Mer negativ enn psykiatrien allerede er, kan det vel neppe bli! Jeg har ikke akkurat sansen for Rosenqvist, og Are Saastad gir seg ut for å være pasientenes talsmann, men er han det? Har han gjort noe for å få til endring? Tvert i mot vil han beholde de gamle asylene, og er mer opptatt av "de flotte bygningene" på Gaustad, enn all den lidelse, sorg og ødeleggese som har foregått og foregår innenfor disse veggene.

Jeg mener at psykiatrien hører hjemme på museum. Om noen få har fått hjelp i psykiatrien, er det et dårlig argument og forsvar med tanke på de mange helseødelagte pasientene. I Brennpunkprogrammet forleden ser vi en pasient som må rømme ut på et fyr for å unnslippe psykiatrien. Mange foretrekker gaten heller enn psykiatrien. Forteller ikke det noe? Vi trenger å bygge opp alternativer til psykiatri og det haster. Humane døgnåpne behandlingsklinikker der pasientene får individuell årsaksrettet behandling, og ikke som i dag hvor pasientene må fraktes til de SYKE psykiatriske sykehusene av uniformert politi i håndjern for å så å bli tvangsmedisinert med nervelammende gift som psykiaterne kaller "medisiner". Verken nevroleptika ("antipsykotika") eller antidepressiva helbreder noe som helst, på sitt beste kan disse giftene dempe symptomer, men de helbreder ikke, og gir svært ofte bivirkninger/følgesykdommer som langt overstiger de opprinnelige plagene pasientene måtte ha. Dessuten er de avhengighetsskapende, og svært vanskelig å komme seg ut av.

Hege i Brennpunktprogrammet var heldig som med nød og neppe unngikk tvangsmedisinering og elektrosjokk"behandling" (mishandling). Psykiaterne iverksatte tvangsinnleggelse fordi hun nektet å ta Zyprexa (nervelammende gift). Hun fikk høre av overlegen at uten elektrosjokk og medisin kunne hun risikere kognitiv svikt og hjerneskade! (Ref. Klassekampen). Dette er det pasienter og pårørende får høre. Desverre er det fåtallet som kommer seg ut av psykiatriens klør uten å bli medisinert. Inntar ikke pasientene disse giftene frivillig, blir det fattet vedtak om tvangsmedisinering. Hege er i dag snart ferdig utdannet jurist med toppkarakterer. Hadde hun vært der hun er i dag om psykiaterne hadde greid å gjennomføre sin potensielt dødelige og hjerneskadelige "behandling"? Antagelig ikke, hun kunne, som så mange andre risikert å bli kroniker, ut og inn av psykiatrien. At hun har gått ut med sin historie står det respekt av. Hun kan derved hjelpe mange mennesker, langt flere enn samtlige psykiatere tilsammen kan drømme om.

"Mer negativ enn psykiatrien er i dag kan den neppe bli", skriver Lillian Nore. Hun foreslår derfor å nedlegge hele greia, og hun har åpenbart ikke motforestillinger mot et gigantisk helseforetak i Oslo (som innlegget hun kommenterer faktisk dreier seg om).

Jeg tror ikke Nore og hennes like mener å være inhumane. Men det er det de er, fordi de ukritisk løper kapitalens ærend. Nore representerer overhode ikke noe press mot Helse Sør-Østs planer om å kutte i tilbudene til mennesker med psykiske lidelser. Hun virker tvert om til å like disse planene. Det hadde kanskje da vært ærligere å si dette rett ut?

Nores alternativ er "humane døgnåpne behandlingsklinikker der pasientene får indviduell årsaksrettet behandling". Selv om dette unektelig høres veldig ut som de sykehusene hun ønsker å fjerne, så tror jeg ikke på Nores visjoner. Hennes alternativ er ullent, og mest egnet til å spre forvirring. Nore er tidligere kjent som å være nærmest fanatisk opptatt av kosthold og tarmfunksjoner som svar på det meste som har med sinnets helse å gjøre, og mener vel strengt tatt at psykisk sykdom ikke finnes, så vidt jeg forstår. Psykiatriens helsepersonell har lite i hennes verden å gjøre. Men når hun altså mener at det raskt må etableres alternativer til psykiatrien: Hvem skal Nore egentlig rekruttere til å jobbe på sine frisksport-sentra? Jeg mener, når sykehusene faktisk er borte? Når folk banker på og trenger hjelp? Skal de få et glass gulrotsaft av Lilian Nore?

Sannheten er at Nore og hennes like bare argumenterer for å rive ned. De presenterer ikke troverdige alternativer til psykiatrien. De aller fleste som har litt peiling, og som bryr seg, forstår at å ødelegge institusjonene vil skade langt flere enn dem psykatrien dessverre også skader med sitt behandlingsregime.

PS: Like det eller la være - jeg er opptatt av den lidelse, sorg og ødelseggelse psykiatrien er ansvarlig for. Mye av dette har skjedd på Gaustad, mitt sykehus, og jeg er ikke stolt av det. Derfor tar jeg dette opp til stadighet, og jeg har også skrevet om det mange ganger, blant annet i boka "Asylet" (Aschehoug 2005). Mitt kapittel kan hentes her: http://www.gaustadklubben.no/media/asyletgodt.htm

Jeg vet altså at asylet absolutt ikke bare er godt. Fordi jeg bryr meg om folk, ønsker jeg å endre dette, men uten samtidig å fjerne også det som er bra.

Motkreftene til endring finnes i mange forkledninger, som Nores. Gudskjelov for at vi har modige og samvittighetsfulle folk som psykiaterne Randi Rosenqvist og Svein Haugsgjerd.

Are Saastad, leder i Gaustadklubben

er dethelt slutt på at syke og eldre skal ha krav på og ha et tak over hode ! de som er i den oppsøkende tjeneste skal prøve og hjelpe disse, men har stadig større problemer: det
føles bittert at man blir avvist av sosialttjenesten når de finner et menneske svimeslått av rusmiddelbruk!
Er det slutt på alt som heter menneskelige hensyn i dette landet , så gud bevare oss for denne rød/ grønne regjeringa.

Jeg tror ikke på psykiatrien Are Saastad, og mitt poeng var at det neppe blir verken verre eller bedre med eller uten sammenslåing. Om det var omsorgen for pasientene som var fokus ville innholdet i behandlingen vært det primære å ta opp til debatt og aktivt gå inn for å endre. Det ville være å bry seg.

Å skyve pasientene foran seg når det er egne interesser som veier tyngst, er ikke noe nytt fenomen. Vi ser det stadig vekk. Å demonisere pasientene, samt skape frykt, for å fremme sitt syn er heller ikke uvanlig. Saker fra media der pasienter har vært voldelige blir gjentatt til det kjedsommelige. Går vi inn i disse sakene, så ser vi at samtlige har vært ”behandlet” i psykiatrien. Det vil si fått psykiatriske ”medisiner. At den psykiatriske ”behandlingen” kan være selve årsaken til pasientenes voldshandlinger, det er det taust om. Det har vært enorme satsinger på psykisk helse, pengene har strømmet til psykiatrien. Har det kommet pasientene til gode? At de psykiatriske sykehusene gir human, individuell og årsaksrettet behandling er en drøy påstand Saastad. Dette er ganske enkelt ikke sant. Du flåser med at mitt alternativ er å gi pasientene et glass gulrotsaft. Dette forteller meg mye Saastad, ikke bare viser du en grunnleggende mangel på kunnskap, men en utrolig arroganse og likegyldighet ovenfor de pasientene som har en ernæringsrelatert problematikk. Dette er ikke uvanlig, slik blir pasienter og pårørende møtt hele tiden når de ber om alternativer til potensielt dødelige og livsødeleggende psykofarmaka av forskjellig slag. Det er ikke vanskelig å forstå hvor du har din lojalitet. At du kjemper for arbeidsplassen din og vil beholde den for enhver pris, taler ikke til din fordel. Hvorfor er du så redd for forandring? Hvorfor denne frykten for nedbygging av de tunge institusjonene? Det finnes gode alternativer som kan erstatte disse. Å tråkke i de samme spor i 20-30 år, gir ikke alltid verken innsikt eller kreativitet. Prof. Loren Mosher viste med sitt Soteria House prosjekt at det nødvendigvis ikke må være psykiatrisk personell for å lykkes med å hjelpe mennesker. Han ansatte fornuftige, TRYGGE mennesker til å bistå pasientene under hans ledelse. Prosjektet ble, som du kanskje vet, meget vellykket. Dette var et ikke-medikamentelt tilbud til pasienter med schizofreni diagnose. (En diagnose som forresten hører til på museum).

Jeg er opptatt av flere behandlingsmetoder, og er helt klar på at alle ikke kan bli hjulpet med ernæringsterapi. Ernæringsterapi er fraværende i norsk psykiatri Saastad. Det kaller jeg fanatisme, å nekte pasientene vel utprøvde og dokumenterte metoder. Å bygge all ”behandling” på psykofarmakaindustriens pseudovitenskap er mer enn fanatisme, det er uansvarlighet. Og du beskylder meg for å løpe kapitalens ærend! Du vet kanskje ikke at psykofarmaka er billionindustri? At psykiatrien er bygd på denne industrien og på grunn av den kan fortsette år etter år med å ødelegge mennesker. Penter er makt, og makt gir rett til å skade mennesker. Vet du hvor mye penger denne industrien bruker til å promotere sine ”medisiner”? Og tror du at de gjør det uten å få noe igjen? Psykiatrisk ”helsepersonell” er svært ofte nyttige idioter for denne industrien. Det gledelige er at flere og flere tar skjeen i en annen hånd og innrømmer ærlig at dette kan de ikke leve med. Det står det respekt av. I andre land er man kommet lenger enn her. Noen kommer selv i en livskrise når de skal gjøre opp status og spør seg selv hvor mange pasienter de har hjulpet. Svaret er svært ofte nedslående, og de som bryr seg søker etter andre og trygge metoder å hjelpe pasientene med.

Din beskrivelse av meg som fanatisk er selvsagt ment for å diskreditere meg. Jeg er i motsetning til enkelte andre, både reflektert og balansert.

Jeg vil være med å bygge opp det som er konstruktivt, men det som er destruktivt og ikke liv laga bør rives ned.

Les psykiatriens historie Saastad, kanskje du ville betenke deg på å skrive i positive ordelag om psykiatriens ”arvesølv”.

Men en ting vil jeg ta selvkritikk på, jeg skrev i siste setning i min forrige kommentar ”samtlige psykiatere”. Her skjærer jeg alle under en kam, og det beklager jeg. Dette var en spontan kommentar på en mail jeg fikk fra Ivar Johansen, og det gikk litt for fort. Det finnes noen psykiatere også her i Norge, som er hederlige og gjør så godt de kan for å hjelpe mennesker. Men i Norge er de dessverre få. Nå avdøde Tom Andersen var en av dem. Han var ikke spesielt opptatt av ernæringsterapi, men jeg har ved flere anledning uttrykt min respekt for ham. Og vet at han var høyt respektert av mange pasienter og pårørende. Dessverre kan man ikke si det samme om industriens stofflangere.