|
Sosialpolitikk
|
|
torsdag 12. februar 2009 06:11 |
Statens holdning til sosiale og økonomiske rettigheter er preget av et sprik mellom viljen til å etablere rettigheter og viljen til å la dem bli omsatt til praksis. Retten til helse var vanskelig å få øye på da Justisdepartementet ba Kirkens Bymisjon om å «tenke seg om én gang til» før de opprettet et helsetilbud til papirløse flyktninger. Retten til bolig er lite synlig i den norske debatten om hospitsplasser og boligløses situasjon.
Gatejuristen og Sivilombudsmannen har påpekt at Oslo kommune ikke oppfyller retten til midlertidig husvære for dem som ikke klarer det selv, understreker Ingunn Ikdahl, stipendiat ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo.
Bostedsløse: Myndighetene lar dem fryse
Av Ingunn Ikdahl, stipendiat, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo
Mandag kveld viste TV2 dokumentaren «Varmere dager» om hjemløse i Oslo, mens kvikksølvet krøp ned mot ti minusgrader. Retten til bolig er dessverre høyaktuell, men staten opptrer som om den er uforpliktende ønsketenkning.
FN har uttrykt bekymring over hvordan Norge sikrer retten til bolig, særlig med hensyn til diskriminering av personer med innvandrerbakgrunn og boligsituasjonen til ureturnerbare asylsøkere. Staten ble bedt om å sørge for kartlegging av marginaliserte gruppers bosituasjon.
Nylig har også Gatejuristen og Sivilombudsmannen påpekt at Oslo kommune ikke oppfyller retten til midlertidig husvære for dem som ikke klarer det selv, og at de prioriterer «Oslo-tilhørende» når hospitsplasser skal fordeles. Denne prioriteringen var ment å skille rusmisbrukere fra asylsøkere uten lovlig opphold, østeuropeiske håndverkere og personer med turistvisum - til tross for at det akutte behovet for tak over hodet kan være like stort for disse gruppene.
Økonomiske og sosiale menneskerettigheter er blitt ansett som utopiske. Millioner verden over er husløse, og stater med begrensede ressurser kan ikke bygge hus for alle trengende. Retten til bolig er blitt avfeid som vag, kostbar og som en politisk programerklæring snarere enn noe individer kan kreve for domstolene.
Retten til bolig følger av FNs konvensjon om økonomiske, sosial og kulturelle menneskerettigheter. Da man på 1990-tallet diskuterte om denne skulle gjøres til direkte del av norsk rett, pekte motstanderne på håndhevingsproblemer og vagt utformede bestemmelser. Konvensjonen ble likevel inkludert i 1999, begrunnet i ønsket om å vise at Norge tar menneskerettigheter på alvor.
Norske lovgivere var lenge tilbakeholdne med å gi individer rettigheter til økonomiske goder. Utdanning, helsetjenester og bolig ble oppfattet som veldedighet og godhet fra statens side. Men på 1990-tallet ble det vedtatt en rekke lover som ga rettigheter til helsetjenester, velferd og utdanning. Blant annet er sosialtjenesten forpliktet til å finne midlertidig husvære for dem som ikke klarer det selv.
Også internasjonalt har situasjonen endret seg siden tidlig 90-tall. FN-systemet har nedlagt et stort arbeid for å konkretisere hva som kreves av statene. Misforståelser, som at retten til bolig krever at staten bygger hus til alle sine borgere, er gradvis blitt ryddet av veien. To typer forpliktelser eksisterer: For det første må staten kartlegge boligproblemer og lage en handlingsplan så rettigheten kan gjennomføres på sikt. For det andre må staten umiddelbart hindre at individer diskrimineres på grunn av for eksempel kjønn, språk, etnisitet eller alder i sin søken etter bolig.
Et blikk på hjemløses situasjon gir god grunn til å spørre om Norge oppfyller disse forpliktelsene - men det er vanskelig for enkeltpersoner å få klarlagt om deres rettigheter er brutt.
Saker kan bringes inn for domstolene. Men Norge har lite tradisjon for slik saksgang, og en rekke faktorer gjør det vanskelig. Saker mot kommunen kan klages til fylkesmannen, som imidlertid har høy terskel for å endre vedtak: De må være åpenbart urimelige. Norske domstoler er tilbakeholdne med å overprøve forvaltningens vurderinger. Den økonomiske risikoen er høy: Saker mot staten er generelt ikke omfattet av ordningen for fri rettshjelp, og juridisk nybrottsarbeid kan lett føre til høye advokatregninger.
Enkeltpersoner, ofte med begrensede ressurser, møter en sterk motpart: Regjeringsadvokaten er kjent for dyktige jurister - og var også den eneste høringsinstansen som var motstander av å inkludere FN-konvensjonen i norsk lovverk. Alternative ordninger, som Sivilombudsmannen og Likestillings- og diskrimineringsnemnda, kan være billigere, raskere og enklere enn domstolene. Men disse kan hverken gi deg rett til erstatning, eller komme med avgjørelser som binder staten.
Statens holdning til sosiale og økonomiske rettigheter er preget av et sprik mellom viljen til å etablere rettigheter og viljen til å la dem bli omsatt til praksis. Retten til helse var vanskelig å få øye på da Justisdepartementet ba Kirkens Bymisjon om å «tenke seg om én gang til» før de opprettet et helsetilbud til papirløse flyktninger. Retten til bolig er lite synlig i den norske debatten om hospitsplasser og boligløses situasjon.
De økonomiske og sosiale rettighetene ble lenge forstått som vag ønsketenkning. Men internasjonale organer har presisert dem som konkrete og gjennomførbare forpliktelser, som neppe kan sies å ville belaste det norske statsbudsjettet tungt. Likevel klamrer staten seg til friheten til å se bort fra dem, uten korreksjoner fra norske domstoler eller internasjonale organer.
(også trykket i Aftenposten Aften 11. februar 2009)
Tilbakemelding(0)
 |