Rus

En mors kamp!

En mors kamp!

Trond Henriksen er tydelig:

"Jeg føler meg så ufattelig hjelpeløs når noen spør om hvordan deres datter eller sønn kan komme ut av et rusmisbruk. Dessverre finnes det ingen formel for slikt, da hadde jeg fått en eller annen nobelpris hvis det var tilfelle. Hver eneste måned får jeg mellom 10 og 30 henvendelser fra hele Norge av foreldre som ønsker råd eller samtaler vedrørende deres barns livsførsel.

Det vanskeligste rådet er å be foreldre vurdere konsekvensene av barnet sine handlinger mot tryggheten til resten av familien. Det finnes så mange bevis på hvordan familier har blitt spist opp og ødelagt av et rusmisbruk. En kjensgjerning er at foreldre ofte strekker strikken så langt at de selv havner i sykemelding og medisinering. Noen foreldre har et så nært forhold til problematikken at de selv blir rusmisbrukere. I ruinene av et ekteskap og ødelagte familieforhold blir veien tilbake fryktelig lang, nesten umulig. Derfor må man vurdere, uansett hvor vondt det gjør, hva konsekvensene blir for resten av familien? Og hva er best for fremtiden? En samlet familie med åpne dører når den tid kommer, eller en familie som blir med ned i mørket..?

Jeg har en mamma som har stått der for meg i all tid. Opplevd dritten i kjølevannet av mine svært destruktive handlinger som rusmisbruker og kriminell. Jeg tror ikke en mamma burde stå gjennom et slikt helvete som min mor. Uansett om man sier; - Jeg gjør alt for barna mine! Så glemmer man fort de andre barna i familien, som ofte føler seg skjøvet tilside og glemt. Man glemmer til slutt alle rundt seg i kampen mot rushelvete. Da kan fort hele livet rakne!

Bare å skrive noe min mor i dag kan lese er helt fantastisk. Det viser at kampen hennes ikke har vært forgjeves, at håpet har vært drivkraften, selv om betalingen ble svært høy. Mamma er klippen i livet til mange og jeg forstår din desperasjon når barnet forsvinner inn i rusens verden. Jeg forstår at du skriver til meg med tusen tårer bak dine ord. Jeg føler faktisk på en dårlig samvittighet i dine gjenkjennende beskrivelser. Det har jeg sikkert godt av, men vil allikevel skylde deg et svar!" skriver Trond Henriksen blant annet.

Les hele hans artikkel nedenfor.

 

En mors kamp

Jeg føler meg så ufattelig hjelpeløs når noen spør om hvordan deres datter eller sønn kan komme ut av et rusmisbruk. Dessverre finnes det ingen formel for slikt, da hadde jeg fått en eller annen nobelpris hvis det var tilfelle.

Hver eneste måned får jeg mellom 10 og 30 henvendelser fra hele Norge av foreldre som ønsker råd eller samtaler vedrørende deres barns livsførsel. Det er ofte desperate forespørsler som gjør svært vondt å lese, og enda verre å besvare. Faktisk så minner mange av historiene om min egen tilværelse med rus, kriminalitet, fengsel og/eller prostitusjon. En verden hvor ingen burde tilhøre!

Det er flest mødre som henvender seg til meg i lange utfyllende meldinger. De er gjerne skrevet om natten og forteller om et liv i skuffelser, løgn, tyveri, fornedrelse, oppgitthet og alt djevelskapen som et rusmisbruk medfører. For å ta det viktigste først; - Det er ikke barnet ditt du ser, men rusen som styrer livet. Når problemet har blitt så stort at rusmidler blir en bedøvelse mot hverdagen, da må man først gjøre noe med ”bedøvelsen”, eller rusmisbruket om du vil.

Det hjelper ikke med bosted, jobb eller skole hvis rusmisbruket styrer livet. Den har ingen bedre hensikt enn nettopp å bedøve hverdagen. Den tar bort alle vonde følelser og alt som er kjipt, selv om livet bare blir verre, men det ser man ikke da. Rusmisbruk handler om øyeblikkene og har dessverre ingen fremtid. Den visker ut dagene, en for en, og til slutt finnes det som regel bare en gravstein over ditt minne. Det er rusmisbrukets harde fakta!

Det finnes håp, jeg er jo selvsagt et bevis på det. Hver eneste morgen våkner jeg med en stor takknemlighet til livet. Det handler ikke om noe religiøst men en realitet. Fordi jeg vet at de fleste av mine venner aldri får oppleve en soloppgang. De er borte for lengst, eller så visner de bort med helseplager, ensomhet og gjerne høyt medisinert. Mange er stuet bort i et hjørne av samfunnet med en evighetsresept hos LAR og liten verdighet i hverdagen. Det er fryktelig langt tilbake til et vanlig liv, noen ganger er det faktisk helt umulig. Noen har levd så hardt at de har blitt syke av det for resten av livet.

Når rusmisbruket har blitt så stort at avhengigheten styrer handlingene, da må man bruke de tilbudene som finnes i den enkelte kommune. Nå er det mange som sier; - Det har vi allerede gjort, men får ikke noe hjelp…! Jeg kan skjønne at den vanskelige situasjonen gjør deg frustrert, forbanna og jævlig oppgitt. Hvem har vel planlagt et liv med barn i et rusmisbruk?

Det vanskeligste rådet er å be foreldre vurdere konsekvensene av barnet sine handlinger mot tryggheten til resten av familien. Det finnes så mange bevis på hvordan familier har blitt spist opp og ødelagt av et rusmisbruk. En kjensgjerning er at foreldre ofte strekker strikken så langt at de selv havner i sykemelding og medisinering. Noen foreldre har et så nært forhold til problematikken at de selv blir rusmisbrukere. I ruinene av et ekteskap og ødelagte familieforhold blir veien tilbake fryktelig lang, nesten umulig. Derfor må man vurdere, uansett hvor vondt det gjør, hva konsekvensene blir for resten av familien? Og hva er best for fremtiden? En samlet familie med åpne dører når den tid kommer, eller en familie som blir med ned i mørket..?

Jeg har en mamma som har stått der for meg i all tid. Opplevd dritten i kjølevannet av mine svært destruktive handlinger som rusmisbruker og kriminell. Jeg tror ikke en mamma burde stå gjennom et slikt helvete som min mor. Uansett om man sier; - Jeg gjør alt for barna mine! Så glemmer man fort de andre barna i familien, som ofte føler seg skjøvet tilside og glemt. Man glemmer til slutt alle rundt seg i kampen mot rushelvete. Da kan fort hele livet rakne!

Bare å skrive noe min mor i dag kan lese er helt fantastisk. Det viser at kampen hennes ikke har vært forgjeves, at håpet har vært drivkraften, selv om betalingen ble svært høy. Mamma er klippen i livet til mange og jeg forstår din desperasjon når barnet forsvinner inn i rusens verden. Jeg forstår at du skriver til meg med tusen tårer bak dine ord. Jeg føler faktisk på en dårlig samvittighet i dine gjenkjennende beskrivelser. Det har jeg sikkert godt av, men vil allikevel skylde deg et svar!

Kommentarer   

+2 #1 Ruth Bråthen 14-07-2018 07:13
Det er du som gir oss pårørende håp,du er flink
+3 #2 Liv Hartmark 15-07-2018 03:17
Tenk heller på hvilken glede du har gitt din mor å bli rusfri.En mor tåler all verden for sine barn. Barna har ikke valgt å bli narkoman, ingen velger det. Glem det vonde, nå gir du mor bare glede. Vi mødre tilgir,og du er et fantastisk eksempel på at en kan bli frisk. All ære til deg og mor.
#3 Ole Jørgen Lygren 15-07-2018 06:34
Ingen som har slitt med avhengighetspro blemer bør gå med dårlig samvittighet for selve sykdommen,den er ikke selvforskyldt,j eg forstår godt at mange blir utslitt men det er et overveldende flertall av dem som klarer seg som har familiens støtte.
#4 Inga-Alice Næss Blaha 15-07-2018 11:17
Her finnes nok ikke to like svar, ei heller noen fasit. Pårørende må selv finne sin vei, måte å å leve med sorg og uvisshet det som passer meg passer kanskje ikke en annen mamma. Men å gi opp er ingen løsning og h erdagen må leves uansett hvordan den blir. Bruker må finne hva som er best, må bli hørt og forstått. Det må også de pårørende. Fagkompetansen, Behandlingstilb ud og fastlege må ha respekt for hver og ens behov og ta på alvor ønsker om hjelp.
Vi pårørende m lang erfaring har et gratis tilbud sammen med BersKlinkken i Vestre Torggate 11 hver onsdag fra 16-18 her kan en få en til en samtale eller delta i gruppen vår. Viktig å bry seg og viktig å bli hørt og forstått. Inga LMS Bergen / sentralt
#5 Terje Fotland Løvik 18-07-2018 17:02
Blir det en forandring ?

Virker nærmest som en okkupasjon av mennesker i samfunnet, om man lever under visse vilkår, sosioøkonomiske rammer. Vi som et samfunn, er ikke interessert i de ulike metodene politiet har, fullmaktene man får rettet mot en viss del av befolkningen, hvordan disse virker inn på mennesker.
«Skal vi prate om å gi blaffen ?»

Det er som å si : «Blir du født i det eller det huset, om du må leie der eller der, så skal du også måtte tåle en hvilken som helst behandling påtalemyndighet ene kommer med; Og da uansett hvilke valg du tar!»

Kan gå på skolen, arbeide, følge alle retningslinjer gitt av staten for hvordan oppføre seg, men i tillegg til sine større sosiale problemer man får fra omgivelsene sine, så skal det allikevel ikke forskes på hvilken effekt påtalemyndighet ene har på deg, når de vennlig : «Banker på for å spørre ? For å gjøre hva ? Hvordan går de frem ?»

Norge idag, har ikke vurdert dette, siden 80-tallet.

«Hva skal man gjøre ? Synes at det meste virker komisk ?», med «Batman» (den gode industrimagnate n) inne i forhørsrommet ?

You have no rights to post comments