Psykisk helse

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Psykisk helse

Publisert lørdag 25. oktober 2014 03:11

"Mona, Oslo" er blitt psykisk syk. Men Oslos helsevesen kan ikke gi tilstrekkelig hjelp.

"Jeg har blitt psykisk syk. Plutselig en dag sa kroppen stopp. Jeg kom ikke ut av senga. Beina var av bly. Jeg fikk ikke puste. Lyset var så sterkt. Jeg bare lå under dyna og gråt. Ringte legen og fikk en sykemelding. Så gikk det litt bedre, men var stadig svimmel. Fikk prikker for øynene, pustevansker, orket ikke delta i politikk, orket ikke jobbe, Så ikke lenger meningen i å dusje og pusse tenner, fikk ikke sove. Hadde en indre stemme som sa jeg ikke var verdt noe. Legen som sa jeg var nedfor, at jeg hadde møtt på livet, ble byttet med en som tok meg på alvor. Jeg fikk diagnosen utbrenthet, depresjon og angst. Jeg fikk antidepressiva.

Så gikk det litt bedre igjen, men så en dag klarte jeg ikke roe meg ned, panikken bygget seg opp, jeg hadde veldig høy puls, jeg hyperventilerte, og svetten rant nedover ryggen. Panikken gikk over i krampegråt, og så tilbake til panikk, som rier. Den indre stemmen sa at nå er det nok. Nå orker jeg ikke mer. Jeg sto med pillene i den ene hånda, men ringte legevakta og sa jeg måtte ha hjelp NÅ.

Det finnes ingen trygg havn for folk som meg. Hvis man ikke har et nettverk som kan stille opp til man føler seg nogenlunde trygg og rolig igjen. Det sånne som meg trenger er et trygt sted med en varm seng, varme hender som trøster og gir omsorg, hvor man kan sove og roe seg ned- til man finner fotfestet igjen. Kanskje en natt, kanskje tre. Så slipper man at på toppen av å føle seg bitteliten, å få følelsen av å bli brutalt avvist av et helsevesen som man tror vil ta vare på en når man trenger det mest. Vi trenger trygge vegger rundt oss, ikke stengte dører. Det sies at det skal satses på psykisk helsevesen, men for oss som trenger akutt hjelp ser det ikke sånn ut," skriver Mona blant annet i dette gjesteblogginnlegget. Les hele nedenfor.

Jeg har bedt byrådet skriftlig overfor bystyret besvare følgende:Er byrådet enig i at Oslo-innbyggerne i situasjoner som dette mangler et lavterskel - faglig bemannet - overnattingstilbud for psykisk syke (men ikke syke nok for 2. linjenesten) for noen få dager? Hvis ja, hva kan gjøres for å få på plass dette?

Her er hele "Monas" gjesteblogginnlegg:

"Jeg har blitt psykisk syk.

Jeg hadde vært sliten en stund, men hadde hatt for mange jern i ilden til å kjenne etter. Jeg hadde en krevende jobb, et barn som trengte litt ekstra, var veldig engasjert politisk og hadde et rikt sosialt liv. Jeg hadde også dårlig økonomi, et alvorlig sykt familiemedlem, og usikker bosituasjon.

Plutselig en dag sa kroppen stopp. Jeg kom ikke ut av senga. Beina var av bly. Jeg fikk ikke puste. Lyset var så sterkt. Jeg bare lå under dyna og gråt. Ringte legen og fikk en sykemelding. Så gikk det litt bedre, men var stadig svimmel. Fikk prikker for øynene, pustevansker, orket ikke delta i politikk, orket ikke jobbe, Så ikke lenger meningen i å dusje og pusse tenner, fikk ikke sove. Hadde en indre stemme som sa jeg ikke var verdt noe. Legen som sa jeg var nedfor, at jeg hadde møtt på livet, ble byttet med en som tok meg på alvor. Jeg fikk diagnosen utbrenthet, depresjon og angst. Jeg fikk antidepressiva.

Så gikk det litt bedre igjen, men så en dag klarte jeg ikke roe meg ned, panikken bygget seg opp, jeg hadde veldig høy puls, jeg hyperventilerte, og svetten rant nedover ryggen. Panikken gikk over i krampegråt, og så tilbake til panikk, som rier. Den indre stemmen sa at nå er det nok. Nå orker jeg ikke mer.

Jeg sto med pillene i den ene hånda, men ringte legevakta og sa jeg måtte ha hjelp NÅ.Jeg fikk komme inn, og jeg fikk være der over natta. Jeg fikk noe å sove på, jeg fikk mat, noen strøk meg over ryggen og trøstet meg, sjekket at jeg var trygg, og det var jeg. Dagen etter fikk jeg beskjed om at dette kun var et 24- timers tilbud. Jeg tenkte jeg heller skulle valgt pillene, da ville de tatt meg på alvor.

Legevakta skulle sende en henvisning til DPS, så skulle de overta og evt gi meg behandling. Jeg trodde jeg skulle legges inn, men jeg var ikke gal nok, bare totalt utslitt. De hadde ikke noe å gi meg unntatt et telefonnummer og beskjed om at jeg kanskje ville få en behandlingtime hos dem, men det kunne ta tid.

Da hjelper det ikke at jeg er i krise nå og ikke om tre uker.Det finnes ingen trygg havn for folk som meg. Hvis man ikke har et nettverk som kan stille opp til man føler seg nogenlunde trygg og rolig igjen.

Det sånne som meg trenger er et trygt sted med en varm seng, varme hender som trøster og gir omsorg, hvor man kan sove og roe seg ned- til man finner fotfestet igjen. Kanskje en natt, kanskje tre. Så slipper man at på toppen av å føle seg bitteliten, å få følelsen av å bli brutalt avvist av et helsevesen som man tror vil ta vare på en når man trenger det mest. Vi trenger trygge vegger rundt oss, ikke stengte dører.

Noen trygge dager og netter, det er da ikke så mye å be om, er det vel?

Det sies at det skal satses på psykisk helsevesen, men for oss som trenger akutt hjelp ser det ikke sånn ut."