Privatisering, marked og konkurranse

Rus på anbud - forenlig eller uforenlig med velferdsstatens verdigrunnlag?

Rus på anbud - forenlig eller uforenlig med velferdsstatens verdigrunnlag?"Vi må ikke glemme at det velferdssamfunnet vi ofte tar for gitt, faktisk er resultatet av samfunnsmessig kamp og det i ganske nær fortid.

Historisk sett må altså velferdsstaten forstås som en økonomisk omfordelingsmekanisme som skal sikre alle borgere grunnleggende materiell og velferdsmessig trygghet, tuftet på det ukrenkelige menneskeverdet slik dette er formulert i menneskerettighets-konvensjonen Norge har ratifisert.

Velferdssamfunnet og med dette, utviklingen av velferdsstaten, var en motreaksjon mot datidens vilkårlighet og manglende beskyttelse av borgerne mot den vilkårligheten det frie markedet opprettholdt.

Jeg tror det er en stor fare for at det offentliges behov for kostnadseffektive tjenester med påfølgende privatisering, reduserer det verdigrunnlaget helsetjenestene bygger på," skriver Kari Sundby, generalsekretær i Landsforbundet mot stoffmisbruk, i denne artikkelen.


Rus på anbud - forenlig eller uforenlig med velferdsstatens verdigrunnlag?

Av Kari Sundby, generalsekretær i Landsforbundet mot stoffmisbruk



Vi må ikke glemme at det velferdssamfunnet vi ofte tar for gitt, faktisk er resultatet av samfunnsmessig kamp og det i ganske nær fortid.

Historisk sett må altså velferdsstaten forstås som en økonomisk omfordelingsmekanisme som skal sikre alle borgere grunnleggende materiell og velferdsmessig trygghet, tuftet på det ukrenkelige menneskeverdet slik dette er formulert i menneskerettighets-konvensjonen Norge har ratifisert. 

Velferdssamfunnet og med dette, utviklingen av velferdsstaten, var en motreaksjon mot datidens vilkårlighet og manglende beskyttelse av borgerne mot den vilkårligheten det frie markedet opprettholdt.

En fortid vil liker å tenke er politisk fortid og en saga blott med velferdssamfunnet. Hvorfor da dette historiske tilbakeblikket? 

Jo, fordi privatisering igjen er blitt en populær «offentlig løsning» for å få kontroll over utgifter til helse og velferd. Vilkårlighet og manglende trygghet for riktig helsehjelp til rett tid, og på rett nivå, må ikke bli en konsekvens ved den anbudspraksisen vi ser Helse-Norge legge opp til.

Anbudsprivatisering betyr, kort oppsummert, at produksjonen av varer/tjenester overlates til private leverandører. Det offentliges rolle reduseres til å styre via verdier og standarder.

Hvilke verdier og hvilke standarder? Alle regionale helseforetak har implementert et felles verdigrunnlag og har alle «trygghet», «kvalitet» og «respekt» blant sine kjerneverdier.

Det fremgår av Stortingsmelding nr. 26(1999-2000:kap.4) at markedstilpasning med økt vekt på konkurranse og kostnadseffektivitet er en nødvendig forutsetning for å sikre fremtidige helsetjenester.

Jeg siterer:
«sikre best mogleg bruk av dei tilgjengelige ressursane. Føremålet med auka bruk av økonomisk inspirerte styringsmodellar er såleis djupast sett forankra i ønsket om å ivareta forvaltaransvaret gjennom ei ansvarlig ressursforvaltning og såleis unngå å sløse med ressursane.»

Velferdsstaten skal dermed bestå. Det unike menneskeverdet og retten til trygghet og helse skal ivaretas fortsatt, men nå via konkurranseutsetting og kostnadseffektive private tjenesteytere.

Verdienes intensjon og målbevares. Det er bare virkemidlene som tilpasses nye utfordringer.

Dette høres jo ganske betryggende ut? Og ideelt sett;

Det er mulig å tenke seg at konkurranseutsetting og skjerpet konkurranse mellom tilbydere av behandling kan lede til økonomisering og best mulig tjenester til lavest mulig pris.

Anbudsordning og tjenesteproduksjon hos private aktører reduserer det offentliges behov for å binde opp kapital ved å eie driftsmidlene selv. Kjøp av tjenester kan derved lede til økt fleksibilitet, tilpasningsdyktige og dynamiske behandlingstilbud som lett tilpasses endret etterspørsel.

Gjennom retten til fritt sykehusvalg, kan man se for seg at bruker velger det tilbudet som er best tilrettelagt ut fra personlige behov og preferanser. Gjennom etterspørsel dirigeres den private satsningen slik at bruker sikres tilstrekkelig tilgang på de behandlingstilbudene som etterspørres mest.

Slik bruk av markedsmekanismer og regulering gjennom etterspørsel og tilbud er som kjent noe av kjernen bak New Public Management, nåtidens løsning på velferdsstatens voksende utgifter.

I et slikt perspektiv ville reell brukermedvirkning komme styrket ut av privatisering og det til en kostnadseffektiv pris for det offentlige. Offentlige myndigheter kan sørge for en verdiforankret styring ved hjelp av pris og nasjonale veiledere, fremfor regler og byråkrati.

Er det da slik at rusbehandling på anbud sikrer tilgjengelig og godbehandling på brukers premisser i tråd med dette beskrevne verdigrunnlaget?Dessverre; det ser foreløpig ikke slik ut;

Riksrevisjonen rettet i vår kritikk mot de regionale helseforetakenes oppfølgning og kvalitetssikring av avtalene med de private institusjonene innen TSB. Det ble også rettet kritikk mot hva Riksrevisjonen karakteriserer som manglende intern kontroll i institusjonene. Det rettes også kritiske
merknader mot Helse – og omsorgsdepartementet (HOD) pga av manglende nasjonale standarder for rusbehandling. Kort oppsummert konkluderer Riksrevisjonen våren 2010:

• Det mangler konsensus og faglige standarder for god behandling innenTSB

• Det mangler nasjonale standarder/veileder for TSB

• 70 til 90 % av pasientene mangler IP selv om de ønsker slik plan.

• Eksisterende planer er mangelfulle

• Det mangler rutiner og retningslinjerfor kvalitetssikring av de private institusjonene

Ganske så dyster lesning og ikke i samsvar verken med intensjonene i helselovgivningen eller verdigrunnlaget vår velferdsstat og vårt velferdssamfunn bygger på. Privatisering uten standarder for god behandling og uten tilstrekkelige rutiner for internkontroll?

Forankret i det enkelte menneskets ukrenkelighet ligger retten til å treffe frie valg og medvirke i eget liv, også som bruker av helse og velferdstjenester. Retten til individuell tilrettelagt helsehjelp som bygger på omsorg og respekt for den enkeltes autonomi og integritet, utøvet gjennom brukermedvirkning, ligger implisitt i dette overordnede verdigrunnlaget.

I stortingsmelding nr. 50 (1998-1999) slås det fast at brukerperspektivet skal stå sentralt i offentlig politikk.

I spesialisthelsetjenesteloven fremgår det at loven skal bidra til å sikre et likeverdig tjenestetilbud, tilpasset pasientens behov.   I pasientrettighetsloven presiseres det at respekten for den enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd skal ivaretas.

Det Riksrevisjonen her avdekker er ikke bare manglende verdiforankret praksis, men smaker av lovbrudd. Brukerh ar et rettskrav på Individuell plan(IP), men planen er ikke et juridisk dokument og utløser derfor ikke et rettskrav på et forsvarlig innhold i planen.

Det mangler altså enighet om hva god behandling skal være. HOD sier at dette ikke vil være på plass før 2015. Inntil videre behandler vi som før. Vi vet at rusavhengighet er kjennetegnet av symptomer utover den direkte fysiske og psykiske avhengigheten. Kaotisk livsførsel, til dels omfattende gjeld og en sviktende evne til å forvalte seg selv, psykisk og sosialt, følger i kjølvannet av misbruket. Det vet vi alle og forventer at adresseres gjennom behandling og rehabilitering og ivaretas i anbudsrundene.

Slik er det faktisk ikke. Men hva hardette med privatisering å gjøre?

Jeg mener disse manglene har noe med anbudets karakter å gjøre.

Et anbud er en kontrakt og regulerer hvilke tjenester som skal ytes til en gitt pris. Det offentlige, her regionale helseforetak, ønsker størst mulig produksjon til lavest mulig pris. Jeg våger den påstand at dette ligger innbakt i anbudslogikken.

Dette betyr nødvendigvis at noen tjenester faller innenfor og dessverre; Noe vil falle utenfor – «Riktig» bestillingsinnhold blir avgjørende fordi tjenestetilbyders mål; Å vinne anbudsrunden og samtidig gå med overskudd, vil være en driv i retning å oppfylle anbudet, men ikke nødvendigvis noe mer heller. Jeg skal belyse dette gjennom ett par eksempler.

Lise er til behandling etter mange års rusavhengighet. Lise er angstpreget og tidligere diagnostisert med rusutløst psykose og er redd for å bli psykotisk igjen. Lise vil ha en IP og vil at det skal være etmål og et tiltak at hun skal dra til byen med en primærkontakt for og gradvis utfordre angsten sin. Hun vil til psykolog for å bli tryggere på hva som kan utløse psykoser. Dette lar seg dessverre ikke løse mens Lise er til behandling fordi bearbeiding av psykiske problemer faller utenfor anbudet institusjonen er bundet av. IP ble påbegynt, men ikke avsluttet fordi saksbehandler på NAV ble sykmeldt. Da saksbehandler ble frisk igjen, var tilmålte ressurser til arbeid med IP brukt opp. Veldig leit at det ble slik, men vi har rett og slett ikke ressurser til å bruke mer tid på dette. Men det ordner du vel lett når du kommer ut selv? 

Per har mye gjeld. Han vet ikke hvordan han skal gå fram for å skaffe seg oversikt over gjelden og hvem som kan hjelpe ham og bekymrer seg mye for dette. Han vet at uten penger får han ikke et ok sted og bo, han får heller ikke abonnement på mobil eller tv med betalingsanmerkninger. Per er redd for ensomhet og vet at veien tilbake til «gamle venner» kan være kort om han ender opp isolert etter behandling. Per tar dette opp med primærkontakten som sier; Dette driver ikke vi med skjønner du, Ta det opp med NAV du, når du er tilbake i kommunen. Det er NAVs ansvar det der.

Per og Lise skrives ut som «ferdigbehandlet» og vurdert «utskrivningsklare» til ensomhet privat kaos og angst. Mange av disse utstyres med merkelappen «behandlingsresistente» når rehabiliteringen mislykkes. En tragedie for den enkelte og samfunnsmessig lite lønnsomt.

Jeg tror det er en stor fare for at det offentliges behov for kostnadseffektive tjenester med påfølgende privatisering, reduserer det verdigrunnlaget helsetjenestene bygger på.

Jeg mener at kravene til kostnadseffektiv produksjon av behandling skjer på bekostning av etikk, brukermedvirkning og rettsikkerhet, rett og slett fordi ingen sterke pressgrupper tar til motmæle når det gjelder ruspasienter.

Det oppstår en åpenbar verdikonlikt mellom anbudets ramme og muligheter for reell medvirkning fordi medvirkningen reduseres og begrenses til den innretningen på tjenester og den ressursfordelingen anbudet tillater.

Jeg mener det må oppstå et fagetisk dilemma for behandleren og utfordrer profesjonene på dette. Profesjonsverdier kan lett tape for pålagt lojalitet ovenfor arbeidsgiver/oppdragsgiver og slik endre det verdigrunnlaget helse og velferdstjenestene bygger på i negativ retning. Jeg oppfordrer profesjonene til å stille seg bak Kierkegaards alltid aktuelle erkjennelse: "Skal man hjelpe en annen, må man først finne ut hvor han er, og møte ham der. Dette er første bud i alle sann hjelpekunst."

(bladet Mot stoff nr. 2 - 2011)

Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook

Kommentarer   

#1 Haakon 13-06-2011 22:52
Igjen ser vi at eierstruktur er viktigere enn tilbud.
Om noen vil hjelpe rusavhengige så må de få lov til å starte opp og hjelpe dem!
Hvordan kan du nekte folk å hjelpe, Ivar, bare fordi eieren ikke heter staten?
+1 #2 Marie Diaz Winger 14-06-2011 07:25
Narkotika og alkohol er blitt verdens viktigste handelsvare. Banker, politi, politikere samt hele maktapparatet er involvert. De tjener på det selv, så de kan fortsette å dra på cruise. Dessuten gir narkotika og alkohol finanseliten anledni...ng til å kontrollere befolkningen! Uten narkotika og alkohol ville vi hatt revolusjon for lenge siden. Narkomane og alkoholikere gjør ikke opprør! Eller oppgjør.. Narkotika og alkohol er den moderne vestlige verdens måte å senke den sosiale spenningen på.
#3 Ivar J 14-06-2011 07:50
Haakon: en ting er å lese en tekst som fanden leser bibelen, men du er jo ikke en gang der. jeg kan ikke fatte og begripe at det overhode er mulig å si at fordi man (artikkelen erfor øvrig ikke min) mener anbud ikke er egnet metode når stat/kommune skal kjøpe rusbehandlingsp lasser så er dette det samme som å "nekte folk å hjelpe". de fleste av disse institusjonene har da levert tjenester til det offentlige lenge før EØS-avtalen og konkurranselovg ivningen kom på plass, og det fungerte aldeles utmerket. skru av autopiloten.
#4 Haakon 14-06-2011 12:04
Marie :
Narkotika koster samfunnet vårt mye penger og vi bruker mye penger på å bekjempe det.
Videre koster det mye å rette opp skadene den gjør.
I USA er problemet enda større og det koster samfunnet enormt mye å bekjempe dette. De involverer seg i andre land, de kjemper på gatene, det koster liv og rehabilitering.
Så - hvem det er du mener tjener på dette er litt uklart siden du ikke skriver noe om det.
Men, at det er opprørere i Afghanistan som finansierer terroren sin med det er det liten tvil om og at narkokartellene tjener rått vet vi. Det er kanskje dem du sikter til.

Ivar : Mulig jeg er på litt autopilot. Men, jeg oppfatter deg som det samme. Tar avstand til det private initsiativ uansett hva det gjelder - og da svarer jeg på det.
Jeg mener at vi har store utfordringer innen helse, omsorg og pleie. Også på rusavvenning. Og da må alle som kan tenke seg å bidra få lov til det.
Ikke måtte godta statens rammer, men få lov til å prøve seg selv.

Når det gjelder rammen for andud du viser til så er det den som bestiller anbudet som bestemmer dette. Om bestiller ikke er god nok så er det en sak, men det skal da ikke de som leverer anbudene kritiseres for!
#5 terje m 15-06-2011 11:24
er helt enig med Ivar, når "langtids" behandling har blitt en salgsvare. de annsatte må bruke tid og krefter på lobbyvirksomhet isteden for å konsentrere seg mest om de som er inne til rehabilitering, og langtidsbehandl ing blir kortere. nå er det snakk om kun 1/2 år mot normalt ca 2 år++ nei noe er helt på tryne i a/s Norge!!!
#6 Knut Foss 15-06-2011 17:18
Helt enig Ivar
+1 #7 Erol Bülow Jantzen 21-06-2011 07:36
Sprøtt og se at visse bryr seg om noe.. men det er vel bare et forsøk på og være smart og insektuell... Kult.. Med empatiske forståsegpåere! ! Bedre en ikke noe!! :sad:-)()

You have no rights to post comments