Sosialpolitikk

Pappa Tore Græsdal seiret: Fylkesmannen gir pålegg til bydelen

Pappa Tore Græsdal seiret: Fylkesmannen gir pålegg til bydelen

Tore Græsdal får assistanse til å følge opp barna Fredrik og Solveig.– Det føles som en stor seier. Nå kan jeg senke skuldrene, sier 39-åringen fra Oslo på ULOBAs nettsider.  

Funksjonshemmede Tore Græsdal søkte i mai 2017 om 32 timer borgerstyrt personlig assistanse (BPA) i uken. Den aktive pappaen trengte assistanse til å løfte Fredrik. Slik skulle BPA bidra til at Tore kunne utvikle båndene til sin nyfødte sønn.  

I avslaget oppga bydel Gamle Oslo at de bare innvilget BPA til å utføre nødvendige helse- og omsorgstjenester: «Bistand til barnepass […] er ikke en oppgave som skal utføres av kommunen». En time praktisk assistanse i uken til husarbeid og lignende fikk holde, mente kommunen.

Tore Græsdal mente det var diskriminerende å frata ham muligheten til å være pappa. Derfor klaget han på bydelens vedtak. 29. juni 2018 ga Fylkesmannen i Oslo og Akershus ham medhold. Statens representant anerkjente at Græsdal, som far og ektefelle, «har krav på bistand til å bidra med din del av oppgavene». I avgjørelsen ble Bydel Gamle Oslo instruert til å innvilge så mange BPA-timer at Græsdal får et forsvarlig tilbud.  

Jeg er alvorlig bekymret for hvordan vi ivaretar hjelpetilbudet overfor byens aller mest hjelpetrengende, og ofte multifunksjonshemmede. Dette er pårørende som 24/7 står i en særs krevende omsorgssituasjon og som yter en innsats det står stor respekt av. At Fylkesmannen i så mange saker må gripe inn og påpeke at Oslos bydeler ikke gir sterkt hjelpetrengende tilstrekkelig hjelp er et dårlig tegn. Det betyr at bydelene, lovstridig, påfører hjelpetrengende en unødvendig tilleggsbelastning. Foreldre må over lang tid leve i en helt unødvendig utrygghet mens klager behandles og legge ned betydelige ressurser i å klage og kjempe. Tid og fokus de i stedet burde hatt i forhold til barnet.  

Vi kan ikke ha det sånn.

Bydel Nordre Aker: Bostøtte fungerer ikke etter intensjonen

Bydel Nordre Aker: Bostøtten fungerer ikke etter intensjonen

Bydelsdirektør Øyvind Henriksen i bydel Nordre Aker fremmer en skarp kritikk mot statlig og kommunal bostøtte i en orientering han har sendt fram til bydelsutvalget. Som det heter:

"Formålet med bostøtten er å gjøre det mulig for de med lave inntekter å leie en kommunal bolig.

Bydelen deler bekymringen over at husleien økes kraftig samtidig som færre får bostøtte grunnet uføretrygdreformen fra 2015 som har gitt uføretrygdede høyere bruttolønn og mer i skatt. Bydelen ser også at husleietaket i ordningen er for lav. Når husleien eksempelvis blir økt til 12.000,- og husleietaket for en enslig person i Oslo kommune er på kr 7415,- blir dekningen av boutgiften dårligere. Hvilken bolig den enkelte får tildelt av bydelen blir heller ikke vurdert opp i mot søkers økonomi, men behov i form av størrelse og tilrettelegging, samt tilgjengelig bolig i tidspunktet det blir søkt.

Bydelen forstår også at det oppleves urettferdig at de som har spart opp/arvet en buffer til uforutsette utgifter, ferie eller oppgraderinger og har formue over kr 262.899,- ikke har krav på bostøtte.

Gjengs leie ses likevel på som et fornuftig prinsipp som sikrer likebehandling og forsvarlig drift og vedlikehold av eiendomsmassen. Bydelen mener derimot det er et stort problem at bostøtten av de årsaker som er listet opp over, ikke fungerer i tråd med intensjonen, og i verste fall ikke gir beboerne i tilrettelagte boliger muligheten til å delta i samfunnet med et aktivt og meningsfullt liv."

Les hele teksten på linken. Hva er dine erfaringer?

Reisende, fattige, EØS-borgere: Dyttes inn i den svarte delen av arbeidsmarkedet

Reisende EØS-borgere: Dyttes inn i den svarte delen av arbeidsmarkedet

På Kirkens Bymisjons kafé for mennesker i Oslos gatemiljøer, Møtestedet, treffer de daglig tilreisende menn som kjemper for å komme inn i norsk arbeidsliv og for unngå utnytting og å bli henvist til det grå eller svarte arbeidsmarkedet.  Bymisjonens Kari Gran gir to eksempler som illustrere hvordan dette kan arte seg:

"Den først jeg skal fortelle om er en ung mann som heter Daniel.  Han kom til Oslo for noen måneder siden, etter å ha gitt opp å få jobb i hjemlandet. Som EØS-borger ville han bruke muligheten til å prøve seg i Norge. Han har bred arbeidserfaring, har litt utdanning, snakker godt engelsk og ved godt mot når vi møter han første gang. Etter noen dager kommer han smilende inn i kafeen, han har fått et jobbtilbud. Han har erfaring fra restaurantbransjen og har fått tilbud om jobb på et restaurantkjøkken. Nå trenger han et D-nr (et midlertidig fødselsnummer) før en kontrakt kan signeres forteller han lykkelig, før han drar av gårde til nav for å be om det.

Dagen etter kommer han slukøret tilbake, uten D-nummer.  Vi bestemmer oss for å følge med han til nav. Også nå blir han avvist, og det hjelper ikke å vise fram UDIs nettside som sier at nav er rett instans for D-nr for en EØS-borger. Begrunnelsen for hvorfor han avvises varierer gjennom samtalen: Fra «Det er ikke bare å komme her å søke om D-nummer», via «Hvordan kan vi vite at passet hans ikke er falskt?» før de til sist sier «Vi har ikke tid til å ta imot en slik søknad i dag, kom tilbake i morgen». Neste dag blir vi igjen forsøkt avvist, før vi etter diskusjon og to timers venting til slutt får levert en søknad om D-nr.

Så kommer neste utfordring; han må ha bankkonto for å få utbetalt lønn. Han har med alle papirene bankens nettside oppgir at man trenger for å opprette konto, likevel vil de ha et papir til: registreringsbevis for EØS- borgere fra politiet.  Daniel venter på å få dette beviset, men har fått oppgitt at det har en estimert ventetid på tre måneder. Han må altså belage seg på å vente i flere uker enda.

Mens Daniel venter på å få orden på alt han trenger tar de oppsparte midlene han hadde da han kom slutt, og han må flytte ut fra stedet han bor på. Han tilbys gjennom noen han møter tilfeldig i byen en seng i en leilighet der det sover fem andre menn og takker lettet ja til dette. Etter et par dager kommer han utslitt til oss og forteller at han ikke kan bo der. Han har oppdaget at det oppbevares store mengder tyvegods i leiligheten, og at det er «betaling» for senga å stå som eier av sakene om noe skulle skje.  Han turte ikke bli, dro derfra for å prøve seg på Røde Kors sin Akuttovernatting. Der var det fullt, han tapte loddtrekningen. Det endte med en natt på 37-bussen de timene Oslo S var stengt.

Daniel er nå i en situasjon der han ikke får utbetalt lønn før han har en konto, og får dermed ikke tilgang på pengene han tjener.  Samtidig er han uten sted å sove om natten. En håpløs situasjon for en som er ny og sårbar i arbeidsmarkedet i Oslo. Daniels start i Norge er ikke uvanlig, og slike situasjoner er ofte med på å dytte folk inn i den svarte delen av arbeidsmarkedet," skriver Kari Gran.

Les også om Florian nedenfor.

Johanna Engen (70) får bli boende i sitt hjem

Johanna Engen (70) får bli boende i sitt hjem

I flere år har Johanna Engen bodd i den kommunale leiligheten i Brinken på Kampen. Men de siste årene har hun kjempet mot å bli kastet ut og tvangsflyttet til en dyrere leilighet. Nå har bydelen snudd.  

- Gratulerer til Johanna Engen, og en takk til bydel Gamle Oslo som la prestisje til side. Det har vært viktig for meg og SV og sørge for at vi på en anstendig måte behandler sårbare mennesker som har et varig behov for kommunal utleiebolig. Når man nærmer seg 70, og med en svært skrantende helse, er en stabil bosituasjon viktig.  

Behandling av Johannas sak viste at kommunens instruks på dette ikke var tydelig nok. Det var derfor nødvendig å endre kommunens instruks for tildeling av boliger. Bydelens vedtak nå er derfor en direkte konsekvens av byråd Inga Marte Thorkildsens initiativ.  

Saken er en god illustrasjon på at det er viktig at vi som folkevalgte politikere går inn i enkeltsaker, for det er bare på den måten vi kan avdekke svakheter ved regelverk og praksis, og gjøre nødvendige endringer.  

Jeg har brukt mye tid på denne saken. Den har vært et eksempel på at vi har hatt et galt regelverk og praksis, og endringene vil mange nå nyte godt av. Det gode resultat er blitt til ved manges innsats. Takk til dem alle.

Johanna (70) med to hjerneslag: Oslo ber om kjennelse fra Namsmannen på å kaste henne ut av hjemmet sitt

ohanna (70) med to hjerneslag: Oslo ber om kjennelse fra Namsmannen på å kaste henne ut av hjemmet sitt

Johanna Engen bor i en kommunal leilighet på Kampen. Hun er enslig og har en treroms på 46 kvadratmeter. Men Oslo kommune mener at en enslig person ikke har behov for en treroms, og vil flytte henne til en toroms som er dyrere, og har gått til Namsmannen for å få kjennelse om utkastelse.

– Jeg vil bo her jeg er. Det er her jeg har hjemmet mitt, og det er her jeg føler meg trygg. Totalt har jeg bodd på Kampen i snart 27 år, sier hun gråtkvalt, sier Johanna Engen til Dagsavisen i dag. I mai i fjor fikk hun to hjerneslag som følge av stress. Noe hun fortsatt sliter med ettervirkninger av.

– Jeg er i dialog med våre folk i byrådet og i bystyret, og for meg er det helt klart at vedtaket bør endres, sier jeg til Dagsavisen i dag.

– Regelverket ble endret for ikke minst å fange opp eldre som vil ha et varig behov for utleiebolig. Men et regelverk vil aldri kunne fange opp alle situasjoner, og da må man selvsagt bruke skjønn. Her snakker vi om ei dame på straks 70, som underveis i denne prosessen har pådratt seg to hjerneslag, og legen antyder at det er stress rundt bosituasjonen som kan være en medvirkende årsak. Da må kommunen stoppe opp og være føre var i forhold til hennes helsesituasjon, sier jeg.

– Politikere skal ikke avgjøre hvem som skal få kommunale tjenester, men både byrådet og bydelsutvalget har et overordnet tilsynsansvar for at lovverk, forskrifter og instrukser følges, sier jeg til Dagsavisen i dag. Les hele artikkelen på linken nedenfor.

Johanna, 70 år: Oslo kommune vil kaste henne ut av boligen hennes

Johanna, 70 år: Oslo kommune ber om å få kaste henne ut av sin bolig

Jeg gir ordet til Johanna Engen:

"2,5 års kamp mot Oslo Kommune v/boligkontoret i bydel Gamle Oslo for å beholde leiligheten min har ført til betydelig redusert helse både fysisk og psykisk. I september blir jeg 70 år. I 2017 utarbeidet daværende byråd for helse- sosial- og arbeid,Inga Marte Thorkildsen (SV), nye instrukser til bydelene. Der heter det at folk over 60 år med dårlig helse og lang botid ikke skal kastes ut. Jeg fyller alle kriteriene. Dette tok ikke boligkontoret hensyn til å sendte nye varsler om utkastelse. Fikk tilbud om en mindre og dyrere leilighet. (Se eksakt tekst i instruksen på link nedenfor. IJ)

Ved hjelp fra Leieboerforeningen og Pasient- og brukerombudet har jeg anket og anket. I følge dem har jeg en sterk sak. Bydelsutvalget i Gamle Oslo har gjort følgende vedtak:

"1. Bydelsdirektørens vurdering er at tjenestens praksis er i tråd med ny instruks om behandling av søknad om kommunal bolig.

2. BU forutsetter at flyttevedtak for personer over 65 år som ikke er effektuert, behandles etter de nye instruksene til forskriften dersom ny søknad fremmes.

3. BU ber bydelsdirektøren sørge for at barns selvstendige rett til å bli hørt ivaretas."

Jeg har sendt søknad og henvist til de nye instruksene.

Boligkontoret svarer med å pushe Namsmannen på meg med begjæring om tvangsutkastelse. Slik behandler Oslo Kommune sårbare kommunale beboere. Slik behandler de sjuke og gamle folk.

Nåværende byråd for helse- sosial- og arbeid, Tone Tellevik Dahl (Ap), har ikke svart på mitt brev sendt i mai 2018. Det tolker jeg som hun ikke bryr seg.

Advokaten i leieboerforeningen, som er et strålende menneske på alle måter, har bedt Namsmannen om å stoppe begjæringen om tvangsutkastelse. Håper det går i orden hvis ikke kommer de og kaster meg ut antar jeg og plomberer døra.

Jeg kjemper ikke bare en kamp for meg selv men også for alle de som ikke orker. Men nå orker ikke jeg heller. Nok er nok. Hadde egentlig ikke tenkt å si noe om dette. Men kom til at det kan være greit å la verden få vite hvordan man behandler kommunale beboere i Oslo. At nye instrukser ikke blir tatt hensyn til. At sårbare og fattige mennesker blir behandlet som søppel.

At det står en tom gård på Tøyen Torg på fjerde året med store famileleiligheter. At de flår fattigfolk med skyhøye husleier. Sånn at folk må bli sosialklienter. At de ikke tar hensyn til at en leilighet på 46 kvm ikke er familieleilighet etter dagens norm.  Du er så sterk sier folk til meg. Nei jeg er ikke det. Ikke nå lenger. Nå er jeg bare liten og forsvarsløs mot det store og stygge kommunetrollet," skriver Johanna Engen. Les hennes perspektiver under "les mer."

Selv vil jeg bare legge til, som Erna Solberg ville sagt: Jeg ville nok ordlagt meg annerledes.  Men Johanna: Ber deg varsle meg om Namsmannen er på vei.

Øverste politiske tilsynsansvar har bydelsutvalgsleder i Gamle Oslo, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. (Ap) og byråd Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. (Ap), for den som ønsker å ytre seg direkte.

Hjem for frie fugler

Hjem for frie fugler

– I bydel St. Hanshaugen har byens minste innbyggere for lengst flyttet inn i sine nye hjem - takket være en kreativ gjeng i prosjektet Sysla, som er startet for å gi mestring, utvikling og en aktiv hverdag for beboere i bydelen som av ulike grunner får bo-oppfølging.

- Det startet med at vi skulle komme opp med aktiviseringstilbud i bydelen, og vi ville gjerne at det skulle være noe som kommer alle til gode. Ideen til fuglekassene fikk jeg på sykkelsetet på vei hjem fra jobb, forteller Mathias Estensen, som er bo-oppfølger i Flexbo i bydel St. Hanshaugen. - Siden fuglene ikke kjenner bydelsgrensene har vi beveget oss litt over i bydel Grünerløkka også, og håpet er at vi skal få hengt opp fuglekasser langs hele Akerselva og etter hvert i resten av byen, sier Mathias entusiastisk.

På fritidsklubben på Hammersborg, hvor gjengen jobber hver dag mellom klokken 10 og 14, ligger 80 fuglekasser klare til å henges opp. Fremover skal også flere av byens bevingede innbyggere få boliger fra prosjektet: både flaggermuskasser, insektshoteller og kasser for stær og ugler er under planlegging. I tillegg fikk prosjektet nylig et tilskudd på 100.000 kroner fra Sparebankstiftelsen DNB, nok penger til rundt 400 nye fuglekasser. - Så hvis noen syns prosjektet virker spennende, har vi stort behov for flere hender og ikke minst flere kreative hoder med gode ideer til hvordan vi skal dekorere de nye kassene! sier Mathias.

Flott prosjekt som jeg heier på.

Les mer nedenfor.

Oslo bystyre: Leie til eie må vurderes

Oslo bystyre: Leie til eie må vurderes

Det ikke er noe ålright at kommunale utleieboliger har en så høy husleie at ingen i brukergruppen er i stand til å betale så mye. Dermed må folk gå til kommunens sosialkontor for å få hjelp. De blir varig avhjelp av bostøtte og sosialhjelp fra kommunen for å betale husleie til den samme kommune.

Dette er helt bakvendt, og dette er ikke sosial boligpolitikk. Jeg får mange henvendelser fra fortvilte folk i kommunale utleieboliger som kunne ha vært sjølhjulpne om det ikke hadde vært for den urimelig høye leie. Det har en egenverdi for folk å klare seg selv, uten å måtte gå med lua i hånda å pent be om noen slanter fra kommunen for å betale til en annen del av den samme kommune.  Folk ser sin ære i å være sjølhjulpne.

Og dette systemet er jo også innrettet slik – naturlig nok – at bostøtte eller sosialhjelp beregnes ut fra hva du har av inntekt. Det betyr som oftest at skaffer du deg jobb vil regnestykket gå i minus. Bortfall av bostøtte eller sosialhjelp utgjør mere penger enn det du netto får i inntekt. Folk blir innlåst i en fattigdomsfelle. Dette er kanskje vår tids variant av husmannskontrakter.

I bystyret onsdag argumenterte jeg for den utmerkede ordning for beboere i kommunale utleieboliger: leie-til-eie. Da kan folk gradvis bli eier av boligen sin.

Les mitt innlegg under "les mer."

Sosionomisering?

Sosionomisering?

Noen tanker fra Anna-Sabina Soggiu en mandag morgen:

"Noen ganger er torden og lyn helt greit, sjøl om jeg blir angstprega og rømmer fra vinduene. Det holdt meg i alle fall innendørs så jeg leste nyheter jeg ikke hadde rukket i løpet av uka som gikk.

Og i den noe irriterende lesningen av sosionomiseringsdebatten slo det meg at her er det både snørr og barter, hummer og kanari, politisk spill og forskyvning av skyld. Og midt i den suppa drukner noen ungdommer i kampen om sannheten om hvem som visste hva, hva som skulle, burde, kunne og ikke blei gjort. De fleste som har jobba med ungdom i Oslo veit at her snakker vi diversitet. Som sosialarbeider møter man kanskje de som har det vanskeligst, men også her er forskjellene store blant folk. I NAV traff jeg ungdom som møtte en skole de ikke passa inn i, et arbeidsliv og boligmarked som ikke ville ha dem. Vi har sett en økning i diagnostisering av psykiske lidelser blant ungdom og en del forskere ser på sammenhengen mellom en drop-out fra skolen på 30 %, ungdomsledighet og diagnostisering.

Samfunnsøkonom Solveig Ose er ei klok dame verdt å Google om man ønsker innsikt i ungdom og utenforskap. Et samfunn som ikke klarer å inkludere deler av den oppvoksende generasjon kombinert med økende prestasjonspress må kanskje finne forklaringer, og nye navn på det som skjer. Diagnoser gir ofte rettigheter, men kan også stadfeste et individuelt utenforskap heller enn å se på en systematisk utstøtning. Som lita var jeg vel nogenlunde innafor. I alle fall sosialt og på skolen, på tross av symptomer på et liv som ikke var helt enkelt alltid. Jeg gjorde allikevel mye gæærnt risikosøkende som jeg var og fortsatt kan være. Men selvsagt blei ikke jeg tatt, jeg som spilte piano og gitar og jobba 100 % på Mcern ved siden av videregående.

De litt mørkere kompisene og kollegaene mine derimot, hadde ikke det handlingsrommet som bøllefrø. De blei tatt og de fikk trøbbel. Kanskje mer trøbbel enn hjælp. Jeg har som sosionom jobba med noen av de mest kriminelle i Norge. Både unge og gamle. På lister over unge kriminelle har du hele spekteret fra nasking til alvorlig kriminelle sedelighetssaker og vold. Det er uten tvil sånn at mange etater må inn samtidig når det gjelder dem alle sammen. Noen ganger skal kanskje sosiale etater og barnevern heftigst inn en periode, andre ganger er det åpenbart politiets hovedansvar. Jeg har hatt samtaler med unge gutter tatt for svært alvorlige lovbrudd, som med store våte øyne har bedt om hjælp til å komme unna straff. De har blitt avvist brutalt. Jeg har lukka øra for historier om uskyld og bedt dem gjøre opp for seg. Jeg har fulgt opp gutter politiet har hatt i søkelyset siden de gikk på barneskolen. Som omtrentlig blir tatt hver eneste gang de snur seg, med god grunn. Fordi de er verdens dårligste kriminelle og legger ut skrytebilder med gull og glam som vitne på egen råskap.

Selvsagt skal man straffes og gjøre opp for seg. Men det jo også sånn da, at folk skal ut av fengsel og inn i samfunnet igjen ikke så altfor lenge etter. Så en viss sosionomisering må vi vel kanskje ha også når folk har gjort ting samfunnet ikke kan akseptere. Svarene og skyldkastinga fra regjeringshold har vært ille. Jeg blåser totalt i om de ikke liker sosionomer. Sosialt arbeid er kun et verktøy for å forsøke å bidra til et samfunn der flest mulig henger med. Profesjonen er ikke viktig i seg sjøl, men samfunnsmandatet er allikevel det. Det opprørende i skittkastinga er synet på samfunnskritikken yrkesgruppa ofte løfter. En systemkritikk av et rikt samfunn som ikke klarer ta vare på sine yngste. Her er det forsmedelig å se hvordan noen prøver å løpe fra det ansvaret og peke på både etater og politiske motstandere. Jeg ser også kritikken av sosionomer som et angrep på det myke og omsorgsfulle samfunnet. Det er svært alvorlig at det å ønske å ta vare på hverandre angripes som et onde. Kanskje bidro lynet til noen nedslag av fornuftige tanker."

Oslo kommune med handlingsplan mot menneskehandel

Oslo kommune med handplingsplan mot menneskehandel

Menneskehandel er vår tids slaveri og byrådet er redd for at alt for få tilfeller i Oslo blir oppdaget. Derfor vil byrådet etablere Anti-trafficking Oslo som vil være det første kontaktpunkt og dør inn for bekymringer om eventuell menneskehandel, bidra til å sikre tidlig identifisering av mulige ofre for menneskehandel og koordinere tjenestetilbud og innsats, sier byråd Tone Tellevik Dahl.

Senere denne uka sender byrådet fram en "handlingsplan mot menneskehandel" til behandling i bystyret. I planen foreslås det 11 tiltak for å koordinere innsatsen og styrke oppfølgingen av antatte ofre for menneskehandel i Oslo. Handlingsplanen er utarbeidet i samarbeid med frivillig sektor, kommunale og statlige virksomheter, og beskriver organiseringen av tiltak og oppfølgingen av ofre for menneskehandel i kommunen. Mange av de frivillige og kommunale tiltakene som er etablert, er delvis resultat av fire statlige handlingsplaner i årene 2002 til 2016. Ansvaret for identifiserte voksne ofre for menneskehandel i Oslo er samlet i NAV Grünerløkka,i den såkalte Oslo-Piloten, og er finansiert av stat og kommune.

En god plan kan sikkert gjøres bedre. Har du innspill eller synspunkter til finanskomiteens behandling av forslaget så ta kontakt.

Jobb34 – Sosialt entreprenørskap

Jobb34 – Sosialt entreprenørskap

Jeg ønsker å slå et slag for jobbprosjektet Jobb34, og gir ordet til prosjektleder Erlend Hoff Jensen:

"Jobb34 er et prosjekt som startet i 2012 som et dag-/aktivitetstilbud for utviklingshemmede. Tanken var å starte opp et prosjekt hvor samfunnsdeltagelse og ordinær drift skulle være i fokus for brukergruppen. Vårt ønske var at mennesker med ulike utfordringer skulle kunne gå til en jobb de opplevde som viktig, motiverende og engasjerende. Dette skulle være en jobb hvor en stiller krav som i resten av jobbmarkedet, men samtidig at det tilpasses ressursene til hver ansatt. 

Jobb34 driver en cafe i Brenneriveien 5, storkjøkken m/catering i Ullevålsveien 34, egen grønnsakhage og aquaponics m.m. Vi har laget en arbeidsmodell hvor en jobber ut fra atferdsanalytiske prinsipper med blant annet tegnøkonomisystemer. Vårt ønske med Jobb34 videre er å kunne integrere flere som havner utenfor arbeidslivet på en eller annen måte. For eksempel mennesker som har behov for arbeidstrening, språkutvikling eller bare trenger erfaring fra arbeidslivet.

Til tross for at Norge har en av de mest progressive sosialsikkerhetspolitikkene i Europa, sliter de fleste personene med nedsatt funksjonsevne med å komme inn i arbeid. Dette er per dags dato ikke lovpålagt og gir derfor bydelene/kommunene muligheten til å råde over hvem som får muligheten til å delta i et arbeidsliv om du er utviklingshemmet. Det gjelder også andre mennesker som mottar boligtjenester og bistand i hverdagen fra bydelene/kommunene. Data fra Statistisk sentralbyrå viser at 43% av personer med nedsatt funksjonsevne er sysselsatt, mot 73 % i befolkningen generelt. Samtidig ønsker 91 000 personer med nedsatt funksjonsevne seg en jobb. I Jobb34 ønsker vi å bidra til at mennesker som på en eller annen måte havner utenfor arbeidslivet får muligheten til å delta.

Vi ønsker å bygge Jobb34 større og utvide til et stort tilbud for enda flere mennesker som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Vi kan tilby arbeidsoppgaver knyttet til cafedrift, kjøkken, hage, grønnsaksdyrking, hente- og bringeoppdrag, samt birøkting som er nytt av året m.m. Vårt ønske er å se alle som mulig arbeidskraft uavhengig av diagnose, utfordringer eller funksjonsnivå. Alle bør få like muligheter når det gjelder deltagelse i et arbeidsliv. Hvorfor skal ikke alle få muligheten til å oppleve herligheten med å bli stilt krav og kjenne at noen har forventninger til en i en arbeidshverdag. Det er viktig å kjenne tilhørighet til noe og et arbeidsliv er i stor grad med på å bidra til det for mange. Det er viktig for at vi som mennesker opplever mestring og bidrar til økt selvtillit.

Denne sosiale utfordringen har gitt rom for samfunnsinnovasjoner som tar opp problemstillingen og fremveksten av sosiale entreprenører som står for bedre arbeidsmuligheter og inkludering. Sosiale virksomheter som Epleslang, Unicus og Monsterbedriften tilrettelegger for meningsfulle arbeidsdager for dem som sliter med å komme inn i arbeid. Fremdeles finnes det et klart behov for flere opplæringsarenaer som kan føre til mer varig ansettelse for personer med nedsatt funksjonsevne. Jobb 34 ønsker å gjøre noe med dette og håper å nå ut til mulige kandidater til jobb hos oss i fremtiden og sender med dette en aldri så liten oppfordring til å ta kontakt." Kontaktinfo Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., prosjektleder Jobb34, mobil: 902 31 797