Rus

I Oslo dør alt for mange av en overdose. I Portugal møter de rusmisbrukere med menneskelighet

I Oslo dør alt for mange av en overdose. I Portugal møter de rusmisbrukere med menneskelighet

Avkriminalisering vil fortsatt bety at narkotiske stoffer vil være forbudt. Men folk som bruker det vil ikke lenger være kriminelle, oppsummerer Anna Tresse, byrådssekretær og politisk rådgiver for byråd Inga Marte Thorkildsen etter en studietur til Portugal.

"Vi har et sterkt normfelleskap i Norge. Med en avkriminalisering vil det fortsatt være de færreste som utvikler et narkotikaproblem. Og de som havner utenfor det sterke norske normfellesskapet, de havner utenfor uansett, uavhengig av hva som står i straffeloven. Det eneste vi oppnår med å gjøre dem kriminelle er å skyve dem enda lenger fra oss. Vi gir dem en kriminell identitet, vi lukker en dør, sender politiet og ser en annen vei, mens vi priser oss lykkelig over at våre barn ikke «er sånn».

Og samtidig er vi, som Portugal, nødt til å akseptere et ikke-perfekt samfunn. Det vil finnes mennesker som av ulike grunner ruser seg. For noen få utvikler livet seg til et helvete. De har ikke dårlige holdninger eller dårlig moral. De fortjener ikke å være kriminelle. De skal hjelpes. Av oss alle.

Fordi det skal ikke være kriminelt å kjede seg på skolen. Det skal ikke være kriminelt å eksperimentere en gang på fest. Det skal ikke være kriminelt å ville tøffe seg for gjengen. Det skal ikke være kriminelt å døyve vonde følelser etter en oppvekst full av svik og overgrep. Det skal ikke være kriminelt å utvikle en sykelig avhengighet til et skadelig stoff, om det er alkohol, tobakk eller narkotika.

Straffeloven er den mest inngripende loven vi har i Norge. Spørsmålet blir til syvende og sist: Er det å hjelpe mennesker med rusavhengighet en helse- og sosialpolitisk oppgave, eller en kriminaloppgave?" skriver Anna Tresse blant annet. Les hele teksten under "les mer."

Rett til vern mot vold. Uansett.

Rett til vern mot vold. Uansett.

Det kan ikke være et krav om rusfrihet for å få et vern mot vold, skriver Mina Gerhardsen.  

"Kvinner i det tunge rusmiljøet i Oslo – og i rusmiljøer andres steder i landet - lever med ekstremt mye vold. Det er en normal del av hverdagen og livet. De ber ikke lett om hjelp, forventningen er at du skal tåle mye. Men når de ber om hjelp er det ikke sikkert at de får det. Krisesenterloven fra 2010 gir alle rett til gratis, lavterskel akutthjelp for å vernes mot vold. Men kvinner som ruser seg sliter med komme inn på vanlige krisesenter. Nasjonale undersøkelser viser at dette er den gruppene som i størst grad opplever å bli avvist på krisesentrene.  

Det er forståelig. Et krisesenter huser traumatiserte kvinner, og mange har med seg barn. Mange av disse har også blitt utsatt for vold av en ruset partner. Det vil være en dårlig løsning for alle parter om rusede kvinner skal være samme sted som disse. Derfor må det lages andre løsninger. Det kan ikke være et krav om rusfrihet for å få et vern mot vold.  

Thereses hus er det nærmeste vi kommer et krisesentertilbud til denne gruppen i Oslo. Det er et lavterskel botilbud for kvinner som lever med rus og vold. Før kunne kvinnene komme på døra. Nå må de ha vedtak fra Nav eller legevakta. For mange blir denne terskelen for høy, og de ansatte er bekymret for at disse kvinnene ikke lenger kommer. Etter loven skal et krisesenter være gratis. Er du voldsutsatt og rusfri i Oslo, så gjelder det. Da har du gratis tilbud på krisesenter. Er du voldsutsatt og har et rusproblem i tillegg, må du betale ved det eneste tilbudet som finnes.  

Kvinner som lever med rus og vold skal ha samme rett til vern mot vold som alle andre, skriver Mina Gerhardsen, generalsekretær i Actis, som gjesteblogger.  

Les hele hennes artikkel under "les mer."

Rusomsorgen i Oslo: Tilstrekkelig med plasser?

Rusomsorgen i Oslo: Tilstrekkelig med plasser?

Avspeiler statistikken virkeligheten i byen?

Bystyret vedtok ved behandling av budsjett for 2017 at «bystyret ber byrådet om å rapportere månedlig på disponering av plasser i Oslos rusinstitusjoner.»

Klokt av bystyret å ha fokus på dette, og særlig om en ser dette over noe tid. For presset på f.eks. bo- og omsorgsinstitusjonene vil kunne være helt annerledes en kald januardag, og en varm aprildag. Og antallet plasser i rusomsorgen må også sees i sammenheng med målsetting om å bygge flest mulig differensierte botilbud i bydelene, med gode oppfølgings- og støttetjenester.  ACT- og FACT-teamene har jo f.eks. vist seg svært vellykkede, og gjør at flere mestrer å bo i eget hjem.

Byråden har nå sendt fram sin første statistikk til bystyret som viser såkalte ikke-belagte døgnplasser i Velferdsetatens rusinstitusjoner (kommunale og private). Denne statistikken viser 91 ledige plasser. Men så må denne statistikken sees opp imot at Velferdsetaten pr. i går hadde 36 personer som har fått tildelt plass, og står på venteliste, og i tillegg at de har 52 søknader som ennå ikke er ferdigbehandlet. Så dette går noenlunde i hop. Men: Det hjelper naturligvis ikke den enkelte om det f.eks. er ledig plass for menn, hvis du selv er kvinne. Eller om du ønsker et rusfritt miljø, mens det bare er ledige plasser på steder hvor aktiv rus tolereres. Tilbudene er og skal være differensierte.

Men jeg ser alltid på slik statistikk med en klype salt. For slike lister kan tøyes alle veier: Ventelister kan krympes ved å avslå flere søkere, og ventelister kan økes ved å redusere terskelen for å få innvilget plass. Og: blir ventetiden for lang på den institusjonen man ønsker kan folk miste motivasjonen for behandling, og trekker seg fra ventelista.

Hva er folks erfaring, om en går bak tallene? Stemmer de med den virkeligheten folk opplever?

Rusavhengighet: Normaliser sykdommen

Rusavhengighet: Normaliser sykdommen

Målet må være å normalisere sykdomsbildet til en rusmisbruker, og det burde gjøres gjennom fastlegen, skriver Trond Henriksen.

"Jeg forstår ikke den store interessen for heroinprosjektet. Har egentlig lite sans for alle disse rusmedisinske prosjektene i statens regi. Selv om tanken kanskje er god, så er den gjennomsyra med rigide regler og lite verdighet. Vi bruker en kvart milliard bare på urinprøver av brukerne i LAR. Det utgjør omtrent 200 behandlingsplasser som vi bare ”pisser” bort…!

Målet må være å normalisere sykdomsbildet til en rusmisbruker, og det burde gjøres gjennom fastlegen. I dag styrer LAR over legestanden, som kun har ansvaret for at en eller to typer medisin skal gjelde i rusbehandlingen. Leger blir fastlåst til formelen fra LAR og får ikke behandlet pasienter mot andre diagnoser som krever medisinering med benzodiazepiner eller annet som kommer i konflikt med retningslinjene til LAR. Det er så strengt at flere leger har mistet sin lisens for å ha ”tråkka” LAR på beina.

Jeg har trua på at fastlegen kan finne den rette medisin til pasienten. Kanskje vil lettere medisin i kombinasjon ha bedre effekt enn metadon…? Kanskje vil langtidsvirkende morfin og et bredere spekter metadonpreparater i rusbehandlingen være bedre enn påfyll av heroin flere ganger om dagen…? At man må gå inn på et overvåket ”heroin-senter” for å ta sin medisin er særdeles stigmatiserende! Hvorfor kan ikke fatslegen gi en resept med den samme medisin? Som du kan ta hjemme, like regulert som diabetes eller annen livsnødvendig medisin…? Hvorfor er din sykdom så utrolig mistenkeliggjort?

Vi kan tjene stort på å normalisere sykdommen til en rusavhengig. Bruk pengene fra ressurskrevende tiltak på behandlingsplasser, tilbakeføring til kommunene og styrke legestandens kompetanse på rusfeltet," skriver Trond Henriksen. Han ønsker en normalisering. Hvilke medisiner som brukes burde være fastlegen sitt valg, så lenge de er godkjent. Og Trond ser at det også kan inkludere heroin-prosjekt.

Rusavhengige: Kriminalisering gjør vondt verre

Rusavhengige: Kriminalisering gjør vondt verre

Tydelig byråd Inga Marte Thorkildsen:

"Jeg tror mange er enige om at de mest slitne rusavhengige menneskene burde møtes med helsepolitiske og sosialpolitiske virkemidler, og ikke med straff. Jeg håper i alle fall det. Da gjenstår særlig spørsmålet som handler om straffeloven som verktøy for avskrekking (allmennpreventiv virkning). For hva slags signaler sender vi - særlig til de unge - hvis narkotika ikke lenger skal være forbudt?

Jeg mener det er på tide å stille seg spørsmålet om det virkelig er nødvendig å true med straff og politi for å få ungdom til å avstå fra dope seg? Jeg tror ikke det. Og jeg tror at for endel ungdommer, så gjør kriminalisering vondt verre. De får en kriminell identitet, og når de først har tatt skrittet dit, kan det være kortere vei til å prøve andre ting. Dessuten tror jeg vi mister noe helt vesentlig, nemlig muligheten til å bygge en tillitsfull relasjon til ungdommene, basert på forståelse og nysgjerrighet," skriver byråd Inga Marte Thorkildsen blant annet.

Les mer under "les mer."

Rusmiljøet i sentrum: Økende

Rusmiljøet i sentrum: Økende

Velferdsetaten oppsummerer trender og utviklingstrekk for de såkalte åpne rusmiljøene i Oslo sentrum:

- Rusmiljøet har flyttet seg til Oslo øst: Brugata/Storgata og Vaterland

- Antall som oppholder seg i rusmiljøet er økende (Oslo øst), men fortsatt lavere enn ved oppstart av Sentrumssamarbeidet

- Blir Vaterland og de unge i dette området mer utsatt gjennom at det tunge rusmiljøet har forflyttet seg til Brugata/Storgata?

- Flere med alvorlig psykiske lidelser synlige i bybildet – er det en trend?

- Flere utenlandske med få rettigheter i Norge som har utfordringer knyttet til rus og psykisk helse

- Flere selgere med rombakgrunn i Brugata og omegn

- Få som bryter bortvisningsvedtak

Les pdf-ene. Hva er andres erfaringer og synspunkter?

Brukermedvirkning viktig

Brukermedvirkning viktig

I dag er jeg lyst til å formidle positive inntrykk fra Velferdsetaten:

– Særlig i Oslo er det en vilje til å legge til rette for medvirkning.

Det sier Per Sandvik fra pårørendeorganisasjonen Landsforbundet Mot Stoffmisbruk. Han er en av 130 som tok del på det første rådslaget på veien mot ny rusmelding i Oslo. Velferdsetaten samlet brukere, brukere- og pårørendeorganisasjoner, frivillige- og ideelle organisasjoner, fagpersoner fra blant annet bydel, etater, politi, fengsel og spesialisthelsetjeneste og fagforeninger for å samle opp kunnskap til rusmeldingen.

Sandvik er enig med Inga Marte Thorkildsen, byråd for eldre, helse og sosiale tjenester, i at borgermedvirkning i tjenesteutviklingen er avgjørende for kvaliteten på velferden i Oslo.

– Å bli inkludert på systemnivå og få ta del i hele den strategiske prosessen er et viktig og riktig grep. Jeg vil sammenlikne med da man fikk ansattrepresentanter i styrer, sier Sandvik. Han mener dette gir flere interessenter forståelse for helheten i det som gjøres, og samtidig en større tilgang til kunnskap om kompleksiteten til de som jobber med dette på overordnet nivå. En slik måte å jobbe på vil kunne bidra til mindre lobbyvirksomhet og bråk i mediene.

Sandvik har sin tydelige oppfatning om hva medvirkning er – og ikke er.– Medvirkning handler ikke om å få viljen sin. Det er en forskjell på å bli hørt og sett, og det å få det som du vil, sier Sandvik, som også sitter i Velferdsetatens sentrale brukerråd.

– Det gir ofte bedre sluttresultater for samfunnet å få til god samhandling mellom ulike aktører, brukere og pårørende enn å få det akkurat som man vil på sitt felt.

Som representant for pårørende har Sandvik et tydelig råd han både ønsker å bli hørt og få viljen sin på: – Det må utvikles en bærekraftig modell for oppfølging av pårørende, som ikke er avhengig av store ressurser. En slik modell må kunne stå seg uavhengig av økonomi og politisk farge, sier han.

Ifølge Sandvik må en slik modell innebære et reelt samarbeid mellom det offentlige og det frivillige. Han mener at frivilligheten risikerer å bli undergravet, dersom det er for stor avstand mellom de to partene: – Det vil i det lange løp kunne bli dyrt for den offentlige økonomien. Hvis det kommer en ny politisk ledelse som vil satse på andre områder risikerer vi å stå igjen med ingenting. 

Et slikt opplegg for aktiv medvirkning heier jeg på!

Nye stier i rusomsorgen?

Nye stier i rusomsorgen?

"Jeg ser at det er bevilget 12 millioner over statsbudsjettet til etablering av tre nye stifinnerenheter. Når jubelen nå har lagt seg, har jeg lyst til å stille noen spørsmål rundt regjeringens satsning på en litt utdatert behandlingsform.

Regjeringen hadde vært bedre tjent med å styrke de 14 rusmestringsenhetene som allerede finnes. Rusmestringsenhetene er et supplement til og erstatter ikke helse- og omsorgstjenesten verken på kommunalt nivå eller på spesialisthelsetjenestenivå. Rusmestringsenhetene skal motivere og forberede den rusavhengige til å fortsette en rusbehandling etter fengselsoppholdet.

Det er brukt milliarder på disse enhetene og et nytt uvisst opplegg virker mer som politisk reklame enn gjennomtenkt politikk.

Jeg er rimelig sikker på at regjering hadde fått mer for pengene ved å satse de på paragraf 12-soning. Det finnes mange fordeler med denne ordningen hvor behandlingen flyttes utenfor fengselsmurene. Dessuten frigir det fengselsplasser som kan brukes til andre formål.

Det å lage behandlingsenheter med Tyrili sin ideologi bak murene, er ikke fremtidens rusomsorg!"

Dette skriver Trond Henriksen. Les hele hans innspill under "les mer."

Rus: Nytt værested åpnet i bydel Grorud

Rus: Nytt værested åpnet i Bydel Grorud

Denne uka  var det offisiell åpning av et splitter nytt værested for voksne med rusutfordringer i Bydel Grorud. Værestedet skal bidra til en meningsfull hverdag, sosialt samvær og flere timer uten rus.

Det var mange glade mennesker tilstede på åpningen av det nye værestedet, som ligger i Trondheimsveien 405. Boligbygg har ferdigstilt lokalet i tett samarbeid med bydelen, som også har fått midler av Byrådsavdelingen for eldre, helse og sosiale tjenester til møbler og to ansatte. Både bydelen, samarbeidspartnerne og brukergruppen var godt representert på åpningen. Frisklivsentralen stilte med ferske smoothies i friske farger. I tillegg var det frukt og kaffe til alle oppmøtte.

Bydelsdirektør Øystein Eriksen Søreide fikk æren av å klippe snoren til stor applaus fra publikum.

Det ble også avholdt avstemning om navn til det nye værestedet. Det var flere forslag, men til slutt ble det bestemt at stedets navn blir Regnbuen 405. Bakgrunnen for navneforslaget var det en av brukerne som hadde: Et sted å oppholde seg på veien fra regn til solskinn.

Målet med stedet er å gi brukergruppen en innholdsrik, sosial og meningsfylt hverdag. På sikt er det også planlagt at værestedet skal bli en brukerdrevet gjenbruksstasjon for interiørgjenstander og bruktmøbler.

Dette er bra. Sånt heier jeg på!

Arild Knutsen: Fra forbud til fornuft

Arild Knutsen: Fra forbud til fornuft

I dag lanseres Arild Knutsens bok, og Thorvald Stoltenberg skriver:

"Arild Knutsen kom uredd på banen og endret dagsorden i norsk narkotikapolitikk. Gjennom denne boken blir du bedre kjent med Arild Knutsens fortelling, hans kamp inn og ut av rus avhengighet – samtidig som han hele tiden har jobbet for de svakeste i Oslos gater, og fått vel fortjent honnør fra utallige lag i norsk samfunnsliv gjennom priser og utmerkelser.

Kan vi håpe på en endring i norsk narkotikapolitikk? Norge er i verdenstoppen på overdosestatistikken. Helt i toppen sammen med våre naboer i Sverige. Felles for begge land er at vi fører den mest restriktive politikken – på alle områder. Vi fengsler syke mennesker, og idømmer strenge fengselsstraffer, selv for mykere stoffer som cannabis. Selv i USA snur man nå på dette feltet; også flere andre land ser en ny vei for nye metoder å forholde seg til rusproblematikk på.

Hva gjør vi i Norge? Den dagen norsk narkotikapolitikk går vekk fra den ensidige forbudslinjen, mot en mer fornuftig, humanistisk og hensiktsmessig politikk,vil vi alle være Arild Knutsen en stor takk skyldig. Allerede i dag vil vi takke ham for å ha bragt det humanistiske aspektet sterkere inn i rusproblematikken. Rusmidler og ruspolitikk er ikke enkelt, sammen kan vi lære av de feilene som er gjort og sørge for at fremtiden bringer en ny vår i horisonten," skriver Thorvald Stoltenberg i bokas forord.

Ruspolitikk: Sa dere solidaritet?

Ruspolitikk: Sa dere solidaritet?

Det sies at Norge har en solidarisk ruspolitikk. Det lyder hult så lenge vi fortsetter å plage de tunge rusmisbrukerne, skriver kriminolog Nicolay B. Johansen.

"Det er strafferettens jernlov, at den bokstavelig talt fanger inn de fattigste, mest utslåtte og forkomne blant oss. De beste og mest solidariske hensikter oppveier ikke denne lovmessighet. 

Det snakkes mye om overdosedødsfall, men de som lever lider også under forferdelige livsvilkår. Ingenting av dette er kontroversielt, det står å lese i de offentlige utredninger. Denne elendighet er i stor grad villet politikk. For det første hersker det en grunnleggende ide om at man ikke skal “gjøre det for lett å være narkoman” (St meld nr 16 (1996-1997), side 193), altså la være å hjelpe altfor mye. For det andre brukes hensyn til strafferetten som argument mot hjelpetiltak. Hvert eneste skadereduserende tiltak som er etablert og foreslått, er forsøkt stanset  av hensyn til “signaleffekten”. Det som kalles signaleffekten er i realiteten en form for sosial ingeniørkunst med store  etiske problemer, for ikke å snakke om at den mangler empirisk belegg. Igjen er det overtydelig, at strafferegimet blokkerer for å hjelpe den gruppen alle viser omsorg for i festtalene.

Å sette noen utenfor loven, som man gjør når man kriminaliserer en hel gruppe, er en sterk symbolhandling. En måte å være solidarisk, ville være å akseptere disse menneskene som del av samfunnslivet og alminnelige styring. Men et minstekrav er at man innreflekterer de dilemmaene som skapes av at politikken ligger under et strafferettslig regime," skriver Nicolay B. Johansen blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer." Hva mener du? Skriv gjerne i kommentarfeltet. Les også Helge Waal, som ser annerledes på dette.