Privatisering, marked og konkurranse

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Privatisering, marked og konkurranse

Publisert fredag 16. november 2012 01:12

Rolf Rønning:
Velferd til salgs

Jeg var i år tilstede på Almedalsveckan på Gotland, hvor de aller fleste som mener at de betyr noe i det svenske samfunnet møtes. Hele 1800 seminarer/ møter i løpet av en uke, og 17000 besøkende, vitner om stor interesse og stor aktivitet. Velferdsspørsmål var temaer på mange av tilstelningene, og ble også omtalt av alle partilederne. Denne første uka i juli var derfor en enestående mulighet til å kartlegge situasjonen og konfliktlinjene i den svenske velferdsstaten. 

Et tema som ble nevnt i mange sammenhenger var spørsmålet om fortjeneste i velferden. I Sverige har private firmaer en betydelig plass både når det gjelder skole og omsorg. I omsorgen er nå mer enn hver femte plass drevet av et privat firma. I den økende privatiseringen de siste åra er det store firmaer som har økt sin andel, ikke ideelle organisasjoner. Sverige har nå et av de minst regulerte omsorgsmarkedene i Europa, og det er to store internasjonale firmaer som dominerer den private omsorgsbransjen. Fortjenesten er betydelig. Beregninger viser at den fortjenesten som tas ut i skole og omsorg kunne gitt 20 000 arbeidsplasser innen disse områdene. Slik skaper strid, men striden er mindre enn en kunne vært, fordi både de fire partiene i den styrende alliansen og sosialdemokratene støtter retten til å ta ut fortjeneste. Bare Vensterspartiet er helhjertet mot, og har gjort det til en kampsak. De har støtte hos LO, som er erklærte motstandere. En meningsmåling fra Novus i slutten av juni viste at partiflertallet her er i utakt med folket; bare 12 % mener at det skal være lov å ta ut fortjeneste i skole og omsorg. Blant de borgerlige velgerne krever hele 63% at all fortjeneste skal gjeninvesteres. Så debatten kommer nok til å gå videre.

I Norge er innslagene av kommersielle aktører mer beskjedent, men også hos oss er de synlige, både når det gjelder barnehager og omsorg. Og skal vi tro FrP så er Tromsø, som med borgerlig styre nå ønsker å legge ut alle tjenester på anbud, en modellkommune for hva en blå-blå regjering vil ha. Derfor er det mye å lære av den svenske debatten ved å se på argumentasjonen. 

Tilhengerne av at kommersielle aktører skal kunne ta ut fortjeneste har tre hovedargumenter: 

Private firmaer og konkurranse gir bedre og billigere tjenester

Det er nå dokumentert så grundig gjennom flere store undersøkelser at tjenestene ikke er blitt billigere, at det å framsette slike påstander er å uttale seg mot bedre vitende. Det vi vet er derimot at arbeidsforholdene for de ansatte, og tilbudene til brukerne, flere steder er blitt forverret. Avsløringer både i Sverige og Norge illustrerer det.

Med den dominerende posisjon to store aktører har i Sverige kan en tenke seg en framtid med en tilnærmet monopolsituasjon, hvor det offentlige må betale det som kreves. 

På et av seminarene på Gotland gikk svenske næringsliv høyt på banen og erklærte at de ønsket å være fornyerne av den svenske velferdsstaten. Mens myndighetene fortsatt sto og blankpusset sin gamle Volvo Amazon, så hadde næringslivet tidsmessige løsninger. Men kommersielle aktører går fortrinnsvis inn på etablerte områder hvor andre har opparbeidet ”markedet”. Fornyerne av velferdstjenestene, og de som ser behov det offentlige ikke har tatt opp, er de ideelle organisasjonene. Her er det en stolt tradisjon fra Sanitetskvinnene til Bymisjonen. Disse fornyernes rolle svekkes ved anbudsmodellen, fordi de ikke er så kapitalsterke som de multinasjonale selskapene. 

Folk vil ha valgfrihet

Dette kan ha en god del for seg, og kan ses som et oppgjør med en offentlig sektor som ble paternalistisk og lite lydhør. Men folk ønsker ikke primært å velge mellom ulike firmaer som skal levere samme standardprodukt (jmf. frie brukervalg i Oslo). Når det gjelder omsorgstjenester i hjemmet er forskningen helt klar; brukerne ønsker å vite (og gjerne påvirke) hvem som kommer, når de kommer og hva de skal gjøre. Brukeren ønsker først og fremst fleksible tjenester hvor hjelperne er lydhøre overfor den enkeltes situasjon og ønsker. Motsatsen til en dårlig fungerende offentlig tjeneste, er en godt fungerende offentlig tjeneste, ikke en kommersiell aktør. Heller enn kommersialisering kan svaret være å styrke brukerperspektivet i tjenesten. 

Avvikling av kommersielle aktører vil bety nedlegging av et stort antall arbeidsplasser.

Dette er direkte feil. Arbeidsoppgavene blir ikke borte om de kommersielle aktørene blir borte. Akkurat som offentlig ansatte har gått til de private aktørene, kan de nå gå tilbake til dem som får ansvaret for arbeidsoppgavene, om det er kommuner eller ideelle organisasjoner. Og siden firmaenes utbytte som nevnt tilsvarer et stort antall arbeidsplasser, er det slik at avviklingen ville kunne skape flere arbeidsplasser i tjenestene. 

I tillegg til at pro-argumentene, som påvist, ikke holder, er det flere argumenter mot å involvere kommersielle aktører i velferdstjenestene: 

Fortjeneste på velferd undergraver tilliten til velferdsstaten

Velferdsstaten var ikke ment primært å være kostnadseffektiv, sjøl om all bruk av offentlige midler skal være underlagt en veloverveid kostnadsvurdering. Den skulle først og fremst realisere fellesskapets forståelse av solidaritet. Velferdsstaten skulle bruke en del av fellesskapets midler på grupper som en mente trengte og fortjente det. Den skulle være omfordelende. Et argument for omfordeling var at et samfunn som behandlet de svakstilte på en verdig måte, også var et godt samfunn for de bemidlede. Noen synes å ha glemt det i dag. 

Et stort poeng med at ”våre skattepenger” går til skatteparadis, er ikke bare at det er feil bruk av midler. Det er at det, nesten uavhengig av beløpets størrelse, undergraver legitimiteten til velferdssystemet og vår vilje til å støtte det. Når NAV bruker betydelige ressurser på å avsløre trygdemisbruk, så er ikke det først og fremst for å spare penger, for det kan koste mer enn en får inn, men det er viktig for legitimiteten til systemet at en del misbrukere tas. Fortjeneste på velferd kan derfor være en torpedo mot velferdsstaten, hvis omfanget blir betydelig. 

Et økt innslag av markedsaktører betyr en sentralisering av tilbud.

Kommersielle aktører etablerer tilbud der det er mest lønnsomt, og det betyr der hvor det er størst befolkningsunderlag og størst betalingsvilje og -evne. Argumentasjonen her er ganske lik debatten om konkurranse på posttjenester; det er lite interessant å etablere tilbud i utkantene. I et land som Norge vil en sentralisering av velferdstilbudene undergrave prinsippet om tilnærmet like tjenestetilbud. 

Kommersialisering betyr større sosiale ulikheter i tilbudet til brukerne.

Dette skjer ikke i første runde ved anbud; der forutsetter vi at offentlige bestillere bidrar til at tilbud gis etter behov. Men er et firma først kommet inn i de tusen hjem, så har det store muligheter til å selge tilleggstjenester til brukerne. Slik salg skjer ved at hjelpere som en har et tillitsforhold til, kan anbefale disse ekstra tjenestene. Dette er salg etter ”tupperware”-prinsippet, dvs. at salget skjer effektivt ved at en har tillit til selgeren. Så avgjør kjøpekraften hvor mye en kan få i tillegg til det offentlige tilbudet. 

Anbud gir et dårligere omsorgtjenester.

Dette poenget gjelder uansett om offentlige eller private aktører vinner anbudet, og det skyldes at en ved anbud må forhåndsdefinere tilbudet til brukerne, og plassere brukeren i noen få kategorier, som skal ha samme tilbud. Først da kan tilbyder beregne hvor mye en kan drive tjenesten for. Men omsorg kjennetegnes ved at den skal møte uforutsigbare behov; en vet ikke hva brukeren trenger på forhånd. Omsorg defineres som det å sette seg i den annens sted. Da kan vi ikke bestemme på forhånd hva vi skal gjøre. Det er å pervertere omsorgen. Omsorgens doble natur er at den både er konkrete handlinger, samtidig som den er en egenskap ved disse handlingene. Det er ikke bare det som gjøres, men måten det gjøres på som avgjør om det er omsorg. Omsorg blir til i en sosial relasjon, og kan ikke behandles som en forhåndsdefinert vare. Dette hindrer ikke at det gis mye god omsorg der hvor det er anbud, men det er på tross av modellen og skyldes at de ansatte strekker seg langt, og oftere lenger enn instruksen, for å møte brukerne. De ansatte er derfor støtdemperne for en forfeilet modell.

Anbudsmodellen bygger på standardisering, og den skaper mer byråkrati ved at endringer i behov, og derav hjelpetilbud, krever nye vurderinger og vedtak av noen som ikke står i tjenesten. 

Anbud er ydmykende

I middelalderen hadde vi en ordning med lisitasjoner, eller omvendte auksjoner. Personer, eller familier, som ikke kunne forsørge seg sjøl, f.eks. på grunn av uførhet, ble budt fram på auksjon. Den som kunne underholde familien for det laveste beløpet fra fellesskapets kasse, fikk tilslaget. Velferdsstaten ble bygd ut bl.a. for å avvikle slike uverdige situasjoner. Nå er de gjeninnført i kostnadseffektivitetens navn, og eldre, uføre, ungdom med spesielle problemer mv. bys fram til den som krever minst. 

Vi har enda sjansen

Hoveddelen av dette innlegget har vært viet omsorg, men argumentasjonen er i hovedsak den samme for skoler. Også her er det vanskelig å tenke seg at et tilbud skal kunne bli mye bedre når aktørene skal ha et rimelig utbytte ( 10-15%) av de pengene som går til driften. I Sverige så har en funnet at de private skolene setter høyere standpunktkarakterer på elevene enn de oppnår i nasjonale prøver. Så det er mange måter å markedsføre seg på. 

Det ligger gode fortjenestemuligheter i skole og omsorg, så det er lett å forstå at private aktører ønsker å komme inn på dette markedet. Det er foran argumentert for at dette er lite ønskelig. Svenskene erfarer nå at det er med kommersielle aktører i velferden som med løvetann i plenen; har den først kommet der er den vanskelig i å bli kvitt. I Norge har vi enda sjansen.

Følg Ivar Johansen på Twitter

Få tilsendt nyhetsbrev