Rus

Ruspolitikk: Sa dere solidaritet?

Ruspolitikk: Sa dere solidaritet?

Det sies at Norge har en solidarisk ruspolitikk. Det lyder hult så lenge vi fortsetter å plage de tunge rusmisbrukerne, skriver kriminolog Nicolay B. Johansen.

"Det er strafferettens jernlov, at den bokstavelig talt fanger inn de fattigste, mest utslåtte og forkomne blant oss. De beste og mest solidariske hensikter oppveier ikke denne lovmessighet. 

Det snakkes mye om overdosedødsfall, men de som lever lider også under forferdelige livsvilkår. Ingenting av dette er kontroversielt, det står å lese i de offentlige utredninger. Denne elendighet er i stor grad villet politikk. For det første hersker det en grunnleggende ide om at man ikke skal “gjøre det for lett å være narkoman” (St meld nr 16 (1996-1997), side 193), altså la være å hjelpe altfor mye. For det andre brukes hensyn til strafferetten som argument mot hjelpetiltak. Hvert eneste skadereduserende tiltak som er etablert og foreslått, er forsøkt stanset  av hensyn til “signaleffekten”. Det som kalles signaleffekten er i realiteten en form for sosial ingeniørkunst med store  etiske problemer, for ikke å snakke om at den mangler empirisk belegg. Igjen er det overtydelig, at strafferegimet blokkerer for å hjelpe den gruppen alle viser omsorg for i festtalene.

Å sette noen utenfor loven, som man gjør når man kriminaliserer en hel gruppe, er en sterk symbolhandling. En måte å være solidarisk, ville være å akseptere disse menneskene som del av samfunnslivet og alminnelige styring. Men et minstekrav er at man innreflekterer de dilemmaene som skapes av at politikken ligger under et strafferettslig regime," skriver Nicolay B. Johansen blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer." Hva mener du? Skriv gjerne i kommentarfeltet. Les også Helge Waal, som ser annerledes på dette.

 

Narkotikapolitikk: på tide å slippe taket?

Nicolay B. Johansen, kriminolog, Ålborg universitet

Narkotikapolitikk har kommet på den politiske dagsorden og i Klassekampen diskuteres betydningen av å ha et solidarisk utgangspunkt for håndtering av illegale rusmidler. Willy Pedersen etterlyste en solidarisk narkotikapolitikk (10.9) og Helge Waal fremhevet den solidariske tradisjon dagens politikk står i (22.10). Men solidaritet er faktisk allerede etablert som begrunnelse for deler av norsk narkotikapolitikk, slik den begrunnes i en stortingsmelding fra 2012. Der foreligger allerede refleksjoner omkring dilemmaene som preger narkotikafeltet og som kan være utgangspunkt for en slik politikk. Men et grunnvilkår for å  være solidarisk med de  sårbare, som merkelig nok ikke nevnes, er at man slutter å plage dem det gjelder. Det rådende strafferegimet har i hele narkotikaens tid gått utover de svakeste og mest forhutlede. Vil man være solidarisk må man i det minste innreflektere dette.

Stortinngsmelding nr. 30 (2011-2012) (med tittelen “Se meg!”) omtaler skadereduksjon som “solidaritet med de sårbare”. Men denne solidariteten kommer i andre rekke, etter innsatser for å hindre rekruttering og sikre at lavt forbruk av ulovlige rusmidler. I følge Waal er dagens politikk vellykket med tanke på det siste. Han hevder videre at dagens politikk på denne måten står i en tradisjon av solidaritet med de sårbare. Men han fanger ikke opp dilemmaene, og det er nødvendig om man vil bidra til å være mer solidarisk.

Aller først bør det presiseres at det går en grense for den soldariteten Waal nevner. Solidaritet er et ord som har fulgt arbeiderbevegelsen gjennom de to siste århundrene. Samholdet i arbeiderklassen har gitt styrke til å skape motmakt mot “kapitalmakten”. Men denne solidariteten strakk seg kun i begrenset grad til det såkalte filleproletariatet. Edruskaps-organisasjonene på 1800-tallet kunne være nådeløse mot drukkenbolter. Den såkalt solidariske tradisjonen var til tider aktive i å utstøte den delen av arbeiderklassen som henfalt, eller henga seg, til rusdrikk.

Mønsteret fortsatte også etter at arbeideklassens politiske representanter kom til makten. Drukkenboltene som preget gatebildet i det tyvende århundret ble mødt med tvangsarbeid mer eller mindre uten lov og dom helt frem til 1970. Dagens gatenarkomane er på mange måter de sosiale arvingene til disse “løsgjengerne”. Rusmidlene er nye, og på mange måter er det et fremskritt at de får samfunnsmessige reaksjoner gjennom strafferettens prosessuelle system, men dagens løsgjengere lever under atskillig hardere vilkår enn deres for-fedre og -mødre. Hvordan er man solidarisk med disse?

Når det gjelder de såkalt tyngre stoffene, er forholdene litt annerledes. Folk flest er skeptiske til å bruke disse stoffene. Men er det fordi folk flest vet hva slags skadepotensiale det innebærer, og at det kommer i konflikt med hvordan man ellers mener det gode liv skal leves? De offisielle begrunnelsene for dagens politikk antyder at folk flest avventer klarsignal, eller det motsatte, fra statlig hold  (se forarbeidene til straffeloven). På den annen side. Alle vet at de som utvikler avhengighetsmønstre i rusbruk i stor grad er folk som allerede har ting å slite med fra før. Hva er det å være solidarisk her? Å sende signaler eller å hjelpe mest mulig?

Alle sier nå at straff skal brukes mindre overfor gatenarkomane. Problemet her, er at dette har vært sagt i i hvert fall i 13 år. I 2003 sa daværende justisminister Dørum at politiet skulle “slutte å jage gatenarkomane” og understøttet dette med et rundskriv. Han endret ingenting i lovverket, faktisk avviste han blankt forslaget fra straffelovkommmisjonen om å avkriminalisere bruk og besittelse, uten så mye som å lese begrunnelsen. Selv om den kraftige økningen i straffereaksjoner for narkotikalovbrudd som hadde funnet sted på nittitallet bremset opp etter Dørums uttalelse, fortsatte stigningen kort tid etterpå. 8 år senere hadde den igjen økt med 40%. Da straffelovens bestemmelser om narkotika skulle vedtas av stortinget i 2008, erklærte Riksadvokaten det samme som Dørum hadde gjort tidligere, men gikk aktivt mot avkriminalisering av bruk og besittelse. Riksadvokaten er øverste leder for alle straffesaker som føres i norske domstoler. Man skulle tro at Riksadvokatens innspill hadde betydning. Men 8 år senere ligger antallet straffereaksjoner fortsatt på det samme nivået. Nå har helseministeren, gått i spissen for å avkriminalisere bruk og besittelse. Det er for tidlig å si sikkert hva resultatet av denne dreiningen i Høyre vil føre til. Men det som er sikkert er at de tidligere løftene om å redusere bruk av straff har falt til jorden. Skal det bli noen endring på det området er det tilsynelatende nødvendig med mer forpliktende vedtak enn rundskriv og fagre løfter fra embetsverket. Det trengs lovendringer.

Det er antagelig riktig at gatenarkomane sjelden fengsles for bruk og besittelse. Sånn sett er disse bestemmelsene perifere. Men hvordan kan det ha seg at fengslene fylles  opp med gatenarkomane likevel? Antageligvis er de litt mer alvorlige bestemmelsene knyttet til omsetning en viktig innngangsport til fengselsstraffene, foruten viningslovbrudd.  De fleste er godt klar over at mangee gatenarkomane finansierer forbruket med eget salg. Det er ca 30 år siden forskningen avdekket at de som sitter i fengsler for salg av narkotika er vanlige narkomane, ikke bakmenn. Alt tyder på at situasjonen er den samme i dag. Men det betyr at det ikke bare er bestemmelsene om bruk og besittelse som er problemet, hvis man mener det brukes for mye straff.

Det er strafferettens jernlov, at den bokstavelig talt fanger inn de fattigste, mest utslåtte og forkomne blant oss. De beste og mest solidariske hensikter oppveier ikke denne lovmessighet. 

Det snakkes mye om overdosedødsfall, men de som lever lider også under forferdelige livsvilkår. Ingenting av dette er kontroversielt, det står å lese i de offentlige utredninger. Denne elendighet er i stor grad villet politikk. For det første hersker det en grunnleggende ide om at man ikke skal “gjøre det for lett å være narkoman” (St meld nr 16 (1996-1997), side 193), altså la være å hjelpe altfor mye. For det andre brukes hensyn til strafferetten som argument mot hjelpetiltak. Hvert eneste skadereduserende tiltak som er etablert og foreslått, er forsøkt stanset  av hensyn til “signaleffekten”. Det som kalles signaleffekten er i realiteten en form for sosial ingeniørkunst med store  etiske problemer, for ikke å snakke om at den mangler empirisk belegg. Igjen er det overtydelig, at strafferegimet blokkerer for å hjelpe den gruppen alle viser omsorg for i festtalene.

Vi har et gunstig rusmønster, det er suksessen til dagens politikk, sies det. Men det er faktisk ikke sannsynliggjort utover korrelasjonsnivå at dette henger sammen. Om man likevel aksepterer dette utgangspunktet, blir det som det sies i “Se meg!”, hensyn til skadereduksjon og den enkelte på den ene siden og folkehelseperspektivet på den andre, et spørsmål om avveining. Hvor mye elendighet kan man tåle på vegne av folkehelsen?

Avkriminalisering står på dagsorden. Men det som trengs er kanskje legalisering, eller for å bruke et mer dekkende uttrykk: regularisering? Det strafferettslige regimet står  på viktige områder i veien for nødvendige tiltak, og det vrir oppmeksomheten vekk fra det som er viktig: at kontroll med rusbruk først og fremst må foregå lokalt, i familier og i den enkeltes hverdag.

Det kan fortone seg skremmende. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Det er lett å forstå angsten for å slippe straffen som virkemiddel. Man tror liksom det er det sterkeste virkemiddel i verktøykassen. Men realiteten er ofte det motsatte. Det blir symbolpolitikk som forhindrer utvikling av reell politikk. En sammenligning  med alkoholpolitikken er relevant. I “Se meg!” uttrykkes det bekymring for de ørsmå delene av alkoholomsetningen som foregår utenfor statens kontroll, altså hjemmebrent. Her er det nemlig ingen produktkontroll, noe som fikk fatale konsekvenser i forbindelse med et parti metanol som forårsaket en rekke dødsfall. Det er all grunn til å være bekymret for slikt, men hvorfor deles ikke denne bekymringen for de som kjøper narkotika?

Det blir svært ofte slik når man benytter strafferettslige virkemidler, at man skyver et helt marked ut i skyggenes dal, utenfor statens blikk og kontroll. Narkotikamarkedet i dag er jo et uregulert marked. Det er åpent døgnet rundt, ingen produktkontroll, ingen lisenser for salg, produksjon og distribusjon, ingen aldersgrenser. Det er kanskje på tide å innnse at narkotikaen er kommet for å bli, og at den må reguleres?

Å sette noen utenfor loven, som man gjør når man kriminaliserer en hel gruppe, er en sterk symbolhandling. En måte å være solidarisk, ville være å akseptere disse menneskene som del av samfunnslivet og alminnelige styring. Men et minstekrav er at man innreflekterer de dilemmaene som skapes av at politikken ligger under et strafferettslig regime.

(publisert i Klassekampen 27. oktober 2016)


Kommentarer   

+4 #1 Grete Johansen 01-11-2016 09:18
Ja, det lyder hult. Jeg har kontakt med mange pårørende som forteller om trakassering og gjentatte umotiverte husransakelser. Det er personer som lever i konstant angst fordi politiet stadig stopper dem på gata eller invaderer hjemmet deres..... uten å finne annet enn små brukerdoser.
Hva om Amundsen brukte de begrensede ressursene på å ta kriminelle og overgripere i stedet? Nylig gikk de inn i en bolig og ila en av gjestene en høy bot da han innrømmet å ha røyka hasj en uke tidligere. .....
Det er det rene vanvidd slik de turer frem og jo mindre de finner jo mer pågående blir de. Det er som om de har bestemt seg på forhånd om at alle som sliter med avhengighet er kriminelle og skal forfølges med alle midler.

Og det kommer på toppen av alle overgrepene mot stoffbrukere i sentrum. Er det rart de blir paraniode og trenger å ruse seg?
+4 #2 Kirsten Frigstad 01-11-2016 09:49
Jeg sier kort og godt: TUSEN TAKK, Nicolay!

Hilsen Brukere og ansatte på 24SJU, Kirkens Bymisjon
0 #3 Jon Aksel Fosskaug 01-11-2016 09:54
Når bøtene ikke blir betalt, så går dem over til soning. Og hvis man da har noen saker på seg fra før som man må inn for, som rusmisbrukere ofte har, slipper man ikke ut før bøtene som har gått til soning enten blir blir betalt eller man får en haug med mnd ekstra. Så når en som ikke har penger til bøter får en haug med bøter som igrunn skal være en mild straff, må uansett i fengsel for det personen har gjort. Så hvis man får 100.000kr i bot til sammen på et år eller to, og ikke betaler i løpet av 3år eller hva det er, må man uansett i fengsel. Og dag satsene varierer. Man kan sone en bot for 500 om dagen, eller dem kan være 50 eller 100kr dagen. Og da blir det mange dager i fengsel, for noe som egentlig skulle vært noen tusenlapper i bot.
0 #4 Pål Eggen 01-11-2016 12:37
Solidarisk mot hvem? Er spørsmålet som poppet opp i mitt hode. Det er en inhuman ruspolitikk. Ikke solidarisk. Det er verken empatisk eller sympatisk. Kun inhuman og fordømmende. Selv bor jeg i Spania, og her har Norge et og annet å lære. Et land hvor man dømmes til behandling ikke straff, i saker hvor vinningskrimina liteten er gjort for å dekke en narkotikaavheng ighet. Det er solidarisk. Det er humant.
+1 #5 Åse Karin Karlsen 02-11-2016 13:48
Tror nok at ruspolitikken frem til i dag går rett inni historiebøkene som nok ett helsvart kapittel i Norsk historie om hvordan man behandler sårbare hjelpetrengende :( har tilgode å møte en eneste en uten tilleggsbehov i forhold til psykiske lidelser. Hva kom først , høna eller egget, er revnende likegyldig akkurat i dette tilfellet. Mange selvmedisinerer seg pga av andre problemer, men er man på kjøret år ut og inn så får man psykiske problemer om man aldri hadde det i starten. psykiatrien har i seg sjøl lange grusomme kapitler , selv med tanke på at medisinene ikke kom før på50-60 tallet. Isbading, insulinsjokk,lo botomering for å nevne noe. Å kjeppjag hjelpetrengende som løse hunder og gi dei store bøter i tillegg for å ha ett problem føyer seg i min lille verden bare inn i denne rekken. Det henger ikke på greip , om man vil kalle seg ett sivilisert samfunn! Unge dør som fluer , mens handlingene uteblir. Andre land har mye bedre overdose dødsfall tall, hvorfor kan man ikke samarbeide å lære av andre og det på ett blunk??Det burde være null problemer å avkriminalisere denne gruppa på lik linje med alle andre hjelpetrengende .. Man kan fremdeles bekjempe seriemordere som grådig tjener på andres tragedie UTEN å bruke det sjøl! Å tråkke på mennesker som ligger nede fra før, fører i alle fall ingenting godt med seg, hverken for samfunnet eller dei som er avhengig, eller alle dei pårørende som også leve i ett helvete daglig, som bare det fører til sykemeldinger og uføretrygd som meget forståelig er om man konstant lever i frykt om det kjæreste du har er i live! Som politiker bør man få med seg heile bildet , og ikke bare små bite av puslespillet som dreper så altfor mange ! Bare vi som veit skjønner helt hvordan det river sønder og sammen hjertet og livet å ha slike graver å gå til , og enda er det bare brukerene sjøl som har stablet livet sitt på fote igjen som veit og kan gi gode råd til ledende politikere !!

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode