Rus
Per Fugelli: Mishandling av pasienter
Per Fugelli med en tydelig appell til politimesteren og fylkeslegen.
"Nå har jeg spionert på politiet i Oslo i en måned. Derfor må jeg sende en bekymringsmelding til menneskene i denne byen, til politimesteren og til fylkeslegen i Oslo.
Åstedet er Guneriushjørnet, der hvor Brugata munner ut i Storgata, midt i Oslo sentrum. Her har narkofolket, jaget fra Plata og Trafikanten, funnet et flyktig “hjem.” Her møtes flokken av langtkomne stoffmisbrukere. Hjemsøkte sjeler. Forvridde kropper. De er syke folk. De står og svaier og sjangler og faller som en installasjon som signaliserer velferdsstatens fallitt. Disse, de sykeste blant oss, klarer vi ikke å hjelpe.
Men kan vi ikke la være å skade dem? Med forakt, med jaging og trakassering? I en måned har jeg sett hvordan politiet driver det jeg vil kalle psykoterror mot denne flokken av sårbare, redde og syke folk. Stille og umerkelig kommer en politibil snikende opp Brugata. Plutselig setter den sirenen på, ruser motoren og raser fram mot narkofolket. Som skremte dyr flykter de unna. Andre ganger marsjerer politimenn inn i flokken, står der som harde overmennesker og gir de elendige ordre om å forsvinne – fra hva? Guneriushjørnet? Jordens overflate? Det må være i strid med norsk lov og folkeskikk å herje med syke folk på denne måten," skriver Per Fugelli blant annet.
Les mer nedenfor.
Mishandling av pasienter
Av Per Fugelli, professor i samfunnsmedisin
Nå har jeg spionert på politiet i Oslo i en måned. Derfor må jeg sende en bekymringsmelding til menneskene i denne byen, til politimesteren og til fylkeslegen i Oslo-
Åstedet er Guneriushjørnet, der hvor Brugata munner ut i Storgata, midt i Oslo sentrum. Her har narkofolket, jaget fra Plata og Trafikanten, funnet et flyktig “hjem.” Her møtes flokken av langtkomne stoffmisbrukere. Hjemsøkte sjeler. Forvridde kropper. De er syke folk. De står og svaier og sjangler og faller som en installasjon som signaliserer velferdsstatens fallitt. Disse, de sykeste blant oss, klarer vi ikke å hjelpe.
Behandles med forakt
Men kan vi ikke la være å skade dem? Med forakt, med jaging og trakassering? I en måned har jeg sett hvordan politiet driver det jeg vil kalle psykoterror mot denne flokken av sårbare, redde og syke folk. Stille og umerkelig kommer en politibil snikende opp Brugata. Plutselig setter den sirenen på, ruser motoren og raser fram mot narkofolket. Som skremte dyr flykter de unna. Andre ganger marsjerer politimenn inn i flokken, står der som harde overmennesker og gir de elendige ordre om å forsvinne – fra hva? Guneriushjørnet? Jordens overflate? Det må være i strid med norsk lov og folkeskikk å herje med syke folk på denne måten.
Herjet med på livstid
Hvorfor lar vi det skje? Fordi vi har vent oss til å se på langtkomne stoffmisbrukere som en annen sort mennesker. De har forlatt vår flokk. Våre målestokker for menneskeverd og folkeskikk gjelder ikke dem. Derfor tåler vi 300 overdosedødsfall i året. Derfor lar vi dem fryse under broer. Derfor lar vi politiet plage og jage dem på Guneriushjørnet.
Så vil kanskje mange mennesker i denne byen si: Narkoflokken har seg selv å takke. De har ruinert sine liv. De mangler viljestyrke. Men nei. Deres liv er ikke selvbestemte aborter. Hvem som seirer og hvem som faller i livet, hvem som lander i Ullevål Hageby og hvem strander på Guneriushjørnet har med flaxlodd i gener og uflaxlodd i oppvekst å gjøre.
Disse menneskene mangler ikke viljestyrke. De har bare hatt så mye å bruke den opp på. De er blitt herjet med på livstid av mennesker og makter. Mange har vokst opp med rus, psykisk sykdom, fattigdom og overgrep hjemme. Noen har erfart mishandling i barnehjem og fosterhjem. Mange har blitt mobbet og utestengt i skolen. Fengsel gir ikke sjelen mer styrke. Forakt fra samfunnet slår sprekker i selvbildet.
Tross ti tonn byrder, går de oppreist. De er i live. Det er en tapper gjeng som fortjener respekt, ikke hån. Narkoflokken stemmer med dr. Rieuxs erfaring i Albert Camus roman Pesten: Det er mer blant menneskene å beundre enn å forakte.
Hør på kongen og biskopen
Men, vil politimesteren si, de er lovbrytere. De kjøper og selger narkotika på Guneriushjørnet. Det er politiets jobb å stoppe kriminalitet. Det er sant. Jeg vil ikke blande meg opp i politifaglige planer og framgangsmåter. Men lovens menn trenger ikke å være uten nåde. De kan gjøre sin jobb med folkeskikk. I julens tid kunne politimennene hørt på den brasilianske biskopen, Dom Helder Camaras advarsel mot å dele folk inn i overmennesker og undermennesker:
Dette opphovnede, skitne, svette ansikt,
merket av fall eller slag,
er det, mon tro en drukkenbolts ansikt,
en tiggers ansikt,
eller tenk om vi var på Golgata
og skuet Menneskesønnens hellige ansikt…
Jeg forstår at i narkoverdenen er der langere og bakmenn som ikke fortjener å bli tatt på med silkehansker. Men flertallet av stoffmisbrukerne på Guneriushjørnet er bare kroniske syke pasienter på desperat jakt etter bedøvelse fra en pinefull tilværelse.
De trenger ikke politimenn med barske brystkasser, steinansikter og pistol i beltet, men politimenn som har hørt Kongens nyttårstale: “Vi trenger ikke miste oss selv, vår sjel og våre goder selv om vi møter andre med varme og raushet. Snarere tvert imot.”
Myndighetenes plikt
Oslopolitiet har et flott motto: En tryggere by! Men skal det bare gjelde for “seierherrene” i byen? Har ikke flokken på Guneriushjørnet også krav på met minstemål av trygghet? I hvert fall rett til ikke å bli påført systematisk skrekk?
Hvis ikke politimesteren klarer å oppdra sine folk til anstendighet, bør fylkeslegen føre tilsyn med Guneriushjørnet. Kanskje fylkeslegen vil si: Guneriushjørnet er ikke min sak. Men det handler jo om syke mennesker og hvordan de blir behandlet av offentlige etater, i dette tilfelle politiet. Ville fylkeslegen flyktet fra ansvaret hvis det var en flokk med Parkinsonpasienter, slagrammede eller schizofrene som ble plaget av politiet på denne måten? Flokken på Guneriushjørnet er narkomane, men de fleste har også alvorlige sykdommer. Mange skal snart dø – av overdoser, utslitte hjerter, svinnende hjerner, svarte lunger, ødelagte levere og infeksjoner som følge av knust immunforsvar.
Jeg mener politimesteren og fylkeslegen plikter å stoppe den mishandling av pasienter som finner sted hver dag, åpenlyst og i politiuniform, på Guneriushjørnet, midt i byen med det store hjertet.
(også publisert i VG)
Kommentarer
Mulig byen vår har hjertefeil?
For å leke djevelens advokat: finnes det hjemmel noe sted for en slik frihetsberøvels e? Hvis ikke så bryter vi prinsipper som ikke bør brytes. Selv om det er for "the greater good". Og hva med motivasjonen hos disse? Hva vil skje med dem når de er ferdig behandlet og sluppet ut, har de motivasjonen som skal til for å gå resten av veien selv?
Noen med kunnskap om emnet? :)
Erna sa at det burde bli lettere å ansette folk med hull i CVen. Høres forlokkende ut, men jeg er stygt redd for at det både må pisk og ganske saftige gulerøtter til for at det skal skje.
Men kanskje Ivar kan arbeide for en storstilt aksjon? Problemet er jo også at en slik aksjon fordrer at de det gjelder ikke må vite om det på forhånd, for da fornufter de. Mange skjær i sjøen. Men om det hadde vært politisk vilje, så hadde det nok gått an å prøve i alle fall.
Det eneste jeg skulle ønske er at "vi" kunne forandres til "mange av oss"... "vi" (jeg og heldigvis mange med meg) godtar nemlig alldeles ikke holdningene som endel i politiet og andre instanser har til stoffavhengige. .. men det er så mange kamper å kjempe hele tiden og en må velge litt. For min del prøver jeg å vise vennlighet ift stoffavhengige, har innsikt nok til å vite at de har tunge bører.
Lurer av og til på om problemet for mange i politiet er at de stadig føler seg i fare, og dessverre er det endel i det miljøet som ikke har selvinnsikt til å stoppe seg i å ta ut frykt og smerte på de "trygge" gruppene (Narkomane, uteliggere, Blitz-demonstra nter etc) som de godt vet ikke utgjør noen fare for dem og mange ganger er veldig snille egentlig. Tror psyk og sos fag i politiutdanning burde oppdateres? En må jobbe i mange år før en virkelig skjønner egne mekanismer og blir i stand til å stoppe dem?
Fortsett med spionasjen, Fugelli, og få disse tankene fram til flere av de som bestemmer ......!
Hjørnet. Ingen av oss som ikke er i denne situasjonen, kan vel helt
forstå deres situasjon. Men at de omtrent opplever det som folk spytter på dem og slenger dritt, blir for ille. Som voksne mennesker burde vi
kunne oppføre oss. Disse menneskene trenger hjelpen som de aldri
får.Og er du vellykket nå, finnes det dessverre ingen garantier for at dette ikke kan skje deg ved psykiske eller annen sykdom som gjør deg
avhengig av sterke medisiner! Du trakk et flaxlodd i starten, men du
skylder med det å ikke se ned på på de som aldri fikk flaxlodd starten!
Verden er for alle enten vi er vellykkede eller ei? Tenk også på foreldrene som har barn og ungdom med rusproblemer, som leter gatelangs etter dem. Hvor forderdelig har ikke de det? Også
disse barn og ungdommer kan ha sklidd ut i rusen på tross av flaxloddet de vokste opp med! La oss være enige i en ting: Rusbrukere må hjelpes enten det er alkohol eller narkotika med i bildet, ofte begge deler! Da må det bygges med hensikt på å hjelpe dem. Og sette psykiatere, spykologer og spesialutlærte sykepleiere inn i dette. Og det bør legges langt unna Oslo, ellers har de lett for
å stikke fort tilbake til rusen. Vi har hatt flere vellykete tilbud til narkomane. La oss prøve å få til det,isteden for å se ned på dem og
drive dem fra sted til sted. Jeg må innrømme at jeg ikke synes det er
hyggelig å passere en ruset gjeng, noe jeg kanskje gjør en gang hvert
annet år, med det har ennå ikke falt meg inn å se ned på dem og
si noe stygt! De har det sannelig vanskelig nok som det er!
beordret vekk fra så mange steder. Nei, de ble kanskje ikke født med
Flaxlodd, men tilsiget av rusmisbrukere er stort også blant den del av befolkningen som har vokst opp med Flaxlodd. Ihvertfall for en periode! Disse har stort sett alltid et hjem å komme til. andre plager
livet av sine foreldre og mange dør. Det vi oftest ser er "den harde
kjerne", de som aldri maktet å komme seg ut av rusen fordi hjelpen
de ble tilbudt var lik null! Er det ikke en samfunnsplikt å ta vare på
mennesker lenger her i Norge? Vi leser om mennesker som sover
i garasjer, uteliggere har vi hatt i alle de år! Er det ikke samfunnets
plikt å hjelpe disse menneskene både medisinsk og boligmessig?
Vi har dessverre pr. dato en helseminister jeg har begynt å fryse på
ryggen av. Ingen flere goder til gamle og syke, vi middelaldende
får beskjed om at våre operasjoner ikke er blant de prioriterte, får
det kunne være noen som feiler noe som vil leve lenger enn oss.
Hvordan kan de vite det? Ren statstikk, og statistikk er bra men ikke
til bruk på mennesker.
Og rusmisbrukere er ihvertfall ikke mennesker. De sees ned på, skal
flytte på seg og bli usynlige! Aldeles vekk! Tror man på trylling istedenfor medisink og psykiartisk behandling og kan man bli et
samfunn hvor dette ikke forekommer.Jeg tror det dessverre ikke det.
Du og jeg kan være enig i det at ingen er villige til å stå 100 prosent
opp for dem. Hvor glad jeg ville bli dersom en av våre nyrike kakser opplevde å falle den fra sitt høye fjell for så å måtte klatre
langsomt oppover igjen, mens en rusmisbruker kom seg ut avelendigheten og klatret sakte mot toppen og ble der,
Jeg tror aldri vedkommende hadde slengt skjellsord og nærmest
spyttet på stakkarene han så på gaten! Og det er kanskje den store
forskjellen på oss mennesker at noen er født med empati og oppdragelse mens andre mangler dette totalt!
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.