Ikke minst kontraproduktiv. Kan nesten lure på om det ER uvitenhet - eller VISSHET om at mennesker forblir kuede vesen, uten sin verdighet - som ligger til grunn for hvordan folk blir møtt? Det er kanskje naturlig at det blir sånn? Folk er maktesløse i møte med det "skinngode" i en hjelpetrengende situasjon. Det er ikke å vente at de skal kunne sette fingeren på hva som blir "feil". Forsøk gir stempel som umedgjørlig o.l., det er en umulig kamp. Merkelig at fagfolk ikke i større grad ser det.

Et ekstremt viktig innlegg, som setter perspektiv på dagens system, spesielt i disse tider med mer eller mindre krisetilstand og kaos i Nav.
Personlig synes jeg vi er gått tilbake til særdeles gammeldagse holdninger, som ikke er Norge i 2011 verdig. Personlig synes jeg det er lite forskjell i holdninger til mennesker med behov for hjelp fra storsamfunnet i 2011 og 1846? Eilert Sundt, uttalte da; "Om det voksende fattigonde". at roden til denne vækst stikker i den slette aand hos de fattige klasser, så mange lægger seg paa fattigvæsenet uden skam og sky, og altsaa antallet av dem som forsørges, voxer utilbøligt.
Spesielt ille er det at vi i 2010 faktisk forpliktet oss i forhold til det Europeiske året for bekjempelse av fattigdom og sosial ekslusjon, men at vi nettopp i dette året innførte enda flere drastiske og ydmykende forhold for Norges egne fattige og lavlønnede, syke mennesker, som trengte hjelp i form av Arbeidsavklaringspenger, eller uføretrygd ble nettopp de største hakkekyllinger i nettopp fattigdomsåret. Man kuttet også i rehabilitering både til kronisk syke og i rusomsorgen. Før den tiden i 2008 og 2009 var det " de late sosialklienter" som måtte lære seg å stå opp om morgenen, og hvor daværende Arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen ikke ville gi ett øre mer i sosialhjelp til trengende. Samt det ganske så ydmykende tiltak som Kvaliiseringsprogrammet viste seg å være, med en stønad som folk knapt klarte å overleve på, selv om de fulgte opp sine forpliktelser ovenfor kommunene og sosialetatene rundt om det ganske land. For hvem kan leve et verdig liv på slike små satser i et høykostnadslandet som Norge faktisk er?

Vi kan snakke om en samfunnsmessig ydmykelse når det gjelder de signaler storsamfunnet (og politiske myndigheter) sender til fattige og svaktstilte gjennom sine prioriteringer. Når regjeringen aksepterer at det er greit at oljemeglere som forvalter vår felles formue får 100 millioner i bonus i året, samtidig som regjeringen ønsker å redusere uføretrygden, og argumenterer for at sosialhjelpssatsene må holdes godt nede, så er det en ydmykelse av dem som ikke får endene til å møtes. Hjelpeapparatet, det vil si de som er satt til å hjelpe svaktstilte til å få det bedre, ydmyker daglig gjennom gitte rammer og praksis (...) For lave sosialhjelpssatser: Motviljen mot å øke satsene avspeiler vår holdning til sosialklienter som potensielle misbrukere som ikke skal stimuleres unødig. Når klientene har en forståelse av at også kuratorene må vite at satsene er for lave, så virker det krenkende at de formidler mer eller mindre eksplisitt at dette må dere klare dere på. At sosialarbeiderne, som kjenner klientenes situasjon, også unnlater å arbeide for høyere satser, oppfattes som et svik. Og et klart signal om hvor lojaliteten ligger (...)

Om såkalte "lisitasjoner": Det stemmer nok ikke at dette systemet tilhører middelalderen. Jeg har selv møtt en person som ble "lisitert" bort i en auksjon på Dokka i Oppland for ca 70 år siden.

Går forbi køen til fattighuset hver fredag på vei til kontoret mitt på Fafo. De står akkurat der lukten av fredagsvafflene fra kantina vår siver ut. I snø og regn. Noen ganger er det barn med. Forøvrig kan andre barn se sine kameraters foreldre utstillt. I bistandsprogrammer innebygger vi tiltak mot stigmatisering av mottakere av sosiale overføringer. Men dette? Hva er galt med kølapper?

Jeg har i dag mottatt vedtak på de nye arbeidsavklaringspengene. Det gjorde jeg underlig nok også i går. Jeg har altså mottatt to forskjellige vedtak, med to forskjellige ordlyder fra NAV, to dager på rad. Hva slags ressursbruk er det som foregår i NAV. Det siste vedtaket, er til forveksling lik de vedtak man mottar fra sosialtjenesten, også med snakk om "vilkår" for å motta arbeidsavklaringspenger. Dette altså til mennesker med sykdom og funksjonnedsettelse. Ingen av brevene er underskrevet,ev saksbehandler(e), er dette lov? Vi informeres til overmål at dersom man skal klage, må denne "dateres og underskrives", noe NAV da ikke selv gjør, og det snakkes om erklæringer som må legges frem som "bevis", ja dette ordet er brukt, tro det eller ei. Nå er altså ordet "bevis" inngått i NAVs vokabular til mennesker som vil påklage et vedtak.

Ja som uføretrygdet og sikkert også andre trygdede blir dagelig tråkket både fra det offentlig og ellers man føler stadig at men er er et B mennesle og ikke blir respektert og hørt,Dessuten er trygdene så lave at der fleste av oss IKKE LEVER MEN KUN EKSISTERER.Vi har ikke anledning til å delta i hverken sosialt eller kulturellt liv,Det er en av årsakene til at sosiale mediere som facebook blir viktig.VI FÅR EN STEMME VI ELLERS IKKE HAR ,Takke for din artikkel håper mange leser den spesiellt de som styrer og steller og de som ikke er i en trygdesituvasjon kanskje de skjønner litt bedre hvordan vi har det og kan vise litt empati

Leste Rønnings artikkel samme dag den ble publisert i KK. Tankevekkende, men likevel litt preget av vante forstillingen om at vi/samfunnet/systemet må agere snillere og mer generøst overfor de som har fallt utenfor. Kanskje kunne en modell med "borgerlønn" for alle være en alternativ vei ut av klientifiseringens uttallige ydmykelser. I et slikt system ville både professoren, direktøren og knarkeren være sikret et utkomme i form av en felles, lik grunnlønn som det går an å leve av (f.eks. gjennomsnittlig industriarbeiderinntekt), og som ville sikre alle borgere retten til den "opprette gange" (Hannah Arendt). Så måtte en selvsagt i tillegg kunne bli honorert utfra innsats, kompetanse og etterspørsel. Og den dyktige og ærlige kapitalist ville kunne tjene seg rik oppå borgerlønnen. I et slikt system ville NAV vært overflødig og et betydelig mye enklere skatteregime kunne blitt etablert. Utopisk og urealistisk, vil sikkert mange hevde. Kanskje det, men jeg har faktisk lest flere "faglig seriøse" artikler i europeiske aviser som argumenterer for den samfunnsøkonomiske (og etiske) fornuften i en slik modell.

Ikke varslede skifter av saksbehandler:

Har de siste 2.5 årene ikke hatt mindre en 6 saksbehandlere hos Nav. Før jeg fikk den siste (søm jeg har hatt i hele 9 mnd) jippi!!! Tok jeg en telefon til det kontoret jeg trodde jeg var blit flyttet til, men der viste de ingen ting om hvem som var min saksbehandler. De lovet at de skulle finne ut av det, dette brukte de fire - 4 dager på. Så etter fire dager fikk jeg en telefon, der var det en hyggelig dame som snakket om meg og min uholdbare situasjon. jeg var blit glemt i systemet, ikke så rart kansje etter som mappen min har blit kastet rundt i systemet altså ingen kontroll på meg. Nå endelig etter å ha gått hjemme å ventet på NAV så har jeg endelig en løsning pågang. (Man blir faktisk ganske passiv når man går hjemme å sliter med helsa, og jo lenger man går jo mer passiv blir man, Da hadde det hvert bra om NAV hadde vekt deg inni mellelom) Så rot og saksbehandlings bytter hos NAV og generell dårlig oppføling har kostet med et par år ekstera i dvale. Det skal sies at jeg har hvert lenge ute av arbeidlivet, men jeg har aldri gitt opp trua på og komme tilbake til arbeidslivet. Så jeg får håpe at jeg beholder min saksbehandler i lang fremtid, så vi kan få lit kontinuitet og en løsning på min situasjon.

Det meste Rønning skriver er selvsagt helt greit, byråkrati og dumme saksbehandlere, sterile kontorer osv. Spørsmålet som likevel Rønning ikke berører er om ikke et hjelpeapparat i seg selv vil "ydmyke" uansett hvor hyggelig kontoret er. Søker en hjelp er det jo fordi en med egen makt ikke klare seg. En kan ikke på en side være hjelpetrengende og samtidig ikke ha følelsen av at det beste var om man ikke var det.
Jeg som ikke tilhører venstresiden synes dette er en fundamental problemstilling som jeg savner gode prinsipielle svar på fra en politisk bevegelse som alltid har mer hjelp som svar på alt. Hele rationalet til hjelpeapparatet er jo nettopp å gjøre folk autonome.
Til sist er det ganske grovt å innlede med en referanse til voldtekt som systematisk ydmykelse i krig osv. Selv om Rønning ikke sier godhetens ydmykelse er den samme, blir dette "systematiske" hengende i luften. Det er kanskje villet, instrumentelt; det er et overgrep. Det er med på å skape en dramatisk ramme.
Rønning blir her selv talsmann for krenkelses-syndromet. Makten ligger ikke lenger i fellesskapet av de undertryktes sin styrke til endring (arbeiderbevegelsen), men i fellesskapet av de undertryktes ydmykelse og retten til å være hjelpeløs. Litt av en transformasjon.
Til sist, undrer det meg at en ekspert i sosialpolitikk mener ydmykelsen ligger i møtet med hjelpeapparatet. Det må være noe slikt han mener uten at det framgår direkte. Men om en ser på mange i helpeapparatet er det mye som kjennetegner dem; og jeg vil tro at ydmykelsen begynner eller har underliggende årsaker fra FØR man er klient i hjelpeapparatet. For eksempel å falle ut fra skolen som ung. Når en senere møter opp på sosialkontoret flere år senere er det en hel historikk der som har satt sine spor. Ydmykelsens røtter sitter ikke i gulvet på sosialkontoret men et sted tilbake i oppveksten.

Svar til Anders Ulstein:

Jeg har ikke skrevet at all ydmyking foregår i møtet med hjelpeapparatet. Poenget mitt er at de hjelpetrengende også blir ydmyket i møtet med de gode hjelperne, og at dette er kontraproduktivt når målet er å gjøre flest mulig i stand til å greie seg sjøl. Årsaken til at de blir hjelpetrengende ligger ofte utenfor hjelpeapparatet, og i tid forut for dette møtet.

Ulstein skriver at ”En kan ikke på en side være hjelpetrengende og samtidig ikke ha følelsen av at det beste var om man ikke var det”. Her tror jeg for det første at mange opplever at de har helt kurante grunner til at de må kontakte velferdstjenestene (som arbeidsulykker, bedriftsnedlegginger mv.), slik at situasjonen i seg sjøl ikke behøver å være ydmykende. Og det er mulig å bli møtt på en slik måte at en går litt mer oppreist ut av møtet med hjelpeapparatet, for eksempel NAV, enn en kom inn. Vi har flere eksempler på det. Så møtene behøver ikke å være ydmykende, men de er det altfor ofte.

Ulstein gjør et nummer av at jeg sammenligner ondskapens ydmyking med hjelpeapparatets, og at jeg dermed insinuerer at de har mye felles. Dette er en feiltolkning, og jeg beklager hvis mange leser det som Ulstein. Jeg kontrasterer de to, som er i hver sin ende av skalaen; ondskapen mot godheten. Og så prøver jeg å vise at på tross av dette, så finner vi ydmyking også her. Men form og innhold er sjølsagt diamentralt forskjellig.

Det er ikke min hensikt å rakke ned på velferdstjenestene og utøverne der. Her er det mye som fungerer godt. Men så er det noe vi ikke får til, og hvor brukerne rapporterer at ting kan være vanskelige. Da må vi prøve å gjøre noe med det. Her kan vi kanskje lære noe av de frivillige organisasjonene, og kanskje må vi se en gang til på hvordan vi organiserer forhold mellom hjelp og kontroll.