Takk for lesetips! Jeg kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsen av hvordan jeg som fagarbeider hele tiden står midt i mellom sjefens ønske om effektivitet og mitt ønske om å gjøre en faglig god jobb.

Jeg skrev noe om det for lenge siden som jeg slang ut på bloggen min i dag, takket være ditt lesetips. :)

http://hjelpepleier.wordpress.com

Siden 1990-tallet har det foregått en avideologisering av norsk psykiatri. Fra å være et asyl - et tilfluktssted - med en klar omsorgsideologi for vingestekkede pasienter, har det blitt et verksted for kjøpmannskap. De nye trylleordene er new public management og transaksjonskostnader.

Interessant kommentar på den artikkelen: "Er denne vinterens problemer ved NSB en senvirkning av den nedbyggingen som da fant sted mot ansattes anbefalinger?Har vi råd til et helsevesen med tilsvarende problemer om 10 år?" -- Man må jo begynne å lure ...

Hvis du spør folk i Groruddalen akter de IKKE å finne seg i mer nedbygging og umyndiggjøring nå. SKAMMELIG hvordan regjeringen opptrer i Aker sykehus- saken. For eksempel.

Sånn er anbudsdansen, den går bare fortere og fortere. Det som ikke kan omsettes med avkastning for tredje part har ingen verdi.

Den som jobber på gulvet i helse- og sosialsektoren og påstår at han eller hun ikke kjenner seg igjen i artikkelens innhold - særlig i de siste linjenes konklusjon - er enten bevisstløs, alternativt (livs)løyner eller på vei opp en karrierestige.

Jeg tror nok desverre en del folk som jobber på gølvet kjenner seg mindre og mindre igjen. Når man mister motet og "innser" at det ikke finnes noe alternativ enn å løpe så fort som sjefen vil, er den eneste måten å komme seg igjennom hverdagen på å fire på sine egne krav til hva det vil si å gjøre en god jobb.

Et helsesystem som effektiviserer steriliserende bort
medmenneskelighet,produsererer betydelig økt sykelighet
både hos ansatte og brukere/pasienter.
Det er et skremmende faktum; at helsesystemet i seg selv er "sykt" og befordrer betydelige helemessige lidelser med store økonomiske merkostnader.

SV'a kamp mot effektivitet er fremdeles ikke over....

Er det "effektivitet" å a) bare gi svingdørshjelp og i prosessen b) selv bli syk??

Stemmer ikke SV jeg, Myhre. Men å drive butikk med psykisk syke, som det nå gjøres, synes jeg er en uting. En viss anstendighet m å man ha ovenfor syke mennesker. Også on FrP

Går nok an å gjøre tingene litt bedre. Litt godvilje, så rekker bevilgningene litt lenger.

Alltid forbedringspotensiale. Men omsorgsevne og omsorgsbehov kan ikke telles. Til det er det for mange variabler. Dessuten er psykiatrien cost-effective. Den putter inn sosionomer i poliklinikkene i stedet for psykiatere. Det øker nettointekten ved klinikken. Slik selger man gråstein som gull. Men det er vel hva butikk handler om.

Psykiatriens problem er verken effektivitet, økonomi eller personalets manglende omsorgsevne. Det er det faglige innholdet i psykiatrien som er problemet, altså det psykiaternes og psykologenes kunnskapsmangel. Eksempelvis offentliggjorde Helsedirektoratet i juni 2006 i sin rapport IS-1370 at man ikke har systematisk kunnskap om effekten av tvang i psykiatrien, og heller ikke om hvorvidt tvang i psykiatrien er direkte skadelig for enkelte pasienter. Likefullt lar man altså psykiatriens såkalte fagfolk få fortsette sin virksomhet. Det er ingen effektivitetskrise eller pengekrise i psykiatrien, det er en innholdskrise. Det er på tide å slippe andre yrkesgrupper inn som behandlingsansvarlige i psykiatrien, på lik linje med dagens psykiatere og psykologer. Sosionomer med terapeutisk videreutdanning er et glimrende eksempel på en yrkesgruppe som gjør en vel så god som dagens såkalte spesialister. Det er på tide denne verden forstår at det er flere veier til det samme målet, det som fungerer for noen, fungerer ikke for alle andre. Det er på høy tid å bryte legestandens og psykologstandens monopol i psykiatrien - og slippe til helt nye yrkesgrupper, og gi dem spesialiststatus, refusjonsrett og behandlingsansvar på lik linje med dagens såkalte spesialister. At disse nye yrkesgruppene ikke kan dokumentere behandlingseffekt av sine metoder, er ingen hindring. For som nevnt kan heller ikke psykiatriens leger og psykologer dokumentere behandlingseffekt av sin tvangsvirksomhet. Se Helsedirektoratet, IS-1370, juni 2006, kap. 2.7 og kap. 4.3.3: http://www.helsedirektoratet.n...10902a.pdf - likefullt lar man altså psykiatrien få fortsette å utføre sin tvangsvirksomhet....

Dessverre er det slik at helse og omsorgsarbeiderne er en av de gruppene som rammes hardest av det stoppeklokkeregimet (New Public Management) som preger den moderne måten å organisere tjenestetilbudet på. Å tallfeste effektiviteten av omsorg er grunnleggende galt, her er det kvalitet som gjelder - ikke kvantitet. Flere av de som jobber innenfor sektoren har forklart meg om hvor meningsløst det føles når de ikke har tid til å gi den omsorgen som motiverte dem til å jobbe med mennesker. Dette er en viktig grunn til at sykefraværet begynte å eskalere. Vi presser rett og slett grunnbemanningen for hardt. De samfunnsøkonomiske utgiftene øker i takt med hvor mye vi tillater oss å være på etterskudd. Dette handler om å se utfordringene i et helhetlig perspektiv.

Den psykiatriske pasienten lider først og fremst ved at pleierne er fraværende. Dise har distansert seg fra sykepleieryrket. Det er ikke lenger fint nok å drive pleie og omsorg lenger. Sykepleierne fordriver tiden stoirt sett på vaktrommene. Der opptas de også av dokumentasjon av det "de driver med". Det omfattende dokumentasjonskravet er et direkte resultat av NPM. 'Det stjeler personell og faglig interesse. Problemene i psykiatrien er således struturelle og kulturelle konsekvenser av nyliberalismen som feide som en ideologisk orkan over Europa frem til finanskrisen. Dessverre ser det ikke ut til at den største finanskrisen etter depresjonen skal ta knekken på dette tullet og jåleriet. Måtte det falle skjell fra øynene deres snart, før de ødelegger hele samfunn.

Psykiatrien har ikke endret seg en eneste millimeter fra 1993 til 2008, det er iallefall min erfaring

en interessant artikkel på mange vis.
Enig i mye av det Ola Kristian og Terje sier her.

Jeg mener at de som sitter på toppen innen hvert helsetilbud har fjernet seg altfor mye fra bakke-planet og derfor ikke har forutsetninger for å forstå hva ansatte sliter med og hvor det bør tas noen grep for å rette opp en uheldig utvikling før det blir for ille.

Økonomi bør aldri bli overordnet i forhold til det å gi god nok pleie.

Bente Eck, en ting er hva de ansatte sliter med. Men ville det ikke vært enda bedre om de på toppen også begynte å bry seg med hva pasientene sliter med? Det er de ansattes faglige teori som svikter, altså innholdet i deres lærebøker. Når kartet er feil, og man følger kartet slavisk, så går det sjeldent bra ute i verden, som altså i dette tilfellet er den jobben man gjør med pasientene.

Jeg er helt enig i at ansattes faglighet er viktig i denne sammenhengen. Det jeg likevel mener er fortvilt i denne sammenhengen er at deres kompetanse innen sitt arbeide eller ikke uansett ikke er enkelt å vurdere når det stadig er endring i struktur, det er for få hender til å gjøre jobben, noe som fører til masse sykmeldinger innen denne etaten. Og ikke minst - når det er så utrolig mange del-stillinger ute og går til og med ned i rundt 10 prosent mener jeg å ha hørt - og dette hos folk som har utdannet seg for å få en fast hel stilling så sier det seg selv at det kan gå utover helsa også til de ansatte som både må springe fra jobb til jobb og i tillegg ha en usikker hverdag i tillegg til et tøft yrke.
Det må bli mye større forutsigbarhet i disse yrkene for at hver og en skal yte bedre og det må tilrettelegges mer med flere hender.

Selvfølgelig er det pasientene som bør være i fokus her, men det blir de jo ikke når det fungerer så dårlig som idag. Da må det tas viktige grep for å ivareta pasientene bedre, og det blir ikke bedre av å ha små stillinger der det går utover både pasient og bruker mens disse i tillegg må ta alle ugunstige vakter for å ha mulighet til å forsvare sine utgifter. Det bare må skape et dårlig grunnlag.

hos oss har vi 4 stillinger ledig. alle på 14%. Det er for å dekke helgene sies det. vi har også bøtter og spann med 30-60% stillinger.

Men, det jeg egentlig ville si noe om er følelsen av å ikke få brukt fagkunnskapen man sitter med. Det er utrolig frustrerende å ikke ha tid.

Terje sier at vi som jobber i helse &omsorgsyrker bruker tiden vår på å sitte på vaktrommet å dokumentere. Vel, min opplevelse av arbeidshverdagen er at vi aldri er nok folk, vi har alt for mange pasienter som skal ha masse hjelp innen for en kort tidsperiode og man "går på veggen" allerede etter et par timer på jobb. Man har brukt opp all energi og det er kjærkomment å få en pust i bakken når pasientene klarer seg selv. (men ikke får tilstrekkelig omsorg alikevel) Dette er riktignok litt på siden fra psykiatrien men det er helsevesenet. Det er satt mål og krav på omsorg. i psykiatrien har de produksjonskrav som sier hvor mange pasienter som må behandles hver dag/uke/år. Det sier ikke noe om kvaliteten.

Til sist. Når jeg løper så fort, så lenge som jeg gjør blir jeg syk. Heldigvis har jeg klart å beholde helsa så langt, i motsetning til over 10% av kollegaene mine.