Privatisering, marked og konkurranse
Hvem kjøper dobørsten?
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Privatisering, marked og konkurranse
- Publisert onsdag 11. juli 2012 01:51
"Dette er en hverdagshistorie fra det effektiviserte offentlige Norge. I en stor statlig etat hadde en skilt mellom eiendom og drift, dvs. det var to ulike enheter som hadde ansvaret for bygningsmassen og driften av bygningen. Da oppstår det ofte spørsmål som i dette tilfellet: Er en dobørste en del av bygningsmassen eller er den forbruk/drift. Det er altså ikke slik at en bare kan anskaffe en ny dobørste, det må først avklares hvem som skal gjøre det.Skillet mellom drift og eiendom, som i dette tilfellet, er et resultat av den pandemi av reformer i offentlig forvaltning som med en fellesbetegnelse ofte kalles New Public Management (NPM). Pandemien har rammet litt forskjellig, avhengig av politiske regime og andre forhold, men den har slått inn i de fleste vestlige land. På tross av at den sittende rødgrønne regjeringen har erklært at de har henvist NPM til skraphaugen, så blir de fleste ansatte minnet om dens tilstedeværelse daglig gjennom eksempler som det foran," skriver professor Rolf Rønning bl.a., og understreker at oppsplittingen av offentlig sektor svekker muligheten for overordnet politisk styring.
Hvem kjøper dobørsten?
Oppsplittingen av offentlig sektor svekker muligheten for overordnet politisk styring.
Av Rolf Rønning, professor i sosialpolitikk Høgskolen i Lillehammer
Dette er en hverdagshistorie fra det effektiviserte offentlige Norge. I en stor statlig etat hadde en skilt mellom eiendom og drift, dvs. det var to ulike enheter som hadde ansvaret for bygningsmassen og driften av bygningen. Da oppstår det ofte spørsmål som i dette tilfellet: Er en dobørste en del av bygningsmassen eller er den forbruk/drift. Det er altså ikke slik at en bare kan anskaffe en ny dobørste, det må først avklares hvem som skal gjøre det.
Skillet mellom drift og eiendom, som i dette tilfellet, er et resultat av den pandemi av reformer i offentlig forvaltning som med en fellesbetegnelse ofte kalles New Public Management (NPM). Pandemien har rammet litt forskjellig, avhengig av politiske regime og andre forhold, men den har slått inn i de fleste vestlige land. På tross av at den sittende rødgrønne regjeringen har erklært at de har henvist NPM til skraphaugen, så blir de fleste ansatte minnet om dens tilstedeværelse daglig gjennom eksempler som det foran.
I Norge så er nettopp utskilling i resultatenheter, og oppsplitting av offentlig sektor, noe av det mest markante ved innføringen av NPM.
Oppslittingen av enheter har vært begrunnet med at skulle skille politikk og forvaltning. Politikerne skulle gi rammer og styringssignaler, og så skulle forvaltningen (helst i egne enheter) sørge for måloppnåelsen. Det er argumentert for at oppsplittingen vil føre til en profesjonalisering av tjenestene; den enkelte enhet skulle drive med det en var god til. Dette er tydelig inspirert av næringslivets motto om å satse på kjernevirksomheten. Koblet til en økt fokusering på betydningen av ledelse, så ble oppsplittingen i resultatenheter sett som en delegering; målet var gitt og enhetslederen fikk større frihet til å velge virkemidler, samt større ansvar for måloppnåelsen. Vi ser fort at overføringen av modeller fra privat til offentlig sektorer er problematisk, f.eks. bygger en på den uholdbare antakelse at en kan skille politikk og forvaltning. En behøver heller ikke å være medlem av Mensa-klubben for å skjønne at en her fort vil få samordningsproblemer. Det er ikke noe stort problem for en bedrift at en deler opp produksjonen i to separate enheter, hvis det ikke er fordyrende eller de direkte motarbeider hverandre. Men for offentlig forvaltning gjelder det at de skal arbeide for samme politisk gitte mål. Samordning er et overordnet mål for offentlig forvaltning.
Dette er ikke enkelt, og vi opplever stadig at offentlig sektorenheter står mot hverandre. Når forvaltningen har egne enheter som skal fremme henholdsvis oljeutvinning og miljøhensyn, så vil de ofte ha ulike interesser. Det blir da opp til overordnet myndighet å ta en politisk avveining av de ulike hensynene. Det forutsetter da at de ulike enhetene fortsatt er underlagt politiske styring. Men det er ikke alltid tilfelle. Ansvaret for driften av infrastrukturen her i landet er nå overlatt til enheter som i ulik grad driver selvstendig uten muligheter for statlig samordning. Posten går med overskudd, men i mindre grad med post. Det diskuteres om ansvarlig minister (Giske) gikk for langt da han prøvde å signalisere politiske målsettinger til styret i Telenor, hvor staten er dominerende eier. Politiske myndigheter har konstruert enheter som skal realisere politiske mål, men som de ikke lenger kan instruere. Og ikke bare det; det forventes at de frikoblede enhetene oppfører seg på markedet som "normale" markedsaktører; dvs. at de gjør det som bedriftsmessig er mest lønnsomt, enda det er politisk uønsket. Med jevne mellomrom så får vi da saker som at Statoil lefler med diktatorer, engasjerer seg i oljesandvirksomhet, selger ut bensinstasjonene osv. Et argument for å etablere aksjeselskaper er at en får inn ny kapital, og etablerer en et aksjeselskap så må en oppføre seg som andre profittsøkende aksjonærer, ellers vil ingen satse penger der. Men den norske stat har den nødvendige kapital.
Det er ikke urimelig å anta at jo flere enheter en splitter opp statlige virksomhet i, jo vanskeligere vil det bli å realisere felles politiske mål, fordi alle delene har en annen gitt målsetting som er viktigere.
Når staten er opptatt av et inkluderende arbeidsliv, så skal en derfor ikke overraskes over at de statlige enhetene ikke prioriterer dette mer enn private bedrifter. Samtidig så gir det jo et signal om at det ikke var veldig viktig, og kan heller ikke kreve store omlegginger av private aktører. Hvis vi er opptatt av at vi skal ha politisk valgte organer som skal gjøre vedtak om kursen framover, så synes en oppsplitting av offentlig sektor kontraproduktiv. Og hvis en også fratar overordnet myndighet samordningsmuligheten, så har vi gjennomført en frivillig politisk kastraksjon. For dem som ønsker en nedbygging av offentlig sektor er dette positivt. For andre må det være mer problematisk.
Hovedpoenget i denne kronikken er den manglende politiske samordning oppsplitting i resultatenheter medfører. Men siden innsalget av NPM har lagt stor vekt på at det er en kostnadseffektivisering, kan det være grunn til å påpeke at oppsplitting i resultatenheter også kan være fordyrende. Og det skyldes ikke bare tidsbruken til de mange diskusjoner om dobørsten og andre grensetilfeller, men at når to enheter gjør det som er mest lønnsomt for seg, så kan det bli dyrere totalt for fellesskapet. Dette kan skje både ved ar en enhet sparer x kr. men slik at det et blir dobbelt så dyrt for en annen enhet, eller at begge partene sparer penger, mens fellesskapet må ta store ekstrabelastninger. Da vi underviste i organisasjonsteori for tretti år siden, så brukte vi ordtaket "Skit i Norge, leve Toten" som et uttrykk for dumskap og manglende helhetsperspektiv. Med NPM er dette blitt modellen.
Historien om dobørten er en drittsak i dobbelt betydning. Men i effektiviseringens navn har vi laget en modell som inviterer til slike meningsløse diskusjoner. Og håpet om at fornuften skal redde oss er liten. For det blå-blå-regjeringsalternativet er oppskriften "mer av dette", så vidt vi har skjønt.
(Klassekampen 25. juni 2012)
Følg Ivar Johansen på Twitter
Få tilsendt temavise nyhetsbrev
Kommentarer
I dag drifter og vedlikeholder stat og kommune mange bygg og mye infrastruktur. Kort fortalt er etterslepet på et lite Statsbudsjett. 8 av 10 skoler har dårlig inneklima, og vi har Europas dårligste veistandard. Til tross for at vi er Europas rikeste land.
Hvorfor skjer dette? Jo - det handler om prioriteringer. Pressen er flinke til å informere om en tante Olga som ikke får en sårt tiltrengt plass på et pleiehjem. Politikerne blir konfrontert og må finne løsning - ta penger fra et sted og putte det et sted der pressen (folket) har fokus.
Pressen er mindre opptatt av å skrive om inneklima på skoler. Dessuten er oppussing fryktelig dyrt, så det er fristende å utsette "bare et år til" for å fremstå som om man er flinke på områder som har sterkere fokus.
Eller - som Ivar Johansen i dag - vil bruke enormt med penger på å bygge boliger til Romfolket. Det er stor mangel på boliger til mange grupper, men han vil altså bruke masse penger på noen som aldri har betalt skatt til landet, som ikke har opphold mer enn tre måneder. Fremfor å f.eks. vedlikeholde.
Derfor er drift og vedlikehold/eie rskap to vidt forskjellige ting. Nå som man ser at dagens ordning ikke virker er det kanskje på tide å tenke nytt.
Høyre ønsker at stort fond til vedlikehold. Slik at politikere kan drifte så mye de bare vil og samtidig er det rammer for vedlikehold. Jeg skjønner ikke hva som er galt med å prøve noe nytt når man ser at det eksisterende feiler.
Resultatet med dobørsten? Det ble vel et spleiselag blant de ansatte som bruker den...
Har du så lite å fare med at du må oppkonstruere sånt som dette?
Det jeg altså skriver her
ivarjohansen.no/.../...
er "i denne byen skal alle, uansett bakgrunn, få tak over hodet."
Jeg har ikke sagt noe om å bygge en eneste bolig, og ser heller ikke at det er aktuelt. Disse folka er lykkelige om de så bare får en madrass å sove på, bare det er under tak, og tilgang til dusj, toalett og muligheter for personlig hygiene. Alt er bedre enn å sove ute under broer, i parker osv.
Men, når man tilbyr ly så har man ansvar for forholdene.
Hvor mange plasser er det snakk om ?
Og - hvorfor er det ikke tatt i bruk før, til studenter eller narkomane, eller de som bor på hospits før?
(Kjenner ikke Oslo på det området, skjønner du)
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.