Jeg skrev en artikkel i ØB,der jeg hyllet Folloklinikken.Vil andre skal lese dette også,å kanskje komme med noen kommentarer? Her er artikkelen:

En hyllest til Folloklinikken
Den hjelp som gis ved Folloklinikken, skulle mange andre kommuner kopiert. Der blir man møtt som et verdig menneske med ressurser og egenskaper, der fokuseres det ikke så mye på å sette diagnoser, men hva du har av potensial som menneske. Og bli møtt med verdighet og et smil, gjør at du får motivasjon til å fortsette et samarbeid, en behandling som til tider kreves mye av en selv. Med støtte og hyppige samtaler, opplever man en slags tilhørighet og at tilliten vokser til behandlerne. Man tør åpne seg, man finner også ut, at det ikke er så farlig å snakke om det man sliter med eller har på hjerte.
De arbeider tett sammen ved gruppeenheten, så alle til en hver tid vet hvem du er, og hva slags hjelp du trenger. Ingen ser ned på deg fordi du går til behandling der, du blir sett på som et voksent menneske og de prater med deg som de skulle gjort med hvem helst.
Det finnes sikkert andre kommuner, som har et bra behandlingstilbud, men samarbeidet mellom de som arbeider på slike steder, må være tett og kommuniseringen god for at ting skal fungere, har teamet på slike steder, hyppige møter og en god tone seg i mellom, så vil dette komme brukerne/pasientene til gode og de vil raskere kunne takle hverdagen sin og problemer/situasjoner som oppstår. Alt har en ringvirkning.
Folloklinikken står for meg, som en helt utrolig klinikk, med mange flotte ansatte, som har mye menneskelig innsikt. Istedenfor å se bare et menneske utenpå, ser de hva som finnes inni.

Nå jobber jeg i BUP, men : Det er viktige å merke seg rapporten.

et spørsmål som kan stilles er om diagnoser og prioriteringsveiledere er gode nok som de mest sentrale utvelgelsesverktøy i forhold til vurdering og behandling og at dette kan forklare noe av ulikhetene.

Dette er et stort tema som jeg desverre ikke kan gå inn i nå, men ville bare komme med noen tanker basert på lang erfaring i barnefeltet og utviklingen i psykisk helsevern generelt. Kvaliteten av de data en samler inn er av stor betydning.

Kosmo var ganske nedstemt da han la fram denne rapporten i formiddag. Ett spennende spørsmål er hvordan man skal rapportere - for det er ingen sak å få inn nok data. Men hvilke data som gir sentral og pålitelig styringsinformasjon - se det er en helt annen sak.

Sannsynligvis bør det rapporteres mindre om prosess, og noe i det hele tatt om resultat av prosessene. Og egentlig slik at data rapporteres til den som skal bruke dem, så kort vei som mulig - helst tilbake til de som samlet dataene inn. Da blir de enklest å sjekke, og lettest å benytte til noe konkret.

Til Anne O. om BUP: Nesten ingen av BUP-pasientene som er utsatt for vold og seksuelle overgrep blir identifisert av behandlerne. Kun 12 prosent av de seksuelt misbrukte barna og én prosent av de voldsutsatte barna. Dermed blir behandlingen deretter, og barna fortsetter å bli utsatt for overgrep. Ref.: Nordic Journal of Psychiatry nr. 1/2006.

Det er en generell tendens innen psykisk helsevern at man er opptatt av diagnoser og ikke hva folk har vært utsatt for.

Sigrun Tømmerås
Vinner av Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern 2008