Psykisk helse

Tarjei Jensen Bech: Jeg tror pappa levde så lenge han greide

Tarjei Jensen Bech: Jeg tror pappa levde så lenge han greide

«Det er fortsatt tabu å snakke om psykisk sykdom og selvmord. Jeg håper fremtiden blir litt enklere. Det skylder vi pappa og tusenvis av andre»

Tarjei Jensen Bech skriver åpent om sin avdøde far, tidligere redaktør, journalist og politiker Skjalg Jensen, som nå i mai tok sitt eget liv.

"Helt siden jeg var 13 år har jeg visst at pappa var syk. Men det har vært tabu og vanskelig å snakke høyt om. I dag har jeg bestemt meg for å være åpen og snakke om det. Først og fremst for min egen del – for å bearbeide sorgen. Men også for å kunne bidra til at det skal bli litt lettere for andre pårørende etter selvmord og snakke om det. Og få mer åpenhet om psykisk sykdom.

Jeg tror pappa levde så lenge han greide. Men jeg tror også at større åpenhet og kanskje litt mer forståelse fra helsevesenet og kunnskap om psykisk sykdom kunne ha hjulpet pappa. Vi har fortsatt en stor vei å gå på åpenhet og forståelse for psykisk sykdom. Men også for hvordan vi ivaretar pårørende. Forhåpentligvis vil fremtiden være litt mer lys og litt mer enkel for de som sliter med psykisk sykdom.

Det skylder vi pappa og tusenvis av andre," skriver Tarjei Jensen Bech blant annet. Les hele hans tekst nedenfor.

 

Les Tarjei Jensen Bechs tekst;

 

Torsdag skulle pappa blitt 49 år. Slik ble det aldri.

Jeg vet at pappa gledet seg til at han en dag skulle bli bestefar. Han skulle kjøpe seg hus. Han hadde nettopp fått seg ny jobb som daglig leder på ett asylmottak for mindreårige flyktninger.

Og han brant for dem og stod på for at de skulle få ett verdig liv i et ukjent land i det kalde nord i Lakselv.

Tanker, drømmer og håp på en lysere fremtid som ble brutalt revet bort.

Pappa sleit psykisk.

Helt siden ungdomsårene har han vært deprimert og kranglet med seg selv.

Pappa kunne i lange perioder være langt nede og ikke se noe lys i tunnelen. Pappa har hatt det tøft nesten hele livet.

Helt siden tenårene har pappa vært dypt deprimert. Jeg tror at jeg og lillebror holdt han oppe og var hans livbøye.

Til slutt holdt ikke selv den livbøya lengre.

Pappa hadde sine lyse, men også sine mørke sider.

I jula sa han til meg:

– Jeg er lei av å krangle med meg selv.

Han fortalte at han syntes han var en dårlig pappa.

Sannheten er at jeg ikke kunne vokst opp og hatt en bedre pappa.

Det bitre er at jeg aldri fikk sagt det.

Tilslutt valgte han å avslutte det selv. Nå er det litt for sent for alt.

Litt for sent å gi den siste klemmen.

For sent å fortelle hvor glad jeg var i han.

For sent å si gratulerer med dagen.

Igjen ligger det bitterhet over alt man ikke fikk sagt eller gjort.

Følelsen av å ikke strekke til og det å få hjelpe pappa. At man ikke var der nok.

Og følelsen av tabu.

Tabu om det å snakke om psykiske sykdom og selvmord og det å være åpen.

Helt siden jeg var 13 år har jeg visst at pappa var syk. Men det har vært tabu og vanskelig å snakke høyt om.

I dag har jeg bestemt meg for å være åpen og snakke om det.

Først og fremst for min egen del – for å bearbeide sorgen.

Men også for å kunne bidra til at det skal bli litt lettere for andre pårørende etter selvmord og snakke om det.

Og få mer åpenhet om psykisk sykdom.

Jeg tror pappa levde så lenge han greide.

Men jeg tror også at større åpenhet og kanskje litt mer forståelse fra helsevesenet og kunnskap om psykisk sykdom kunne ha hjulpet pappa.

Vi har fortsatt en stor vei å gå på åpenhet og forståelse for psykisk sykdom.

Men også for hvordan vi ivaretar pårørende.

Forhåpentligvis vil fremtiden være litt mer lys og litt mer enkel for de som sliter med psykisk sykdom.

Det skylder vi pappa og tusenvis av andre.

Kommentarer   

+1 #1 Tor-Arne Mathiassen 01-10-2016 06:32
Pressen har noe av skylden ved at de konsekvent nekter å omtale selvmord. Hvilket gjør det enda mere tabu for enkelte. Begrunnelsen de kommer med er at de er redd for at de skal inspirere andre til det samme. Problemet her er bare at de som er suicidale trenger ikke nødvendigvis å finne inspirasjon fra media. De finner det helt fint på egenhånd via nettet.
Og det er absolutt et tema som er verdt å ta opp. For alt for mange tar sitt eget liv. Og altfor mange forsøker også.
Riktignok er en del av disse forsøkene rene rop om hjelp, som i mange tilfeller blir overhørt og dermed fører til nye forsøk. Det skumle med det er at de som har forsøkt dette en gang før gjerne lykkes med senere forsøk.
Helse norge har sitt ansvar, på lik linje som medie norge også har sitt ansvar. De omtaler pasienter innen psykiatrien som tikkende bomber, noe som jeg personlig finner hårreisende. De er pasienter. Mennesker. Begynn med å behandle dem deretter.
Og til media, om det finnes representanter for det her inne. Belys problematikken på en god saklig måte så sees det ikke på som "propaganda for selvmord". Grow some fucking balls..
Takker for tiden..
#2 Anita bergsengstuen 01-10-2016 17:14
Bet meg merke i helsevesenets rolle. Slik et er nå så blir ikke psykisk sykdom alvorlig nok før det er livstruende. Pasienter/bruke re tas ikke på alvor hvis de bare trenger forebygge at man blir alvorlig syk på nytt. En venninne av meg fikk avslag på å jobbe med en spiseforstyrrel se som på nytt er blitt et problem. Hun slet med spiseforstyrrel se i over 20 år. Spiseforstyrrel sen var stabil lenge og hun var på god vei til å bli bra. Etter tap i familien begynte hun å takle tapet med å kontrollere maten og har nå gått ned ca 20 kg og kjenner på følelsen av at hun kan bare gi opp og ende på sykehus med hjertefeil, hvis bare hjertet bare stopper. Og nå er vi vennende konstant redd for hun skal avslutte alt selv. Hun har gitt opp.
#3 Elin Sverdrup-Thygeson 01-10-2016 22:19
Kjærlige utsagn er den beste medisin.

Jeg snakker av personlig erfaring. Min sønn, Sturla døde for 13 1/2 år siden på Dikemark, men ikke av selvmord, heldigvis. Han fikk kreft, ønsket ingen behandling, håpet faktisk at den skulle gå over av seg selv.

Men til saka. Da han tilbrakte fire år på Reitgjerdet i begynnelsen av 80-tallet prøvde han å ta livet av seg flere ganger. Siste gangen var det et under at en medpasient oppdaget at han hadde hengt seg.

Turnuslegen fikk sjokk, fordi jeg hadde ringt han den morgenen og advart, fordi jeg hadde hatt kvelningsfornem melser den natten og trodde sikkert det hadde med sønnen min å gjøre. Personalet tok ikke min advarsel på alvor, enda Sturla hadde prøvd å snakke til dem om at han trengte kontakt den formiddagen.

Da jeg kom oppover til Trondheim sa legen at han i hvert fall ikke skulle bli psykiater, og jeg svarte at han kanskje nå hadde fått bedre forutsetninger til å bli det.

Til sønnen min sa jeg: "Vær så snill å ikke gjør det for min skyld!" Han prøvde seg aldri igjen, på tross av alle de etterfølgende årene i psykiatrien med skremmende tortur-behandli ng, som nok var årsaken til den kreften som tok livet av han, galle og bukspyttkjertel.

Min ble oppdaget noen år senere, i 2009.
Da hadde jeg hatt den svulsten som stengte mellom tynn-og tykktarm i minst 20 år. Uten å vite hva som feilte meg hadde jeg fått akupunktur, og tatt Noni juice som også regnes for å være helbredende, så den var innkapslet og uten spredning.

Jeg skal ikke gå i detalj om hvordan Sturla ble behandlet på Ullevål 16 avd. og senere på Dagali, på Dikemark, før han ble overflyttet til Sterk-avdelinge n, etter Reitgjerdet.
Utrolig hva han holdt ut.

Love is all we need!

You have no rights to post comments