Rus

Per Fugelli: Mishandling av pasienter

Per Fugelli: Mishandling av pasienter

Per Fugelli med en tydelig appell til politimesteren og fylkeslegen.

"Nå har jeg spionert på politiet i Oslo i en måned. Derfor må jeg sende en bekymringsmelding til menneskene i denne byen, til politimesteren og til fylkeslegen i Oslo.

Åstedet er Guneriushjørnet, der hvor Brugata munner ut i Storgata, midt i Oslo sentrum. Her har narkofolket, jaget fra Plata og Trafikanten, funnet et flyktig “hjem.” Her møtes flokken av langtkomne  stoffmisbrukere. Hjemsøkte sjeler. Forvridde kropper. De er syke folk. De står og svaier og sjangler og faller som en installasjon som signaliserer velferdsstatens fallitt. Disse, de sykeste blant oss, klarer vi ikke å hjelpe.

Men kan vi ikke la være å skade dem? Med forakt, med jaging og trakassering? I en måned har jeg sett hvordan politiet driver det jeg vil kalle psykoterror mot denne flokken av sårbare, redde og syke folk. Stille og umerkelig kommer en politibil snikende opp Brugata. Plutselig setter den sirenen på, ruser motoren og raser fram mot narkofolket. Som skremte dyr flykter de unna. Andre ganger marsjerer politimenn inn i flokken, står der som harde overmennesker og gir de elendige ordre om å forsvinne – fra hva? Guneriushjørnet? Jordens overflate? Det må være i strid med norsk lov og folkeskikk å herje med syke folk på denne måten," skriver Per Fugelli blant annet.

Les mer nedenfor.

 

 

Mishandling av pasienter

Av Per Fugelli, professor i samfunnsmedisin

Nå har jeg spionert på politiet i Oslo i en måned. Derfor må jeg sende en bekymringsmelding til menneskene i denne byen, til politimesteren og til fylkeslegen i Oslo-

Åstedet er Guneriushjørnet, der hvor Brugata munner ut i Storgata, midt i Oslo sentrum. Her har narkofolket, jaget fra Plata og Trafikanten, funnet et flyktig “hjem.” Her møtes flokken av langtkomne  stoffmisbrukere. Hjemsøkte sjeler. Forvridde kropper. De er syke folk. De står og svaier og sjangler og faller som en installasjon som signaliserer velferdsstatens fallitt. Disse, de sykeste blant oss, klarer vi ikke å hjelpe.

Behandles med forakt

Men kan vi ikke la være å skade dem? Med forakt, med jaging og trakassering? I en måned har jeg sett hvordan politiet driver det jeg vil kalle psykoterror mot denne flokken av sårbare, redde og syke folk. Stille og umerkelig kommer en politibil snikende opp Brugata. Plutselig setter den sirenen på, ruser motoren og raser fram mot narkofolket. Som skremte dyr flykter de unna. Andre ganger marsjerer politimenn inn i flokken, står der som harde overmennesker og gir de elendige ordre om å forsvinne – fra hva? Guneriushjørnet? Jordens overflate? Det må være i strid med norsk lov og folkeskikk å herje med syke folk på denne måten.

Herjet med på livstid

Hvorfor lar vi det skje? Fordi vi har vent oss til å se på langtkomne stoffmisbrukere som en annen sort mennesker. De har forlatt vår flokk. Våre målestokker for menneskeverd og folkeskikk gjelder ikke dem. Derfor tåler vi 300 overdosedødsfall i året. Derfor lar vi dem fryse under broer. Derfor lar vi politiet plage og jage dem på Guneriushjørnet.

Så vil kanskje mange mennesker i denne byen si: Narkoflokken har seg selv å takke. De har ruinert sine liv. De mangler viljestyrke. Men nei. Deres liv er ikke selvbestemte aborter. Hvem som seirer og hvem som faller i livet, hvem som lander i Ullevål Hageby og hvem strander på Guneriushjørnet har med flaxlodd i gener og uflaxlodd i oppvekst å gjøre.

Disse menneskene mangler ikke viljestyrke. De har bare hatt så mye å bruke den opp på. De er blitt herjet med på livstid av mennesker og makter. Mange har vokst opp med rus, psykisk sykdom, fattigdom og overgrep hjemme. Noen har erfart mishandling i barnehjem og fosterhjem. Mange har blitt mobbet og utestengt i skolen. Fengsel gir ikke sjelen mer styrke. Forakt fra samfunnet slår sprekker i selvbildet.

Tross ti tonn byrder, går de oppreist. De er i live. Det er en tapper gjeng som fortjener respekt, ikke hån. Narkoflokken stemmer med dr. Rieuxs erfaring i Albert Camus roman Pesten: Det er mer blant menneskene å beundre enn å forakte.

Hør på kongen og biskopen

Men, vil politimesteren si, de er lovbrytere. De kjøper og selger narkotika på Guneriushjørnet. Det er politiets jobb å stoppe kriminalitet. Det er sant. Jeg vil ikke blande meg opp i politifaglige planer og framgangsmåter. Men lovens menn trenger ikke å være uten nåde. De kan gjøre sin jobb med folkeskikk. I julens tid kunne politimennene hørt på den brasilianske biskopen, Dom Helder Camaras advarsel mot å dele folk inn i overmennesker og undermennesker:

Dette opphovnede, skitne, svette ansikt,

merket av fall eller slag,

er det, mon tro en drukkenbolts ansikt,

en tiggers ansikt,

eller tenk om vi var på Golgata

og skuet Menneskesønnens hellige ansikt…

Jeg forstår at i narkoverdenen er der langere og bakmenn som ikke fortjener å bli tatt på med silkehansker. Men flertallet av stoffmisbrukerne på Guneriushjørnet er bare kroniske syke pasienter på desperat jakt etter bedøvelse fra en pinefull tilværelse.

De trenger ikke politimenn med barske brystkasser, steinansikter og pistol i beltet, men politimenn som har hørt Kongens nyttårstale: “Vi trenger ikke miste oss selv, vår sjel og våre goder selv om vi møter andre med varme og raushet. Snarere tvert imot.”

Myndighetenes plikt

Oslopolitiet har et flott motto: En tryggere by! Men skal det bare gjelde for “seierherrene” i byen? Har ikke flokken på Guneriushjørnet også krav på met minstemål av trygghet? I hvert fall rett til ikke å bli påført systematisk skrekk?

Hvis ikke politimesteren klarer  å oppdra sine folk til anstendighet, bør fylkeslegen føre tilsyn med Guneriushjørnet. Kanskje fylkeslegen vil si: Guneriushjørnet er ikke min sak. Men det handler jo om syke mennesker og hvordan de blir behandlet av offentlige etater, i dette tilfelle politiet. Ville fylkeslegen flyktet fra ansvaret hvis det var en flokk med Parkinsonpasienter, slagrammede eller schizofrene som ble plaget av politiet på denne måten? Flokken på Guneriushjørnet er narkomane, men de fleste har også alvorlige sykdommer. Mange skal snart dø – av overdoser, utslitte hjerter, svinnende hjerner, svarte lunger, ødelagte levere og infeksjoner som følge av knust immunforsvar.

Jeg mener politimesteren og fylkeslegen plikter å stoppe den mishandling av pasienter som finner sted hver dag, åpenlyst og i politiuniform, på Guneriushjørnet, midt i byen med det store hjertet.

(også publisert i VG)