Sosialpolitikk

Johanna, 70 år: Oslo kommune vil kaste henne ut av boligen hennes

Johanna, 70 år: Oslo kommune ber om å få kaste henne ut av sin bolig

Jeg gir ordet til Johanna Engen:

"2,5 års kamp mot Oslo Kommune v/boligkontoret i bydel Gamle Oslo for å beholde leiligheten min har ført til betydelig redusert helse både fysisk og psykisk. I september blir jeg 70 år. I 2017 utarbeidet daværende byråd for helse- sosial- og arbeid,Inga Marte Thorkildsen (SV), nye instrukser til bydelene. Der heter det at folk over 60 år med dårlig helse og lang botid ikke skal kastes ut. Jeg fyller alle kriteriene. Dette tok ikke boligkontoret hensyn til å sendte nye varsler om utkastelse. Fikk tilbud om en mindre og dyrere leilighet. (Se eksakt tekst i instruksen på link nedenfor. IJ)

Ved hjelp fra Leieboerforeningen og Pasient- og brukerombudet har jeg anket og anket. I følge dem har jeg en sterk sak. Bydelsutvalget i Gamle Oslo har gjort følgende vedtak:

"1. Bydelsdirektørens vurdering er at tjenestens praksis er i tråd med ny instruks om behandling av søknad om kommunal bolig.

2. BU forutsetter at flyttevedtak for personer over 65 år som ikke er effektuert, behandles etter de nye instruksene til forskriften dersom ny søknad fremmes.

3. BU ber bydelsdirektøren sørge for at barns selvstendige rett til å bli hørt ivaretas."

Jeg har sendt søknad og henvist til de nye instruksene.

Boligkontoret svarer med å pushe Namsmannen på meg med begjæring om tvangsutkastelse. Slik behandler Oslo Kommune sårbare kommunale beboere. Slik behandler de sjuke og gamle folk.

Nåværende byråd for helse- sosial- og arbeid, Tone Tellevik Dahl (Ap), har ikke svart på mitt brev sendt i mai 2018. Det tolker jeg som hun ikke bryr seg.

Advokaten i leieboerforeningen, som er et strålende menneske på alle måter, har bedt Namsmannen om å stoppe begjæringen om tvangsutkastelse. Håper det går i orden hvis ikke kommer de og kaster meg ut antar jeg og plomberer døra.

Jeg kjemper ikke bare en kamp for meg selv men også for alle de som ikke orker. Men nå orker ikke jeg heller. Nok er nok. Hadde egentlig ikke tenkt å si noe om dette. Men kom til at det kan være greit å la verden få vite hvordan man behandler kommunale beboere i Oslo. At nye instrukser ikke blir tatt hensyn til. At sårbare og fattige mennesker blir behandlet som søppel.

At det står en tom gård på Tøyen Torg på fjerde året med store famileleiligheter. At de flår fattigfolk med skyhøye husleier. Sånn at folk må bli sosialklienter. At de ikke tar hensyn til at en leilighet på 46 kvm ikke er familieleilighet etter dagens norm.  Du er så sterk sier folk til meg. Nei jeg er ikke det. Ikke nå lenger. Nå er jeg bare liten og forsvarsløs mot det store og stygge kommunetrollet," skriver Johanna Engen. Les hennes perspektiver under "les mer."

Selv vil jeg bare legge til, som Erna Solberg ville sagt: Jeg ville nok ordlagt meg annerledes.  Men Johanna: Ber deg varsle meg om Namsmannen er på vei.

Øverste politiske tilsynsansvar har bydelsutvalgsleder i Gamle Oslo, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. (Ap) og byråd Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. (Ap), for den som ønsker å ytre seg direkte.

Hjem for frie fugler

Hjem for frie fugler

– I bydel St. Hanshaugen har byens minste innbyggere for lengst flyttet inn i sine nye hjem - takket være en kreativ gjeng i prosjektet Sysla, som er startet for å gi mestring, utvikling og en aktiv hverdag for beboere i bydelen som av ulike grunner får bo-oppfølging.

- Det startet med at vi skulle komme opp med aktiviseringstilbud i bydelen, og vi ville gjerne at det skulle være noe som kommer alle til gode. Ideen til fuglekassene fikk jeg på sykkelsetet på vei hjem fra jobb, forteller Mathias Estensen, som er bo-oppfølger i Flexbo i bydel St. Hanshaugen. - Siden fuglene ikke kjenner bydelsgrensene har vi beveget oss litt over i bydel Grünerløkka også, og håpet er at vi skal få hengt opp fuglekasser langs hele Akerselva og etter hvert i resten av byen, sier Mathias entusiastisk.

På fritidsklubben på Hammersborg, hvor gjengen jobber hver dag mellom klokken 10 og 14, ligger 80 fuglekasser klare til å henges opp. Fremover skal også flere av byens bevingede innbyggere få boliger fra prosjektet: både flaggermuskasser, insektshoteller og kasser for stær og ugler er under planlegging. I tillegg fikk prosjektet nylig et tilskudd på 100.000 kroner fra Sparebankstiftelsen DNB, nok penger til rundt 400 nye fuglekasser. - Så hvis noen syns prosjektet virker spennende, har vi stort behov for flere hender og ikke minst flere kreative hoder med gode ideer til hvordan vi skal dekorere de nye kassene! sier Mathias.

Flott prosjekt som jeg heier på.

Les mer nedenfor.

Oslo bystyre: Leie til eie må vurderes

Oslo bystyre: Leie til eie må vurderes

Det ikke er noe ålright at kommunale utleieboliger har en så høy husleie at ingen i brukergruppen er i stand til å betale så mye. Dermed må folk gå til kommunens sosialkontor for å få hjelp. De blir varig avhjelp av bostøtte og sosialhjelp fra kommunen for å betale husleie til den samme kommune.

Dette er helt bakvendt, og dette er ikke sosial boligpolitikk. Jeg får mange henvendelser fra fortvilte folk i kommunale utleieboliger som kunne ha vært sjølhjulpne om det ikke hadde vært for den urimelig høye leie. Det har en egenverdi for folk å klare seg selv, uten å måtte gå med lua i hånda å pent be om noen slanter fra kommunen for å betale til en annen del av den samme kommune.  Folk ser sin ære i å være sjølhjulpne.

Og dette systemet er jo også innrettet slik – naturlig nok – at bostøtte eller sosialhjelp beregnes ut fra hva du har av inntekt. Det betyr som oftest at skaffer du deg jobb vil regnestykket gå i minus. Bortfall av bostøtte eller sosialhjelp utgjør mere penger enn det du netto får i inntekt. Folk blir innlåst i en fattigdomsfelle. Dette er kanskje vår tids variant av husmannskontrakter.

I bystyret onsdag argumenterte jeg for den utmerkede ordning for beboere i kommunale utleieboliger: leie-til-eie. Da kan folk gradvis bli eier av boligen sin.

Les mitt innlegg under "les mer."

Sosionomisering?

Sosionomisering?

Noen tanker fra Anna-Sabina Soggiu en mandag morgen:

"Noen ganger er torden og lyn helt greit, sjøl om jeg blir angstprega og rømmer fra vinduene. Det holdt meg i alle fall innendørs så jeg leste nyheter jeg ikke hadde rukket i løpet av uka som gikk.

Og i den noe irriterende lesningen av sosionomiseringsdebatten slo det meg at her er det både snørr og barter, hummer og kanari, politisk spill og forskyvning av skyld. Og midt i den suppa drukner noen ungdommer i kampen om sannheten om hvem som visste hva, hva som skulle, burde, kunne og ikke blei gjort. De fleste som har jobba med ungdom i Oslo veit at her snakker vi diversitet. Som sosialarbeider møter man kanskje de som har det vanskeligst, men også her er forskjellene store blant folk. I NAV traff jeg ungdom som møtte en skole de ikke passa inn i, et arbeidsliv og boligmarked som ikke ville ha dem. Vi har sett en økning i diagnostisering av psykiske lidelser blant ungdom og en del forskere ser på sammenhengen mellom en drop-out fra skolen på 30 %, ungdomsledighet og diagnostisering.

Samfunnsøkonom Solveig Ose er ei klok dame verdt å Google om man ønsker innsikt i ungdom og utenforskap. Et samfunn som ikke klarer å inkludere deler av den oppvoksende generasjon kombinert med økende prestasjonspress må kanskje finne forklaringer, og nye navn på det som skjer. Diagnoser gir ofte rettigheter, men kan også stadfeste et individuelt utenforskap heller enn å se på en systematisk utstøtning. Som lita var jeg vel nogenlunde innafor. I alle fall sosialt og på skolen, på tross av symptomer på et liv som ikke var helt enkelt alltid. Jeg gjorde allikevel mye gæærnt risikosøkende som jeg var og fortsatt kan være. Men selvsagt blei ikke jeg tatt, jeg som spilte piano og gitar og jobba 100 % på Mcern ved siden av videregående.

De litt mørkere kompisene og kollegaene mine derimot, hadde ikke det handlingsrommet som bøllefrø. De blei tatt og de fikk trøbbel. Kanskje mer trøbbel enn hjælp. Jeg har som sosionom jobba med noen av de mest kriminelle i Norge. Både unge og gamle. På lister over unge kriminelle har du hele spekteret fra nasking til alvorlig kriminelle sedelighetssaker og vold. Det er uten tvil sånn at mange etater må inn samtidig når det gjelder dem alle sammen. Noen ganger skal kanskje sosiale etater og barnevern heftigst inn en periode, andre ganger er det åpenbart politiets hovedansvar. Jeg har hatt samtaler med unge gutter tatt for svært alvorlige lovbrudd, som med store våte øyne har bedt om hjælp til å komme unna straff. De har blitt avvist brutalt. Jeg har lukka øra for historier om uskyld og bedt dem gjøre opp for seg. Jeg har fulgt opp gutter politiet har hatt i søkelyset siden de gikk på barneskolen. Som omtrentlig blir tatt hver eneste gang de snur seg, med god grunn. Fordi de er verdens dårligste kriminelle og legger ut skrytebilder med gull og glam som vitne på egen råskap.

Selvsagt skal man straffes og gjøre opp for seg. Men det jo også sånn da, at folk skal ut av fengsel og inn i samfunnet igjen ikke så altfor lenge etter. Så en viss sosionomisering må vi vel kanskje ha også når folk har gjort ting samfunnet ikke kan akseptere. Svarene og skyldkastinga fra regjeringshold har vært ille. Jeg blåser totalt i om de ikke liker sosionomer. Sosialt arbeid er kun et verktøy for å forsøke å bidra til et samfunn der flest mulig henger med. Profesjonen er ikke viktig i seg sjøl, men samfunnsmandatet er allikevel det. Det opprørende i skittkastinga er synet på samfunnskritikken yrkesgruppa ofte løfter. En systemkritikk av et rikt samfunn som ikke klarer ta vare på sine yngste. Her er det forsmedelig å se hvordan noen prøver å løpe fra det ansvaret og peke på både etater og politiske motstandere. Jeg ser også kritikken av sosionomer som et angrep på det myke og omsorgsfulle samfunnet. Det er svært alvorlig at det å ønske å ta vare på hverandre angripes som et onde. Kanskje bidro lynet til noen nedslag av fornuftige tanker."

Oslo kommune med handlingsplan mot menneskehandel

Oslo kommune med handplingsplan mot menneskehandel

Menneskehandel er vår tids slaveri og byrådet er redd for at alt for få tilfeller i Oslo blir oppdaget. Derfor vil byrådet etablere Anti-trafficking Oslo som vil være det første kontaktpunkt og dør inn for bekymringer om eventuell menneskehandel, bidra til å sikre tidlig identifisering av mulige ofre for menneskehandel og koordinere tjenestetilbud og innsats, sier byråd Tone Tellevik Dahl.

Senere denne uka sender byrådet fram en "handlingsplan mot menneskehandel" til behandling i bystyret. I planen foreslås det 11 tiltak for å koordinere innsatsen og styrke oppfølgingen av antatte ofre for menneskehandel i Oslo. Handlingsplanen er utarbeidet i samarbeid med frivillig sektor, kommunale og statlige virksomheter, og beskriver organiseringen av tiltak og oppfølgingen av ofre for menneskehandel i kommunen. Mange av de frivillige og kommunale tiltakene som er etablert, er delvis resultat av fire statlige handlingsplaner i årene 2002 til 2016. Ansvaret for identifiserte voksne ofre for menneskehandel i Oslo er samlet i NAV Grünerløkka,i den såkalte Oslo-Piloten, og er finansiert av stat og kommune.

En god plan kan sikkert gjøres bedre. Har du innspill eller synspunkter til finanskomiteens behandling av forslaget så ta kontakt.

Jobb34 – Sosialt entreprenørskap

Jobb34 – Sosialt entreprenørskap

Jeg ønsker å slå et slag for jobbprosjektet Jobb34, og gir ordet til prosjektleder Erlend Hoff Jensen:

"Jobb34 er et prosjekt som startet i 2012 som et dag-/aktivitetstilbud for utviklingshemmede. Tanken var å starte opp et prosjekt hvor samfunnsdeltagelse og ordinær drift skulle være i fokus for brukergruppen. Vårt ønske var at mennesker med ulike utfordringer skulle kunne gå til en jobb de opplevde som viktig, motiverende og engasjerende. Dette skulle være en jobb hvor en stiller krav som i resten av jobbmarkedet, men samtidig at det tilpasses ressursene til hver ansatt. 

Jobb34 driver en cafe i Brenneriveien 5, storkjøkken m/catering i Ullevålsveien 34, egen grønnsakhage og aquaponics m.m. Vi har laget en arbeidsmodell hvor en jobber ut fra atferdsanalytiske prinsipper med blant annet tegnøkonomisystemer. Vårt ønske med Jobb34 videre er å kunne integrere flere som havner utenfor arbeidslivet på en eller annen måte. For eksempel mennesker som har behov for arbeidstrening, språkutvikling eller bare trenger erfaring fra arbeidslivet.

Til tross for at Norge har en av de mest progressive sosialsikkerhetspolitikkene i Europa, sliter de fleste personene med nedsatt funksjonsevne med å komme inn i arbeid. Dette er per dags dato ikke lovpålagt og gir derfor bydelene/kommunene muligheten til å råde over hvem som får muligheten til å delta i et arbeidsliv om du er utviklingshemmet. Det gjelder også andre mennesker som mottar boligtjenester og bistand i hverdagen fra bydelene/kommunene. Data fra Statistisk sentralbyrå viser at 43% av personer med nedsatt funksjonsevne er sysselsatt, mot 73 % i befolkningen generelt. Samtidig ønsker 91 000 personer med nedsatt funksjonsevne seg en jobb. I Jobb34 ønsker vi å bidra til at mennesker som på en eller annen måte havner utenfor arbeidslivet får muligheten til å delta.

Vi ønsker å bygge Jobb34 større og utvide til et stort tilbud for enda flere mennesker som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Vi kan tilby arbeidsoppgaver knyttet til cafedrift, kjøkken, hage, grønnsaksdyrking, hente- og bringeoppdrag, samt birøkting som er nytt av året m.m. Vårt ønske er å se alle som mulig arbeidskraft uavhengig av diagnose, utfordringer eller funksjonsnivå. Alle bør få like muligheter når det gjelder deltagelse i et arbeidsliv. Hvorfor skal ikke alle få muligheten til å oppleve herligheten med å bli stilt krav og kjenne at noen har forventninger til en i en arbeidshverdag. Det er viktig å kjenne tilhørighet til noe og et arbeidsliv er i stor grad med på å bidra til det for mange. Det er viktig for at vi som mennesker opplever mestring og bidrar til økt selvtillit.

Denne sosiale utfordringen har gitt rom for samfunnsinnovasjoner som tar opp problemstillingen og fremveksten av sosiale entreprenører som står for bedre arbeidsmuligheter og inkludering. Sosiale virksomheter som Epleslang, Unicus og Monsterbedriften tilrettelegger for meningsfulle arbeidsdager for dem som sliter med å komme inn i arbeid. Fremdeles finnes det et klart behov for flere opplæringsarenaer som kan føre til mer varig ansettelse for personer med nedsatt funksjonsevne. Jobb 34 ønsker å gjøre noe med dette og håper å nå ut til mulige kandidater til jobb hos oss i fremtiden og sender med dette en aldri så liten oppfordring til å ta kontakt." Kontaktinfo Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., prosjektleder Jobb34, mobil: 902 31 797

Øystein hindres i å jobbe

Øystein hindres i å jobbe

Øystein Olsen har fått skikk på livet sitt etter mange års rusmisbruk.

Han bor i en kommunal leilighet i Oslo hvor han betaler 12.000 kroner pr. mnd i husleie, mens han får 15.300 kr utbetalt i uførepensjon. Han er altså avhengig av merinntekt for å få alt til å gå i hop.

Øystein grep nr. 1 var at han tok yogainstruktørutdanning og jobber med det opp mot rusmisbrukere.  Men nå kan han ikke få betalt for dette lengere, for da mister han bostøtten og går ut med tap. Han skriver: "Jeg måtte si fra meg å motta lønn for instruktørjobben fordi jeg da hadde mistet også min kommunale bostøtte."

Øysteins grep nr. 2 var: Frelsesarmeen driver et arbeidsmarkeds tiltak som gir arbeidstrening til folk som har forskjellige ufordringer i livet. Kulturkafeen Sagene ligger i Stockfledts gate på Sagene.

Øystein skriver: "Jeg måtte slutte på kafeen fordi jeg for å jobbe ville måtte betale. Jeg ville komme dårligere ut med å jobbe eller bare motta trygd (jeg er ufør) og nå krangler jeg med NAV om bostøtta som de vil kreve tilbake. I fjor tjente jeg kr 64.000 og de vil kreve tilbake kr 60.000. Forstå det den som kan.

Fra å gå fra en jobb der jeg trivdes veldig godt til å gjøre ingenting. Likedan med yogaen: fra å få en ekstrainntekt på kroner ca 22.000 ville jeg mistet bostøtta på kr 60.000. Det ville bety at jeg ville fått en merutgift på kr 40.000 i året.»

Sånn er det i bakvendtland: Folk som ønsker å bli sjølhjulpne straffes av det offentlige. Øystein ville fått en betydelig bedre livskvalitet om det offentlige tillot ham å jobbe og få lønnsinntekt. Men stat og kommune tvinger ham ut i passivitet. Aktivitetsplikt, sier noen. Øystein trenger vel først og fremst en aktivitetsrett som gjør at han ikke taper en masse penger.

Flere barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt

Flere barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt

Statistisk Sentralbyrå offentliggjorde denne uka tall som viser at vi sannelig har en viktig jobb å gjøre i å bekjempe levekårsforskjeller: 101 000 barn under 18 år her i landet bodde i en husholdning med vedvarende lavinntekt i 2016, noe som utgjør 10,3 prosent av alle barn i denne aldersgruppen. Det er en økning på 0,3 prosentpoeng fra året før.

Blant fylkene er det i Oslo at det relativt sett er flest barn som vokser opp i husholdninger med vedvarende lave inntekter. I 2016 var denne andelen på 17,6 prosent, som figur 4 illustrerer. Også Østfold og Telemark har en relativt stor andel barn i lavinntektshusholdninger, med en andel på 14,6 og 13,6 prosent. Blant fylkene med minst andel barn i lavinntektsgruppen finner vi Troms og Rogaland med en andel på 7,3 prosent i 2016.

Den store andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt som vi finner i hovedstadsregionen, skyldes i stor grad et høyt innslag av barnefamilier med innvandrerbakgrunn i dette fylket. I Oslo hadde nærmere 8 av 10 barn i lavinntektsgruppen innvandrerbakgrunn i 2016.

Dette er et resultat av at regjeringen ikke prioriterer å jevne ut forskjellene. I Oslo gjør vi det vi kan for å bremse økende ulikhet, blant annet ved å innføre gratis aktivitetsskole for alle barn, bydel for bydel. Det er på tide at regjeringen nå skifter fokus fra de som har mest til de som har minst. Vi trenger økt barnetrygd, flere folk i arbeid og økt bostøtte, for å nevne noe.

Fransiskushjelpen: Vi trenger en familievikarordning

Fransiskushjelpen: Vi trenger en familievikarordning

Fransiskushjelpen ønsker å skalere sin nåværende tjeneste «Familiehjelperen» (2010) til et byovergripende tilbud som ikke bare omfatter pasientfamilier innskrevet i deres hjemmehospice (Pleietjenesten).

De beskriver tilbudet slik: «Et lavterskeltilbud for familier som havner i en akutt vanskelig situasjon og hvor arbeidsgivers eventuelle velferdspermisjoner ikke strekker til. Dagens offentlige hjelpetilbud synes å være mangelfullt.

En familie som opplever en krise i forbindelse med sykdom og dødsfall kan få tilbud om samtale på et kontor, men kan ha behov for noe langt mer enn det. Hjelpen kan også oppleves som vanskelig tilgjengelig.

Noen timers avlastning i uka, ved sykdom eller spesielt tøffe perioder, kan bidra til at folk fortsetter i jobb, eller kommer raskere tilbake. Dette er en samfunnsmessig lønnsom investering. Det handler om å hindre at mindre kriser utvikler seg til å bli en katastrofe for familien. En tidlig hjelp i kortere perioder, vil også kunne bidra til at verken sykehusinnleggelse eller barnevernstiltak blir nødvendig. Oppgaver for en familievikar kan f.eks. være opprettholdelse av barns rutiner, leksehjelp, barnepass, matlaging ved behov, aktiviteter med barna.»

Fransiskushjelpens initiativ overfor byrådet samsvarer veldig godt med et tidligere initiativ fra SVs Marianne Borgen.

Dette er bra fra Fransiskushjelpen, og noe jeg heier på.

Kommunale utleieboliger: En fattigdomsfelle

Kommunale utleieboliger: En fattigdomsfelle

I går uttalte jeg meg til Dagsavisen om kommunale utleieboliger i Oslo. Dagsavisen skriver bl.a.

"Ivar Johansen og SV er opptatt av å utjevne sosiale forskjeller, og ønsker stabile bomiljøer, hvor det er en blanding av leide og eide leiligheter.

De fleste av de kommunale boligene i Oslo er samlet i store blokker og gårder.  – Vi må forhindre opphopning av sosiale problemer. Mange av dem som leier bor bare i leiligheten i kort tid, og engasjerer seg lite i nærmiljøet av den grunn, sier han.

– Mange av dem som bor i kommunale boliger, bor i en fattigdomsfelle. Hvis inntekter øker, risikerer de å miste både bolig og bostøtte. Det kan svekke motivasjonen for å jobbe seg ut av fattigdommen. Markedet bestemmer husleien, som er altfor høy. Mange kan ikke betale den leien kommunen krever, og må få sosialstøtte for å greie utgiftene, sier Johansen.

Bystyrerepresentant Ivar Johansen (SV) vil at Oslo kommune tar i bruk «leie til eie», for å få flere inn på boligmarkedet. Fra «leie til eie» er en metode som kan gi husstander med lave inntekter muligheter for eieretablering. – Vi har lenge slåss for å få til dette, og det er bra at byrådet nå også har startet prosessen, sier Johansen.

Ivar Johansen ser det ikke som noe problem om kommunen selger en del av sine kommunale leiligheter. – Det vil gå helt fint om fem-ti prosent av leilighetene rullerer. Kommunen selger, og kan kjøpe nye. På den måten kommer flere seg ut av systemet, og kan greie seg selv, sier SV-politikeren."

Vi trenger alle stabile boforhold

Vi trenger alle stabile boforhold

Men noen har mer behov for dette enn andre.

I 24 år har Johanna Engen bodd i en kommunal utleiebolig på Kampen. 69-åringen er minstepensjonist etter et langt liv i lavlønnsyrker og som deltidsansatt. De siste fire årene har hun bodd i en treromsleilighet på 46 kvadratmeter på Brinken.

Men like før jul i 2016 fikk hun varsel om at hun må ut av leiligheten, og over i en annen mindre kommunal leilighet. Grunnen? Johanna er enslig og leiligheten har for mange rom.

Johannas sak satte fokus på et viktig tema: Man tvangsflytter ikke eldre mennesker med varig behov for kommunal utleiebolig rundt i byen, ut fra at noen andre angivelig har behov for boligen. Vi har alle behov for en stabil boligsituasjon, men noen har kanskje mer behov for dette enn andre.

Jeg har derfor engasjert meg i at regelverket måtte endres. Om som byråd på feltet sørget Inga Marte Thorkildsen for at instruksen ble endret.

Som byrådet selv presiserer: «Forskriften peker ut noen grupper med varig behov for kommunal bolig som skal få leieavtaler med lengre varighet. Her er det særlig viktig at bydelene bruker skjønn og finner frem til gode løsninger sammen med søker, eller den som representerer søkeren.

I disse sakene bør boplan brukes for å gi forutsigbarhet om leietid og tydeliggjøre hva kommunen kan bidra med. For personer over 60 år, personer med psykisk utviklingshemming eller andre varige funksjonsnedsettelser og andre personer som ikke anses for noen gang selv å kunne fremskaffe egnet bolig som søker om ny leieperiode, skal bydelen legge særskilt vekt på stabilitet, og når helsemessige årsaker og sosiale forhold tilsier at en flytting vil være til vesentlig ulempe for beboer, skal en leieperiode på mellom 5 og 10 år være det vanlige.»

Kommunale utleieboliger er et saksfelt med proppfullt av utfordringer. Dette er bare en liten flik av dette, men representerer en viktig og riktig endring av betydning for en del sårbare mennesker.