Privatisering, marked og konkurranse
Konkurranseutsetting - til plunder og heft
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Privatisering, marked og konkurranse
- Publisert torsdag 22. mars 2012 01:14
Jeg har vært folkevalgt i 25 år, og den gang jeg begynte som helse- og sosialpolitiker var det den store integrasjonen som var rådende ideologi: samordning av sykehjem og hjemmetjeneste. Samarbeid og helhetlige tjenester. I dag er vi i motsatt ytterpunkt: oppsplitting, og kjøp og salg: bestiller- /utførermodellen. Der omsorgen preges av at hjelpebehovet varierer fra uke til uke, tvinges bestillerkontoret å lage firkantede vedtak og bestillinger til utførerleddet. Stoppeklokkeomsorgen er blitt et begrep.Fagfolk bruker mer og mere tid på å sende papirer og bestillinger til hverandre. Mer og mer tid ved skrivebordet og PC-en, sa jeg bl.a. da jeg i går under overskriften "Konkurranseutsetting - til plunder og besvær" innledet for 200 helse- og sosialarbeidere på en konferanse i Trondheim.
Les innledningen nedenfor.
Konkurranseutsetting – til plunder og besvær!
Innledning av Ivar Johansen på konferansen Omsorg 2012, Trondheim 20. mars 2012
Raddison Blue Royal Garden
Anbud
Anbud og konkurranse er bra!
Det kan bidra til effektivisering.
Det kan bidra til kostnadskutt.
Det kan kanskje også bidra til gode forbedringsprosesser.
Kommunene og offentlig sektor har vel siden tidenes morgen kjøpt tjenester i det private marked ved konkurranse på pris. Særlig ved kjøp av varer og tjenester innenfor teknisk sektor
Anbud og konkurranse er utmerket til sitt bruk. Der det passer. Særlig der kravspesifikasjonen greit kan puttes inn i et regneark. Hvor varen som skal kjøpes er statisk. Men på noen sektorer er anbud direkte skadelig for den tjeneste som skal leveres, og det er en altså denne grensegangen som er diskusjonstemaet. Hva egner seg for anbud og konkurranse, og hva gjør det ikke.
Private
Helt grunnleggende for meg er, og som jeg håper alle her står for: vi skal ha et helsevesen som sikrer at alle får tilstrekkelig helsehjelp, uavhengig av sosial status, inntekt eller bosted. Sånt løses ikke av markedet alene, og kan bare sikres gjennom et sterkt offentlig helsevesen.
Men private tiltak har alltid ytt viktige bidrag for å supplere det offentlige helsevesen, og har sin helt naturlige plass. Opp gjennom årene har jeg som folkevalgt brukt mye tid for å sikre at tiltak som Lovisenberg Sykehus, Bymisjonens mange utmerkede tiltak, Oslo Hospital og ruskollektivene får langsiktige, forutsigbare og akseptable rammebetingelser.
Derfor: dette er ikke en diskusjon om privat kontra offentlig virksomhet. Anbud er også skadelig for de viktige bidrag private virksomheter representerer på helse- og omsorgssektoren.
Hjelpebehovet varierer over tid
Sykdom kjennetegnes ofte ved ustabilitet. Hjelpebehovet varierer over tid. Særlig slår dette ut innenfor psykisk helsevern. Når sykdomsbildet arter seg svært forskjellig gjennom ukene, månedene og året vil naturligvis hjelpebehovet være varierende.
For å ta en aktuell sak som verserer i Oslo:
15-årig sterkt hjelpetrengende jente med ADHD og tunge psykiske lidelser. Bydelen har kravspesifikasjon til anbud ment at det holder med en bemanning på 1 til 1, noe både fagfolk og Fylkesmannen er uenig i.
For å sitere Fylkesmannen:
«Fra de stedene hun har hatt tjenester den senere tiden, beskrives en type utagering som kan vare over tid og med en stor alvorlighetsgrad. Det er ikke omtvistet at hun ved utagering har behov for minst 2 personer til stede. Bydelen beskriver at Aleris vil ha 1:1-bemanning, men med annet personale umiddelbart tilgjengelig. Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-1 og 9-4 plikter kommunen å legge forholdene til rette for minst mulig bruk av tvang. Fylkesmannen kan ikke se hvordan personale umiddelbart tilgjengelig skal sikre 2:1 bemanning i de situasjonene som krever minimum to personer for å få kontroll.
Det er beskrevet at tidsperioden kan være omfattende og utagering kan komme som lyn fra klar himmel. Hun vil heller ikke alltid være i nærheten av boligen eller annet personale. Samtidig har bydelen plikt til å forebygge bruk av tvang og makt. Fylkesmannen vektlegger også foreldrenes vurdering av at en bemanningsfaktor på 2:1 vil bidra til å forebygge utageringer, ved å bytte fokus fra en voksenperson til en annen og ta kontroll over henne på et så tidlig tidspunkt at utageringen blir minst mulig.»
Det er helt greit å legge innkjøp av blyanter og viskelær inn i et regneark, som grunnlag for anbudskrav, men kompliserte hjelpebehov som denne jenta har er noe mer enn A4. Hennes hjelpebehov er så komplisert og varierende at den noe statistiske og langsiktig ramme anbudssystemet representerer vil være i strid med lovgivningens krav i forhold til å gi forsvarlig helsehjelp.
Behovet for stabilitet og forutsigbarhet
Helse- og omsorgstjenestens aller viktigste kvalitet er kontinuitet og stabilitet. For mange år siden jobbet jeg som miljøarbeider ved et behandlingshjem for autistiske unger. Jeg vet at det kan ta år å bygge opp en fortrolig og god behandlingsrelasjon mellom behandler og ungene. Rundt Transporttjenesten for funksjonshemmede ser vi det samme: bare det at den psykisk utviklingshemmede en dag får en annen sjåfør enn den faste, og som ikke kjenner vedkommendes reaksjonsmønster og behov, kan skape så mye uro at skoledagen er ødelagt for ungdommen.
Dette er sentralt både i barnevernet, rusomsorgen og psykisk helsevern.
Ethvert skifte av driftsoperatør innebærer vanligvis et skifte av ledelse og bemanning, og det innebærer som oftest skifte av driftsfilosofi. Årsaken til at en ny aktør vinner er jo nettopp at han representerer noe annet enn den som i dag driver institusjonen eller hjelpetilbudet. Kirkens Bymisjon driftet Paulus sykehjem ut fra en helt annen driftsfilosofi enn det kommersielle internasjonale konsernet Attendo Care. Denne forskjellighet, som vi gjerne kan kalle mangfold, er en – av få – fordeler ved anbud.
Men dette mangfoldet kunne vi også i større grad fått ved Statens og kommunens egne institusjoner. Dessuten; kravene i anbudsutlysningene - sammenholdt med prispresset - gjør at alle som skal levere anbud gradvis blir likere og likere hverandre. Og det betyr: likere det offentlige tjenestetilbudet.
De mange og raske skifter av operatør skaper uro og utrygghet både blant ansatte og beboere, og den bryter opp den kontinuitet og stabilitet som blant annet sykehjemsbeboere trenger. Når beboerne på Midtåsenhjemmet i Oslo eventuelt nå skal få ny drifter, bemanning og driftsfilosofi på for 3. gang på 6 år, ja da representerer dette en betydelig kvalitetsforringelse for sykehjemsbeboerne.
Ta psykisk helsevern: Relasjonen til terapeuten er helt vesentlig for resultatet av terapien. Da kan man ikke risikere å måtte bytte terapeut hvert 4. eller 6. år fordi en ny spekkhugger har vunnet anbudet.
Anbud presser priser
I alle de anbud jeg har sett har prisfaktoren verdt helt sentral. Anbud er et system for å levere mest mulig tjenester til lavest mulig pris, ikke å gi best mulig kvalitet. Og som vi alle vet; det er lønnskostnader som er hovedfaktor innenfor helse- og omsorgssektoren. Det er vanskelig å presse kostnader uten å redusere på antall ansatte, eller sette inn ufaglærte.
Det måtte ikke nødvendigvis være sånn at man bare konkurrerer på pris, for anbudskonkurranse om å levere best mulig kvalitet til en definert pris er jo også mulig. Men det brukes ikke.
Når det ikke skjer er naturligvis dette også at vi må se anbudssystemet som en del av en helhetlig tenkning, New Public Management, hvor bestiller/utfører-modeller, stykkpriser og slikt er helt sentrale. Det dreier seg om å se helsetjenester ikke er som å produsere enhver annen vare. Det dreier seg om å se at det er en vesentlig forskjell på å produsere hvitevarer og å behandle syke mennesker.
Ved anbud dreier det seg ikke om levert kvalitet, men beskrevet kvalitet. Den som er best til å beskrive det som man forventer anbudsutlyser ønsker går til topps på kvalitetsdelen av anbudet. Det blir en egen profesjon å skrive anbud, og den som skal delta i et anbud kan gjerne kjøpe den tjenesten av noen eksterne, og sånn sett sier ikke det døyt om den potensielle leverandøren.
Når anbudsvinneren er valgt er det min erfaring at verken Staten eller kommune-Norge har tilstrekkelige vilje, ressurser eller kompetanse til å kontrollere kvaliteten på det som leveres.
Reklamasjon
I den offentlige debatt har jeg det siste året hørt de som sier (og NHOs Petter Furulund er av dem): Ammerudlunden Sykehjem og Adecco er et godt eksempel på at anbud og konkurranseideologien virker. Her kan kommunen avvikle kontrakten og kaste ut en leverandør som ikke leverer den kvalitet kontrakten forutsetter. Ja, det er riktig under en forutsetning: at helse- og omsorgstjenester kan likestilles med enhver annen vare. At det å stille opp i reklamasjonsdisken hos Elkjøp for å klage på en hvitevare du kjøpte der, og med loven i hånd si: jeg hever kjøpet og vil ha pengene igjen, har nøyaktig samme virkning som å stille på kontoret til Adecco og si: jeg er misfornøyd med leveransen av sykehjemstjenester og hever kontrakten.
Reklamasjon for å bytte hvitevarer, mobiltelefoner og den slags kan være upraktisk, men er til å leve med. Men helse- og omsorgstjenestens aller viktigste kvalitet er kontinuitet og stabilitet. Det kan ta år å bygge opp en fortrolig og god behandlingsrelasjon mellom behandler og den hjelpetrengende. Å bytte mobiltelefon er ikke helt det samme som å bytte ut sykepleieren som de siste måneder har stilt opp og hjulpet deg i hjemmet ditt.
Helse- og omsorgstjenestes brukere er ofte svært syke og hjelpetrengende. De har ikke tid og ork til å være profesjonell kjøper i dette markedet. Mange av dem har mer enn nok utfordringer i hverdagen, om de ikke også skal få dette i tillegg.
Valgfrihet og brukerinnflytelse
Valgfrihet er et mantra i den politiske debatt. Elever i den videregående skole skal kunne velge hvilken videregående skole de skal gå på (men som egentlig betyr at de flinkeste elevene skal få velge først, og de andre får ta det til takke med det som blir igjen), eller vi skal få velge sykehjem (som bare vil kunne skje forutsatt at vi har overkapasitet og til enhver tid har ledige plasser - noe det jo ikke er).
De hjelpetrengende vi her snakker om har ingen valgfrihet.
Gjennom anbudssystemet har vi til de grader fått forvaltningens helt ensidige rett til å bestemme mest ut fra den som leverer den laveste pris, og litt kvalitet.
Gjennom lovverket er brukerne av helse- og sosialtjenestene prisverdig gitt en sterk rett til innflytelse over utformingen av tjenestetilbudet og måten det blir gjennomført på. Brukermedvirkning er viktig.
Anbudstenkningen gjør brukermedvirkning vanskeligere.
I begrenset grad gis den hjelpetrengende eller dennes pårørende noen innflytelse på utformingen av konkurransegrunnlaget. På forholdet mellom pris og kvalitet eller i hvilket geografisk område hjelpen skal gis. Eller på det avgjørende premiss om at hjelpen skal gis i nåværende bolig eller at det er faglig uønsket at han må flytte ut av det nærmiljøet han bor i.
Når det skal besluttes hvem som skal tildeles kontrakten har brukeren rett til å få uttale seg. Men, hvordan skal man kunne gi en kvalitativ uttalelse når den som skal ha hjelpetilbudet nektes innsyn i sakens dokumenter med begrunnelse at anbudsdokumentet inneholder forretningshemmeligheter?
Mange av de vanskelige sakene vi har hatt i Oslo gjelder tvangsflytting. Vedkommende bor i et bo- og omsorgstilbud i dag, og bydelen setter det totale hjelpetilbudet ut på anbud. I realiteten setter man da det som skal være hjemmet til den enkelte på anbud, og det ligger implisitt at hjelpetrengende vil måtte flytte til ny "bolig" ved hver anbudsutsettelse hvert 4. eller 6. år. Jeg synes dette er uverdig.
Samarbeidspartnere eller konkurrenter?
En forutsetning for å få til gode helse- og omsorgstjenester er at alle aktørene har en åpen og tillitsfull samarbeidsinnstilling. Innenfor felter som rus og barnevern er det viktig at alle institusjoner og tiltak samarbeider om felles utfordringer. Det må ikke bli slik at aktører tilbakeholder viktige erfaringer og informasjon om brukergruppene, for å sikre seg et konkurransefortrinn.
Anbudsregimet endrer disse posisjonene. Nå er de som før var samarbeidspartnere plutselig blitt konkurrenter. Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon driver begge viktige boligtiltak for vanskeligstilte grupper: boliger med en særskilt oppfølgingstjeneste hvor målsettingen er å gjøre beboerne selvhjulpne slik at de kan flytte ut i ordinær bolig. Men når Oslo kommune skal inngå avtaler om nye boliger må både Frelsesarmeen og Bymisjonen levere anbud. At de er blitt konkurrenter gjør naturligvis noe med samarbeidsklimaet og åpenheten dem i mellom.
Sårbare grupper blir de skadelidende.
Byråkratisering
I forlengelse av dette kommer også en annen uheldig konsekvens av anbudshysteriet: Mer byråkrati, og mindre fag.
Dette illustreres av en undersøkelse som ble utarbeidet for EU-kommisjonen i høst: Norske transaksjonskostnader målt i prosent av kontraktenes verdi ligger helt i Europa-toppen – bare Tyskland ligger foran oss på en slik oversikt. Mens gjennomsnittet er 1,4 prosent, er Norges andel 4,1 prosent. Overført til penger: Anbudssystemet har en utgiftsside for norsk offentlig sektor på 16 milliarder pr. år, men for all del: det har også en besparelsesside. Men rapporten forteller oss altså: vi ligger helt i tet i Europa når det gjelder anbudsbyråkratikostnader.
Innkjøpskostnader vil naturligvis alltid påløpe, men den ekstreme utbredelsen av anbud i pleie- og omsorgssektoren – langt ut over det EUs konkurranseregler krever – har gjort at sosialarbeidernes hverdag har blitt mer blåruss-preget og mindre sosialfaglig.
Jeg har vært folkevalgt i 25 år, og den gang jeg begynte som helse- og sosialpolitiker var det den store integrasjonen som var rådende ideologi: samordning av sykehjem og hjemmetjeneste. Samarbeid og helhetlige tjenester. I dag er vi i motsatt ytterpunkt: oppsplitting, og kjøp og salg: bestiller- /utførermodellen. Der omsorgen preges av at hjelpebehovet varierer fra uke til uke, tvinges bestillerkontoret å lage firkantede vedtak og bestillinger til utførerleddet. Stoppeklokkeomsorgen er blitt et begrep.
Fagfolk bruker mer og mere tid på å sende papirer og bestillinger til hverandre. Mer og mer tid ved skrivebordet og PC-en.
Etikk
Fylkesmannen i Oslo og Akershus sendte for noen uker siden en henvendelse til Helsetilsynet hvor essensen i det de sa var: "Vi er av den oppfatning at regelverket om offentlige anskaffelser står i motstrid til de hensyn lov om sosiale tjenester skal ivareta der bolig- og omsorgstjenester ytes til mennesker med særlige behov."
Bydelslegen i bydel Frogner har tilsvarende sagt, etter at bydelen prøvde seg på anbud på bo- og omsorgstilbudet til 3 svært tunge og hjelpetrengende psykisk syke: det vil være helseskadelig å flytte dem. Vi avlyser anbud. Eller sagt med andre ord: helselovgivningen går foran anbudslovgivningen.
Og her kommer for meg da etikken inn.
Helse- og omsorgsarbeidere har sine faglige etiske retningslinjer. Der er det mange gode formuleringer. Men når til slutt da den faglige ansvarlige skvises mellom administrative budsjettpålegg og egen faglig integritet, hva gjør fagmennesket da? Der regnemesterne i økonomienheten presser på for at et tjenestetilbud skal ut på anbud, men hvor det klart faglige riktige er at den tunge hjelpetrengende pasienten ikke bør flyttes ut av nåværende omsorgstilbud.
Jeg skulle ønske meg helse- og omsorgsarbeidere som i større grad har sin lojalitet hos syke og hjelpetrengende. Som har faglig integritet og tydelig setter foten ned når anbudsregimet kommer i konflikt med fagets etiske grunnregler. Som bastant av og til sier: Som fagansvarlig for vedkommende motsetter jeg meg dette.
Følg meg på Twitter
Følg meg på LinkedIn
Få tilsendt nyhetsbrev
Kommentarer
Godt innlegg og det er godt å se at du mener at anbud og private har sin plass i Norge og i det offentlige tilbudet også.
Når det kommer til 15-åringen du nevner..... At bydelen spesifiserer at det er tilstrekkelig med en 1:1 bemanning så kan vel nesten ingen andre enn bydelen lastes for det.
Ikke de som kan tenke seg å levere tjenesten i allefall - uansett om det er privat eller offentig.
Det som viser seg fra sak til sak gjennom hele offentlig sektor er at det er en veldig dårlig bestillingskompetanse.
Det offentlige selv aner ikke hva de trenger - og da er det veldig vanskelig å levere tilfredsstillen de.
Vi så det i går om AltInn. Et system ingen i det offentlige kjenner noe særlig til (iflg Giske) og som bare har vokst og vokst uten at noen av bestillerne forstod konsekvensen.
Vi så det i fjor vår da nye veier måtte rives opp pga telehiv - bestillingen var ikke god nok.
Og vi ser det i dine eksempler her - det er bestillingen det er noe galt med.
Om bydelen hadde bestillt 2:1 så måtte utfører forholde seg til det.
Man kan nesten ikke kjefte på utfører at han gjør feil når man ikke har sagt klart i fra hva han har bestillt.
Når det gjelder klage og reaksjonsmuligh eter mot de som leverer helse.
Ja - man kan si opp avtaler og således skremme deltakere mot å gjøre feil.
Jeg syns det er fint, jeg. For - når det offentlige gjør feil så får det jo ikke reaksjoner.
Man tar opp et problem på et møte, lover pressen forbedring og så er det alt.
Hvilket av de to reaksjonsmønste rne tror du man lærer mest av ?
I dag ser vi at staten bruker mer penger enn den skal. Vi har tappet oljefondet med 400 milliarder mer enn vi skulle over 10 år.
Det er 40 mrd for mye, det! Og det er MYE penger!
Et det 8 Operaer hvert år i 10 år ?
Dette kan ikke fortsette. Da bruker vi opp pengene - ikke bare avkastningen.
Man kan derfor ikke øke og øke offentlig sektor. Man må ha alle kluter til!
20% av alle som jobber i Norge jobber i helsesektoren allerede. Det er mange, det! Det er dobbelt så mange som snittet i OECD.
Hva syns du om det, Ivar? Hvorfor er det så mange? Er det kanskje et organisatorisk problem?
Eller er det naturlig at vi er dobbelt så mange? Og dermed langt dyrere enn alle andre?
Vi trenger alle mann til pumpene. Og - om staten, som betaler, ikke spør de private hva de kan bidra med så kan de ikke bidra.
Vi må slutte å tenke stat og privat. Vi må begynne å tenke oppgaver som skal løses!
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.