Rus

Rusfeltet sentralt for kommunevalget

Rusfeltet sentralt for kommunevalget"Også denne sommeren har rusavhengige i Oslos gater fått mye oppmerksomhet. Byens åpne rusmiljø oppleves ikke godt, verken for de som deltar i miljøet eller for andre som bruker byen. Situasjonen gir konkrete utfordringer til politikere og velgere før kommunevalget.

Vi trenger å gå inn i de vanskelige samtalene rundt det faktum at en del svært marginaliserte mennesker er avhengige av stoffer myndighetene har valgt å kriminalisere. Dette er mennesker som ikke bare lider under rusavhengigheten sin, men også under vår ruspolitikk. De føler seg mislykket og uønsket av resten av samfunnet. Politiets innsats på ”plata” oppleves lett som en bekreftelse på Rusfeltet sentralt for kommunevalgetdette, selv om det ikke er meningen fra politiets side. Dette gir ingen økt livskvalitet, det gjør ingen friskere, og det gjør ingen av dem i stand til å ta et større ansvar for eget liv eller fellesskapet rundt seg. Det skaper ikke klima for dialog og samarbeid. Hvordan kan vi gjøre dette bedre? Hvordan kan vi få til gode dialoger der også rusavhengige inkluderes? Skal vi løse problemet med det åpne rusmiljøet må vi ha dialog og samarbeid med dem det angår!".

Kirkens Bymisjons Kirsten Frigstad og Kari Gran med kloke utfordringer til politikerne.


Rusfeltet sentralt for kommunevalget

Av Kirsten Frigstad, virksomhetsleder ”24SJU”
Kari Gran, virksomhetsleder “Møtestedet” Kirkens Bymisjon

Også denne sommeren har rusavhengige i Oslos gater fått mye oppmerksomhet. Byens åpne rusmiljø oppleves ikke godt, verken for de som deltar i miljøet eller for andre som bruker byen. Situasjonen gir konkrete utfordringer til politikere og velgere før kommunevalget.

Nytt av året er at vi som jobber i feltet i større grad enn tidligere møtes og snakker sammen om hvordan vi best kan bidra for å bedre situasjonen. Politi, frivillige organisasjoner og kommune har delt erfaringer og ideer. Vi har i stor grad en felles forståelse av at dette er et felt der det ikke finnes enkle løsninger og der langsiktighet er avgjørende. Videre er vi enige om at behandling og hjelpetiltak må tilbys.

Tradisjonelt har vi som mål å tilby hjelp til avrusning og behandling med rusfrihet som mål, altså hjelp i spesialisthelsetjenesten og på statlig nivå. Køene inn i spesialisthelsetjenesten blir tema og vi roper i flokk på flere avrusnings- og behandlingsplasser. Dette kan godt være viktige rop. For noen rusavhenigige er dette nødvendige og nyttige behandlingsopphold som er avgjørende i arbeidet for et bedre liv.

Likevel er det Bymisjonens erfaring at mange rusavhengige slett ikke opplever dette tilbudet som relevant i sin livssituasjon. Grunnene til dette kan være mange. For noen er det vanskelig å tro at de skal mestre behandling som krever total rusfrihet. Skuffelsene har vært så mange og selvfølelsen svikter. Andre bærer med seg historier om omsorgspersoner og et behandlingsapparat som har sviktet i vesentlige øyeblikk. Når tilliten er borte er det vanskelig å kaste seg ut på dypt vann igjen. Det er dessuten en kjensgjerning at vi lykkes dårlig med behandling av mange av de psykiske lidelsene flere rusavhengige strever med.

For mange virker altså mestring av livet (og av egen psykisk helse) helt uten rusmidler umulig. I alle fall sånn livet er nå. For denne relativt store gruppa blir samfunnets forventing om rusfrihet og A4-liv i beste fall irrelevant, i verste fall et krav de aldri kan klare å oppfylle. For samfunnet kan den velmente ideen om at alle kan behandles til et nytt og lykkelig liv være tilslørende. Den kan gjøre at vi ikke forholder oss til det faktum at alle ikke vil bli rusfrie, at vi også i framtida vil ha et samfunn der noen lever liv vi ikke forstår eller ville hatt selv.

Dette betyr ikke at ingenting kan gjøres! Men vi må slutte å gjøre ting som åpenbart ikke virker. Hjelp til denne gruppa må først og fremst gis på kommunalt nivå. Ofte med støtte fra relevant spesialisthelsetjeneste. Alle må ha tilbud om en varig tilrettelagt bolig med den nødvendige oppfølgingen. Et hjem. Ikke et midlertidig rom på hospits der mange opplever det urolig og utrygt. Mange trenger videre legemiddelassistert behandling der rammene er slik at de er mulige å mestre også for de pasientene som har dårlig psykisk helse og strever med å innordne seg for rigide systemer. Vi må tilby trygge rammer, støtte til mestring og større kontroll over egen livssituasjon. Hjelp og omsorg gjennom problemer og kriser. Dette er et langvarig og tidkrevende arbeid, som krever mye av den det gjelder, og som krever mye av de som skal bistå. Bydelene i Oslo har ansvaret, men har verken boliger eller andre nødvendige ressurser for å følge opp den enkelte.

Vi må også som samfunn akseptere at for en del mennesker er livet blitt så utfordrende at det ikke finnes enkle veier ut av problemene. Hvordan skal vi som samfunn møte denne realiteten?

Ofte blir tryggheten til byens øvrige borgere tema når rusavhengiges tilstedeværelse i bybildet settes på dagsorden. Rusavhengige er en myteomspunnet gruppe, og det fokuserers ofte på de delene av deres liv som gjør dem forskjellige fra andre mennesker. Dette skaper et bilde av dem som annerledes, og det som er annerledes kan vi ofte finne skremmende. Rapporten ”Trygghet for alle i Skippergata” (som bl.a. bygger på en trygghetsundersøkelse utført av Politiet i Oslo ) konkluderer imidlertid med at de åpne rusmiljøet i Oslo er utrygge for de som deltar der, ikke for byens øvrige borgere. Videre viser undersøkelsen at publikum oftest føler ubehag, ikke utrygghet, i møte med miljøet. Dette ubehaget er lett å forstå, de fleste av oss synes det er vondt å se at medmennesker har det vanskelig. Og det er kan føre til en type maktesløshet som gjør at vi tar avstand fra det vi ser og som vi også opplever som krenkende og uverdig. Vi får lyst til å fjerne det. Men løsningen kan ikke være å flytte nøden til et sted ingen ser den. Kanskje skal vi heller utfordres til å se mer enn rusavhengigheten, til å se hele mennesker. Og til å lære oss å se liv som leves annerledes.

Vi trenger å gå inn i de vanskelige samtalene rundt det faktum at en del svært marginaliserte mennesker er avhengige av stoffer myndighetene har valgt å kriminalisere. Dette er mennesker som ikke bare lider under rusavhengigheten sin, men også under vår ruspolitikk. De føler seg mislykket og uønsket av resten av samfunnet. Politiets innsats på ”plata” oppleves lett som en bekreftelse på dette, selv om det ikke er meningen fra politiets side. Dette gir ingen økt livskvalitet, det gjør ingen friskere, og det gjør ingen av dem i stand til å ta et større ansvar for eget liv eller fellesskapet rundt seg. Det skaper ikke klima for dialog og samarbeid. Hvordan kan vi gjøre dette bedre? Hvordan kan vi få til gode dialoger der også rusavhengige inkluderes?

Skal vi løse problemet med det åpne rusmiljøet må vi ha dialog og samarbeid med dem det angår!

Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook


Kommentarer   

0 #21 Rose Gube 04-09-2011 16:53
er så enig med deg Terje. Min påstand er at det er mye som ikke blir gjort i Norge fordi folk ikke jobber når de er på jobb. Å sitte på kontoret er sjeldent godt utført arbeid!
0 #22 Jan Aarskog 04-09-2011 17:05
Jeg er kanskje for pragmatisk, men det finnes mange jobber på sykehus, eldresenter, sykehjem, legesentre + store arbeidsplasser med egen helsetjeneste - der folk på heroin assistert behandling kunne jobbe. Det skulle da være praktisk mulig å få to doser der morgen og ettermiddag. Da gjenstår dosen om kvelden. Hvor mange sykepleiere må til for en slik hjemmhjelptjest e. Behandling koster, men dette vil være rimeligere og bedre enn det vi gjør i dag!! En annen ting er jo at dette ikke trenger å være en livslang greie, etterhvert som det sosiale begynner å fungere med de nykterne avtar behovet for medisin også! Og de som tror at tidligere rusmisbrukere ikke kan jobbe skulle bare vist hvor mange det er som ikke tør si noe om sin fortid på de mange mange arbeidsplasser både offentlig og privat. Synd egentlig at det er så skambelagt, for hva kan vel være mer motiverende enn å observere at det fint går an å leve et godt rusfritt liv. (tilogmed utenfor indremisjonen, bar for å ta livet av den myten også)
0 #23 Morten de Lange 04-09-2011 17:33
Mye klokt er sagt - og det i altfor mange år. På gata blant brukerne, er det kun 2 ord som gjelder fra politikernes side; vilje og handling. Det prates, det møtes, det debatteres i årevis... Jeg synes Oslo Kommune bør vise vilje og handling ved å opprette et sted (hus) som bør inneholde en liten NAV-avdeling, helsetilbud, sprøyterom, LAR-konsulent og kanskje en ruskonsulent som kan brukere ut i behandling/avru sing. På denne måten vil kommunen oppnå flere "fordeler"; kontroll på hvem som er der, ekstra obs på nykommere/unge, ikke minst at brukerne får den hjelpen de har krav på. Her trengs selvsagt kompetent personell på alle nivåer. Den største utfordringen er at dette krever samarbeide på tvers av etater/instanse r. Og det er her politikernes vilje kommer inn...hvis de vil da...
0 #24 Rose Gube 04-09-2011 17:59
Det skulle ikke bli noe problem for folk innafor LAR heller, å få bolig og jobb og blablabla. Med tanke på hvordan dette prosjektet har stranda, så er det lite hensiktsmessig å iverksette medisinering med heroin FØR alt det grunnleggende er på plass. Egentlig skjønner jeg ikke at noen tror at det er rette enden å starte i...om man skal bruke rehabilitering som et argument. Heroin som medisin som førstehjelp og livredning? Javel...men mennesker må jo også ha et liv og en tilværelse å reddes TIL. Og da mener jeg ikke tilbake til hospits, tilfeldige overnattinger hos familie og venner eller i værste fall tilbake til pappesken sin på gata. Argumentene om heroin som medisin faller på stengrunn, akkurat som argumentene i debatten om legalisering og sprøyterom. Hvorfor skal alt gjøres sånn halvveis bra i rusomsorgen?
0 #25 Terje Hviid Nordhaug 04-09-2011 18:00
Altfor ofte handler det faktisk om habilitering..d et mest grunnleggende har ALDRI vært på plass i mange av disse personenes liv..de har faktisk aldri hatt en sjanse..i de verste sakene handler det om 3. og 4. generasjon misbrukere..en del har faktisk startet oppveksten sammen med en eller begge foreldre på institusjon..de retter gjerne barnevern til de er 18...og så rett ut på gata...Helsemin ister Garbrielsen sa i sitt siste intervju før han gikk av: "de satt ikke nederst ved bordet, de fikk aldri plass ved bordet"..og det stemmer faktisk for en del..da er det ikke rehabilitering men grunnleggende habilitering...
0 #26 Rose Gube 04-09-2011 18:48
Absolutt Terje. Rusomsorg er jo ikke bare EN ting :-) Uansett er mitt ankepunkt i alle anledninger, at noen får det til å høres ut som om vi (i Norge) "har prøvd alt og alt er feilslått og den eneste løsningen vi har igjen er legalisering og heroin som medisin". Det er jo ikke riktig. Vi har ikke prøvd alt - ikke mye en gang. Dvs: Noen kommuner satser mer enn andre og det finnes noen gode prosjekter (nå skulle jeg vært god på det med linker) og vi burde se mer på hva som faktisk gjøres bra og riktig, i stedet for å bare se på alt som ikke fungerer
0 #27 Joe Siri Ekgren, allmennlege 05-09-2011 13:32
1) Det viktigste tiltaket for å få ned den skyhøye dødeligheten ved opioidbruk er å gi erstatningsmedi sin innen 6 timer etter kontakt med helsevesenet. Da kan en ledsager være til hjelp, se bergeliv.no/2008/12/17/alle-heroinavhengige-kan-fa-behandling-i-dag/ Leger har skrevet om akuttbehandling:
avhengighetsmedisin.no/.../46

2) Et godt utgangspunkt for bedre behandling kunne være å bruke andre begreper enn det nedverdigende og moraliserende begrepet "rus".

"Skadelig bruk", "stoffbruk", "bruk av psykoaktive stoffer" er beskrivende begrep som kan erstatte "rus".

Min erfaring er at motivasjon for legal/illegal stoffbruk men veksler mellom

* rekreasjon (rus),
* selvmedisinerin g (pause fra problemer, ro, trygghet og
* vedlikehold (unngå abstinenser).


Jeg oppfatter at
1) "rus" er en undergruppe av stoffbruk, og at den er problematisk først når det oppstår skade - altså "skadelig bruk".

2) "Rus" favner ikke bruk som er selvmedisinerin g og vedlikehold, og "rus" er derfor upresis, generaliserende og normativ.

3) "Rus" innebærer en tap av kontroll - og "kontroll" er av vår tids høyeste dyder. "Rus" knyttes til skjørlevnet, synd og svak karakter.

"Skadelig bruk" spekulerer ikke i motivasjon, men ser på konsekvenser som man kan enes om er skadelig.

I internasjonal faglitteratur finner vi ikke "rus". Det er simpelthen for useriøst å bruke. Det er grunne til at "Senter for Rus og Avhengighetsfor skning" (SERAF) på engelsk kaller seg "Center for Addiction Research".

Med vennlig hilsen
Joe Siri Ekgren
allmennlege
0 #28 Mark D. Chapman 05-09-2011 15:43
Og da gir vel ordet seg: Avhengighet?
Ellers mye bra i debatten her. Problemet med heroinstøttet behandling er både at heroin egner seg dårlig til slik behandling (halveringstide n bla.), at det er emningsløst å behandle en avhegnighet med stoffet en er avhengig av og at det argumentet som da djenstår: at de hardt belastede ikek ahr neo alternativ ikke holder for de hardt belastede er så belastet at de ikek har orden på livet sitt og derfor ikke kan møte til regelmessig behandling. Det hindrer effekt av magne typer behadnlign, også heroinstøttet.
Det som er tragisk er at det løftet som er lovt på dette feltet generelt, altså avhengihet, ikke er på langt nær et stort nok løft.
På dette feltet er alkohol det virkelig store problemet, med et sannsynlig overdosedødsfal l på minst det dobbelt av alle andre rusgifter og i tillegg et tall for aktutt døde (ulykker, selvmord osv) som er minst like stort, og dødsfall av følgesykdommer langt over det igjen.
Helsereformen er et stort problem for dete feltet, selv om det også inneholdt muligheter som ikke er utnyttet maksimalt. Hovedproblemet er at det blir alt for mye vekt på den medisinske tilnærmeingen: sykdom/tilstand (avhengighet), finen rett "medisin" - gi medisin og alt er bra.....
Samtidig ser alle hva som tregns: Økt kapasitet på avrusnign, ingen køer til behanding, behandling lokalt i et miljø den eneklte følres eg hjemmen i, lavterskeltilbu d, steder å være (med og uten faglig personale, som andre har beskrevet her),oppfølgin med bolig, jobb, aktivitet, aktivitet,
aktiviet...
Det siste er jo den endelige nøkkelen: å finen fram til og stimulere det i den enkelte som kan engasjere og erstatte avhengigheten, idrett, regligion, interesser, omsorg mm.
Alt dette koster, kanskje mange milliarder i året. Men det er en investering som skaper jobber og gir ingen inflasjonseffek t (annet enn kanskje bedre lønn til personalet!). Det er nok erfaringer fra enkelttiltak her til lands og i andre land som viser at dødsfallene vil gå ned, behandlignsvbeh ovet gradvis synke, nyrekrutering avta noe osv. og dermed synkende kostnader.
Til syvende og sist får en riktignok ikke behandlet seg bort fra avhengighetspro blematikken (dvs. redusert den til det minimale nivå en kan oppnå). Det må forebygges. Like mye må derfor satses på forebygging. En kostnad som også på relativt kort sikt vil bbetale seg ved reduserte behandlingskost nader.
0 #29 aspi 12-09-2011 19:30
tonge rusmisbrukere er en gruppe som trenger særbehandling, ikke den bahandlingen som du og jeg trenger. dem trenger "stimuli" (kjemisk stimuli) det holdert ikke med en "skitur i skog og mark" eller jobb og aktivisere. det hjelper for oss som er friske og sunne. metadon ble inført først når staten kjønte at det ikke hjalp og bare tilby avrusing og aktiviteter. det måtte metadon till for og lokke noen få i denne gruppen til mange års metadonbruk/lif slang metadonbruk! metadon er en form for heroin og er like skadelig og dødelig og avhengihetskape nde som heroin (veldig vanskelig og slutte med metadon og heroin) for dem som ikke ønsker og byne på metado behandling er heroin et godt alternativ det går an og trappe ned på det også når den det gjelder er klar for det! det ville gjitt de meneskene mulighet til og ta tak i sitt eget liv og få kontakt med sin familie igjen! da er det lettere og påvirke dem til en mer sunnere livstil og sunne gleder!!
og bli rusfri er ikke noe man kan stresse med (det tar noen år)
jeg unner ikke menesker og sitte med en papp kopp mellom bena og tigge og er til utstilling for alle som går forbi og later som dem ikke ser dem. jeg kjønner godt hvorfor så mange tar en overdose når dem får muligheten til det. det kunne staten forhindra. men det er ikke så mange som vet ossen man kan forhindre det! det at heroin okke er lov er et prinsipp forde vi altid har kalt det narkotika... narkotikka blei ikke utbrett før det ble ulovelig!!!!! bruker og rekruteringa synker der det er lov, vi leder på overdose dødsfall i europa og det dør flere av overdoser/selvm ord en i traffikken!!! jeg tror ikke alle overdosene er helt tilfeldigt når man ser på ossen dem må leve hvis dem vill bruke heroin, eller morfin som legene kaller det på finspråket.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode