 2003, som var siste budsjettår før byrådet Mæland I tiltrådte, var samlede driftskostnader til Bergen Bolig og Byfornyelse budsjettert til 167,1 millioner kroner. Samlede driftskostnader til daværende Bergen Bygg og Eiendom KF var budsjettert til 194,0 millioner kroner. Disse to bedriftene ivaretok til sammen de samlede FDV-oppgavene vedrørende Bergen kommunes eiendomsmasse.
Hva er bakgrunnen for at Bergen kommunes FDV-kostnader er vokst fra 361,1 millioner kroner (budsjettert) i 2003 til 1287,9 millioner kroner nå, dvs. en økning på 257 prosent i løpet av byrådene Mæland I, II, III og IV? Hva består de 1287,9 millioner kroner av? Beløpsmessig er det en kostnadsøkning på mer enn 900 millioner kroner, og det er jo et meget betydelig beløp.
Finansbyråd Liv Røssland har til Bergens Tidende uttrykt at analysen til NHO Service viser at det er mye å hente på konkurranseutsetting av tjenester. Vil byrådet i stedet vurdere å gå tilbake til den organisering av FDV-arbeidet som ble benyttet i 2003, da den åpenbart må ha vært mye billigere enn det som ifølge NHO Service er ”beste praksis”?
Følg meg på Twitter
Følg meg på Facebook
Og når NHO Service tilsvarende skulle bistå Høyre i Trondheim var "nøyaktigheten" på samme nivå, og formannskapet fikk denne korrigeringen fra kommunaldirektøren
Kommentarer
Grunnen er at de ikke har råd til å drive dem lenger og at de private barnehagene driver godt.
Det er underlig om dette gjelder kun små kommuner og ikke i Oslo
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.