Privatisering, marked og konkurranse

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Privatisering, marked og konkurranse

Publisert mandag 10. juni 2013 12:53

"I vår samtid praktiseres det som i fremtiden vil fremstå som en svart flekk i historiebøkene på linje med lobotomi og tvangssterilisering, nemlig tvunget anbudsutsettelse av enkeltmennesker, de med alvorlig grad av utviklingshemming og omfattende bistandsbehov.

Utviklingshemmede mennesker med omfattende bistandsbehov blir, fra de fyller 18, utsatt for anbudsordningen. Forklaringen er EØS avtalens krav til anbudsinnhenting når det gjelder varer og tjenester. Å kjøpe bistand blir ansett som en tjeneste men i anbudsutlysningen er paradoksalt nok, ikke selve tjenesten, men den tjenesten gjelder for, som blir beskrevet og med ganske så sensitive personopplysninger. Rettigheten en person har til tilrettelagt bistand fører til at vedkommende tvinges å flytte til boligtilbudet anbudsvinneren disponerer.   

De aller svakeste røskes opp av foreldrehjemmet eller annet etablert tilværelse og flyttes til nye og fremmede omgivelser som ikke engang behersker deres uttrykksformer.  Disse menneskene mangler ofte verbal språk og ukjente har problemer med å lese deres særegne språkkoder. Denne utfordringen brukes som forklaring på hvorfor medvirkningskravet ofte blir tilsidesatt. Men borgernes rettigheter gjelder uavhengig av språkevne. Pårørende kan være en viktig informasjonskilde i medvirkningsprosessen men erfaringen viser at de ikke alltid får være sine næres stemme eller at denne stemmen ikke blir tatt hensyn til," skriver Angelique Tangen i en artikkel i tidsskriftet Fontene.  

I Oslo er denne saken løst gjennom Munchmuseet/Tøyen-avtalen, men fortsatt er dette en utfordring i landets øvrige kommuner.
                                                                                                                            

Stå opp for din likeverdige neste!

Av Angelique Tangen                                                                                                                              

I vår samtid praktiseres det som i fremtiden vil fremstå som en svart flekk i historiebøkene på linje med lobotomi og tvangssterilisering, nemlig tvunget anbudsutsettelse av enkeltmennesker, de med alvorlig grad av utviklingshemming og omfattende bistandsbehov.

Norges offisielle målsetting er å være et samfunn for alle. Det grunnleggende prinsipp er likeverdighet som vernes gjennom kravene i likestillingsloven. Et likeverdig samfunn består av individer med frihet til alt som vedrører eget liv og rett til likeverdig behandling og bistand. Dette er i samsvar med de internasjonale menneskerettslige avtalene som Norge har forpliktet seg til.

Utviklingshemmede mennesker med omfattende bistandsbehov blir, fra de fyller 18, utsatt for anbudsordningen. Forklaringen er EØS avtalens krav til anbudsinnhenting når det gjelder varer og tjenester. Å kjøpe bistand blir ansett som en tjeneste men i anbudsutlysningen er paradoksalt nok, ikke selve tjenesten, men den tjenesten gjelder for, som blir beskrevet og med ganske så sensitive personopplysninger. Rettigheten en person har til tilrettelagt bistand fører til at vedkommende tvinges å flytte til boligtilbudet anbudsvinneren disponerer.   

De aller svakeste røskes opp av foreldrehjemmet eller annet etablert tilværelse og flyttes til nye og fremmede omgivelser som ikke engang behersker deres uttrykksformer.  Disse menneskene mangler ofte verbal språk og ukjente har problemer med å lese deres særegne språkkoder. Denne utfordringen brukes som forklaring på hvorfor medvirkningskravet ofte blir tilsidesatt. Men borgernes rettigheter gjelder uavhengig av språkevne. Pårørende kan være en viktig informasjonskilde i medvirkningsprosessen men erfaringen viser at de ikke alltid får være sine næres stemme eller at denne stemmen ikke blir tatt hensyn til.

Lovverket gir rett til medvirkning i valg, utforming og tilrettelegging av tjenester og gjelder både i planleggings- og gjennomføringsfasen. En tjenesteinstans kan ikke redusere medvirkningsprosessen til en administrativt utformet anbudsbeskrivelse. FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne som snart blir ratifisert, har som formål å sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne «… full og likeverdig rett til å nyte alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter, og å fremme respekten for deres iboende verdighet.»

Ivaretakelse av integritet er et grunnleggende prinsipp og gjennomsyrer alle konvensjonens bestemmelser. Sosiale tjenester skal ikke legge beslag over ens personlige selvstendighet bare for at vedkommende har omfattende bistandsbehov. En slik forskjellsbehandling må føre til en vurdering av anbudsordningens diskrimineringsrettslige grunnlag. Konvensjonen fastslår at mennesker med nedsatt funksjonsevne har både «… anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre og ikke må bo i en bestemt boform» og «… tilgang til ulike hjemmetjenester og bistand i særskilte boformer, samt annen samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å forhindre isolasjon eller segregering fra samfunnet…»

Er menneske-på-anbud-ordningen legal, legitim, etisk forsvarlig? Hva mener jeg?  Hva mener du? Angår det oss? Hvilken makt vinner over samfunnet vårt?  Til hvilken pris?