Rus

Verdighet i rusomsorgen…?

Verdighet i rusomsorgen…?

Tydelig beskjed fra Trond Henriksen:

"Rusproblematikk er sammensatt av mange faktorer, derfor finnes det ingen fasit. Det er en ydmykende sannhet som burde ligge til grunn for all behandling. Nå har vi innført Legemiddelassistert rehabilitering (LAR), som er betegnelsen på en ordning for substitusjonsbehandling ved opiatavhengighet. Pasientene blir behandlet med metadon eller Buprenorfin.

Noen ganger stiller jeg meg spørsmålet om det er nasjonens verdighet eller individet det handler om. Det å fjerne et synlig samfunnsproblem med medisinering er en ansvarsfraskrivelse. Verdighet handler om mer enn antall milligram metadon eller Subutex. Verdighet handler om å få livskraften tilbake. At man blir sett, respektert og inkludert er viktig for alle mennesker. Akkurat her må LAR ha feilet?

Jeg mener at LAR har utspilt sin rolle. Rehabiliteringen fungerer ikke etter intensjonen og dermed blir det kun et lavterskeltilbud. Det hadde vært mye rederligere av styresmaktene og sagt; - Dette er virkeligheten, resten av livet må du klare selv.

Vi bruker milliarder av kroner på en administrasjon som i realiteten kunne vært utført av fastlegen. Jeg tror vi kunne ha fått mer ut av pengene ved å plassere det medisinske ansvaret hos pasientens lege. Pengene fra LAR kunne vi ha brukt til å styrke rusomsorgen i kommunen og skapt flere behandlingsplasser. Det finnes mange tusen mennesker som står i kø, noen av disse vil dø mens de venter!

Det samme vil jeg si til alle som forfekter heroinassistert behandling. Hvorfor skal vi bygge opp store ressurskrevende sentre som skal administrere denne utdelingen? Hvorfor kan ikke legen foreskrive den nødvendige medisinen? Er vi mer opptatt av kontrollformen enn tillitten til at fastlegen kan utføre den nødvendige hjelpen?" spør Trond Henriksen blant annet.

Les hele hans tekst nedenfor.

 

Verdighet i rusomsorgen…?

Jeg er forundret over hvor lett vi bruker ordet verdighet i rusomsorgen. Noen ganger er det klokt at det ikke bare har utspring fra hjerte, men også i kombinasjon med hodet.

Norge har en samfunnssykdom som utspeiler seg i forskjellige former. Vi knasker piller mot psykiske lidelser som aldri før og en halv million går på sovetabletter. Noen utvikler misbruk som kan få fatale konsekvenser som overdose. Det dør fremdeles rundt 250 mennesker av dette hvert år.

Rusproblematikk er sammensatt av mange faktorer, derfor finnes det ingen fasit. Det er en ydmykende sannhet som burde ligge til grunn for all behandling. Nå har vi innført Legemiddelassistert rehabilitering (LAR), som er betegnelsen på en ordning for substitusjonsbehandling ved opiatavhengighet. Pasientene blir behandlet med metadon eller Buprenorfin.

Verdighetsprinsippet var et tungtveiende argument for innføring av dette tiltaket. Nå er det 8000 mennesker som er tilknyttet LAR, noe som burde ha utgjort en større forskjell på overdosestatistikken etter min mening.

Tall fra Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) ved Universitetet i Oslo viser at bare to av ti Lar-pasienter var i jobb eller under utdanning ved utgangen av 2014. Kan man da kalle det for en vellykket behandling? Eller har myndighetene en annen skala for verdighet?

Noen ganger stiller jeg meg spørsmålet om det er nasjonens verdighet eller individet det handler om. Det å fjerne et synlig samfunnsproblem med medisinering er en ansvarsfraskrivelse. Verdighet handler om mer enn antall milligram metadon eller Subutex. Verdighet handler om å få livskraften tilbake. At man blir sett, respektert og inkludert er viktig for alle mennesker. Akkurat her må LAR ha feilet?

Jeg mener at LAR har utspilt sin rolle. Rehabiliteringen fungerer ikke etter intensjonen og dermed blir det kun et lavterskeltilbud. Det hadde vært mye rederligere av styresmaktene og sagt; - Dette er virkeligheten, resten av livet må du klare selv.

Vi bruker milliarder av kroner på en administrasjon som i realiteten kunne vært utført av fastlegen. Jeg tror vi kunne ha fått mer ut av pengene ved å plassere det medisinske ansvaret hos pasientens lege. Pengene fra LAR kunne vi ha brukt til å styrke rusomsorgen i kommunen og skapt flere behandlingsplasser. Det finnes mange tusen mennesker som står i kø, noen av disse vil dø mens de venter!

Det samme vil jeg si til alle som forfekter heroinassistert behandling. Hvorfor skal vi bygge opp store ressurskrevende sentre som skal administrere denne utdelingen? Hvorfor kan ikke legen foreskrive den nødvendige medisinen? Er vi mer opptatt av kontrollformen enn tillitten til at fastlegen kan utføre den nødvendige hjelpen?

Hvilken verdighet ligger i selve utdelingen av heroin? Vil ikke slike utdelingssteder skape en stigmatisering av mennesker? Hvorfor kan det ikke bare alminneliggjøres gjennom lege og apotek? 

En fare ved slike sentre er at det påtvinger rusmisbrukeren å bo nærme utdelingsstedet. Inntaket må gjøres under tilsyn flere ganger daglig og en slik konsentrasjon av misbrukere er uheldig for alle parter.

Jeg vet det ligger gode intensjoner bak forslagene, men verdighet handler om så mye mer enn hjerte. Norge har både råd og muligheten til en god rusomsorg, men da må man vite hva som er verdighet.

Trond Henriksen – Alle er mer enn du ser!