Sosialpolitikk
Godhetens ydmykelser
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Sosialpolitikk
- Publisert fredag 07. januar 2011 01:06
Den institusjonelle ydmykelsen av norske hjelpetrengende er både uetisk og kontraproduktiv, skriver professor Rolf Rønning i en kronikk i Klassekampen. Leseverdige innspill, som jeg gjerne deler med flere.Godhetens ydmykelser
Av Rolf Rønning, professor i sosialpolitikk ved Høgskolen i Lillehammer
Vi kjenner alle eksempler på ondskapens ydmykelse, hvordan det for eksempel i krig brukes systematisk voldtekt og tortur for å ydmyke. Også i fredelige samfunn finnes det mye systematisk undertrykking av raser, kjønn med mer. Selv i fredelige og snille Norge blir vi glimtvis minnet om at vi har flere lite stolte innslag i vår historie, som behandlingen av samene og taterne. Filmen «Kongen av Bastøy» er en ny påminnelse. Hvis vi er velvillige og aksepterer at opplegget var godt ment, så føyer det seg inn i det jeg vil kalle godhetens ydmykelse; det er når vi ydmyker de vi skal hjelpe. Dessverre behøver vi ikke gå til historiebøkene for å finne eksempler her. Daglig ydmykes hjelpetrengende i den norske velferdsstaten.
Vi kan snakke om en samfunnsmessig ydmykelse når det gjelder de signaler storsamfunnet (og politiske myndigheter) sender til fattige og svaktstilte gjennom sine prioriteringer. Når regjeringen aksepterer at det er greit at oljemeglere som forvalter vår felles formue får 100 millioner i bonus i året, samtidig som regjeringen ønsker å redusere uføretrygden, og argumenterer for at sosialhjelpssatsene må holdes godt nede, så er det en ydmykelse av dem som ikke får endene til å møtes.
Hjelpeapparatet, det vil si de som er satt til å hjelpe svaktstilte til å få det bedre, ydmyker daglig gjennom gitte rammer og praksis.
Noen eksempler:
* Standardiserte ytelser: Hvis vi skal hjelpe folk, så må vi ta utgangspunkt i deres situasjon. For sosialklienter betyr det at en blir enige om hva som skal til for eventuelt å gjøre tjenestemottakeren sjølhjulpen. I NAVs kvalifiseringsprogram er ytelsene tidsavgrenset. Fra svømmeopplæring vet vi at en må holde på til vedkommende kan svømme. Hos NAV kan det bli slik at kan du ikke svømme når kurset er over, så kan det gå galt. Det er dyrt å gi hjelp som ikke monner, og det er ydmykende at en ikke blir tatt på alvor når det gjelder å gi hjelp som hjelper.
I Sverige er det gjort tiltak for å standardisere sjukemeldingstida etter diagnose. Det betyr at en professor og et sykkelbud får like lang sjukemelding etter et beinbrudd. Ordningen ble vurdert, men ikke innført i Norge
I det daglige arbeid i hjelpeapparatet er det mange faktorer som bidrar til å ydmyke brukerne:
* Fysisk struktur: Mottaket på sosialkontorene var tidligere lite gjennomtenkt - hvis hensikten var å ta hensyn til brukerne. Noen steder satt de sammen med dem som skulle på helsestasjonen (spebarnskontroll). Et sted jeg sjekket var det glassvegg mellom venteværelse og skranken, så vi så alt som foregikk der inne, og vi kunne høre hvis vi var stille. I en undersøkelse vi gjorde i Oslo beskrev klientene hvordan de kom tidlig for å sette seg slik at de som sto på busstoppet utenfor ikke skulle se dem. En ga uttrykk for at han mente det var bevisst at det var innsyn, og at den endelige løsningen ville være å sette alle som ventet i et glassbur på Egertorget. Det ville virke mest avskrekkende.
For dem som skulle ha samtale med en saksbehandler har det også vært en del fysisk organisering som har plassert brukeren som underordnet. Arkitektur er størknet hensikt og formidler makt. Mange steder har vi gjort brukeren liten i møte med hjelpeapparatet. Dette er et område jeg tror er blitt bedre de siste åra.
* For lave sosialhjelpssatser: Motviljen mot å øke satsene avspeiler vår holdning til sosialklienter som potensielle misbrukere som ikke skal stimuleres unødig. Når klientene har en forståelse av at også kuratorene må vite at satsene er for lave, så virker det krenkende at de formidler mer eller mindre eksplisitt at dette må dere klare dere på.
At sosialarbeiderne, som kjenner klientenes situasjon, også unnlater å arbeide for høyere satser, oppfattes som et svik. Og et klart signal om hvor lojaliteten ligger.
Sviket gjelder også politikere. Jesus sa «Tilgi dem for de vet ikke hva de gjør». Dette gjelder ikke politikerne. I det siste er oppmerksomheten rettet mot barnefattigdommen, og noen politikere spiller overrasket. Tilgi dem ikke. En hovedoppgave fra midten av 70-tallet beskrev hvordan sosialkontoret i en mindre by hadde sendt rapporter om de sosiale boligproblemene oppover i systemet i årevis uten at noe skjedde. Så lekket de til lokalavisa som intervjuet politikerne som forutsigbart uttalte at dette ikke er vår kommune verdig. «Hadde vi visst dette så skulle vi gjort noe for lenge siden» og så videre. Ingen bevisste politikere skal kunne si at de ikke vet at det er nærmere 100 000 barn som vokser opp i fattigdom i Norge.
* Lange ventetider på øyeblikkelig hjelp: I en kommune vi hadde prosjekt var ventetiden på øyeblikkelig hjelp to uker. Hva er det dette signaliserer? At vi ikke tar nøden din på alvor?
Uførepensjonister i Norge fikk i 2009 melding om at saksbehandlingstiden deres var ett år. Dette er folk som ikke lenger greier seg i arbeidslivet, og som venter på en avklaring. Så skulle de altså gå i uvisse og på sosialhjelp og andre midlertidige stønader i et helt år. Dette må være en strukturell mangel på empati. Det hjelper ikke med fine formuleringer om brukerorientering når en i praksis har en slik manglende evne til å se brukerne. Amishai Margarit (1996) skriver i sin bok «A Decent Society» at et verdig samfunn er et samfunn uten institusjonell ydmykelse. Dit har vi ennå ikke kommet i vårt rike Norge.
* Ikke varslede skifter av saksbehandler: Vi intervjuet en sosialklient som hadde «brettet ut sjelen si for mange sosialarbeidere», og det kostet. Nå hadde han fått et greit forhold til en saksbehandler som kjente han. En gang han kom fikk han beskjed om at vedkommende hadde sluttet i jobben. Dette ble oppfattet som et svik, «han sa ingenting om at han skulle slutte». Og vi gjør ikke slik med forretningsforbindelser på et advokatkontor.
* Tvangskursing: Før NAV var det særlig Aetat som hadde mye på samvittigheten her. Arbeidssøkende ble sendt på kurs som de ikke var motivert for eller ønsket. Dro de ikke, mistet de stønadsmidler. Å sende folk på kurs de ikke ønsker kan vel neppe være en god investering. Grunnen kunne vel i mange tilfelle være at etaten hadde kjøpt et visst antall kursplasser. Så trivielle forhold kan av og til overkjøre fine målformuleringer om brukeren i sentrum. En skrekkvisjon er at NAV skal utvikle seg slik at det verken får sosialkontorenes evne til å gi individuell hjelp, eller trygdeetatens administrative skikkelighet.
* Invadering: De fleste av oss har behov for å skjerme vårt privatliv, og i alle fall de mest intime delene av det. Mange brukere av sosialtjenesten har opplevd at de blir presset til å fortelle private ting de ikke skjønner hensikten med. Slik utpressing oppfattes lett som ydmykende overgrep, og det kan være lurt at offentlige myndigheter ikke ser på det å få vite alt om brukeren som en rett de har siden de skal gi vedkommende en ytelse. «Ville jeg likt å bli spurt om dette av en helt fremmed person?», kan være bluferdighetssjekken.
* Utredning som ydmykelse: Jeg intervjuet en lastebilsjåfør som etter mer enn 20 år i jobben fikk så store ryggproblemer at han måtte på attføring og utredes for framtidige arbeidsmuligheter. På første samling kastet den unge saksbehandleren en pose Twist utover gulvet, og så skulle deltakerne plukke dem opp og fortelle hvorfor de valgte akkurat den biten. Seinere fikk de beskjed om at de skulle lese høyt for gruppa neste dag. Flere lå våkne om natta og grudde seg til å bli ydmyket foran de andre deltakerne. For øvrig beskrev han, og andre jeg intervjuet, opplegget som totalt meningsløst. Dette var noe de måtte «gjennom» for kanskje å få uføretrygd.
* Anbud som ydmykelse: I middelalderen hadde vi et system med «lisitasjoner» (omvendte auksjoner) hvor familier eller personer som ikke kunne forsørge seg selv, ble budt fram slik at den som kunne forsørge dem for minst mulig av fellesskapets kasse fikk tilslaget. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan det var å bli budt fram slik, som en annenrangs borger. Så med velferdsstatens framvekst ble slike ordninger avskaffet. Men nå er de gjeninnført, i kostnadseffektivitetens navn. Litt mer indirekte, men likevel klare nok: I eldreomsorgen, barnevernet og på andre områder blir nå den som kan gjøre det billigst tildelt omsorgen.
Både for eldre, samfunnets slitere og for en ungdom som er vokst opp med overgrep og samfunnets unnlatelsessynder, må det være spesielt å bli tildelt hjelp av en som skal gjøre det rimeligst mulig, ikke med målet om best mulig hjelp.
Det behøver ikke å være slik. Verdighet kan gjenreises. Jeg hadde en stor opplevelse i London, på konsert i den kjente St. Martin in the Fields-kirka, som også har et berømt orkester. Vi kom på en konsert hvor deler av orkestret spilte sammen med uteliggere som var med i et prosjekt kirka drev med innsamlede midler. Uteliggerne som var med i dette prosjektet måtte i mange tilfeller ha musikkbakgrunn, for nivået var høyt. Dissa folkene som hadde opplevd våre og andres nedlatende og foraktelig behandling, opptrådte nå for oss og de fikk applaus fordi de var flinke. Vi kunne nesten se hvordan de vokste gjennom sine solonummer. Særlig inntrykk gjorde han som sang solo i «Silent Night», og var godt merket etter et røft liv. Han sang og vi gråt. Og han vokste fra vers til vers. Det er det mest symbolske bildet jeg har sett på hvordan verdighet og selvrespekt kan gjenreises.
Ved siden av de etiske aspektene ved å ydmyke hjelpetrengende, så er det også kontraproduktivt for den hjelpa vi skal gi, det gjør mottakerne enda mindre i stand til å greie seg sjøl. Hvis det er vilje til det, så vet vi mye om hvordan vi kan gi ikke-ydmykende hjelp:
1. All hjelp må passe inn i mottakerens situasjon
2. Ingen hjelp er gitt før den er mottatt
3. Alle brukere er ulike og unike
4. Hjelp må gis så lenge det trengs
5. En primærkontakt må ha ansvaret for hver bruker
6. Brukerne må ses som hele personer
7. Å bygge opp selvtillit hos brukerne er avgjørende
Ydmyking kan virke avskrekkende, men vi vil vel ikke bruke slike virkemidler for å redusere etterspørselen etter hjelp hos oss?
(Klassekampen 3. januar 2011)
Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook.
Kommentarer
Personlig synes jeg vi er gått tilbake til særdeles gammeldagse holdninger, som ikke er Norge i 2011 verdig. Personlig synes jeg det er lite forskjell i holdninger til mennesker med behov for hjelp fra storsamfunnet i 2011 og 1846? Eilert Sundt, uttalte da; "Om det voksende fattigonde". at roden til denne vækst stikker i den slette aand hos de fattige klasser, så mange lægger seg paa fattigvæsenet uden skam og sky, og altsaa antallet av dem som forsørges, voxer utilbøligt.
Spesielt ille er det at vi i 2010 faktisk forpliktet oss i forhold til det Europeiske året for bekjempelse av fattigdom og sosial ekslusjon, men at vi nettopp i dette året innførte enda flere drastiske og ydmykende forhold for Norges egne fattige og lavlønnede, syke mennesker, som trengte hjelp i form av Arbeidsavklarin gspenger, eller uføretrygd ble nettopp de største hakkekyllinger i nettopp fattigdomsåret. Man kuttet også i rehabilitering både til kronisk syke og i rusomsorgen. Før den tiden i 2008 og 2009 var det " de late sosialklienter" som måtte lære seg å stå opp om morgenen, og hvor daværende Arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen ikke ville gi ett øre mer i sosialhjelp til trengende. Samt det ganske så ydmykende tiltak som Kvaliiseringspr ogrammet viste seg å være, med en stønad som folk knapt klarte å overleve på, selv om de fulgte opp sine forpliktelser ovenfor kommunene og sosialetatene rundt om det ganske land. For hvem kan leve et verdig liv på slike små satser i et høykostnadsland et som Norge faktisk er?
Har de siste 2.5 årene ikke hatt mindre en 6 saksbehandlere hos Nav. Før jeg fikk den siste (søm jeg har hatt i hele 9 mnd) jippi!!! Tok jeg en telefon til det kontoret jeg trodde jeg var blit flyttet til, men der viste de ingen ting om hvem som var min saksbehandler. De lovet at de skulle finne ut av det, dette brukte de fire - 4 dager på. Så etter fire dager fikk jeg en telefon, der var det en hyggelig dame som snakket om meg og min uholdbare situasjon. jeg var blit glemt i systemet, ikke så rart kansje etter som mappen min har blit kastet rundt i systemet altså ingen kontroll på meg. Nå endelig etter å ha gått hjemme å ventet på NAV så har jeg endelig en løsning pågang. (Man blir faktisk ganske passiv når man går hjemme å sliter med helsa, og jo lenger man går jo mer passiv blir man, Da hadde det hvert bra om NAV hadde vekt deg inni mellelom) Så rot og saksbehandlings bytter hos NAV og generell dårlig oppføling har kostet med et par år ekstera i dvale. Det skal sies at jeg har hvert lenge ute av arbeidlivet, men jeg har aldri gitt opp trua på og komme tilbake til arbeidslivet. Så jeg får håpe at jeg beholder min saksbehandler i lang fremtid, så vi kan få lit kontinuitet og en løsning på min situasjon.
Jeg som ikke tilhører venstresiden synes dette er en fundamental problemstilling som jeg savner gode prinsipielle svar på fra en politisk bevegelse som alltid har mer hjelp som svar på alt. Hele rationalet til hjelpeapparatet er jo nettopp å gjøre folk autonome.
Til sist er det ganske grovt å innlede med en referanse til voldtekt som systematisk ydmykelse i krig osv. Selv om Rønning ikke sier godhetens ydmykelse er den samme, blir dette "systematiske" hengende i luften. Det er kanskje villet, instrumentelt; det er et overgrep. Det er med på å skape en dramatisk ramme.
Rønning blir her selv talsmann for krenkelses-synd romet. Makten ligger ikke lenger i fellesskapet av de undertryktes sin styrke til endring (arbeiderbevege lsen), men i fellesskapet av de undertryktes ydmykelse og retten til å være hjelpeløs. Litt av en transformasjon.
Til sist, undrer det meg at en ekspert i sosialpolitikk mener ydmykelsen ligger i møtet med hjelpeapparatet . Det må være noe slikt han mener uten at det framgår direkte. Men om en ser på mange i helpeapparatet er det mye som kjennetegner dem; og jeg vil tro at ydmykelsen begynner eller har underliggende årsaker fra FØR man er klient i hjelpeapparatet . For eksempel å falle ut fra skolen som ung. Når en senere møter opp på sosialkontoret flere år senere er det en hel historikk der som har satt sine spor. Ydmykelsens røtter sitter ikke i gulvet på sosialkontoret men et sted tilbake i oppveksten.
Jeg har ikke skrevet at all ydmyking foregår i møtet med hjelpeapparatet . Poenget mitt er at de hjelpetrengende også blir ydmyket i møtet med de gode hjelperne, og at dette er kontraproduktiv t når målet er å gjøre flest mulig i stand til å greie seg sjøl. Årsaken til at de blir hjelpetrengende ligger ofte utenfor hjelpeapparatet , og i tid forut for dette møtet.
Ulstein skriver at ”En kan ikke på en side være hjelpetrengende og samtidig ikke ha følelsen av at det beste var om man ikke var det”. Her tror jeg for det første at mange opplever at de har helt kurante grunner til at de må kontakte velferdstjenest ene (som arbeidsulykker, bedriftsnedlegg inger mv.), slik at situasjonen i seg sjøl ikke behøver å være ydmykende. Og det er mulig å bli møtt på en slik måte at en går litt mer oppreist ut av møtet med hjelpeapparatet , for eksempel NAV, enn en kom inn. Vi har flere eksempler på det. Så møtene behøver ikke å være ydmykende, men de er det altfor ofte.
Ulstein gjør et nummer av at jeg sammenligner ondskapens ydmyking med hjelpeapparatet s, og at jeg dermed insinuerer at de har mye felles. Dette er en feiltolkning, og jeg beklager hvis mange leser det som Ulstein. Jeg kontrasterer de to, som er i hver sin ende av skalaen; ondskapen mot godheten. Og så prøver jeg å vise at på tross av dette, så finner vi ydmyking også her. Men form og innhold er sjølsagt diamentralt forskjellig.
Det er ikke min hensikt å rakke ned på velferdstjenest ene og utøverne der. Her er det mye som fungerer godt. Men så er det noe vi ikke får til, og hvor brukerne rapporterer at ting kan være vanskelige. Da må vi prøve å gjøre noe med det. Her kan vi kanskje lære noe av de frivillige organisasjonene , og kanskje må vi se en gang til på hvordan vi organiserer forhold mellom hjelp og kontroll.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.