Rus

Brukermedvirkning viktig

Brukermedvirkning viktig

I dag er jeg lyst til å formidle positive inntrykk fra Velferdsetaten:

– Særlig i Oslo er det en vilje til å legge til rette for medvirkning.

Det sier Per Sandvik fra pårørendeorganisasjonen Landsforbundet Mot Stoffmisbruk. Han er en av 130 som tok del på det første rådslaget på veien mot ny rusmelding i Oslo. Velferdsetaten samlet brukere, brukere- og pårørendeorganisasjoner, frivillige- og ideelle organisasjoner, fagpersoner fra blant annet bydel, etater, politi, fengsel og spesialisthelsetjeneste og fagforeninger for å samle opp kunnskap til rusmeldingen.

Sandvik er enig med Inga Marte Thorkildsen, byråd for eldre, helse og sosiale tjenester, i at borgermedvirkning i tjenesteutviklingen er avgjørende for kvaliteten på velferden i Oslo.

– Å bli inkludert på systemnivå og få ta del i hele den strategiske prosessen er et viktig og riktig grep. Jeg vil sammenlikne med da man fikk ansattrepresentanter i styrer, sier Sandvik. Han mener dette gir flere interessenter forståelse for helheten i det som gjøres, og samtidig en større tilgang til kunnskap om kompleksiteten til de som jobber med dette på overordnet nivå. En slik måte å jobbe på vil kunne bidra til mindre lobbyvirksomhet og bråk i mediene.

Sandvik har sin tydelige oppfatning om hva medvirkning er – og ikke er.– Medvirkning handler ikke om å få viljen sin. Det er en forskjell på å bli hørt og sett, og det å få det som du vil, sier Sandvik, som også sitter i Velferdsetatens sentrale brukerråd.

– Det gir ofte bedre sluttresultater for samfunnet å få til god samhandling mellom ulike aktører, brukere og pårørende enn å få det akkurat som man vil på sitt felt.

Som representant for pårørende har Sandvik et tydelig råd han både ønsker å bli hørt og få viljen sin på: – Det må utvikles en bærekraftig modell for oppfølging av pårørende, som ikke er avhengig av store ressurser. En slik modell må kunne stå seg uavhengig av økonomi og politisk farge, sier han.

Ifølge Sandvik må en slik modell innebære et reelt samarbeid mellom det offentlige og det frivillige. Han mener at frivilligheten risikerer å bli undergravet, dersom det er for stor avstand mellom de to partene: – Det vil i det lange løp kunne bli dyrt for den offentlige økonomien. Hvis det kommer en ny politisk ledelse som vil satse på andre områder risikerer vi å stå igjen med ingenting. 

Et slikt opplegg for aktiv medvirkning heier jeg på!

Nye stier i rusomsorgen?

Nye stier i rusomsorgen?

"Jeg ser at det er bevilget 12 millioner over statsbudsjettet til etablering av tre nye stifinnerenheter. Når jubelen nå har lagt seg, har jeg lyst til å stille noen spørsmål rundt regjeringens satsning på en litt utdatert behandlingsform.

Regjeringen hadde vært bedre tjent med å styrke de 14 rusmestringsenhetene som allerede finnes. Rusmestringsenhetene er et supplement til og erstatter ikke helse- og omsorgstjenesten verken på kommunalt nivå eller på spesialisthelsetjenestenivå. Rusmestringsenhetene skal motivere og forberede den rusavhengige til å fortsette en rusbehandling etter fengselsoppholdet.

Det er brukt milliarder på disse enhetene og et nytt uvisst opplegg virker mer som politisk reklame enn gjennomtenkt politikk.

Jeg er rimelig sikker på at regjering hadde fått mer for pengene ved å satse de på paragraf 12-soning. Det finnes mange fordeler med denne ordningen hvor behandlingen flyttes utenfor fengselsmurene. Dessuten frigir det fengselsplasser som kan brukes til andre formål.

Det å lage behandlingsenheter med Tyrili sin ideologi bak murene, er ikke fremtidens rusomsorg!"

Dette skriver Trond Henriksen. Les hele hans innspill under "les mer."

Rus: Nytt værested åpnet i bydel Grorud

Rus: Nytt værested åpnet i Bydel Grorud

Denne uka  var det offisiell åpning av et splitter nytt værested for voksne med rusutfordringer i Bydel Grorud. Værestedet skal bidra til en meningsfull hverdag, sosialt samvær og flere timer uten rus.

Det var mange glade mennesker tilstede på åpningen av det nye værestedet, som ligger i Trondheimsveien 405. Boligbygg har ferdigstilt lokalet i tett samarbeid med bydelen, som også har fått midler av Byrådsavdelingen for eldre, helse og sosiale tjenester til møbler og to ansatte. Både bydelen, samarbeidspartnerne og brukergruppen var godt representert på åpningen. Frisklivsentralen stilte med ferske smoothies i friske farger. I tillegg var det frukt og kaffe til alle oppmøtte.

Bydelsdirektør Øystein Eriksen Søreide fikk æren av å klippe snoren til stor applaus fra publikum.

Det ble også avholdt avstemning om navn til det nye værestedet. Det var flere forslag, men til slutt ble det bestemt at stedets navn blir Regnbuen 405. Bakgrunnen for navneforslaget var det en av brukerne som hadde: Et sted å oppholde seg på veien fra regn til solskinn.

Målet med stedet er å gi brukergruppen en innholdsrik, sosial og meningsfylt hverdag. På sikt er det også planlagt at værestedet skal bli en brukerdrevet gjenbruksstasjon for interiørgjenstander og bruktmøbler.

Dette er bra. Sånt heier jeg på!

Arild Knutsen: Fra forbud til fornuft

Arild Knutsen: Fra forbud til fornuft

I dag lanseres Arild Knutsens bok, og Thorvald Stoltenberg skriver:

"Arild Knutsen kom uredd på banen og endret dagsorden i norsk narkotikapolitikk. Gjennom denne boken blir du bedre kjent med Arild Knutsens fortelling, hans kamp inn og ut av rus avhengighet – samtidig som han hele tiden har jobbet for de svakeste i Oslos gater, og fått vel fortjent honnør fra utallige lag i norsk samfunnsliv gjennom priser og utmerkelser.

Kan vi håpe på en endring i norsk narkotikapolitikk? Norge er i verdenstoppen på overdosestatistikken. Helt i toppen sammen med våre naboer i Sverige. Felles for begge land er at vi fører den mest restriktive politikken – på alle områder. Vi fengsler syke mennesker, og idømmer strenge fengselsstraffer, selv for mykere stoffer som cannabis. Selv i USA snur man nå på dette feltet; også flere andre land ser en ny vei for nye metoder å forholde seg til rusproblematikk på.

Hva gjør vi i Norge? Den dagen norsk narkotikapolitikk går vekk fra den ensidige forbudslinjen, mot en mer fornuftig, humanistisk og hensiktsmessig politikk,vil vi alle være Arild Knutsen en stor takk skyldig. Allerede i dag vil vi takke ham for å ha bragt det humanistiske aspektet sterkere inn i rusproblematikken. Rusmidler og ruspolitikk er ikke enkelt, sammen kan vi lære av de feilene som er gjort og sørge for at fremtiden bringer en ny vår i horisonten," skriver Thorvald Stoltenberg i bokas forord.

Ruspolitikk: Sa dere solidaritet?

Ruspolitikk: Sa dere solidaritet?

Det sies at Norge har en solidarisk ruspolitikk. Det lyder hult så lenge vi fortsetter å plage de tunge rusmisbrukerne, skriver kriminolog Nicolay B. Johansen.

"Det er strafferettens jernlov, at den bokstavelig talt fanger inn de fattigste, mest utslåtte og forkomne blant oss. De beste og mest solidariske hensikter oppveier ikke denne lovmessighet. 

Det snakkes mye om overdosedødsfall, men de som lever lider også under forferdelige livsvilkår. Ingenting av dette er kontroversielt, det står å lese i de offentlige utredninger. Denne elendighet er i stor grad villet politikk. For det første hersker det en grunnleggende ide om at man ikke skal “gjøre det for lett å være narkoman” (St meld nr 16 (1996-1997), side 193), altså la være å hjelpe altfor mye. For det andre brukes hensyn til strafferetten som argument mot hjelpetiltak. Hvert eneste skadereduserende tiltak som er etablert og foreslått, er forsøkt stanset  av hensyn til “signaleffekten”. Det som kalles signaleffekten er i realiteten en form for sosial ingeniørkunst med store  etiske problemer, for ikke å snakke om at den mangler empirisk belegg. Igjen er det overtydelig, at strafferegimet blokkerer for å hjelpe den gruppen alle viser omsorg for i festtalene.

Å sette noen utenfor loven, som man gjør når man kriminaliserer en hel gruppe, er en sterk symbolhandling. En måte å være solidarisk, ville være å akseptere disse menneskene som del av samfunnslivet og alminnelige styring. Men et minstekrav er at man innreflekterer de dilemmaene som skapes av at politikken ligger under et strafferettslig regime," skriver Nicolay B. Johansen blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer." Hva mener du? Skriv gjerne i kommentarfeltet. Les også Helge Waal, som ser annerledes på dette.

Veivalg og vekkelser i ruspolitikken

Rusomsorg: Den norske suksessen

Krigen mot forbud likner en ny vekkelse, skriver Helge Waal.

"Vi kan enkelt forenes om at «krigen mot narkotika» er et fremmedelement som vi bør plassere på historiens skraphaug. Strafferammene og bruken av straffeloven overfor brukere kan og bør reduseres, men frislipp og legalisering vil med stor sannsynlig ha betydelige negative konsekvenser.

Det narkotikafrie samfunn er først og fremst en illusjon, men i begrepet ligger også en forventning om solidaritet og villighet til å gi av eget liv for at andre skal få større muligheter. Norsk rusmiddelpolitikk har en viktig ideologi om beskyttelse av de sårbare og solidaritet med rusmiddelofre. Vi har ikke Europa-rekorden i overdosedødsfall. Det er for mange som dør, men ingen har til nå kunnet sannsynliggjøre at heroinassistert behandling gir svar på problemet.

Vi må nok gå den lange veien mot bedre og mer langsiktig innsats fra en rekke offentlige og ideelle aktører," skriver Helge Waal blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer." Hva mener du? Skriv gjerne i kommentarfeltet. Les også Nicolay Borchgrevink Johansen, som ser helt annerledes på dette.

Endringer i Velferdsetatens bo- og omsorgstilbud for rusavhengige?

Endringer i Velferdsetatens bo- og omsorgstilbud?

Beboer ved Blindernveien Rehabiliteringssenter argumenterer for at det er galt å nedlegge botilbudet.

"Blindernveien Rehabiliteringssenter er et kommunalt botilbud spesielt tilrettelagt for pasienter i LAR (legemiddelassistert rehabilitering) i Oslo, organisert i Velferdsetaten. Her tilbys døgnopphold til pasienter etter rusbehandling som et ledd i en langvarig rehabilitering og etterbehandling. Dette fordi mange trenger videre oppfølging utover selve rusbehandlingen før de er klare til å flytte inn i egen bolig etter mange års rustilværelse.

Stedet gir trygge rammer over tid og det er åpent for en individuell vurdering av botid alt etter hvilke utfordringer den enkelte beboer har. Det tilbys også en form for ettervern i form av såkalt ”dagplass”. Dette kan fungere som et sikkerhetsnett hvor tidligere beboere kan komme og snakke med ansatte som kjenner den enkelte og som man derfor naturligvis er trygge på, og også komme til fellesmåltider etc. Det er også mulig å få kortere stabiliseringsopphold dersom livet i egen bolig viser seg å bli for vanskelig.

Velferdsetaten har nå uttalt at det ikke lenger er nødvendig med et slikt tilrettelagt tilbud og Blindernveien Rehabiliteringssenter foreslås nå nedlagt. Begrunnelsen skal være at det allerede finnes tilstrekkelig med tilbud for akkurat denne gruppen. Jeg vil utfordre leder i Velferdsetaten, Lilleba Fauske, til å vise til tilsvarende tilbud i Oslo som dekker det behovet som Blindernveien Rehabiliteringssenter i dag fyller. Det finnes nemlig ikke," skriver Jan-Erik Tørres, beboer ved Blindernveien Rehabiliteringssenter.

Samme diskusjon går nå rundt blant annet Fredensborg Bosenter og Haugenstua Rehabiliteringssenter.

Sett fra Velferdsetatens side vil jeg anta at de ser omtrent sånn på dette:

Oslo har mange gode rusinstitusjoner. Behovet for ulike tilbud endrer seg med tida, og på enkelte institusjoner står mange plasser tomme. Et eksempel på dette er at en institusjon, Karlsborg avdeling Mosseveien, blei lagt ned i fjor, da den siste beboeren flytta ut. Få av institusjonene har bygningsmasse som er bygd for formålet.

Bydelene melder om at de innbyggerne de har ansvar for å hjelpe trenger mer av, er flere tilbud som passer til folk som har store og sammensatte problemer, der rusavhengighet er en av flere komponenter. Velferdsetaten må hele tida tilpasse seg det behovet folk har, og derfor kan det fra tid til annen være aktuelt å flytte et tilbud eller endre tilbudet på en institusjon. Et eksempel på dette er opprettelsen av Adamstuen omsorgssenter.

Akkurat nå er det ikke tatt noen beslutning om at noen enkelt institusjon skal legges ned eller flyttes, men etaten vurderer ulike muligheter for å gi folk med rusavhengighet et bedre tilbud. Kommunen vil hele tida arbeide for at det blant Oslos byomfattende rusinstitusjoner og tilbud i bydelene finnes en bredde og et mangfold som sørger for at ulike behov innbyggerne våre har blir ivaretatt.

Hva mener andre fagfolk (brukere eller ansatte) innenfor rusfeltet? Det er viktig med involvering og debatt før beslutninger fattes.

 

Tvang gjorde noe med meg....

Tvang gjorde noe med meg....

Les Heidi Hansens forhold til tvangsbehandling, basert på hennes bakgrunn fra fengsel, institusjoner og psykisk helse.

"Når jeg fikk tvang, var livet mitt redda. Jeg ville tro at mange ville kunne ha god nytte av tvang. Som jeg ofte vil si "Jeg elsket tvang." Det har vært fengsel, institusjoner og psykisk helse. Jeg visste at tvang måtte jeg ha om jeg skulle slutte å ruse meg. Når alt håp for meg var ute, ble tvang løsningen. Med rutiner, trygghet, rammer og du vet hva som skjer.  For noen gjør dette folk "friske.» Jeg var en av dem. Derfor var tvang forståelig.

Men lett skulle det ikke bli. Jeg var ikke den lille uskyldige brukeren. Jeg var heller den som krevde mye oppmerksomhet, testet ut grenser og hadde et språk som ikke hørte hjemme noen sted. Så jeg ble heller ikke oppfattet som en hvor tvang kunne være til særlig hjelp. I mange år ytret jeg at «Tvang var den eneste løsningen for meg» Da tenker nok noen «Da hjelper jo tvang!» Men for meg, i motsetning til andre, ble behandlingen i den ordinære behandlingsinstitusjonen redningen.  Jeg fikk bidra, være med på grupper, jeg fikk delta og jeg fikk være med på det ordinære behandlingsopplegget. Vi var på kino, vi hadde felleskap og jeg deltok på lik linje med de andre. Det gjorde tvangen min meningsfull.  Det funka!

Men så fikk jeg oppleve baksiden. Til stadighet kunne jeg møte pasienter jeg hadde vært på tvang sammen med, og det var ingen gledelig gjensyn. Forholdene og tilstanden var blitt desto mye verre. Særlig de unge. Det gjorde noe med meg," skriver Heidi Hansen blant annet som gjesteblogger.

Les hele hennes tekst nedenfor.

Verdighet i rusomsorgen…?

Verdighet i rusomsorgen…?

Tydelig beskjed fra Trond Henriksen:

"Rusproblematikk er sammensatt av mange faktorer, derfor finnes det ingen fasit. Det er en ydmykende sannhet som burde ligge til grunn for all behandling. Nå har vi innført Legemiddelassistert rehabilitering (LAR), som er betegnelsen på en ordning for substitusjonsbehandling ved opiatavhengighet. Pasientene blir behandlet med metadon eller Buprenorfin.

Noen ganger stiller jeg meg spørsmålet om det er nasjonens verdighet eller individet det handler om. Det å fjerne et synlig samfunnsproblem med medisinering er en ansvarsfraskrivelse. Verdighet handler om mer enn antall milligram metadon eller Subutex. Verdighet handler om å få livskraften tilbake. At man blir sett, respektert og inkludert er viktig for alle mennesker. Akkurat her må LAR ha feilet?

Jeg mener at LAR har utspilt sin rolle. Rehabiliteringen fungerer ikke etter intensjonen og dermed blir det kun et lavterskeltilbud. Det hadde vært mye rederligere av styresmaktene og sagt; - Dette er virkeligheten, resten av livet må du klare selv.

Vi bruker milliarder av kroner på en administrasjon som i realiteten kunne vært utført av fastlegen. Jeg tror vi kunne ha fått mer ut av pengene ved å plassere det medisinske ansvaret hos pasientens lege. Pengene fra LAR kunne vi ha brukt til å styrke rusomsorgen i kommunen og skapt flere behandlingsplasser. Det finnes mange tusen mennesker som står i kø, noen av disse vil dø mens de venter!

Det samme vil jeg si til alle som forfekter heroinassistert behandling. Hvorfor skal vi bygge opp store ressurskrevende sentre som skal administrere denne utdelingen? Hvorfor kan ikke legen foreskrive den nødvendige medisinen? Er vi mer opptatt av kontrollformen enn tillitten til at fastlegen kan utføre den nødvendige hjelpen?" spør Trond Henriksen blant annet.

Les hele hans tekst nedenfor.

Faktahefte: Helhetlig russtatistikk for Oslo kommune 2015

Faktahefte: Helhetlig russtatistikk for Oslo kommune 2015

Oslo kommune har lagt fram "Helhetlig russtatistikk 2015", med et hav av fakta om rusavhengiges situasjon og tjenestetilbudet. Av de trender og utfordringer man ser er blant annet:

• Er det slik at i enkelte bydeler (de vestlige) har færre personer som har behov for hjelp fra kommunen/spesialisthelsetjenesten når det gjelder rusproblematikk? Rapporten har vist at det er store forskjeller i prevalens mellom bydelene.

• Kartleggingen viser at bydelene har ulik tilgang til boliger. De vestlige bydelene har lavere antall kommunalt disponerte boliger, og dette bidrar til særlige utfordringer for rusavhengige som har behov for egen bolig.

• I hvilket omfang bydelene bruker tilbud fra Velferdsetaten og spesialisthelsetjenesten varierer. Har bydelene i ulik grad bygget opp et egne tiltak til rusmiddelmisbrukere, slik at det er stor variasjon i bydelenes tilbud?

• Det kan tyde på at alvorlighetsgraden rundt rusproblematikk er noe større i Oslo enn i resten av landet. Noe av forklaringen kan være at de brukerne som er kartlagt i Oslo i gjennomsnitt er noe eldre. Vi vet at rusmiddelmisbrukere får helseutfordringer i tilknytning til alder tidligere enn andre.

• Rus er oftest ikke den eneste utfordringen brukerne har. Hovedvekten av de kartlagte i BrukerPlan, - mellom 59 og 82 % vurderes å ha samtidig problematikk med rus og psykisk helse.

• 80 personer sto bak 1200 tiltak/inntak i Velferdsetatens institusjonsapparat i løpet av 2015. Dette vil si at disse personene sto bak nesten 30 % av inntakene. Det vil bety mye om man kunne funnet en mer stabil boligsituasjon for disse brukerne.

• Flere enn landsgjennomsnittet av de kartlagte er i LAR behandling i Oslo.

Les hele rapporten på linken nedenfor.

Livredderne

Livredderne

Narkomane «Jonny» sier han ville vært seks fot under hvis det ikke hadde vært for sosionom Catrine Sundal Jacobsen i Uteseksjonen i Oslo kommune.

Uteseksjonen er et lavterskeltilbud, og de ansatte har taushetsplikt. De bygger en gjensidig respekt med mål om at brukerne kan endre situasjonen sin. Deansatte følger brukerne til møter med Nav eller barnevern, de besøker i fengsel og hjelper til med å finne fram i hjelpeapparatet.

I årets fire første måneder var 1075 brukere i kontakt med Uteseksjonen. Av dem var 231 nye. 51 personer fikk hjelp med hjemreise. Få av de rusavhengige erunder 25 år.

Tidsskriftet Fontene har vært på patrulje med Uteseksjonen: "De er sjelden redde på patrulje. Ordren er at de skal trekke seg ut av situasjonen når deres tilstedeværelse ikke er ønsket. De har gode rutiner for debriefing på huset. Ansatte som utsettes for fysisk eller psykisk vold, blir sendt til Alternativ til Vold.

Kontakten med Uteseksjonen er frivillig, men de ansatte har meldeplikt hvis de har alvorlig bekymring for mindreårige, gravide med rusmisbruk, eller hvis liv oghelse står på spill. Det er ikke mye som ryster Catrine og Anders. Men når Catrine ser foreldre som har med seg ungene når de kjøper dop blir hun på grensen til sint.– Da kontakter jeg Barnevernsvakta, de tar hånd om barnet.

I årets fire første måneder fikk 71 brukere hjelp med hasjavvenning i prosjektet «Ut av tåka». Catrine mener det er en grunn til at hasj er ulovlig og at det er problematisk å avkriminalisere bruken av rus. – Hvis vi ser det som sykdom, tar vi mye ansvar vekk fra brukerne," sier Uteseksjonen-sosionomen til Fontene, og har altså tydelige meninger også i denne debatten hvor uenighetene er store.

Les reportasjonen i Fontene.