Sosialpolitikk

Trygdepanikk

TrygdepanikkOm igjen og om igjen spres det usannheter om at folk kan velge trygd framfor arbeid, at det lønner seg, at mange gjør det og ved det truer velferden. Det er feil. Sist ute er Anne Siri Koksrud ved Minerva/Civita i Aftenposten 8. august. Igjen får vi vise til fakta.

Uføretrygd er ikke noe en plukker fra et tre, ikke noe en lege kan innvilge. Det er Nav som saksbehandler og som innvilger etter strenge medisinske kriterier, og etter søknadsprosesser og testing som tar flere år. Det er ikke en gang sånn at det lokale Nav-kontoret og den lokale saksbehandler har myndighet til å innvilge, det er det Nav forvaltning som har.


Om igjen og om igjen spres det usannheter om at folk kan velge trygd framfor arbeid, at det lønner seg, at mange gjør det og ved det truer velferden. Det er feil. Sist ute er Anne Siri Koksrud ved Minerva/Civita i Aftenposten 8. august. Igjen får vi vise til fakta.

Uføretrygd er ikke noe en plukker fra et tre, ikke noe en lege kan innvilge. Det er Nav som saksbehandler og som innvilger etter strenge medisinske kriterier, og etter søknadsprosesser og testing som tar flere år. Det er ikke en gang sånn at det lokale Nav-kontoret og den lokale saksbehandler har myndighet til å innvilge, det er det Nav forvaltning som har.

Andelen uføretrygdende har gått noe ned i Norge. De fleste som blir uføretrygdet er over 55 år gamle, helsa blir dårligere med alderen. Det blir stadig flere innbyggere i dette landet, vi er snart fem millioner. Det er naturlig at også antallet uføre øker i hele tall, andelen er derimot synkende.

Når vi samtidig med dette vet at Norge har svært mange i arbeid, vi er blant de landene i verden som har høyest yrkesdeltagelse, blir skremselsbildet av trygdefellen ganske søkt. Det lønner seg å arbeide, folk vil arbeide og den faktiske deltagelsen er god. Det er alltid mer å hente, det er alltid flere som kanskje kunne jobbet med tilrettelegging, men det er ikke sånn at det å gjøre livssituasjonen til folk verre gjør noen som helst friskere.

Civita tegner opp et bilde av livet på trygd som økonomisk gunstig. Sannheten er jo at folk taper mye på å bli uføre. Trygden i det kommende systemet blir, forenklet, 66 prosent av lønn. For en person med 450 000 i årslønn vil tapet være 150 000 kroner hvert eneste år. Det er et stort inntektstap. I tillegg til store økonomiske tap er det å falle ut av arbeidslivet er stort nederlag for de fleste.

Stipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Kjetil A. Van der Wel, viser i et tilsvar til Koksrud til forsking fra 26 europeiske land som fant at sjenerøse velferdsstater har høyere sysselsetting, men også at de dårligst stilte – de som har lav utdanning og/eller kronisk sykdom – oftere er i jobb. Forskjellen var så stor at om en person med både lav utdanning og dårlig helse bodde i et skandinavisk land, heller enn i for eksempel Storbritannia, ble ulempen knyttet til det å være syk opphevet. En svensk undersøkelse finner tilsvarende at arbeidsmotivasjonen er høyere hos folk som bor i sjenerøse velferdsstater.

Civita, som er høyresidas tenketank, leter etter begrunnelser for å stramme inn velferden. Det hele pakkes inn i gode ord om deltagelse og muligheter, realiteten er et ønske om å gjøre folk som allerede har lite enda fattigere. Det er en oppskrift på et samfunn med mindre deltagelse, med folk som får forverret sin helse. Civitas medisin er mer fattigdom, mer sosial ekskludering og mindre trygghet.

Jeg (og SV) mener vi må sikre folk anstendige ytelser, sørge for at folk har sikkerhet for inntekt selv om helsen skranter. Vår medisin er inkludering, anstendighet og trygghet.

Følg meg på Twitter eller Facebook.