Privatisering, marked og konkurranse
Ansiktsløse pakker. Humaniteten forsvinner i velferdsstaten
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Privatisering, marked og konkurranse
- Publisert fredag 04. februar 2011 08:56
Disse helt enkle poengene blir aktuelle i forbindelse med viktige hverdagseksempler for mange mennesker. De viser at konkurranseutsetting og effektivisering i velferdsstaten kan ha omkostninger som ikke blir synlige i regnskap og bunnlinjer", skriver professor Jan-Olav Henriksen i en klok debattartikkel.
Ansiktsløse pakker.
Humaniteten forsvinner i velferdsstaten
Av Jan-Olav Henriksen, professor dr. theol & dr. philos
Fremmede. Ved å kjenne hverandres historie kan vi ha gode relasjoner til hverandre. Derfor er kunnskap om hverandres historie viktig for å ivareta humanitet. Uten slik kunnskap blir vi fremmede for hverandre. Å utvikle slik kunnskap forutsetter relasjoner som er varige, og som bygges opp over tid. Denne oppbyggingen av det vi kan kalle humanitetskapital går tapt hvis vi fratas muligheten for å ha stabile og varige relasjoner til hverandre. Da skapes dyp fremmedgjøring.
Disse helt enkle poengene blir aktuelle i forbindelse med viktige hverdagseksempler for mange mennesker. De viser at konkurranseutsetting og effektivisering i velferdsstaten kan ha omkostninger som ikke blir synlige i regnskap og bunnlinjer. La meg nevne tre aktuelle eksempler.
Kjenner ikke barna
I den aktuelle og utskjelte TT-reformen i Oslo, der man organiserer transport for brukerne fra Sverige, blir nå all kunnskap som tidligere sjåfører hadde om brukernes behov nullstilt. Brukerne risikerer hver dag å møte nye sjåfører som ikke kjenner deres behov. Datteren til en kollega har opplevd dette. Hun vet ikke hvem som kommer for å hente henne eller når hun blir hentet. Kunnskapen hennes tidligere faste sjåfør hadde om hva hun og andre trengte og hvem som kan sitte sammen med andre og ikke av barna som reiser sammen, finnes ikke lenger. Denne kunnskapen forutsetter kjennskap, varige relasjoner og hukommelse fra en dag til den neste, kan nå ikke bygge seg opp, fordi selskapet ikke tenker på dette når de tildeler sjåfører.
Byrådet har neppe heller tenkt på det. Barna som kjøres er ikke lenger individer med egne historier, men ansiktsløse pakker som fraktes mest mulig effektivt fra ett sted til et annet. I tillegg til utryggheten dette skaper, har det også omkostninger for familie, skole og andre som befinner seg på punktene mellom transporten. Men de har ikke plass i noen regnskaper.
Mangler kompetanse
En kvinnelig bekjent har vært bruker hos Nav i en årrekke. Hun er kronisk syk med en vanskelig diagnose. Før reformen hadde hun en saksbehandler som kjente henne, og som ga råd om hva hun skulle foreta seg. Nå møter hun hver gang en ny saksbehandler som ikke kjenner hennes historie. Utskiftingen av saksbehandlere har utvilsomt sammenheng med at reformen genererer kompetansemangel, gir større press på dem som arbeider i Nav og fratar dem sjansen til å forberede seg tilstrekkelig.
Hver gang hun er hos Nav må hun repetere sin historie, og bygge ned mistenksomheten som hver ny saksbehandler møter henne med og fortelle henne at alle de tiltak som foreslås av saksbehandler, ikke passer for henne (selv om dette står i sakspapirene). Møtene med Nav tapper langt mer krefter enn nødvendig. Utskiftingen av personell fører til et konstant underskudd på kompetanse som er forankret i kunnskap om individuelle klienters historie. Resultatet er at min bekjente møtes av press for å komme seg ut i jobb snarest mulig. For en som er kronisk syk og helt ute av stand til det, men som ikke har noe annet ønske enn å jobbe, legger dette tunge stein til byrden. Budskapet fra Nav blir bokstavelig talt hensynsløst, fordi hennes historie ikke er kjent. Du er en belastning og vi vil ha flest mulig ut i jobb snarest. Noe annet er vi egentlig ikke interessert i. Vi bryr oss ikke om å kjenne deg og din historie.
Et siste eksempel er saken med nedleggelsen av Oslo Hospital. Slike institusjoner fungerer godt når man har bygd opp lange og gode relasjoner mellom pasienter og stab, og sikret en effektiv og trygg behandling. Oslo Hospital er nok ikke det eneste psykiatriske sykehus der man opplever det frustrerende å måtte bli konkurranseutsatt.
Alle taper
Men igjen er relasjoner og historie i bakgrunnen. Det tas ikke hensyn til verdien av dem i forbindelse med konkurranseutsetting. Kunnskapen om hvem pasientene er, kan forsvinne.
Alle som har arbeidet med, eller hatt en relasjon til psykiatriske pasienter, vet hvor viktig dette er. Men hvordan kan det komme til uttrykk hvis alt bare måles i tall, budsjetter og regnskap?
Poenget skulle være tydelig. Vi mister sjansen til å praktisere og ivareta humanitet der vi mister sjansen til å utvikle forståelse for, eller ha, en historie. Det gjelder imidlertid ikke bare for klienter, pasienter og brukere, men det gjelder også for profesjonelle og fagfolk som vil gjøre en god jobb. Da blir alle tapere. Men taperne lar seg altså ikke avlese i budsjetter og regnskap. Den kan effektivt skjules fordi de som blir skadelidende hele tiden forblir ansiktsløse. Humaniteten kan ikke måles. Det gjelder for den som for den individuelle historie: den telles ikke i regnskapet. Tapet er der altså like fullt.
(Aften 3. februar 2011)
Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook.
Kommentarer
Kronikken beskriver meget godt hvordan klienter, pasienter og brukere, profesjonelle og fagfolk som vil gjøre en god jobb taper på dette. Alle er imidlertid ikke tapere - på tid at vi får bedre oversikt om hvem som egentlige vinner på dette her og hvor mye (for i det tilfelle handler det bare om penger).
Den store utfordringen er først å gi et tilbud til alle som trenger det.
Så kan man konsentrere seg om kvaliteten på tilbudet.
Dette gjelder ikke bare i Oslo, men i alle kommuner - uansett hvem som styrer.
TT tjenester eller hjemmehjelp - dette er store sektorer i en hver kommune. Og det som gjenspeiler dette uansett hvem som styrer er at de får personer til å komme å levere piller og bidra med det de skal.
Hvem som kommer fra gang til gang vet brukeren ingen ting om.
Et nært familiemedlem bor i Oslo og begynner å surre og har altzheimers.
Vedkommende orker rett og slett ikke det kommunale tilbudet. At det skal komme fremmede inn i leiligheten flere ganger om dagen. Hun har ikke hode til å takle det.
Derfor har barna gått sammen og de kjøper tjenester fra et privat omsorgsfirma.
Resultatet er at de samme menneskene kommer og de har bedre tid til å være der.
Dette er ikke noe jeg skriver for å si at private er best. Det spiller ingen rolle for min tante om de som kommer sin sjef er privat eller offentlig.
Det som spiller noen rolle er organisering.
Små enheter vil kunne gi stabilitet og trygghet og komme med de samme. Store enheter motsatt.
Dette er noe ikke bare Oslo, men alle kommuner i Norge (uavhengig av hvem som styrer) sliter med.
Det er ikke bedre her i sosialiststyrte kommuner enn ikke-sosialists tyrte kommuner.
Ulempen er at små enheter er dyrt.
De må da kjempe om pengene med skoler, barnehager og pleiehjem.
Du utfordret dine lesere til å gi deg råd og mitt råd er at du kommer med dine alternativer.
Hvor vil du ta penger fra for å få mindre enheter ? Skolene ?
Har jobbet for meg selv og andre siden 2002 mot offentlig forvaltning. Etter den at NAV-reformen kom, har jeg også jobbet gratis for "NAV (stat)", og "NAV (kommune)". Holdt også et foredrag/panelt debatt i regi av Oslo legeforening med +-80 deltakere. Jeg har fusjonserfaring fra bank. Poenget mitt er at NAV ikke er en fusjon, og at "kundene" ikke kan bytte "bank". Dessuten er det opp i mot 3 millioner "kunder" av "NAV". Så debatten som handler om "NAV". PS! Det er "regjeringen" (byrådet) i Oslo som har ansvaret for TT-kjøringen, og ikke NAV (Stat) - Norges Regjering. Det blir lett en sammensausing av ansvarsområder.
FiA - Pilotprosjektet Funksjonshemmed e i Arbeid
Deltaker/Tillitsvalg/Ressusperson
Jan F.
se hvordan vitnemålene i stortingspensjo nssakene gikk, ikke domsavsgelsen. det er uhyggelig å lese hva tidligere ledende politikkere sa. det er alvorlig hva et reprentativt demokrati fungere som. jeg er redd for at dette er bare begynnelsen på slutten av et samfunnet hvor vi få være mennesker med svakheter.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.