Rus
I Oslo dør alt for mange av en overdose. I Portugal møter de rusmisbrukere med menneskelighet
Avkriminalisering vil fortsatt bety at narkotiske stoffer vil være forbudt. Men folk som bruker det vil ikke lenger være kriminelle, oppsummerer Anna Tresse, byrådssekretær og politisk rådgiver for byråd Inga Marte Thorkildsen etter en studietur til Portugal.
"Vi har et sterkt normfelleskap i Norge. Med en avkriminalisering vil det fortsatt være de færreste som utvikler et narkotikaproblem. Og de som havner utenfor det sterke norske normfellesskapet, de havner utenfor uansett, uavhengig av hva som står i straffeloven. Det eneste vi oppnår med å gjøre dem kriminelle er å skyve dem enda lenger fra oss. Vi gir dem en kriminell identitet, vi lukker en dør, sender politiet og ser en annen vei, mens vi priser oss lykkelig over at våre barn ikke «er sånn».
Og samtidig er vi, som Portugal, nødt til å akseptere et ikke-perfekt samfunn. Det vil finnes mennesker som av ulike grunner ruser seg. For noen få utvikler livet seg til et helvete. De har ikke dårlige holdninger eller dårlig moral. De fortjener ikke å være kriminelle. De skal hjelpes. Av oss alle.
Fordi det skal ikke være kriminelt å kjede seg på skolen. Det skal ikke være kriminelt å eksperimentere en gang på fest. Det skal ikke være kriminelt å ville tøffe seg for gjengen. Det skal ikke være kriminelt å døyve vonde følelser etter en oppvekst full av svik og overgrep. Det skal ikke være kriminelt å utvikle en sykelig avhengighet til et skadelig stoff, om det er alkohol, tobakk eller narkotika.
Straffeloven er den mest inngripende loven vi har i Norge. Spørsmålet blir til syvende og sist: Er det å hjelpe mennesker med rusavhengighet en helse- og sosialpolitisk oppgave, eller en kriminaloppgave?" skriver Anna Tresse blant annet. Les hele teksten under "les mer."
I Oslo dør alt for mange av en overdose. I Portugal møter de rusmisbrukere med menneskelighet
Av Anna Tresse, byrådssekretær og politisk rådgiver for byråd Inga Marte Thorkildsen
Under et kumlokk i Lisboa gjemmer de seg, Portugals tunge rusmisbrukere. De er ikke borte, de er ikke rusfrie. De håndhilser ikke på besøkende, de hilser med albuen, fordi de vet at folk synes det er ubehagelig å ta dem i hånden. For skammen, den er ikke borte. Selv etter femten år med avkriminalisering.
Det forteller forsker Helene Jensvoll, som jobber i European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction. Hun har bodd i Portugal i femten år, og hun har tatt meg med på en nyåpnet taverna, med dempet belysning og smakfull geitost. Hun forteller at det er lett å glemme hvor sterkt skammen sitter i. Hvor stigmatiserende det kan være å være «rusmisbruker». Hun trekker fram Norge og det norske «normfellesskapet», som vi kaller det. Det står så sterkt. Enten er du innenfor eller så faller du langt, langt utenfor. I Norge gir vi attpåtil dem som faller utenfor en kriminell identitet, som for å besegle skammen.
Begrepet avkriminalisering gir en rekke assosiasjoner for de fleste. Det kan være VG-varianten hvor det skal deles ut gratis hasj, ecstasy og heroin til ungdommen. Eller det forstås dithen at man gir opp folk som har «havnet på kjøret». Eller at med avkriminalisering forsvinner vårt siste forsvarsverk mot å bli et neddopa folk i konstant trippemodus, fulle av psykoser og dårlig moral. Demningen brister, så og si. Moralen forderver. Samfunnet går i oppløsning.
Men slik er det ikke i Portugal. Der har de klart å møte menneskene med rusproblemer med, ja nettopp menneskelighet. Med verdighet. Uten å ofre «samfunnsmoralen».
Rusen velger av og til oss
I ordene til Helene Jensvoll er avkriminalisering kun en annen måte å møte de som bruker narkotika på. Det gjør ikke narkotika lovlig. Det vil fortsatt være forbudt. Markedet vil være illegalt. Det vil være forbudt å selge. Langerne skal fortsatt tas og straffeforfølges.
Men menneskene som bruker narkotika, de vil bli avkriminalisert. For det er det som ligger bak rusen som er interessant. Det er mennesket vi skal se. Det er ikke slik at vi velger rusen. Ofte velger rusen oss. Derfor må vi se historien, se hjelpebehovet, se årsakene. Da må velferdstjenestene organiseres rundt mennesket, i stedet for at den enkelte rusmisbruker blir sendt som en kasteball mellom sykehuset, psykiatrien, fengselet og gata.
Slik møtes de narkomane i Portugal
Hvordan fungerer det egentlig i praksis? Jeg sitter på kontoret til selveste Dr. Jauo Goulao, en av arkitektene bak lovendringen som avkriminaliserte bruk av narkotika for over femten år siden. I dag er han Portugals nasjonale narkotikakoordinator. Kontoret han leder ligger passende nok på et sykehusområde nord i Lisboa. På pedagogisk vis tegner Dr. Goulau opp to scenarioer:
En ung gutt blir tatt av politiet med en brukerdose cannabis. På politistasjonen beslaglegges cannabisen (slik all narkotika blir), de registrerer navnet på unggutten og gir beskjed til den såkalte narkotikanemnden. Der må gutten møte innen 72 timer. Nemnden er en administrativ enhet og består av en psykolog, en jurist og en sosialarbeider. Der snakker de med gutten, rundt et bord. Det er uformelt, nesten hyggelig. Gutten blir spurt, «Hvorfor bruker du cannabis?». Gutten forteller etter hvert at han kjeder seg på skolen, han har valgt en feil linje og er mest interessert i data. Nemnden får gutten inn på et datakurs. En potensiell ruskarriere er brutt.
Dersom den unge gutten ikke hadde vært interessert i å snakke med nemnden, er avvisende og vanskelig, da skjer følgende: Han får en advarsel og beskjed om at saken hans forblir åpen en gitt periode (seks måneder til to år). Dersom han blir tatt med brukerdoser av narkotika i løpet av den perioden, kalles han inn for nemnden, og reaksjoner blir iverksatt. Reaksjonene skal være individuelt tilpasset, for å sørge for et størst mulig insentiv for å slutte med narkotika. Det kan være samfunnstjeneste (vaske graffitivegger, plukke søppel eller feie gatene), inndragelse av førerkort eller jaktlisens, omgangsforbud med visse personer, forbud mot å oppholde seg enkelte steder, bot, eller andre virkemidler. Det viktige er at det er administrative sanksjoner, ikke strafferettslig. Politiet er ikke involvert. Det blir som å snike på trikken i Norge: Det er ikke lov. Du får en bot som du må betale. Men det er ikke politiet som tar deg. Du blir ikke straffeforfulgt. For du er ikke kriminell dersom du sniker på trikken. På samme måte i Portugal. Du er ikke kriminell hvis du blir tatt med en brukerdose cannabis.
Vi kan ikke tvinge folk til å bli rusfrie
Et annet sannsynlig scenario er at en kvinne møter i nemden og viser seg å ha et problematisk forhold til et tungt stoff, for eksempel heroin. Hun har kanskje møtt i nemnden før, kanskje ikke. Bakgrunnen hennes blir kartlagt, og kanskje viser det seg at kvinnen er traumatisert, at hun har psykiske vansker. Hun får beskjed om eksisterende hjelpetilbud, for eksempel psykiatrisk behandling, og får en time dagen etter – gratis, med rød løper. De aller fleste benytter seg av den muligheten. Men det som skjer etter det, det er vanskelig å vite: Vil hun fullføre behandlingen og bli rusfri? Vil hun gå over til metadon? Eller vil hun falle tilbake til rusen? Det har nemnden ingen kontroll over.
Og her ligger den vanskelige erkjennelsen: Det er dessverre slik at man ikke kan tvinge noen til å bli rusfri, dersom de ikke selv ønsker det. Man skal tilrettelegge så godt man kan, oppsøke, oppmuntre, gjøre det så enkelt som mulig å få behandling og komme seg ut av avhengighetens klør. Det vil ikke alltid lykkes. Men det som er sikkert, er at det siste denne kvinnen trenger er straff. Selv om, eller kanskje særlig hvis, hun nekter behandling.
Økonomiske bøter gis aldri til de som har et problematisk avhengighetsforhold til narkotika. Det fører kun til å skyve dem lenger ut i utenforskap og kriminalitet.
Hjelp i stedet for stigma
Avkriminalisering fjerner hindringen som finnes i dag for å gi god og helhetlig hjelp til de som bruker narkotika, enten de har et problematisk forhold til stoffet eller ikke. Det gir muligheten til å ta dialogen om hvorfor man bruker narkotika, slik at man kan avbryte en ruskarriere ved å hjelpe, istedenfor å stigmatisere, stemple, kriminalisere. Avkriminalisering gjør det mulig å sette inn et helhetlig hjelpeapparat, uten å hver gang diskutere hvilke «signaler» dette sender til våre unge.
For la det være sagt, det har ingen nytte å avkriminalisere dersom det ikke følges opp av et helhetlig hjelpeapparat, der tjenestene står klare til å hjelpe, et tastetrykk unna, uten ukelange ventelister og komplisert byråkrati. Vi må forberede helsevesenet på en eventuell lovendring, fordi vi må sørge for at vi faktisk kan hjelpe, når vi sier at det er det vi vil.
15 ganger så mange dør av overdose
La det være sagt: Det er bra at det er få i Norge som bruker narkotika. Norsk narkotikapolitikk er en politikk som fungerer for de fleste, dersom man måler vellykkethet ut fra bruksomfang. Eller jomfruelighet. Vi er en jomfruelig nasjon, i det store og det hele. Og i det store og det hele er det en god ting.
Men det holder ikke. Da ser vi ikke menneskeskjebnene som virkelig burde få det til å svi i hjertene våre: Hvert år dør det mellom 250-300 mennesker av overdose i Norge. Fordi vi ikke klarer å nå dem. Fordi vi ikke makter å hjelpe dem. Og de dør som kriminelle.
Et samfunn med stor narkotikabruk kan ha få problemer. Og motsatt kan et samfunn med lite narkotikabruk ha store problemer. Det siste gjelder Norge.
Og dette ene tallet bør få oss til å skjønne hvorfor: I 2016 var gjennomsnittstallet for overdosedødsfall i Europa 19 overdosedødsfall per 1 million voksne (15-64 år). I Norge er det tilsvarende tallet 68. I Portugal er tallet fire og en halv.
Færre narkomane får AIDS
Det er nesten ingen sammenheng mellom straffetiltakene i et lands forbud mot narkotika og nivået på narkotikabruk. Narkotikabruk faller og øker derimot i tråd med bredere kulturelle, sosiale og økonomiske trender.
Portugal er ikke et perfekt samfunn. Avkriminalisering er ikke en mirakelløsning. Realiteten er allikevel at narkotikasituasjonen i landet har forbedret seg på en rekke områder. Mest avgjørende er nedgangen i antall HIV-smitter og overdosedødsfall. Ifølge tall fra FN har antallet som døde av narkotika falt fra rundt 80 i 2001, til 16 i 2012. Antall nye AIDS-tilfeller blant mennesker som bruker narkotika falt fra 568 til 38 i samme periode. De har klart å nå ut til flere og hjelpe flere inn i behandling. Samtidig har de et lavere nivå av narkotikabruk en europagjennomsnittet.
Ikke kriminelt å døyve vonde følelser etter svik
Vi har et sterkt normfelleskap i Norge. Med en avkriminalisering vil det fortsatt være de færreste som utvikler et narkotikaproblem. Og de som havner utenfor det sterke norske normfellesskapet, de havner utenfor uansett, uavhengig av hva som står i straffeloven. Det eneste vi oppnår med å gjøre dem kriminelle er å skyve dem enda lenger fra oss. Vi gir dem en kriminell identitet, vi lukker en dør, sender politiet og ser en annen vei, mens vi priser oss lykkelig over at våre barn ikke «er sånn».
Og samtidig er vi, som Portugal, nødt til å akseptere et ikke-perfekt samfunn. Det vil finnes mennesker som av ulike grunner ruser seg. For noen få utvikler livet seg til et helvete. De har ikke dårlige holdninger eller dårlig moral. De fortjener ikke å være kriminelle. De skal hjelpes. Av oss alle.
Fordi det skal ikke være kriminelt å kjede seg på skolen. Det skal ikke være kriminelt å eksperimentere en gang på fest. Det skal ikke være kriminelt å ville tøffe seg for gjengen. Det skal ikke være kriminelt å døyve vonde følelser etter en oppvekst full av svik og overgrep. Det skal ikke være kriminelt å utvikle en sykelig avhengighet til et skadelig stoff, om det er alkohol, tobakk eller narkotika.
Straffeloven er den mest inngripende loven vi har i Norge. Spørsmålet blir til syvende og sist: Er det å hjelpe mennesker med rusavhengighet en helse- og sosialpolitisk oppgave, eller en kriminaloppgave?
(også publisert i Vårt Oslo)
Kommentarer
Samtidig mener jeg det er viktig at vi ikke lar noen av partiene slippe unna bare med dét, for det var ikke en lovendring i seg selv (selv om den var viktig) som førte til en del av de gode resultatene Portugal oppnådde. Det var en helhetlig strategi for å hjelpe folk med rusproblemer som innebar en reell kapasitetsøknin g. Opptrappingspla nen til regjeringen har væt et positivt innslag, men det trengs fortsatt mer.
Jeg har et par helt konkrete forslag i så måte:
1: Ha en mer fleksibel kapasitet på døgnbehandlinge n. Dette kan gjøres ved at de regionale foretakene gjør bruk av en en slags økonomisk "buffer" som gjør at de som driver med døgnbehandling kan øke kapasiteten sin når dette er nødvendig. Eller man kan vurdere å senke beleggskravet som i dag ligger på ca. 90%. Dette vil også gjøre at man kan noe mer "flex" på hvor mange som må være være inne til enhver tid. En ting som slo meg når jeg besøkte behandlingsinst itusjoner i Portugal var at de kunne f.eks. ha 30 brukere inne, mens de hadde plass til 50 til om det var nødvendig.
2: Ettervern. At spesialisthelse tjenesten finansierer utbygging av oppfølgingsprog rammer etter døgnebehandling . Dette vil legge til rette for bedre overganger for brukerne på vei tilbake til mer ordinære liv med leilighet, jobb, utdanning osv.
3: Øremerking til kommunene. Sier seg selv. Kommuner, som Oslo f.eks. bruker ikke alle midlene til rustiltak så lenge de blir gitt som frie midler.
4: Bygg ut lavterskel substitusjonsbe handling. Man kan f.eks. legge behandling med substitusjonspr eparater til feltpleien. I Portugal har de f.eks. lavterskel 18 utdelingsenhete r med metadon og 31 sprøyteutdelingsenhete r.
Dette samtidig med at mange rusmisbrukere i Norge lever med et enormt stigma og en skam. En skam så dyp at mange ikke evner å "unne" seg å bli friske. Jeg vet av erfaring at alt for mange føler at de "bare er narkomane" som ikke fortjener å ha det bedre. De blir selvdestruktive . Dette er mennesker som ikke kjenner til andre fungerende verktøy for å håndtere det de har av følelser, tanker og traumer enn nettopp rus og flukt. Da mener jeg det blir feil å stemple dem som kriminelle. For ved å gi en straffereaksjon sier vi også indirekte at de har gjort noe galt, og vi sier dermed at de hadde et VALG. Da må man spørre seg selv hvor reelt dette “valget” er når vi vet at avhengighet er en sykdom, og all moderne forskning viser en korrelasjon mellom hjernestrukture r og -mekanismer (som plastisitet og dopamin-utsondr ing – mekanismer betegnet som autonome, altså utenfor vår kontroll). Man kan også spørre seg selv hvor mye valgfrihet mennesker som ufrivillig har blitt utsatt for situasjoner som skaper traumer har. Man skal være ekstremt ressurssterk for å kunne VELGE hvordan man håndterer et traume.
Avhengighet er i mine øyne utvilsomt en sykdom, og kun en liten brøkdel av de som eksperimenterer med rus utvikler en avhengighet. En relevant statistikk kan være å se på antall mennesker som konsumerer alkohol kontra antallet som blir alkoholikere og utvikler en avhengighet. Dette tallet vil trolig gjenspeile antallet som er predisponert for å utvikle sykdommen avhengighet.
Og det er faktisk heller ikke slik at man alltid får valget mellom straff og behandling. Som oftest gjør man ikke det. Stort sett får man alltid økonomiske sanskjoner i form av bøter. Dette resulterer i desperasjon fordi det er ikke slik at en bot blir prioritert over rusmidler som personen er avhengig av for å ikke utvikle farlige abstinenser. Med andre ord legger det et unødvendig ytterligere press på personer i en vanskelig og desperat situasjon. Ofte er dette mennesker uten særlige ressurser som da tvinges til å oppdrive penger på ulovlig vis, for eksempel gjennom salg av tyvegods, rusmidler eller i verste fall seksuelle tjenester.
Når man som narkoman kan oppleve å bli slått og banket av sivilkledd politi på Oslo S fordi man “sjenerer” bybildet, så vitner det om at hva enn vi signaliserer så signaliserer vi noe veldig, VELDIG feil.
Jeg har gått mange runder med meg selv, inntil jeg landa på å støtte avkriminaliseri ng av bruk og besittelse a'la det de gjør i Portugal. Det er stor forskjell på å straffe folk òg det å ta vare på folk. Mange mener dette er det samme, kan det virke som. Beklageligvis sitter mange fagfolk og politikere fortsatt på sin høye hest. De har ikke bakkekontakt, og heller ikke kontakt med de som jobber på gulvet eller de som er under sin klasse.
Erfaringskonsul enter bør helt klart være med i disse nemndene synes jeg. Vi er en av de viktigste stemmene knyttet til reel brukermedvirkni ng i Norge, slik jeg ser det.
Ditt punkt om ettervern er det jeg er mest opptatt av om dagen. I dette må vi også se på og reflektere over hva som aksepteres utover det som er ordinært og normalt.
Mange som blir rusfrie går bare fra å være samfunnets utskudd til å bli beinharde konsumerister. Dette gjør at veldig mange av oss blir sjuke igjen. Rett og slett fordi vi ikke finner noe mening i dette. Logikken til det effektive forbrukersamfun net baserer seg på at mennesker ikke er fornøyde. Det er denne misfornøydheten som er drivkraften i vårt overforbruk. De lever av skammen vår! De lever av at vi gjør kroppene våre til en vare på et marked. De lever av at vi setter en prislapp på oss selv.
Skyld, skam, uverdige normer, moralistiske regelryttere er nok én av de største utfordringene vi har i samfunnet, slik jeg ser det.
Det tragiske er at innlegget er nok et eksempel på at velmenende personer, ofte på venstresida, som jeg tror vil styrke og forbedre vår ruspolitikk, har svelget mye av legaliseringsbe vegelsens påstander, argumentasjon og retorikk:
- Et utgangspunkt i overdoser. Det er aldri påvist noen sammenheng mellom forbud og overdoser, eller at legalisering eller annen lovendring vil redusere overdoser.
- Helt ukritiske gjengivelser av overdose statistikk. For eksempel ingen referanse til at det er to slike statistikker i Portugal, bare, som legaliseringsbe vegelsen, gjengivelse av den statistikken som gir de laveste tallene (og må nødvendigvis gi lavere tall en her). Ingen referanse til at det i debatten gang på gang er påvist at dødeligheten for opiatavhengige er nokså lik i de fleste land. Videre at en ikke kan sammenligne de ulike tallene da metodene og forholdene i de ulike landene er alt for forskjellige. Det foreligger ingen sammenlignende forskning som tar høyde for alle variable som må regnes med om en skal sammenligne forholdene i forskjellige land.
- Ukritisk bruk av overdosetallene i Norge. Som legaliseringsbe vegelsen refererer man til totaltallene uten å vise til hvor mange som er selvmord, hvor mange som skyldes legemidler, hvor mange ulovlige opiater mm.
- En helt feil framstilling av at narkomane kriminaliseres og forfølges med fengselstraff her i landet for bruk og besittelse. Det er ingen som dømmes til ubetinget fengsel for bruk og/eller besittelse. Bruken av alternative reaksjoner, særlig for første gangs forseelse og for unge, der en ikke får noe på rullebladet øker.Slike alternative reaksjoner bør skje langt oftere. Det er en reell debatt en må ta, men det krever ingen lovendring, kun vilje og bevilgninger.
- Helt ukritisk overtatt utsagn fra legaliseringsbe vegelsen som: ”Avkriminaliser ing fjerner hindringen som finnes i dag for å gi god og helhetlig hjelp til de som bruker narkotika”. Hvilke hindringer da? Det finnes ingen slike hindringer i norsk lovgivning. At det mangler en helhetlig politikk i alle norske kommuner er en stor utfordring. Men i Norge i dag vet vi hva som virker både for forebygging, behandling og ettervern (både etter behandling og etter fengselsopphold ) og det er mange gode eksempler i kommune Norge og det offentlige og frivillige ellers. Kennet AJ har 4 viktige punkter der det er gode eksempler både her i landet og i mange andre land enn Portugal.
- Tar legaliseringsbe vegelsens påstand om at norsk narkotikapoliti kk er mislykket som underforstått og at lovendringer må til (da helst legalisering). Selv om mye i Anne Ts innlegg tyder (ofte dessverre mellom linjene) på at hun ikke svelger alt rått, så er jo hennes agenda at det må lovendring til. Det er jo helt feil. Ingen forbedringer av norsk narkotikapoliti kk krever endring av dagens lovgivning. At hun også viser til straffeloven, mens forbudet mot bruk og besittelse står i legemiddelloven viser hvordan legaliseringsbe vegelsen har ”vunnet ordene” i denne debatten. Hennes utlegninger om kriminalisering og stigmatisering er også farget av dette og en avsporing av debatten. Vi er enige på rusfeltet: I mange, eventuelt de fleste, tilfeller er en oppfølging som medfører bøter og anmerking på rullebladet feil. Det er mest praktiske forhold som hindrer at alternative (og varierte) reaksjoner eventuelt blir det vanligste.
- Helt ukritisk kjøpt skjønnmalingen av Portugal og hva som ble gjort der. Samtidig med lovendring, ble det satt inn vesentlig økte ressurser på både forebygging, behandling og ettervern.
«Landet har fremdeles høy forekomst av problembruk og HIV og framviser ikke noen utviklingstrekk i sin narkotikasituas jon som tydelig skiller det fra andre europeiske land som har en annen politikk» (EMCDDA 2011)
Siste tall fra Portugal stammer fra 2012. Da døde totalt 16 personer som følge av overdose, en oppgang fra 2011 da ti døde av overdose i en befolkning på i overkant av ti millioner, det dobbelte av Norges.
I Europa er gjennomsnittet rundt 17 overdosedødsfal l pr. million innbyggere. Til sammenligning dør rundt 70 personer pr. million i Norge hvert år. Portugal ligger på den andre siden av skalaen med rundt tre døde pr. million i 2012." rus.no/id/1061.0
2. Når det over er lagt som premiss forstår man at alle forsøk på konstruktive og informerte diskusjoner om «løsninger» er meningsløse.
3. Den eneste seriøse og effektive behandling for opiatmisbruk jeg er kjent med er avgiftning med hallusinogenet iboga/ibogain. Det fjerne samtidig både den psykiske og fysiske avhengigheten.
Norske politikere mente dette var feil. De ville satse mer på skadebegrensnin g og mindre på ruafrihet. Derfor nektet de LAR å reagere mot sidemisbruk. Dette fikk flere LAR pionerer til å slutte, De var for en human narkotikapoliti kk med rusfrihet som mål og kunne ikke godta et inhumant politisk vedtak som ville medføre flere overdosedødsfal l
Dessverre fikk de rett, Metadon kombinert med sidemisbruk har ført til stadig flere overdosedødsfal l. Og nå bruker naive politikere dette som argument for å dele ut heroin slik at både lovlig medaton og lovlig heroin skal kunne kombineres med sidemisbruk.
Politikerne mener det sikkert godt. De vil sikkert bare være snille og greie. Vi som har jobbet med rusmisbrukere i en 30 års tid viser dem så mye respekt at vi stiller krav til dem,. Dette synes snille politikere er alt for slemt. Rusmibrukere er jo så stakkarslige at de må få gjøre som de selv vil. Disse politikerne er faktisk så snille at de ikke ser de ressursene og de sterke sidene flere rusmibrukere har, Ressurser og sterke sider vi som respekterer dem nok til å stille krav vil bygge videre på. Vi tenker solidarisk og handler etter arbeiderbevegel sens gamle moto, gjør først din plikt, krev så din rett.
I dag er det mer populært å si at du skal få slippe og jobbe resten av livet og i stedet få lovlig dop av samfunnet, fordi vi ikke regner med at du vil klare noe som helst.
Rusdebatten gjør meg ofte trist. Det er så mange bedrevitere som mangler både teoretisk kunnskap og praktisk erfaring med rusmibruk og rusmisbrukere. Og partier som SV, AP, Høyre og FRP vil sjelden lytte til medlemmer som har jobbet innenfor denne bransjen i årevis. .
I artikkelen trekkes det for eksempel frem et eksempel rundt en ung gutt. Vil det ikke i Norge også bli satt inn tiltak utover sanksjoner fra politi. Bekymringssamta ler/ruskontrakt er/samtaler med helestasjoner/b arnevern. Alt er jo med på å se på situasjonen rundt ungdommen for å være til hjelp, ikke straffe. ungdomstraff (kriminalomsorg en/konfliktråde t) er jo også grep som taes ovenfor ungdom med utfordringer. For rusproblemer vil i mange tilfeller føre til økte utfordringer knyttet til kriminelle handlinger, enten selve rusbruken er avkriminalisert eller ikke. Og vi bør klare å møte folk med medmenneskeligh et uansett om de er "kriminelle" eller ikke.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.