Du ba om innspill på bloggen din så det kan du jo så klart få. Jeg velger å være anonym men regner vel med at det ikke får deg til å slutte å lese.

Så, bakgrunnen min er at jeg har vært tilknyttet DPS i ca 1. År. Jeg går til psykolog èn gang i uka, hovedsakelig på grunn av angst, panikkanfall og diverse annet. Det er vel ikke det du er ute etter å høre om men jeg vil anbefale deg å lese masse om psykiske lidelser, ikke bare politikken og organiseringa hvis du er opptatt av å forstå systemet fra en brukers synspunkt.

Når jeg først kom i kontakt med helsevesenet på grunn av psyken var jeg ganske langt nede. Fastlegen ga meg noen medisiner med beskjed om at jeg må gå på de medisinene ganske lenge, etterfulgt av et råd om at jeg burde ta kontakt med en psykolog og en klapp på skulderen. Han tok seg IKKE betalt ekstra selv om den legetimen ble til en dobbelttime.

Den frustrasjonen man står igjen med er ubeskrivelig. 30 minutter, resept på dyre medisiner og det var i grunn det. Jeg fikk vite av legen at noen psykologer har avtale med staten og andre har det ikke men det fantes ingen liste så jeg måtte ta i bruk nett og nettverk for å selv få tak i en psykolog med riktige avtaler så det skulle bli billigere.
Det gikk jo som det måtte gå og jeg ender på legevakta igjen og denne gangen kontaktet legen DPS. Jeg får en time til evaluering sånn at DPS kan finne ut om jeg er ”syk nok” og så må jeg vente til jeg får beskjed om jeg gjorde et godt intervju.

Som du skjønner så var det første møte med DPS ganske vanskelig og demotiverende. Det kan faktisk hende at nettopp den prosessen var det som til syvende og sist gjorde at jeg faktisk trengte DPS. Systemet gjorde meg sykere.

Jeg besto testen og fikk en psykolog og en fast tid hver uke. Det var ikke veldig fleksibelt med tanke på når det passet men jeg fikk noen alternativer og kunne velge ut i fra hva som passer meg og min timeplan, døgnrytme, ønske og så videre.

Sett bort i fra en del sykdom og noe ferieavvikling så har det ikke vært noe problem med DPS. Men, det er faktisk ikke så lett alltid å forholde seg til avlysninger av timer selv om det er på grunn av sykdom. Jeg forstår så klart at folk blir syke men det er, for meg, faktisk sekundært. Det hjelper å vite at det er leger og akuttavdeling jeg kan benytte meg av men sykdommen er faktisk ikke sånn at jeg kan bestemme meg for at jeg trenger akutthjelp mellom 0800 og 1500.

Jeg har en god opplevelse av tverrfagligheten på DPS. Psykologen anbefaler meg å snakke med en lege for å vurdere medisiner så timen uka etter sitter jeg i samtale med psykiater og psykolog i omtrent èn time. Altså, ikke i nærheten av å kunne sammenlignes med fastlegeordningen. Det skaper trygghet om at de medisinene man får faktisk er nøye vurdert av legen på bakgrunn av det jeg forteller og ikke er noe man får kasta etter seg på fastlegens kontor.

Så, hva bør gjøres?
For det første må man gjøre noe før man ender opp på DPS. Det må finnes et system som gjør det så lett som overhode mulig å skaffe seg en psykolog med riktig avtale med staten sånn at man slipper å bli sykere enn man er. For eksempel bør det finnes en liste over alle psykologer med avtale og en telefon man kan låne gratis for å ringe, eventuelt gi alle psykologer den avtalen (aner ikke hvordan det fungerer så vet ikke om det lar seg gjøre)
Når man har kommet seg til DPS er det viktig at man får all info man trenger når man er der så man slipper å føle at man tar eksamen. Angsten for å ikke komme inn i varmen er forferdelig ekkel så man burde få svar så fort som overhode mulig og evalueringssamtalen må gjøres på en måte som ikke er avskrekkende. Jeg regner med at det ikke bare er meg som snakka med psykolog for første gang på evalueringa og bare det å snakke om hva som feiler èn er en barriere å forsere. Kanskje fastlegen burde hatt større del av den evalueringa, eventuelt at den som evaluerer er på fastlegens kontor sammen med fastlegen og pasienten siden man allerede har snakket med legen om det og det dermed blir lettere å si det man vil si.

Det beste hadde vært om det var en døgnåpen akuttenhet og ikke en som følger kontortiden. Hvis det ikke er sånn så håper jeg det er mulig for legevakta å få tak i journalen til DPS-pasienter så de slipper å forklare ting fra start av når de først har behov for akutthjelp.
Vel, dette er skrevet uten gjennomlesing så hvis det er usammenhengende er det derfor. Spør gjerne om det er noe du lurer på og jeg svarer så godt jeg kan, så fort jeg kan.

Jeg har sittet i et brukerråd for DPS på Holmlia i noen år.Jeg har god kjennskap både til de store institusjonene og den desentraliserte psykiatrien.God oppfølging i lokalmiljøet er å foretrekke framfor den sentraliserte behandling. DPS er med på å skape trygge nettverk for den syke og ved god behandling kan man forhindre bla negativ utagering.Man lærer å mestre sykdom og det er ikke like stigmatiserende å være i DPS som i de store asylene. Det samfunnet imidlertid nå bør konsentrere seg om, er de eksistensielle problemene som psykisk syke står ovenfor som feks. fattigdom og mangel på boliger.

Det er gjennomført brukerundersøkelser blant mennesker med psykiske vansker og lidelser i Oslo kommune. Metoden som ble valgt var den såkalte Bruker Spør Bruker, altså at personer som selv er brukere av psykiske helsetjenester er de som intervjuer målgruppen. Målgruppen for denne undersøkelsen, som ble gjennomført i samtlige av Oslos bydeler, var brukere av det kommunale tjenesteapparatet i bydelene. Undersøkelsen sa selvsagt også noe om brukernes forhold til både fastleger og DPS, mennesker er tross alt hele mennesker... Rapporten kan fås fra Mental Helse Sør-Trøndelag, ta kontakt med Dagfinn Bjørgen eller Heidi Westerlund. Se nettsiden: http://www.brukererfaring.no/.

Rapporten kan også fåes fra Helse og Velferdsetaten i Oslo kommune.

Bra at du interesserer deg for psykisk helsevesen.

Jeg har lest PasOpp-Rapport fra Kunnskapssenteret ,nr. 2-2009, og kikket på nr. 3, forslag fra fasltlegene om hva DPS bør endre. Det som slår meg er at fastlegene ønsker seg mye mer fra DPS-ene enn hva de har mulighet til å tilby, og at de gjør dette greit fordi de gjør seg en forestilling om at DPS , i motsetning til dem selv, kaster bort tid de burde ha jobbet. Og vet ikke at nettopp dette langsommere tempoet i møte med pasientene er psykisk helseverns viktigste arbeidsmetode.

Slik tenker jeg at det blir faglig løst den undersøkelsen som Kunnskapssenteret har gjort. De er gode på statistikk, innenfor sin undersøkelse, men ikke på å se at deler av helsevesenet kan sette for store krav til andre deler gjennom å opprettholde løse forestillinger om de andres situasjon.

Og at Kunnskapssenteret slik bakker opp under politikers ønskeforståelse; det er nok mennesker til å utføre jobbene de ønsker at skal gjøres. Arbeidet må bare organiseres bedre.
Det er lenge siden jeg jobbet med voksenpsykiatri, mens det også der het poliklinikker. Men den gangen hadde vi nok omtrent 20 pasient samtaler pr,. uke. Jeg husker godt at jeg satt og skrev ut journalnotat som hadde ligget i kladdeform fordi tidspresset hadde gjort at slikt stadig måtte utsettes fordi pasientene var viktigere, når de kom, når de ringte, når de trengte at vi skrev henvisninger videre, fortsettelse på sykemeldinger hvor legen først hadde sykemeldt osv. Jeg bruke mange dager av godt tiltrengt ferie på denne skrivingen , før jeg skulle over i den jobben jeg nå er i. Men i ny jobb var det en del roligere dager inntil avtaleboken igjen var full.
Det andre er jo om fastlegne som også i forhold til pasienten jeg nå møter , i psykisk helsevern for barn og unge, svært sjelden har tid til å delta på aansvarsgruppemøter, har mulighet til å forstå hvordan det jobbes i psykisk helsevern. Til å forstå behandling som består i at vi tilbyr klientene/ klinetens pårørende/ foreldre full oppmerksomhet, i trekvarter til en time, og at de i denne tiden sammen med oss , finner nye måter å tenke omkring eget liv, egen mulighet til å finne bedre løsninger, støtte forsoning , osv, Og fastlegene vil heller ikke ta seg tid til å vite så mye om pasientene. De vil ha korte epikriser, slik at lesingen ikke tar for lang tid, har jeg som tidligere skrev det jeg trodde de kunne trenge for å følge opp temaer vi hadde arbeidet med. Og pasienene vil kanskje heller ikke dele alt med sine fastleger. Jeg ville i hvertfall ikke det de gangene jeg selv har gått til den behandler jeg søkte hjelp hos mens jeg studerte, som senere ble læreterapeut da jeg gikk på institutt for psykoterapi, og som var til hjelp på nytt etter vanskelig samlivsbrudd og senere ved tøff arbeidskonflikt. Det min psykoterapeut kunne bære av mitt strev, har ikke min fastlege tålmodighet til å vite av.

DPS for meg,har vært min støtte og milepæl siden 2003,der jeg har vært bruker av både Psykiatrisk Poliklinikk,Gruppeenheten og Akutteamet+lavterskeltilbud.Dette har vært til stor hjelp og er det ennå,men jeg har hatt mest utvikling og fremgang ved gruppeenheten.Etter gruppeslutt,har jeg fortsatt å gå til enkelttimer hos psykolog,hadde et lite opphold,så ble det søkt om enkelttimer av DE,til fastlegen min:o)Så nå går til fast oppsatte timer en gang hver 14 dag.Har også fått beskjed om at jeg må bare ta kontakt med psykolog eller akutteamet utenom de fastsatte timene.
Dette er i Follo-ved Folloklinikken.De som jobber der,gjør en kjempejobb!

Vi har som pårørende innen psykriatri registrert store avvik ved Psykriatrisk Senter for Sør Troms og mottakene i nord.Vi etterlyser veiledning og samarbeid med pårørende.
Brukerne har også fått mindre tilbud og oppfølging,antall akuttplasser er redusert.
Vi har sendt bekymringsmeldiger til helsetilsynet i Troms og Helse nord.
Vi må som pårørende bli tatt på alvor og psykriatritilbudene må opprettholdes.