Rus
Ikke plass i Oslo til mennesker som ikke trener på SATS og drikker kaffe latte og spiser sushi på fredagen?
Jenny Sandaker, leder av Fransiskushjelpens Gatetjeneste, kjenner mer enn noen annen virkeligheten for byens mest hjelpetrengende, og hun spør: "Har samfunnet og Oslo blitt så vellykket og trangt at det ikke er plass til mennesker som ikke trener på SATS, drikker kaffe latte og spiser sushi på fredagen? "Da vi var på operataket opplevde vi å bli overrumplet av en rusmisbruker. Ikke engang der fikk vi være i fred, og hadde jeg ikke vært observant kunne vi med letthet blitt offer for dop i drikken vår," skriver Barbara Kelly i Aftenposten 2. august i år.
Da jeg leste dette tenkte jeg at hvis hun visste hvor mye arbeid som ligger i å erverve den "dopen", så hadde hun skjønt at den neppe hadde forsvunnet ned i drinken hennes. Ila Hybelhus er utsatt for massiv kritikk fra naboene, de har sett seg lei på at rusmiddelavhengige skal bo der hvor de bor og ønsker dem lenger vekk. Hvor er ønsket om bedre kår for de som har det vanskelig? Ingen ønsker store, åpne rusmiljøer (verken på Alexander Kiellandsplass eller det som utspiller seg med helgefyll på Karl Johansgate lørdagskvelden). Kan vi tillate oss å ønske menneskene som tilhører disse miljøene bort også?" spør Jenny Sandaker, leder i Fransiskushjelpens Gatetjeneste, blant annet som dagens gjesteblogger.
Les hele hennes gjesteblogginnlegg nedenfor.
Forestill deg følgende bilde:
Du står utenfor Ullevål sykehus, året er 2020. Sigaretter og snus ble forbudt for 3 år siden, men tunge avhengige får tilbud om nikotinplaster og –tyggis gjennom blant annet Ullevål. Det foregår en del bruk av sigaretter og snus i forbindelse med knutepunkter som jernbanestasjonene og salg under disk i en del av byens små kiosker. En mann hiver etter pusten utenfor sykehuset, i det han stavrer seg ut døra og runder hjørnet. Han tror han er i sikkerhet, han bare må ha en røyk. Med skjelvende hender fyrer han opp. Et plaster på overarmen vitner om at han tilhører en av de som får utdelt substituttbehandling på sykehuset, men det er tydeligvis ikke nok. Innerst inne vet han at røyken dreper han sakte og at den gjør han til kriminell, men han vil ha mer. Det er lenge siden legen ga beskjed om at han har KOLS og lungene svikter når han går i trapper. Plasteret stilner ikke uroen han har i kroppen, plasteret gir ikke hendene ro. Det er det bare sigarettene som kan. Politiet kommer kjørende og ser mannen med en gang. Han er tatt på fersken, det er ingen vits i å nekte... Røyken siver stille ut av neseborene hans i det han blir fraktet bort i politibilen og Gry Jannicke Jarlums "svake menneske" spiller på radioen.
Et flåsete bilde å tegne, kanskje? Sigaretter er ikke forbudt og det blir neppe det i løpet av de nærmeste åra. Dessuten er det jo mye farligere å bruke narkotika enn å røyke? Men det finnes likevel noen likheter: valget du en gang tok om å prøve, for moro skyld, for spenning, for opprør eller for å døyve en smerte. Og så tok valget deg. Du har ikke et valg lenger, i hvert fall ikke opplevelsen av å kunne velge. Det har blitt en livsstil og du tilhører et miljø. Et miljø hvor du er akseptert og respektert. For rusmiddelavhengige i Oslo handler avgjørelsen om å bruke eller ikke bruke narkotika i liten grad sammen med hva politiet gjør i gatene. Det handler derimot om hvilke reelle valg man opplever å ha. Kan man la være å bruke stoff, men oppleve å være "frisk"?(Frisk er slang i rusmiljøet for å være abstinentfri.) Kan du løsrive deg fra et miljø du kjenner og som kjenner deg, men fortsatt være betydningsfull og respektert blant andre mennesker? Og hva med bolig? Hva holder deg varm når du skal legge deg for natta, om ikke heroinen?
Har samfunnet og Oslo blitt så vellykket og trangt at det ikke er plass til mennesker som ikke trener på SATS og drikker kaffe latte og spiser sushi på fredagen? "Da vi var på operataket opplevde vi å bli overrumplet av en rusmisbruker. Ikke engang der fikk vi være i fred, og hadde jeg ikke vært observant kunne vi med letthet blitt offer for dop i drikken vår," skriver Barbara Kelly i Aftenposten 2. august i år. Da jeg leste dette tenkte jeg at hvis hun visste hvor mye arbeid som ligger i å erverve den "dopen", så hadde hun skjønt at den neppe hadde forsvunnet ned i drinken hennes. Ila Hybelhus er utsatt for massiv kritikk fra naboene, de har sett seg lei på at rusmiddelavhengige skal bo der hvor de bor og ønsker dem lenger vekk. Hvor er ønsket om bedre kår for de som har det vanskelig? Ingen ønsker store, åpne rusmiljøer (verken på Alexander Kiellandsplass eller det som utspiller seg med helgefyll på Karl Johansgate lørdagskvelden). Kan vi tillate oss å ønske menneskene som tilhører disse miljøene bort også?
Mitt ønske for framtiden for våre brukere i Oslo, er at man ikke lar diskusjonen om deres helse handle om hva politiet gjør og ikke gjør, hvor man ikke skal bo og hvilken park man ikke skal sitte i. Vi må snakke mer om hva man kan gjøre for å hjelpe de som trenger det, hvor de kan være, hvor de kan jobbe med avhengighet, bedre helse, økt mestring, helhetlige medisinske og psykososiale tilbud, tverrfaglig behandling og fleksible løsninger, uten å bli møtt med moraliserende holdninger og nedlatende blikk. Vi trenger å spørre om hvor mennesker med rusmiddelavhengighet skal være velkomne. Eller kanskje vi kan klare noe som er enda bedre? At vi slutter med diskusjonene rundt det og begynner å handle.
Kommentarer
forskjellen er at staten drar så mye skattepenger så det blir neppe ulovlig,samme hvor skadelig det er,lol
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.