Sosialpolitikk

Jobb34 – Sosialt entreprenørskap

Jobb34 – Sosialt entreprenørskap

Jeg ønsker å slå et slag for jobbprosjektet Jobb34, og gir ordet til prosjektleder Erlend Hoff Jensen:

"Jobb34 er et prosjekt som startet i 2012 som et dag-/aktivitetstilbud for utviklingshemmede. Tanken var å starte opp et prosjekt hvor samfunnsdeltagelse og ordinær drift skulle være i fokus for brukergruppen. Vårt ønske var at mennesker med ulike utfordringer skulle kunne gå til en jobb de opplevde som viktig, motiverende og engasjerende. Dette skulle være en jobb hvor en stiller krav som i resten av jobbmarkedet, men samtidig at det tilpasses ressursene til hver ansatt. 

Jobb34 driver en cafe i Brenneriveien 5, storkjøkken m/catering i Ullevålsveien 34, egen grønnsakhage og aquaponics m.m. Vi har laget en arbeidsmodell hvor en jobber ut fra atferdsanalytiske prinsipper med blant annet tegnøkonomisystemer. Vårt ønske med Jobb34 videre er å kunne integrere flere som havner utenfor arbeidslivet på en eller annen måte. For eksempel mennesker som har behov for arbeidstrening, språkutvikling eller bare trenger erfaring fra arbeidslivet.

Til tross for at Norge har en av de mest progressive sosialsikkerhetspolitikkene i Europa, sliter de fleste personene med nedsatt funksjonsevne med å komme inn i arbeid. Dette er per dags dato ikke lovpålagt og gir derfor bydelene/kommunene muligheten til å råde over hvem som får muligheten til å delta i et arbeidsliv om du er utviklingshemmet. Det gjelder også andre mennesker som mottar boligtjenester og bistand i hverdagen fra bydelene/kommunene. Data fra Statistisk sentralbyrå viser at 43% av personer med nedsatt funksjonsevne er sysselsatt, mot 73 % i befolkningen generelt. Samtidig ønsker 91 000 personer med nedsatt funksjonsevne seg en jobb. I Jobb34 ønsker vi å bidra til at mennesker som på en eller annen måte havner utenfor arbeidslivet får muligheten til å delta.

Vi ønsker å bygge Jobb34 større og utvide til et stort tilbud for enda flere mennesker som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Vi kan tilby arbeidsoppgaver knyttet til cafedrift, kjøkken, hage, grønnsaksdyrking, hente- og bringeoppdrag, samt birøkting som er nytt av året m.m. Vårt ønske er å se alle som mulig arbeidskraft uavhengig av diagnose, utfordringer eller funksjonsnivå. Alle bør få like muligheter når det gjelder deltagelse i et arbeidsliv. Hvorfor skal ikke alle få muligheten til å oppleve herligheten med å bli stilt krav og kjenne at noen har forventninger til en i en arbeidshverdag. Det er viktig å kjenne tilhørighet til noe og et arbeidsliv er i stor grad med på å bidra til det for mange. Det er viktig for at vi som mennesker opplever mestring og bidrar til økt selvtillit.

Denne sosiale utfordringen har gitt rom for samfunnsinnovasjoner som tar opp problemstillingen og fremveksten av sosiale entreprenører som står for bedre arbeidsmuligheter og inkludering. Sosiale virksomheter som Epleslang, Unicus og Monsterbedriften tilrettelegger for meningsfulle arbeidsdager for dem som sliter med å komme inn i arbeid. Fremdeles finnes det et klart behov for flere opplæringsarenaer som kan føre til mer varig ansettelse for personer med nedsatt funksjonsevne. Jobb 34 ønsker å gjøre noe med dette og håper å nå ut til mulige kandidater til jobb hos oss i fremtiden og sender med dette en aldri så liten oppfordring til å ta kontakt." Kontaktinfo Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., prosjektleder Jobb34, mobil: 902 31 797

Øystein hindres i å jobbe

Øystein hindres i å jobbe

Øystein Olsen har fått skikk på livet sitt etter mange års rusmisbruk.

Han bor i en kommunal leilighet i Oslo hvor han betaler 12.000 kroner pr. mnd i husleie, mens han får 15.300 kr utbetalt i uførepensjon. Han er altså avhengig av merinntekt for å få alt til å gå i hop.

Øystein grep nr. 1 var at han tok yogainstruktørutdanning og jobber med det opp mot rusmisbrukere.  Men nå kan han ikke få betalt for dette lengere, for da mister han bostøtten og går ut med tap. Han skriver: "Jeg måtte si fra meg å motta lønn for instruktørjobben fordi jeg da hadde mistet også min kommunale bostøtte."

Øysteins grep nr. 2 var: Frelsesarmeen driver et arbeidsmarkeds tiltak som gir arbeidstrening til folk som har forskjellige ufordringer i livet. Kulturkafeen Sagene ligger i Stockfledts gate på Sagene.

Øystein skriver: "Jeg måtte slutte på kafeen fordi jeg for å jobbe ville måtte betale. Jeg ville komme dårligere ut med å jobbe eller bare motta trygd (jeg er ufør) og nå krangler jeg med NAV om bostøtta som de vil kreve tilbake. I fjor tjente jeg kr 64.000 og de vil kreve tilbake kr 60.000. Forstå det den som kan.

Fra å gå fra en jobb der jeg trivdes veldig godt til å gjøre ingenting. Likedan med yogaen: fra å få en ekstrainntekt på kroner ca 22.000 ville jeg mistet bostøtta på kr 60.000. Det ville bety at jeg ville fått en merutgift på kr 40.000 i året.»

Sånn er det i bakvendtland: Folk som ønsker å bli sjølhjulpne straffes av det offentlige. Øystein ville fått en betydelig bedre livskvalitet om det offentlige tillot ham å jobbe og få lønnsinntekt. Men stat og kommune tvinger ham ut i passivitet. Aktivitetsplikt, sier noen. Øystein trenger vel først og fremst en aktivitetsrett som gjør at han ikke taper en masse penger.

Flere barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt

Flere barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt

Statistisk Sentralbyrå offentliggjorde denne uka tall som viser at vi sannelig har en viktig jobb å gjøre i å bekjempe levekårsforskjeller: 101 000 barn under 18 år her i landet bodde i en husholdning med vedvarende lavinntekt i 2016, noe som utgjør 10,3 prosent av alle barn i denne aldersgruppen. Det er en økning på 0,3 prosentpoeng fra året før.

Blant fylkene er det i Oslo at det relativt sett er flest barn som vokser opp i husholdninger med vedvarende lave inntekter. I 2016 var denne andelen på 17,6 prosent, som figur 4 illustrerer. Også Østfold og Telemark har en relativt stor andel barn i lavinntektshusholdninger, med en andel på 14,6 og 13,6 prosent. Blant fylkene med minst andel barn i lavinntektsgruppen finner vi Troms og Rogaland med en andel på 7,3 prosent i 2016.

Den store andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt som vi finner i hovedstadsregionen, skyldes i stor grad et høyt innslag av barnefamilier med innvandrerbakgrunn i dette fylket. I Oslo hadde nærmere 8 av 10 barn i lavinntektsgruppen innvandrerbakgrunn i 2016.

Dette er et resultat av at regjeringen ikke prioriterer å jevne ut forskjellene. I Oslo gjør vi det vi kan for å bremse økende ulikhet, blant annet ved å innføre gratis aktivitetsskole for alle barn, bydel for bydel. Det er på tide at regjeringen nå skifter fokus fra de som har mest til de som har minst. Vi trenger økt barnetrygd, flere folk i arbeid og økt bostøtte, for å nevne noe.

Fransiskushjelpen: Vi trenger en familievikarordning

Fransiskushjelpen: Vi trenger en familievikarordning

Fransiskushjelpen ønsker å skalere sin nåværende tjeneste «Familiehjelperen» (2010) til et byovergripende tilbud som ikke bare omfatter pasientfamilier innskrevet i deres hjemmehospice (Pleietjenesten).

De beskriver tilbudet slik: «Et lavterskeltilbud for familier som havner i en akutt vanskelig situasjon og hvor arbeidsgivers eventuelle velferdspermisjoner ikke strekker til. Dagens offentlige hjelpetilbud synes å være mangelfullt.

En familie som opplever en krise i forbindelse med sykdom og dødsfall kan få tilbud om samtale på et kontor, men kan ha behov for noe langt mer enn det. Hjelpen kan også oppleves som vanskelig tilgjengelig.

Noen timers avlastning i uka, ved sykdom eller spesielt tøffe perioder, kan bidra til at folk fortsetter i jobb, eller kommer raskere tilbake. Dette er en samfunnsmessig lønnsom investering. Det handler om å hindre at mindre kriser utvikler seg til å bli en katastrofe for familien. En tidlig hjelp i kortere perioder, vil også kunne bidra til at verken sykehusinnleggelse eller barnevernstiltak blir nødvendig. Oppgaver for en familievikar kan f.eks. være opprettholdelse av barns rutiner, leksehjelp, barnepass, matlaging ved behov, aktiviteter med barna.»

Fransiskushjelpens initiativ overfor byrådet samsvarer veldig godt med et tidligere initiativ fra SVs Marianne Borgen.

Dette er bra fra Fransiskushjelpen, og noe jeg heier på.

Kommunale utleieboliger: En fattigdomsfelle

Kommunale utleieboliger: En fattigdomsfelle

I går uttalte jeg meg til Dagsavisen om kommunale utleieboliger i Oslo. Dagsavisen skriver bl.a.

"Ivar Johansen og SV er opptatt av å utjevne sosiale forskjeller, og ønsker stabile bomiljøer, hvor det er en blanding av leide og eide leiligheter.

De fleste av de kommunale boligene i Oslo er samlet i store blokker og gårder.  – Vi må forhindre opphopning av sosiale problemer. Mange av dem som leier bor bare i leiligheten i kort tid, og engasjerer seg lite i nærmiljøet av den grunn, sier han.

– Mange av dem som bor i kommunale boliger, bor i en fattigdomsfelle. Hvis inntekter øker, risikerer de å miste både bolig og bostøtte. Det kan svekke motivasjonen for å jobbe seg ut av fattigdommen. Markedet bestemmer husleien, som er altfor høy. Mange kan ikke betale den leien kommunen krever, og må få sosialstøtte for å greie utgiftene, sier Johansen.

Bystyrerepresentant Ivar Johansen (SV) vil at Oslo kommune tar i bruk «leie til eie», for å få flere inn på boligmarkedet. Fra «leie til eie» er en metode som kan gi husstander med lave inntekter muligheter for eieretablering. – Vi har lenge slåss for å få til dette, og det er bra at byrådet nå også har startet prosessen, sier Johansen.

Ivar Johansen ser det ikke som noe problem om kommunen selger en del av sine kommunale leiligheter. – Det vil gå helt fint om fem-ti prosent av leilighetene rullerer. Kommunen selger, og kan kjøpe nye. På den måten kommer flere seg ut av systemet, og kan greie seg selv, sier SV-politikeren."

Vi trenger alle stabile boforhold

Vi trenger alle stabile boforhold

Men noen har mer behov for dette enn andre.

I 24 år har Johanna Engen bodd i en kommunal utleiebolig på Kampen. 69-åringen er minstepensjonist etter et langt liv i lavlønnsyrker og som deltidsansatt. De siste fire årene har hun bodd i en treromsleilighet på 46 kvadratmeter på Brinken.

Men like før jul i 2016 fikk hun varsel om at hun må ut av leiligheten, og over i en annen mindre kommunal leilighet. Grunnen? Johanna er enslig og leiligheten har for mange rom.

Johannas sak satte fokus på et viktig tema: Man tvangsflytter ikke eldre mennesker med varig behov for kommunal utleiebolig rundt i byen, ut fra at noen andre angivelig har behov for boligen. Vi har alle behov for en stabil boligsituasjon, men noen har kanskje mer behov for dette enn andre.

Jeg har derfor engasjert meg i at regelverket måtte endres. Om som byråd på feltet sørget Inga Marte Thorkildsen for at instruksen ble endret.

Som byrådet selv presiserer: «Forskriften peker ut noen grupper med varig behov for kommunal bolig som skal få leieavtaler med lengre varighet. Her er det særlig viktig at bydelene bruker skjønn og finner frem til gode løsninger sammen med søker, eller den som representerer søkeren.

I disse sakene bør boplan brukes for å gi forutsigbarhet om leietid og tydeliggjøre hva kommunen kan bidra med. For personer over 60 år, personer med psykisk utviklingshemming eller andre varige funksjonsnedsettelser og andre personer som ikke anses for noen gang selv å kunne fremskaffe egnet bolig som søker om ny leieperiode, skal bydelen legge særskilt vekt på stabilitet, og når helsemessige årsaker og sosiale forhold tilsier at en flytting vil være til vesentlig ulempe for beboer, skal en leieperiode på mellom 5 og 10 år være det vanlige.»

Kommunale utleieboliger er et saksfelt med proppfullt av utfordringer. Dette er bare en liten flik av dette, men representerer en viktig og riktig endring av betydning for en del sårbare mennesker.

NAV Alna: Store datamengder kan hjelpe folk i jobb

NAV Alna: Store datamengder kan hjelpe folk i jobb

Hvorfor lykkes noen med å få seg jobb og andre ikke? NAV Alna vil finne svarene.

– Fordi NAV er et partnerskap mellom stat og kommune sitter vi på mye data, men det kan være vanskelig å få tilgang og oversikt over all informasjon, sier Mette Simonsen Vollset fra Nav Alna i Oslo til tidsskriftet Velferd. Vollset er, sammen med kollega Robindra Prabhu fra NAVs Artificial Intelligence-Lab, involvert i et pilotprosjekt som tar for seg datadrevet oppfølging i NAV. Målet med prosjektet er å systematisere det NAV faktisk vet, slik at det kan komme brukerne til gode.

I et prosjektlokale i Oslo sitter avdelingsleder ved NAV Alna, Mette Simonsen Vollset, og studerer tall sammen med data scientist Robindra Prabhu. Prosjekt «Datadrevet oppfølging» vil prøve å finne ut hva det er som gjør at noen lykkes med å komme i jobb, mens andre blir gående på tiltak etter tiltak. Kobling av store datamengder skal forhåpentlig gi dem ny innsikt.

Vollset regner med at de vil få bekreftet en del av det de allerede tror, men hun forventer også noen aha-opplevelser. – Jeg er veldig nysgjerrig på resultatene, sier hun.

NAV Alna ønsker blant annet å avdekke om manglende grunnleggende ferdigheter er årsaken til at arbeidssøkerne deres blir gående ledig selv om de deltar på tiltak. NAV-kontoret har omkring 5 200 personer i arbeidsdyktig alder som ikke er i jobb. En stor del er innvandrere. Vollsets hypotese er at mange har mangelfull skolegang.

– Når de krysser av for at de har gått på grunnskole, så tenker vi at de har gått alle årene. Men de har kanskje bare gått fem, og det var kanskje tre dager i uken på en landsbyskole. Og hvis de ikke har grunnleggende ferdigheter i matematikk og lesing og skriving, er de sjanseløse når vi setter dem på tiltak som forutsetter fullført grunnskole. Hypotesen er ikke ny. Vollset jobbet med den allerede i 2015, men nå får hun mulighet til å få den bekreftet eller avkreftet. Og kanskje dukker det opp andre ting hun ikke var klar over og som vil være viktige bidrag i arbeidet med å tilpasse tiltak til målgruppene deres, skriver NAVs nettmagasin.

Dette er spennende, samtidig som NAV selv også påpeker noen etiske dilemmaer ved bruk av stordata. Hva tenker du?

Inger: Jeg opplever meg helt rettsløs

Inger: Jeg opplever meg helt rettsløs

Inger skriver i en fortvilet mail til meg:

"Jeg har fått innvilget vergemål mot min vilje.

Når jeg tar kontakt med NAV på telefon og ber dem ringe meg tilbake så ringer de til min verge.

Jeg får heller ikke viktige brev tilsendt direkte som gjelder meg selv, jeg har blitt møtt på en dårlig måte gjennom lang tid i NAV. Jeg har bedt om møter uten å få det, saksbehandler som blir fraværende i flere måneder, møter som blir avlyst (tre stk etter hverandre, møter folk som skylder på hverandre).

Jeg ønsker å klage på dette, og er dessuten reservert mot digital kommunikasjon. Dette ønsket jeg pga skjevfremstillingen i fremstillingen, men jeg får ikke brev tilsendt direkte. Jeg har fått beskjed om at man ikke kan sende til to adresser, og at jeg må be spesielt om å få tilsendt brev.

Da må jeg jo ringe til stadighet for å høre om det er noe nytt, og når saksbehandlere ikke vil ringe meg tilbake når jeg ber om det så er det veldig vanskelig med å komme til med innspill og klage.

Vergemålet og min verge er og klaget inn til Fylkesmannen den 18.12. per brev. Jeg har ennå ikke hørt noe om videre saksgang og har dessuten fått beskjed om at saksgangen vil gå gjennom min verge.

Jeg opplever meg helt rettsløs."

Har andre opplevd tilsvarende? Har noen råd og innspill til henne?

Hagegata 31 – fortsatt boliger i fellesskapets eie

Hagegata 31 – fortsatt boliger i fellesskapets eie

Kommunen må stoppe videre salg av boliger.

2013: Over mange år har det vært enighet om at en må få en bedre geografisk fordeling av kommunale utleieboliger, og at hele byen må tas i bruk. Det ble mest med prat. For å lette trøkket på boligområdene på østkanten sikret SV gjennom Tøyen-/Munch-avtalen to viktige grep: Kommunen skulle igjen begynne å kjøpe kommunale utleieboliger. I avtalen står det at kommunen skal skaffe til veie netto 600 nye kommunale boliger innen utgangen av 2017, men ingen skulle ligge i indre by øst. Samtidig vedtok et enstemmig bystyre å redusere trøkket på Tøyen senter ved å selge de to gårdene Hagegata 30 og 31.

2017: Tid har gått, en får erfaringer og det kan være endrede behov. Og ikke minst: lokalmiljøet har andre ønsker. Og det skal vi lytte til. Bystyret omgjorde derfor vedtaket om salg av Hagegata 30 til Studentsamskipnaden, og ønsker i stedet at dette skal bli en pilot for nye innovative boformer som svarer til bydelens behov for et variert boligtilbud.

2018: Hagegata 31 består av 60 leiligheter, og 38 av disse er solgt. Herav ble 6 solgt til beboere. De fikk tilbud om å kjøpe til 80 % av markedsverdi. I øyeblikket er 22 av leilighetene i kommunalt eie via Boligbygg.

Jeg og SV mener vi nå skal stoppe videre salg i Hagegata 31. Det skjedde svært lite av boliginnovative prosesser i de 18 åra høyresida styrte Oslo kommune. I altfor stor grad innebar kommunale utleieboliger omsorgsghettoer. Da vi behandlet kjøp av OBOS sin utleieportefølje fikk jeg en enstemmig finanskomite med meg på å understreke betydningen av at man skaper mest mulig variasjon av beboergrupper innenfor den enkelte gård, og at en ønsket målsetting vil være at maksimalt halvparten av boligene i en gård er ordinære kommunale utleieboliger.

Ved å se de to gårdene Hagegata 30 og 31 i sammenheng kan det utvikles spennende innovative boligprosjekter rundt Tøyen Torg. At også lokalmiljøet, representert ved Tøyeninitiativet, Tøyen foreldregruppe og Tøyenkampanjen, ønsker dette er aldeles utmerket. Se deres henvendelse under "les mer." Jeg har på vegne av SV allerede tatt de nødvendige initiativ i Rådhuset for å stoppe videre salg, og har grunn til å tro at byrådet og bystyreflertallet vil gå for dette.

Bystyret inviteres til debatt om skjenkeforskrifter

Bystyret inviteres til debatt om skjenkeforskrifter

Byrådet sender nå fram sak om dette til bystyret. De skriver bl.a.:

«I 2006 vedtok bystyret forskrift om serverings-, salgs- og skjenkebevillinger, Oslo kommune. Forskriften har blant annet bestemmelser om åpnings- og skjenketid for serverings- og skjenkesteder, samt salgstid for alkohol i butikk. Oslo kommune har ikke tidligere hatt en gjennomgående og helhetlig gjennomgang av forskriften, med unntak av mindre endringer. Byrådet legger nå fram forslag til ny forskrift. Hovedmålet er at forskriften på best mulig måte skal ivareta en levende, mangfoldig og trygg by, med likhet og forutberegnelighet for serverings-, salgs- og skjenkebransjen. Det må sørges for at beboere trives, samtidig som at det må satses på et trygt og seriøst uteliv som fremmer trivsel, Oslos attraktivitet som vertskapsby og for nærings- og byutvikling. Forslaget har vært på bred høring.

Byrådet foreslår at dagens åpningstider for skjenkesteder blir videreført med maksimal skjenke- og åpningstid til kl. 03.00 og 03.30. Det blir videre foreslått å opprettholde skjenkestart fra kl. 12.00 på helligdager, 1. - og 17. mai.

I tillegg foreslås følgende endringer i åpningstidsforskriften:

- Det gis fri åpningstid for rene serveringssteder som ikke serverer alkohol

- Salgsslutt endres fra kl. 15.00 til kl. 18.00 for påske-, pinse-, jul- og nyttårsaften

- Dagens begrensninger for musikk på uteserveringer inntas i forskriften

- Grensene for sentrum og indre sentrum fastsettes i forskriften

- Grensene for sentrum og indre sentrum utvides

- Delegasjonen til bydelene om å bestemme åpningstider i egen bydel inntas i forskriften

- Vilkår om obligatorisk Salutt-kurs (Næringsetatens kurs i ansvarlig alkoholhåndtering) inntas i forskriften

- Behandling av søknad om salgs- og skjenkebevilling, dagens § 4, tas ut av forskriften.»

Forslaget skal nå behandles i bystyret. Ønsker du å påvirke? Skriv kommentarer her, eller henvend deg til bystyrets politikere.

Gatens stemmer: Er du interessert?

Gatens stemmer: Er du interessert?

Jeg skrev forleden dag om "Gadens stemmer," et dansk tiltak. Anne skriver til meg:

"Dette likte jeg svært godt å lese. Jeg tenker at Norge snart må våkne opp av dvalen og gjøre noe. Hele konseptet er vakkert og viktig. Danskene er langt flinkere til å tenke urbant. Det urbane er en "hipp vare". Jeg tenker også på Berlin og Amsterdam. I Oslo har vi vel og merke Løkka, men det er vel også en andedam for de med kapital.

Jeg kunne svært gjerne tenke meg å bidra i en ressursgruppe som selv lever på sidelinjen av det godt etablerte. Jeg har ennå tak over hodet på Oslos beste vestkant (leier), men jeg er bekymret for fremtiden min og faller mer og mer ut pga helse og økonomi. Jeg trodde jeg var full av ressurser, men når samfunnet ikke klarer å tenke annerledes, så faller man ut og får psykiske sår det blir tungt å leve med, og da går det nedover. Når årene går, tærer det å stå på utsiden deg i fillebiter. Man mister tro og og håp og fokus, og lever fra dag til dag. Jeg var med å starte =Oslo i 2005 og vet hva mennesker må tåle av forakt og avvisning, mennesker som ofte er svært begavede og kreative. Samfunnet er ikke smidig nok. Det er for rigid og for effektivt tenkende. Det å reflektere; at det kan være sundt at ting tar tid, har visst ikke folk nok kunnskap om lenger. Jeg er selv et sårt voksent barn, foreløpig pakket inn i noe jeg ikke kan bli tatt på.

Man kan ligge nede på mange plan. Det betyr ikke at man er ressursløs. Det provoserer meg når man definerer mennesker som svake istedenfor sårbare. Det er hele holdningen til at vi alle i bunn og grunn er sårbare som åpenbart er ute av kurs. Den passive trygden jeg mottar fra NAV holder ikke til et godt liv i rike Norge. Jeg har alltid skammet meg over å motta den, og har prøvd iherdig(!) å komme meg ut av det. Kommer det noen uforutsatte regninger, begynner det litt etter litt å rakne helt. Nå har det raknet helt. Jeg dekker meg bak at jeg er billedkunstner. Men jeg eier ikke snev av stolthet, for samfunnet vet ikke hvordan de skal forfalte kulturell kapital, mm man snakker om fancye nybygg til noen milliarder... Det er i mine øyne både skammelig og motbydelig. Tenk at Oslo kommune rev huset til Edvard Munch og bygget en parkeringsplass. Har man egentlig ord...

Jeg vet at det er en sterkt voksende andel fattige i dette landet. Man kan knapt gå ut døren før man må åpne lommeboken. Det skaper ikke et inkluderende samfunn. Vi lever i et kaldt land. Men jeg vil så gjerne bidra til å skape et varmere samfunn. Vi trenger flere åpne dører og lavterskeltilbud innendørs, også. Arenaer for diskusjon og dialog. Ikke flere stengte dører med kode og kort. Og ikke flere steder hvor det står et aksjeselskap klar i baren for å melke de som er der. I går satt jeg på Oslo S og tok meg en bolle og kaffe på en benk. Synest at jeg slapp billig unna. Men selv 25 kroner kan være for mye når man ikke har de. 25 kronerstykker med hull i fra en sparegris,"  skriver hun.

Anne vil gjerne delta i en ressursgruppe. Er det flere som har lyst, så kobler jeg dere sammen. Gi lyd ved å Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.!