|
Sosialpolitikk
|
|
onsdag 15. juli 2009 07:48 |
 - Tigging må forbys, sier Arbeiderpartiets Knut Roger Andersen. - Så lenge vi er med i EØS må vi godta rumenske tiggere, sier SVs Akhtar Chaudhry, til Klassekampen i dag.
Vi skal verken ha forbud eller toleranse, men være aktive i å bringe dem ut av den situasjon som er årsaken til tiggingen. Vi må bruke de kunnskaper vi har om bakgrunnen for tiggingen, og disse hjelpetrengende menneskers livssituasjon. Hvordan vi kan løse deres reelle problemer, og som tiggingen er et synlig symtom på. De norske personer som tigger allerede er i kontakt med hjelpeapparatet. Tigging er ikke det grunnleggende problemet i deres livssituasjon, men et av flere uttrykk for en samlet sett vanskelig livssituasjon med mange utfordringer, særlig knyttet til rusavhengighet og bolig.
For de utenlandske tiggere er det annerledes. Kirkens Bymisjon har sagt man bør se nærmere på mulige allianser og samarbeidspartnere i de utenlandske tiggernes hjemland. Men også de konkrete humanitære behovene disse menneskene har mens de oppholder seg i Oslo, for eventuelt å målrette noen tiltak med henblikk på disse behovene.
Mao: det er sentrale fattigdomstiltak som er viktig, og særlig knyttet til hjelpeapparatet innenfor rus og psykiatri. Men også her ser vi: boligsituasjonen er helt sentralt. Hva mener du? Skriv gjerne synspunkter i kommentarfeltet.
Dette er oppsummeringen fra Kirkens Bymisjons prosjekt "Rett i koppen":
Målsettingen med prosjekt Rett i Koppen var altså todelt; en ønsket mer kunnskap om de som tigger og deres livssituasjon, og man ønsket å vurdere om spesielle tiltak skulle settes inn i forhold til dem.
Kartlegging
Kunnskapsinnhenting som er foretatt av Prosjekt Rett i Koppen har vært svært vellykket. En sitter i dag med et helt annet fundament for forståelsen av tigging og tiggingens utvikling i enn det en gjorde før prosjektstart.
Kartleggingen av de norske tiggerne viser at de aller fleste av dem allerede er i kontakt med hjelpeapparatet. Flertallet har eller har hatt kontakt med et sosialkontor, mange av dem har vært inne til ulike typer behandling og de fleste mottar en offentlig økonomisk ytelse. Videre er de norske tiggerne hovedsakelig menn, fra midten av trettiårene og frem mot førtiårene, de er rusavhengige og de har flere avrusningsforsøk bak seg. De tigger penger for å finansiere egen livsstil. Mange er åpne om at de tigger penger blant annet for å finansiere rusavhengigheten sin. En skal ikke så mange år tilbake i tid før åpenhet omkring hva en trengte penger til ikke var ansett som lurt og at man derfor så seg nødt til å be om penger til mat eller et annet akseptabelt formål. Denne endringen kan sannsynligvis ses i sammenheng med etableringen og befestningen av skadereduksjonstankegangen i rusmiddelomsorgen. Denne nye iscenesettelsens passivitet der en presenterer seg selv som hjelpetrengende og i nød, står i kontrast til tidligere fortellinger der en ofte ble tatt avstand fra egen livssituasjon, for eksempel gjennom uttalelser der en spurte om penger til trikken så en kunne komme seg på avrusning. Den nye utviklingen kan slik, på et overordnet plan, ses som en heldig utvikling i rusmiddelomsorgen der hjelpebehovene til mennesker som bommer penger i større grad aksepteres av det omkringliggende samfunn. Når det er sagt, innebærer det ikke at tigging oppleves som mindre smertefullt for den enkelte av den grunn. Tiggingens form kan ses som et tveegget sverd. På den ene siden plasserer en seg innenfor det etablerte fellesskap: En presenterer seg selv som en som avstår fra lovbrudd, og ser tigging som arbeid. På den andre siden får de i kraft av tiggingens karakter bekreftet sitt utenforskap. Både gjennom sin kontakt med publikum, men også gjennom den evigvarende kriminaliseringsdebatten av tigging. Dette kommer i tillegg til det opplagt smertefulle av å være avhengig av å tigge for å finansiere eget liv.
Det fremkommer av kartleggingene at de som tigger trenger og ønsker seg mer eller annerledes hjelp enn de opplever å få. Det synes vanskelig å finne gode handlingsalternativer til å tigge dersom en ønsker å holde seg unna kriminalitet eller prostitusjon. Økt tilgang på fleksible arbeidstiltak er ønske fra mange av informantene. De har også et ønske om å slutte å ruse seg og leve et mer vanlig liv. De peker på avrusning, behandling (med eller uten medikamentell støtte) med et godt ettervern samt tilpassede og rimelige boliger som viktig faktorer for å få til en slik positiv dreining i livene sine.
De tilreisende rumenske tiggerne har noen likheter med de norske, så vel som noen vesentlige forskjeller. Likhetstrekkene ligger i den generelle fattigdomsproblematikken, samt i at de aller fleste har svært dårlige boforhold. Den opplagte forskjellen mellom de to gruppene er at Rumenerne er tilreisende. De kommer til Oslo på turistvisum, og deres opphold er på alle måter preget av midlertidighet. De behersker ikke norsk eller engelsk i særlig grad, noe som gjør kommunikasjon vanskelig. Prosjektleder benyttet derfor tolk i deler av arbeidet med å kartlegge de rumenske tiggernes situasjon.
De rumenske tiggerne tilhører rom-befolkningen. De tilhører altså en gruppe som har en lang historie som utstøtte og stigmatiserte. Rumenerne som tigger i Oslo forteller at de ikke får jobb hjemme og at de kommer hit for å få tigge penger til å dekke basale behov som mat, klær, utstyr til barna og vedlikehold av bolig. Sikring av barnas framtid ble også oppgitt som grunn fra flere av de rumenske informantene.
De rumenske tiggerne sover tidvis ute og tidvis inne. De bor ofte mange sammen i små leiligheter der de leier litt gulvplass. De har ofte dårlige klær som ikke egner seg særlig godt for opphold utendørs mange timer i døgnet i kalde Oslo og de spiser enkelt og billig. Siden de norske tiggerne er etablerte på faste tigger-plasser i sentrum har de rumenske tiggerne ofte satt seg i andre områder av byen og har slik bidratt til å utvide området det tigges på i Oslo. Rumenske tiggere oppgir å få inn mye mindre penger enn de norske tiggerne gjør. Dette kan ses i sammenheng med den store mengden negative oppmerksomheten de rumenske tiggerne har fått i media. Der har det vært brukt begrep som ”organisert tigging”, ”lureri” og ”mafia”, og mange aviser har gått langt i å hevde at den som gir rumenerne penger støtter organisert kriminalitet og menneskehandel. Kartleggingen vi har utført gir intet grunnlag for å tro at rumenernes tigging er organisert på noen måte som innebærer at de ikke tigger på frivillig grunnlag og til seg selv og sin familie. Derimot ser det ut til at de rumenske tiggerne organiserer reisene til og fra Oslo, at de som er nye i Oslo får informasjon om hvor man kan bo og spise av rumenere som har vært her tidligere osv. Det kan være at de som slik operer som ”kjentmann” og ”organisatorer” tar seg betalt for denne informasjonen eller organiseringen.
Noe som er spesielt ved rumenerne er at de legemliggjør en elendighet, som man i Oslo først og fremst kjenner gjennom rusmiddelproblematikk. Rumenerne kjennetegnes ikke av rus og rusbruk på den måten som de norske tiggerne gjør. De aller fleste av Oslos lavterskeltilbud har rusavhengighet som inngangsbillett og er dermed lukket for den som ikke har et rusproblem. Dette medfører at de hjelpetiltakene norske tiggere kan gjøre bruk av i stor grad er stengt for de rumenske tiggerne.
Tiltak
Kunnskapen som ble ervervet gjennom kartleggingene gjorde at vi ikke valgte å sette i verk spesielle tiltak for mennesker som tigger. Vi erfarte at de norske menneskene som tigger i all hovedsak allerede er i kontakt med hjelpeapparatet. De som tigger skiller seg ikke vesentlig fra andre mennesker med lang erfaring i rusmiljøet. På bakgrunn av dette kan det sies at det ikke er meningsfullt å snakke om tiggere som en egen sosialpolitisk kategori. Ei heller tror vi det er noen stor mening i å etablere tiltak rettet spesielt mot denne gruppa. De benytter i stor grad de lavterskelstedene som eksisterer (alle de norske informantene kjente for eksempel til kafeen Møtestedet). De behovene norske tiggere forteller om er en bekreftelse av behov Kirkens Bymisjons lavterskeltiltak er godt kjent med, og som det stadig arbeides med å finne måter å imøtekomme på en konstruktiv måte. Eksempler på aktuelle tiltak innen Kirkens Bymisjon er sysselsettingstiltaket Lønn som fortjent, Gatejuristen og Møtestedets prosjekt BRUA. I BRUA jobbes det eksplisitt med å være et bindeledd mellom rusavhengige og det offentlige hjelpeapparatet.
Med denne bakgrunnen kan det argumenteres for at Prosjekt Rett i koppen ble et kunnskapsprosjekt mer enn ett praksisorientert prosjekt. Et slik argument vil også være logisk hvis en tenker seg at først samler en inn kunnskap, så handler man. Dette er en vanlig måte å tenke rundt rapporter på, og det er mye som er fruktbart i denne tilnærmingen. Likevel finnes det en annen måte å tenke rundt rapporter som er vel så fruktbar. Rapporter blir til gjennom praksis. Det er hvordan de brukes som avgjør hvilken mening de har, til ulike tider. En slik forståelse av rapporter gir skriving et sterkere handlingsaspekt. Kunnskapen som er blitt etablert er med på å forme fenomenet over tid, og også Kirkens Bymsjons videre arbeid med problematikken. Det blir slik en forenkling å si at ingenting er gjort i praksis. Tvert imot kan en hevde at gjennomføring av hjelpetiltak krever en kunnskap for å forvalte den makten som hjelp nødvendigvis forutsetter: Uten makt ingen hjelp, uten kunnskap ingen makt. Det kan slik argumenteres for at Rett i koppen har stor verdi for søkerorganisasjonen, og en sterk indirekte verdi for målgruppen.
Materialet som prosjektet har produsert er publisert på nett, så vel som formidlet inn i Kirkens Bymisjon som organisasjon. Det er også, som nevnt, planlagt å publisere rapportene i bokform. Videre har resultater blitt formidlet i kronikker, og Kirkens Bymisjon i Oslo har etablert seg som en viktig stemme i ”tiggerdebatten”.
Kap 4. Oppsummering / Konklusjon / Videre planer
Prosjekt Rett i Koppen har gitt oss mulighet til systematisk innhenting og bearbeiding av kunnskap om mennesker som tigger. Kunnskap av denne karakter er av stor betydning for Kirkens Bymisjons videre arbeid. Kirkens Bymisjon er i ferd med å etablere en ny fagutviklingsenhet. Leder for enheten er tilsatt og vil starte sitt arbeide 1.mars 2008. Kunnskapen prosjektet Rett i koppen har frembrakt om temaet vil videreføres i rammen av denne nye fagutviklingsenheten. Formen og nivået på dette arbeidet er imidlertid ikke avklart enda. Institutt for kriminologi og rettssosiologi vil være en av flere naturlige samarbeidspartnere i et fortsatt faglig arbeid med tematikken. Den relativt sett store politiske oppmerksomhet og mediainteresse prosjektet Rett i Koppen har utløst, viser at det er et stort behov for mer, bedre og mer nøktern kunnskap om fenomenet og menneskene som er involvert.
Kunnskapen som er ervervet gjennom prosjektet viser at de norske og de utenlandske menneskene som tigger lever under helt forskjellige forutsetninger. Livssituasjonene, forholdet til behandlingsapparatet og rettighetsstatusen deres er svært ulik. Vi tenker oss derfor at eventuelle konkrete tiltak overfor disse gruppene også vil måtte ha ulik form og innretting.
Når det gjelder norske personer som tigger er et viktig funn prosjektet har gjort at de fleste i denne gruppen allerede er i kontakt med hjelpeapparatet. Tigging er ikke det grunnleggende problemet i deres livssituasjon, men et av flere uttrykk for en samlet sett vanskelig livssituasjon med mange utfordringer, særlig knyttet til rusavhengighet og bolig. På disse feltene har Kirkens Bymisjon i Oslo allerede en rekke tiltak, og vil gjennom disse søke å ha en særlig oppmerksomhet overfor denne gruppen for å imøtekomme deres behov på en bedre måte. Bymisjonens lavterskeltiltak (eks Møtestedet, Lønn som fortjent, Gatejuristen) vil være viktige utgangspunkt for ulike former for veiledning, tettere oppfølging (som for eksempel i prosjekt BRUA) etc. Dette betyr også at vi har kommet til at vi på det nåværende tidspunkt vil være tilbakeholdende med å opprette særlige tilbud til de norske menneskene som tigger. Vi tror at det å gjøre dette til en egen målgruppe, der det at folk tidvis eller permanent skaffer inntekter gjennom tigging gjøres til hovedkriterium for bestemte tilbud, kan ha en uheldig effekt. Dels kan det bidra til å fastholde gruppen i en stigmatiserende og passiviserende identitet; dels kan det bidra til å flytte oppmerksomheten fra sammensatte årsaker til et bestemt symptom/ uttrykk.
Når det gjelder utlendinger som tigger, i særlig grad rumenske rom, er situasjonen annerledes. Kirkens Bymisjon har i sin strategiske plan spesielt fokus på internasjonale relasjoner og sammenhenger, og vi vil se nærmere på mulige allianser og samarbeidspartnere i de utenlandske tiggernes hjemland. Vi ønsker også å se nærmere på de konkrete humanitære behovene disse menneskene har mens de oppholder seg i Oslo, for eventuelt å målrette noen tiltak med henblikk på disse behovene.
Les Klassekampens oppslag
Les rapporten her
Tilbakemelding(0)
 |
Kopirett © 2012 Ivar Johansens blogg. Alle rettigheter reservert.
|
|
|
Temaer 
Historikk lenke
RSS for kommentarer
Poenget er at vi kan ikke ha det slik i Oslos gater lenger. Det er en misforstått naivistisk og feilslått snillisme, og si at man skal ha en dialog med tiggerne. Hva slags dialog? Dette er menneskehandel på linje med prostitusjoin - traffikkingen for tiggerne er like godt organisert som prostitusjon. Både du og jeg støttet kriminaliseringsvedtaket av horekunder, derfor bør også tigging bli forbudt.