Privatisering, marked og konkurranse

RIOs Kenneth Arctander Johansen: Vi må fjerne insentiver til å kutte i kvalitet til ungdommen og sikkerhet for de ansatte

RIOs Kenneth Arctander Johansen: Vi må fjerne insentiver til å kutte i kvalitet til ungdommen og sikkerhet for de ansatte

Det er feil å gi velferdsaktørene insentiver til å kutte i kvalitet til ungdommen og sikkerhet for de ansatte. Insentivene fjerner man om man ikke lar virksomheten drive for profit, sier Kenneth Arctander Johansen i RIO - Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon. Han forteller om erfaringer fra da han for noen år siden arbeidet ved en relativt stor kommersiell barnevernstjeneste.

"Det første som skjedde da jeg ble ansatt var at jeg ble oppført som at jeg jobbet på en annen avdeling enn jeg egentlig gjorde for at fagdekningen skulle se riktig ut overfor Bufetat. I motsetning til de fleste andre steder jeg har arbeidet ønsket man så langt det lot seg gjøre å ha ufaglærte i turnus ettersom det er billigere. Dette er en beslutning organisasjonen tar for at den skal gå mest mulig i overskudd. På bekostning av kvaliteten i tilbudet til ungdommen. Og det er noe som burde gjøre de aller fleste ganske forbanna. For dette er ungdom med helt jævlige historier bak seg. Flere har vært utsatt for omsorgssvikt og misbruk av foreldre og omsorgspersoner, gått fra fosterhjem til fosterhjem, fra institusjon til institusjon og til slutt endt opp hos et kommersielt foretak som gjerne var de siste i rekken som ville ta ungdommen. Og dette betalte Bufetat gode penger for, noe som ga ga et godt overskudd som gjorde at virksomheten kunne spekulere på børs," skriver han blant annet.

Les hele hans tekst under "les mer."

 

Her er hele hans tekst:

Da Linn Herning spurte meg om å støtte Velferd uten profitt var jeg ikke i tvil.

Veldig bra at SV - Sosialistisk Venstreparti og Rødt støtter saken. Også veldig positivt at flere i Arbeiderpartiet vil foreta seg noe, men de må være tydeligere enn de har vært til nå!

Da jeg har fått noen spørsmål fra enkelte om hvorfor jeg er opptatt av dette vil jeg si noe om hvorfor jeg er kritisk til velferdsprofitørene.

For noen år siden arbeidet jeg ved en relativt stor kommersiell barnevernstjeneste. Virksomheten hadde i fleste tilfeller 1-1 bemanning (en ungdom, en voksen) på avdelingene og vi jobbet en såkalt 3-7/4-7 turnus (3 døgn på, en uke fri, fire døgn på osv…). Dette betyr at det måtte være tre ansatte som går i turnus på hver avdeling og Bufetat krevde at så og så mange må ha treårig høyskoleutdannelse som sosionom eller barnevernspedagog på hver avdeling. Denne typen 'medleverturnus' benyttes gjerne av de kommersielle for presse ned lønnskostnadene. For om man regner på antallet timer man faktisk er på jobb så blir timelønnen fantastisk lav. Belastningen tilsvarende høy.

Den gangen hadde jeg en treårig sosialfaglig utdannelse. Det første som skjedde da jeg ble ansatt var at jeg ble oppført som at jeg jobbet på en annen avdeling enn jeg egentlig gjorde for at fagdekningen skulle se riktig ut overfor Bufetat. I motsetning til de fleste andre steder jeg har arbeidet ønsket man så langt det lot seg gjøre å ha ufaglærte i turnus ettersom det er billigere. Dette er en beslutning organisasjonen tar for at den skal gå mest mulig i overskudd. På bekostning av kvaliteten i tilbudet til ungdommen. Og det er noe som burde gjøre de aller fleste ganske forbanna. For dette er ungdom med helt jævlige historier bak seg. Flere har vært utsatt for omsorgssvikt og misbruk av foreldre og omsorgspersoner, gått fra fosterhjem til fosterhjem, fra institusjon til institusjon og til slutt endt opp hos et kommersielt foretak som gjerne var de siste i rekken som ville ta ungdommen. Og dette betalte Bufetat gode penger for, noe som ga ga et godt overskudd som gjorde at virksomheten kunne spekulere på børs.

Da jeg hadde fullført min mastergrad var det en umulighet for aksjespekulanten å gi en lønn tilsvarende min utdanning. Derfor måtte jeg enten jobbe for treårig lønn eller slutte. Andre steder har jeg vært vant med at virksomheter ønsker slik kompetanse. Men selvfølgelig er man mindre opptatt av det enn nettopp overskuddet.

Så kommer de langt mer grusomme fortellingene som jeg har kviet meg for å si så mye om. På et tidspunkt var det en ungdom på en avdeling som hadde et betydelig rusproblem. Jeg foreslo en rekke ulike tiltak og videreføring for denne ungdommen. Virksomheten avviste dette og sendte ungdommen på en ferie i stedet med en ansatt. Ikke lang tid etter at ferien var over døde ungdommen.

På et annet tidspunkt jobbet jeg med en ungdom som ganske nylig var ankommet Norge. Ungdommen var veldig voldelig og det var åpenbart at tiltaket ikke hadde kontroll. Flere av de ansatte var preget av å jobbe på denne avdelingen og man måtte etterhvert gå 2-1. Ungdommen sa selv til meg ved flere anledninger at han var over 20 år. Ikke 15 eller 16 slik jeg hadde fått fortalt. Dette stemte for øvrig med mine antakelser. Det er noe ganske annet med en voldelig voksen enn en voldelig tenåring. Jeg journalførte dette og prøvde å si det til ledelsen ettersom jeg var bekymret for sikkerheten til de ansatte og tilbudet til… personen. Jeg ba dem om å informere UDI. Det ønsket de ikke. “Ungdommen” var nok altfor lønnsom. Det siste jeg hørte var at “ungdommen” utøvde vold mot en ufaglært kvinne da hun jobbet alene.

Så betyr ikke dette at alle kommersielle virksomheter opererer sånn, eller at det offentlige nødvendigvis er så innmari bra. Men jeg mener det er feil å gi en sånn bransje insentiver til å kutte i kvalitet til ungdommen og sikkerhet for de ansatte. Insentivene fjerner man om man ikke lar virksomheten drive for profitt. Dette er altså noen av grunnene til at jeg støtter Velferd uten profitt.

Kommentarer   

#1 Ragnar Hertzberg Næss 16-08-2017 05:42
Jeg er usikker på om dette resonnementet holder. Både i kommunedrevne foretak og hos kommersielle aktører forekommer det at man holder seg innenfor budsjettet ved å bruke ufaglærte som koster mindre. Skolen er ett eksempel. Det bør lages bedre analyser av ulempene ved kommersiell drift enn det Arctander Johansen legger opp til.
#2 Erling 16-08-2017 12:38
Etter å ha vært leder av en ideell rusbehandlingsi nstitusjon som de siste 7 årene har hatt avtale med helseforetak etter konkurranseutse tting med klare kvalitetskrav til virksomheten/le veransene forstår jeg ikke hva som er beviset for at private(som helseforetaket kaller oss)/ideelle og offentlig eide institusjoner ikke har incitamenter til å ville drive billigst mulig for å drifte innenfor stramme budsjetter. Jfr hvordan enkelte off. eide sykehus er tatt med buksene nede ved å registrere dyrest mulige diagnoser for å sikre mest mulig inntekter. Kutter på bemanning for å spare \penger ol. Alle steder finnes det slike og lignende eksempler som det her vises til uavhengig av hvem som har fått oppdraget fra regionalt helseforetak og som selvsagt forventes å følge opp at avtalene overholde mht kvalitet og driftsopplegg?
#3 Kennet Arctander 18-08-2017 05:31
Ragnar: forskjellen er at en ikke-kommersiel l leverandør ikke har et insentiv til å kutte i kvalitet og kompetanse for profitt. De trenger bare å komme i balanse og har et insentiv til å levere høyest mulig kvalitet innenfor rammene de har.

You have no rights to post comments