Privatisering, marked og konkurranse
Konkurranseutsetting kan være brutalt
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Privatisering, marked og konkurranse
- Publisert mandag 12. september 2011 01:48
Organisasjoner som Kirkens Bymisjon er ideelle organisasjoner med lange tradisjoner, og med metoder og kunnskap som bygges opp over tid. Hvordan er det da mulig å forestille seg at ideelle og nyere kommersielle organisasjoner skal kunne konkurrere på lik linje? Hvordan skal ideelle organisasjoner kunne henge med i denne kommersielle runddansen? Kanskje blir løsningen å gjøre som de kommersielle tilbudene og tilby en forkastelig pensjonsordning, eller ansette minimalt med fagutdannede slik at det blir billigere å drive. Eller som enkelte velger, kun å ta inn «enkle» klienter med gode prognoser slik at «stykkprisen» blir økonomisk gunstig. Slik anbudsordningen er i dag har ideelle organisasjoner ikke lenger råd til å drive etisk," skriver Tone Mass Andersen med sine erfaringer fra en rusinstitusjon i Kirkens Bymisjon.
Til anbudsforkjemperne.
Konkurranseutsetting kan være brutalt
Av Tone Mass Andersen, sosialarbeider
Maktesløse
Hvordan er det mulig å tenke seg at ideelle og kommersielle organisasjoner skal kunne konkurrere på lik linje? Og hvordan er det mulig å forestille seg at konkurranseutsetting er til det best for klientene?
Slik Oslo kommune styres i dag, blir stadig flere institusjoner og boliger innenfor rusomsorg, eldreomsorg, barnevern og andre vanskeligstilte grupper, satt ut på anbud. I anbudsperioden må institusjonene forsøke å selge inn sitt tilbud i en konkurranse som vurderer best kvalitet til best pris. Anbudet gjennomføres i snitt hvert femte år, og ansatte og brukere står da maktesløse for hva som vil skje. Som miljøterapeut i rusomsorgen mener jeg å ha fått kjenne på anbudets mange negative sider for oss som skal utføre jobben, og for brukerne som ufrivillig må gjennomgå endringene. Dette gjennom min erfaring fra å ha arbeidet på H7 (Holmen), en institusjon drevet av Kirkens Bymisjon. Institusjonen har nettopp gjennomgått, eller slik jeg ser det fått gjennomgå, i en veloverveid anbudsprosess. Men veloverveid av hvem?
Ubegripelig
Selv opplevde jeg anbudsprosessen som uforutsigbar og demotiverende. Ville jeg ha en jobb videre? Hvordan ville den se ut?
Og ville brukerne kunne benytte tilbudet? Jeg kjente sterkt på behovet for å betrygge brukerne, og ville gjerne si at, jo da, stedet består som før. Institusjonen vant til slutt anbudet, men tilbudet er etter min mening skviset, og årsaken er ene og alene økonomi.
Vi mistet fire av ni miljøterapeuter og vi hadde ikke for lite å gjøre fra før. På nattetid sitter vi igjen med to sovende nattevakter på 20 brukere. Med en sirkulasjon på mellom fem og ti nye brukere pr. uke vet vi sjelden tilstanden til den enkelte. På en avlastningsavdeling i et distriktspsykiatrisk senter jeg kjenner til, er det to våkne nattevakter på syv brukere. Vi får ofte like helsemessig dårlige brukere på H7. I tillegg til dette ble dagtilbudet vårt droppet uten at det finnes tilsvarende type rusfrie tilbud for denne gruppen. Et dagtilbud som for en rekke brukere har vært sentralt på veien til å slutte eller redusere rusmiddelinntaket. Det er for meg ubegripelig og brutalt at noen som ikke har jobbet her, og vært tett på brukerne, kunne gjøre så omfattende endringer på noe jeg så tydelig har sett fungere.
Kommersielle tilbud
For meg er det uforståelig at noen kan forestille seg at konkurranseutsetting er til det beste for brukerne. I motsetning til forutsigbarhet og trygge relasjoner over tid, fremmer anbudet uro, flere brutte relasjoner, utsatte endringsprosesser, demotiverte hjelpere, frykt og for mange bytte av hjem. Vi jobber ikke under metoder som forkastes hvert femte år.
Organisasjoner som Kirkens Bymisjon er ideelle organisasjoner med lange tradisjoner, og med metoder og kunnskap som bygges opp over tid. Hvordan er det da mulig å forestille seg at ideelle og nyere kommersielle organisasjoner skal kunne konkurrere på lik linje? Hvordan skal ideelle organisasjoner kunne henge med i denne kommersielle runddansen? Kanskje blir løsningen å gjøre som de kommersielle tilbudene og tilby en forkastelig pensjonsordning, eller ansette minimalt med fagutdannede slik at det blir billigere å drive. Eller som enkelte velger, kun å ta inn «enkle» klienter med gode prognoser slik at «stykkprisen» blir økonomisk gunstig. Slik anbudsordningen er i dag har ideelle organisasjoner ikke lenger råd til å drive etisk.
(Aften 8. sept. 2011)
Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook
Kommentarer
Vi ser på sykehus hvordan folk dør fordi de ikke er i sentrum.
Blir unødig syke fordi de ikke er i sentrum.
Vi ser på rusmisbrukere som ikke er i sentrum.
Bare se på diskusjonen for noen år siden i Oslo om sykehushotellet . Hanne Harlem og venstresiden skulle ikke ha noe av at noen private tjente penger på et sykehushotell! Da var det bedre at det ikke ble noe tilbud til de som trenger det.
Gang på gang ser vi at trangen til å nekte folk å tjene penger gjør at tilbudet til de som trenger det ikke er der.
Så - du kan angripe så mye du vil - men du (eller ditt parti) er ikke særlig for å sette brukere i sentrum selv.
Konkurranse SKAL være brutalt, og det er den billigste som vinner.
Høyresiden har ALDRI fremmet sunn konkurranse, de har alltid konsentrert seg om å få færrest mulig til å jobbe mest mulig for minst mulig lønn og dårligste vilkår.
Alle politiske partier går for privatisering og konkurranse, la deg ikke lure av partiprogrammen e, de er der bare for å villede.
De som savner diskusjon, savner en evig debatt uten løsning, lær av rikspolitikerne som har gjort det til en lukrativ levevei å tangere løsninger uten å bryte igjennom.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.